Syltynn story og god action i Bjørn Sortlands bøker om Johnny777

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 1: Rio de Janeiro
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Bjørn Sortland
Johnny 777. Mission 2: Hong Kong
Illustrert av Kjetil Selnes
Vigmostad & Bjørke, i samarbeid med Piggsvin forlag
158 sider

Du trenger ikke å tro på historien om Jons nye liv som hemmelig agent under navnet «Johnny 777». Det er nok at du synes det er spennende og morsomt å lese.

Det finnes en Pondus-stripe hvor hovedpersonen får Jehovas vitner på døra. Sånn fritt etter hukommelsen går den slik: Pondus gir full gass og stiller vanskelige spørsmål om jomfrufødsel, om å gå på vannet, og ikke minst om hvordan kjøttetere og planteetere kunne overleve sammen i 40 dager om bord i Noas ark. «Du skal ikke tenke så mye på dette,» sier den ene av de to besøkende. «Det hjelper å ikke tenke,» sier den andre – mens et hjelpeløst uttrykk brer seg over ansiktet hans.

Aldeles usannsynlig

Denne replikken – «Det hjelper å ikke tenke» – sitter igjen etter at jeg leste den første av de to bøkene i Bjørn Sortlands nye serie. Det handler om Jon fra Indre Gnurtedal som blir headhuntet til en ny deltidsjobb som hemmelig agent for EHO – «En hemmelig organisasjon». Det er så mye her som ikke henger på greip. Det henger ikke på en ørliten sildegaffel, engang.

Hvorfor vil EHO rekruttere en klønete gutt med klaustrofobi, sende ham verden rundt for å løse banale små-oppgaver, og betale ham skamløst høye honorarer for det?

Det gjør de selvsagt fordi EHO er en fiktiv organisasjon i en barnebokserie som er skrevet for å leke med norske bygdegutters actioneventyrfantasier. Her kan Jon og leserne leke at de slåss med diktator-livvakter og kinesisk mafia, være i livsfare, pushe sine egne grenser, utnytte sine sterke sider, få aksept for at man har noen svake sider, og mestre krysspresset mellom hverdagsliv og drømmeliv. På toppen av det hele kanskje den aller søteste og råeste jenta liker meg også!?

Alle som beveger seg over permen til disse bøkene vet at det er slik. Og denne kontrakten mellom forfatteren og leseren er noe av de mest interessante med disse bøkene. Så når jeg åpnet med at «Det hjelper å ikke tenke», er det både flåsete og misvisende. Bak krimintrigen er det faktisk masse mat for tankene her. Nettopp i forholdet mellom lek, leser og tekst. Mer om det siden.

Midt i ingensteds

Jon og foreldrene har nettopp flyttet til Indre Gnurtedal, «det eneste stedet i Norge der folk ikke har internett». Foreldrene jobber begge som ingeniører i «Indre Gnurtedal Strøm & Energi»; de er arbeidsnarkomane og stilisert uoppmerksomme. Dette gir Jon tid til å drive med parkour, kjede seg, og drømme om den søte jenta i klassen.

Miljøskildringen veksler mellom karikatur og virkelighetsforankring. Selv om Gnurtedal er en parodi av et bygdesamfunn, gir det en form for grå realisme som kontrast til de ville eventyrene.

Midt oppe i denne hverdagen med motbakker, kuskit og fjerne foreldre dukker eventyret altså opp. I form av en svart bil med mørke vinduer. «Jeg har sett mange filmer, og vet at dette er en sånn schwær, svart bil som mystiske organisasjoner har.» Jon blir plukket opp, og vervet til EHO uten at han selv blir spurt.

Han får beskjed om at han er utvalgt som agent. Riktignok bare i helgene. Og at han skal få 1 million kroner (kontant og skattefritt) for hvert oppdrag. Det første oppdraget er å hindre en søramerikansk diktator i å invadere nabolandet. Gjennom å kidnappe katta hans!

Den andre boka i serien, Mission 2: Hong Kong, har en litt mer kompleks intrige, hvor en simulert kidnapping utvikler seg til en ekte kidnapping, med flere lag av skurker.

Bakmennene i EHO er usynlige. Omtrent som i tv-serien Charlies engler. Og på samme måte som i Charlies engler er det en tilstedeværende hjelper som får klovnerollen. John Kåre Smith er agentenes sjåfør, hjelper og tilrettelegger. I den andre av bøkene blir han pinlig og komisk overmannet av skurkene.

Krimserier med ulik vinkel

Bjørn Sortland har skrevet krimserier før. Jeg har tidligere pekt på hvordan Sortland forenklet og stiliserte når han byttet fra Jan & Julia (1998-99) til Kunstdetektivene (2000-2016). De to bøkene om Jan og Julia var psykologisk-realistiske krimeventyr, mens Kunstdetektivene var et stilisert fiksjonsunivers med et typegalleri.

Kunstdetektivene fikk etter hvert også et stadig større innslag av typer og scener fra populærkulturens repertoar, og enda flere popkulturelle referanser på verbalplanet – i samtalene og i Davids indre monolog. Noen av disse hintene var nok mest myntet på den voksne med-leseren av bøkene.

Lek med klisjeene

De to bøkene som hittil har kommet ut i denne nye serien spiller i stor grad på den samme typen popkulturelle referanser som vi fant i Kunstdetektivene. Kanskje vi kan si at det som bare fantes som verbale referanser i Kunstdetektivene nå er flyttet inn i handlingen. Her finnes ting som vi kjenner fra filmer og serier i actioneventyr-sjangeren. Skurkene er hentet rett fra det forreste rommet i filmselskapenes kostymelager: Kinesisk mafia med livsfarlige kampsportferdigheter og en gal diktator med barnslig avhengighet av kjæledyret sitt.

Typene er så universelle at det med noen få unntak ikke er naturlig å peke på hvor sitatene er hentet fra. Charlies engler er allerede nevnt, og katten til diktator Manico Diablo i den første av bøkene kan være inspirert av Gudfaren, eller av Blofelds katt i James Bond-filmene, selv om «dagens ungdom» like gjerne vil referere til skurke-katten i parodien Austin Powers. Katten i denne boka heter forresten Fidel Castrate. Ordspillhumor som treffer best hos den voksne høytleseren.

Det har en viktig egenverdi å la klisjeene få rom i bøker. Vi møter raskt en «skrekkfilm-sykepleier» og en samling av «kule agent-ting». Og meta-nivået når enda et hakk høyere når trenings-instruktøren «er en fascistisk gymlærer som har sett for mange amerikanske filmer».

Erfarne lesere

Sortland byr altså på ren og ekte virkelighetsflukt, samtidig som han åpenbart henviser til, og leker med, alle de kjente motivene fra underholdningsindustrien. Slik understreker han fiksjonsnivået i bøkene, på samme måte som også Jo Nesbø gjorde i Doktor Proktor-bøkene.

Barneboklesere i dag er erfarne lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være. Både barna og foreldrene deres er mediekonsumenter i stor stil. Det skal mye til å overraske dem, men de lar seg gjerne more av lek med kjente motiver.

Det største mysteriet i bøkene er jenta. Vi lesere skjønner raskt at Emma, den døve jenta i klassen, er den samme som den maskerte Ninjaprinsessa som er Jons makker i agentoppdragene. Sammenhengen er så åpenbar at vi får fnatt av at hovedpersonen kan være så inderlig treg i oppfattelsen. Både Emma og Ninjaprinsessa er på samme tid nær og halvt fortrolig, og samtidig distansert og uoppnåelig.

Men denne ventinga er jo nettopp fiksjons-serienes gylne regel: hvor lenge kan vi suge på det samme søte dropset? Hvor mange episoder må det gå før helten skjønner det som seerne har forstått for lenge siden? Jeg gjetter at Bjørn Sortland har planer for mange bøker i notatene sine, og at han foreløpig ikke har kommet til det stadiet hvor lyset går opp for Jon. Uvisshetsdynamikken er mer anvendbar enn det perfekt samstemte paret.

Konsum og lek

På det første nivået er disse bøkene en del av underholdningsindustrien. Slik sett er de en gave til alle bibliotekarer og foreldre som leter etter stadig flere spennende bøker til unge lesere.

På det neste nivået er serien en type litteratur som er selvbevisst nok til å vite at den er underholdning, og som leker med sitt eget forhold til underholdningsindustriens klisjeer.

I dette forholdet mellom fortellingen og forgjengerne leker teksten med sin egen historie og forankring. Teksten blir ikke bare en fortelling, men den er også en lek med fortellingene.

Barnebokkritikk.no, 12. oktober 2020

Den mangfoldige Mummidalen

Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Men tvetydigheten i bøkene er en forutsetning for denne styrken. De tabloide versjonene av figurene blir for endimensjonale til å bevare Mummibøkene som levende klassikere.

Historien om Mummidalen har mange begynnelser, og det er mange veier som fører leseren til disse bøkene. De kan leses som fabler, eventyr eller fantasy light fra et underlig-vennlig univers. Det kan leses empatisk som en maskert romanserie om en familie av eksentriske, introverte livskunstnere, eller som et kulturhistorisk bilde av krigsangst og eskapisme i 1940-årenes finlandssvenske kunstnerborgerskap. Mummidalen er også historien om gjenbruk av typer og motiv på krus og andre interiørobjekter for oss ironiske estetikere. Sist, men ikke minst er det også et stjerneeksempel på barneunderholdnings-industriens gjenbruk av kjente figurer i stadig nye situasjoner. I år er det 75 år siden den første av mummibøkene kom ut.

Min historie

La meg begynne med å innrømme at jeg oppdaget de ekte mummibøkene sent. Jeg hadde små barn i 1990-årene, og fikk fort en overdose av «Du store min som tiden flyr, Nå er det tid for eventyr, og Mummi, Sniff og alle vennene, Ja dette blir nok spennende»-sangen.

Jeg visste jo at Mummibøkene var klassikere – det er den typen kollektive kulturelle normer en bibliotekar fanger opp. Og jeg forsto at tv-serien ikke fanget opp det hele. På samme måte som Disneys Peter Pan ikke var J.M. Barries Peter Pan. De mummibøkene jeg leste for Magnus og Mari hjemme var basert på tv-serien, i tillegg til bildeboka Hvem skal trøste knøttet. Senere, i 2002, ga jeg bort serien i åtte bind til navnedagen til niesa Kari, og Den store mummiboka har jeg brukt som gave mange ganger.

Det var først i 2015, mens jeg arbeidet med serien av artikler om Mummitrollet på Wikipedia, at jeg oppdaget bredden og dybden i dette universet. Vi var mange som var involvert i det prosjektet, og mange av oss innrømte at de hadde blitt preget av Mummidalen fra barne-tv-mummi – med jevne, muntre typer. Vi så at bøkene er annerledes, med innslag av katastrofefrykt og disharmonier.

Et overblikk over mummibøkene

Lenge mente man at det var åtte mummibøker, i tillegg til fire bildebøker. Småtrollene og den store oversvømmelsen (1945) var i beste fall var en opptakt til serien. Tove Jansson selv var heller ikke sikker på om den hørte til i serien. Ettersom det feires 75-årsjubileum i år, må i alle fall dagens rettighetshavere i Moomin Characters Oy Ltd mene at boka hører med.

Temaet i mummibøkene kan oppsummeres som en veksling mellom uro og trygghet, mellom katastrofer og berging. Sonja Hagemann skrev ei lita bok kalt Mummitrollbøkene : en litterær karakteristikk, som var Aschehougs forlags julebok i 1967. Det er fremdeles en fin, litt gammelmodig, introduksjon til mummiverdenen fra tida før tekrus og japanske tv-serier. Her skriver hun at «Mummitrollet vil gjerne ut på eventyr og oppleve – men allerhelst vil han redde noen.»

Hvis vi går nærmere etter i sømmene kan vi også se en utvikling av tema og temperament gjennom de ni bøkene fra 1945 til 1970. De to første bøkene var skrevet i krigens skygge. Småtrollene og den store oversvømmelsen er en fabel om å være flyktninger og hjemløse, mens Kometen kommer (1946) er en bearbeiding av atomvåpen, krig og krigstrusler. Jansson reviderte denne boka i 1968, for å tone ned uroen.

Så kommer tre bøker hvor Mummitrollet er et trygt barn i en forholdsvis barnevennlig verden: Trollmannens hatt (1948), Mummipappa på eventyr (1950), og Farlig midtsommer (1954). Men også her er det innslag av oppbrudd og uforutsigbarhet som ligger et godt stykke unna den flate idyllen med lekende barn som vi kjenner fra tv-serien.

Den sjette boka i serien, Trollvinter (1957), beskrives noen ganger som et taktskifte. Mummitrollet kastes alene ut i verden, og møter fremmede mennesker og levemåter. Det kan ligne en dannelsesreise på vei ut av barndommens naive trygghet.

På denne tiden begynner også tegneseriene om Mummitrollet å påvirke bøkene. Serien gikk i en engelsk avis fra 1954, og var bestilt for et voksent publikum. Det var en daglig stripeserie, men med episk framdrift, omtrent 3 måneder med hver historie. Noen av fortellingene fra tegneseriene ble siden til bøker: «Den farliga vintern» ble til Trollvinter og «Mumin och havet» ble til Pappaen og havet.

De tre siste mummibøkene er like mye bøker for voksne, eller eventuelt allalderlitteratur. Det usynlige barnet (1962) er en novellesamling, mens Pappaen og havet (1965) omhandler de tre hovedpersonenes oppbrudd fra Mummidalen, og Sent i november (1970) skildrer de gjenværendes forvirring og uro.

Den store mummiboka (1994) er på samme tid en fin introduksjon til mummiuniverset, og en samling av noen tekster for spesielt interesserte. Den inneholder hele den korte 1945-boka, kapitler fra Kometen kommer, Trollmannens hatt og Trollvinter, alle de fire bildebøkene fra Mummidalen, seks av de ni novellene fra Det usynlige barnet, to tegneseriefortellinger, noen sanger og et par syltetøyoppskrifter.

Hvor bør du begynne hvis du vil introdusere barn for Mummidalen? For små barn vil jeg anbefale Trollmannens hatt. For større barn kan Trollvinter og Det usynlige barnet være fine innganger, enten det gjelder høytlesning eller egenlesning.

Småtrollene i revidert utgave

Jeg har fire nye Mummi-bøker foran meg. Fire forholdsvis ulike bøker. Den nyeste, som utkommer nå i april, har den lite pregnante tittelen Fortellinger fra Mummidalen, og inneholder bearbeidede og forkortede utgaver av Småtrollene og den store oversvømmelsen og to kapitler fra Trollmannens hatt.

En gjennomlesning av tekstene side ved side med originalene, viser at det er tre hovedtrekk ved bearbeidelsene: bipersoner redigeres bort, små tilløp til misstemning mellom Mummimamma og Mummipappa fjernes, og man rendyrker de personlighetstrekkene som figurene etter hvert har blitt kjent for gjennom de populærkulturelle versjonene fra Mummidalen.

Jeg er skeptisk, for å si det mildt. Fortellingene blir flatere, jevnere og tryggere. Se spesielt på dette at foreldrene er mer vennlige med hverandre; hvordan det er med på å skape et barnevennlig univers uten følelsen av fare. Det er som å teipe skumgummi på bordhjørnene.

Når det gjelder bipersoner er den merkelige, men nydelige og Tommelise-aktige Tulippa fra første del av Småtrollene og den store oversvømmelsen tatt bort. Snusmumrikken – som egentlig ikke hører til i denne boka, blir derimot skrevet inn i en scene. I boka oppleves scenen som naturlig, fordi det er Snusmumrikkens natur å dukke opp her og der. Når versjonene sammenlignes, føles det imidlertid overtydelig og insisterende.

Den nye tittelen «Veien til Mummidalen» er med på understreke at vi som leser dette i dag, vet mer om hvordan denne historien ender, enn det forfatteren visste når hun utga boka for 75 år siden. Det er fremdeles en kaotisk verden, men overfloden av forvirrende situasjoner er redusert. Det er noe strømlinjeformet over den forkortede reisen, som blir understreket av at boka er illustrert av Cecilia Heikkilä i tråd med de populærkulturelle bildene av familien.

Janssons opprinnelige tekst og tegninger hadde et tydelig preg av noe uferdig ved seg. Slik må vi i alle fall ha lov til å tenke når vi ser hvordan hun etter hvert utviklet mummiuniverset. Originalutgaven av Småtrollene og den store oversvømmelsen hadde en form som gjorde at den enten forvirret leserne, eller appellerte mest til de som analyserte Mummiverdenen. Det er lov til å revidere, og det er lov til å forkorte, og det er i alle fall sannsynlig at denne versjonen er mer tilgjengelig og vil nå fram til flere lesere enn den originale.

Bohemene seirer

Bildeboka Julen kommer til Mummidalen, som utkom høsten 2019, er en revidert versjon av novellen Grantreet fra samlinga Det usynlige barnet. Det er en genistrek av en novelle. Den ironiserer over julestresset, lar Mummifamilien vise mestring og tilpasning i en forvirret situasjon, og lar familien gjenoppfinne jula i sin form.

Den begynner med at Hemulen tar seg inn i Mummihuset for å vekke familien der og si at de må forberede seg til julen. «Mamma, du må våkne, sa Mummitrollet. – Det er noe forferdelig som kommer. Det heter julen.» Gjennom stadige innspill får familien høre at de må ordne med tre, pynt, mat og gaver. Uten at de forstår hvorfor. Selvfølgelig går det bra til slutt, fordi deres kombinasjon av forvirring og kreativitet lykkes med å skape en juleversjon som er bedre enn den tradisjonelle.

Grantreet er en av få fortellinger hvor storsamfunnets forventninger helt tydelig kolliderer med Mummifamiliens levemåte, og hvor Mummifamilien vinner gjennom kombinasjonen av originalitet og tilpasning.

Hvis Mummifamilien skal oppfattes som en fabel om en familie, passer de fint inn i den samfunnsnisjen som kalles boboer – borgerlige bohemer, med sitt standsmessige sommerhus, ubekymrede økonomi, liberale verdier og originale livsform. Boboer har både økonomisk og kulturell kapital. De forener det beste fra en trygg og ordnet økonomisk velstand med en hippie-inspirert antimaterialisme, bohemstil og radikal motkultur.

Den nye gjenfortellingen Julen kommer til Mummidalen har beholdt det aller meste av magien fra originalen, og det er først når jeg leser den ved siden av originalen at jeg merker at noe er fjernet. For eksempel noe så uhørt som at Mummipappa henter juletreet fra hagen til Gafsa. Sånt går det visst ikke an å lære barna.

Gjenbruksvennlige figurer

Kikk-bak-klaffen-boka Mummitrollet og den stormfulle dagen viser noe av potensialet og dilemmaet med Mummitrollet i dag. Det er en kartongbok med fem oppslag. På første oppslag blåser vinden bort ballen til Mummitrollet, men vi finner den igjen bak vannliljeblad-klaffen, hvor Lille My sitter og passer på den. På de neste fire oppslagene møter vi andre figurer fra mummidalen i lignende ‘Borte? Der!’-situasjoner. Det er ikke gjort noe spesielt for å utvikle det litterære med typiske gjenstander fra mummiuniverset eller med naturlige par, så her er det ikke tenkt mer enn nødvendig.

Dette er en fortelling som kunne vært gjennomført i de fleste litterære univers. Bytt ut Mummitrollet og My med Disneyprinsesser og kjæledyrene deres, eller med Lokomotivet Tomas og vennene hans, eller med Lindgrenfigurer, Ole Brumm, Gubben og katten, eller Karsten og Petra. Mummifamilien har de samme fortrinnene i denne sammenheng som Hundremeterskogen har: Det er mange nok karakterer til å befolke ei hel pekebok, og karakterene har så fleksible personligheter at de fungerer både i ei pekebok for toåringen, til høytlesning for åtteåringen og til egenlesning for eldre.

Har man først funnet barnebokfigurer som har personlighet, slitestyrke og fleksibilitet, så er det helt vanlig å utnytte dem så langt det er mulig. Det er derfor det ble 130 episoder av den japanske barne-tv-serien om Teskjekjerringa, og det er derfor dalmatinerhundevalpene til Disney nå lever sitt eget liv.

Jeg synes i utgangspunktet at det er en god ting at barnebokfigurer blir merkevarer, fordi det betyr større sjanse for at de blir oppdaget, brukt og lest. Derfor blir jeg glad når jeg ser Pulverheksa-sengetøy og Knerten-matbokser. Noen vil sikkert ase seg opp over forflating og kommersialisering. Men jeg synes det er helt greit at kjente barnebokfigurer blir gjenbrukt der det finnes et marked for det. Folk ønsker seg pekebøker, og det bør de få uten at puristene skal rynke på nesen.

Fra fem til femti

De ulike oppgavene i Eventyr fra Mummidalen – aktivitetsbok viser igjen noe av spennvidden i mummiuniversets appell. Illustrasjonene her er dataanimasjoner fra tv-serien.

Gjennom 96 sider blir vi tilbudt ulike oppgaver, som spriker påfallende i alderstilpasning. Noen av dem er forholdsvis enkle, som å tegne opp linjer etter nummererte punkter, tegne sløyfer på haler, eller å kopiere en tegning ved hjelp av et rutenett. Dette er oppgaver hvor du skal gi respons på noe som allerede finnes på siden. For de minste er boka også forsynt med 100 klistremerker som kan bidra til å forenkle noen av tegneoppgavene.

Andre oppgaver inviterer deg til å respondere med empatisk innlevelse. Hva roper Snusmumrikken når han er sint? Hva tror du disse ansiktsuttrykkene forteller?

Påfallende mange oppgaver er åpne, hvor siden gir lite råmateriale å respondere på og leseren blir oppfordret til å tegne, skrive og svare ut fra egen fantasi og følelser. Hva har skremt Sniff denne gang? Hva slags skapninger bor i havet ved Mummidalen? Fyll siden med spor av føtter!

Noen ganger går disse åpne sidene nokså langt inn i mindfulness. Tegn din egen hemmelige øy! Hvilke enkle gleder gjør livet bedre for deg? Hva hører du når du sitter ved stranden? Slår vannet mot steinene, eller stryker det mot sanden? Her er det innfallsvinkler som jeg synes må appellere mest til popkulturelle nerder i 20-årene og  mindfulness-segmentet på 40+. Kanskje det også kan friste tenksomme barn?

Fra en side sett er dette altså et kroneksempel på dårlig forlagsvurderinger. Putte oppgaver for femåringen, niåringen, og unge voksne sammen i én bok. Fra en annen side sett er dette med på å understreke spennvidden i Mummiverdenen.

Hele bredden

Jeg har vært innom det noen ganger nå, og kan la det være en kime til avslutning også: Mummiverdenens styrke er at den er fleksibel og kan leses på flere måter. Det er noe her som appellerer til flere aldersgrupper og flere former for respons. Samtidig er det en forutsetning for denne styrken at tvetydigheten opprettholdes. De tabloide, endimensjonale versjonene av figurene er ikke nok til å opprettholde Mummiverdenen som en levende klassiker.

I barne-tv-versjonene er de fleste av figurene lekende og samarbeidende barn som ligner hverandre, og som bare har mild variasjon i personlighetene sine. I de litt mer raffinerte versjonene blir det lagt mer vekt på forskjellene mellom figurene (har du tatt tester av typen «Hvem er du i Mummidalen?»), men fremdeles er de redusert til én eller to personlighetstrekk hver. Snusmumrikken er den uavhengige vandreren, Mummipappa er distre og drømmer om noe stort, mens Mummimamma er redusert til en håndveske full av omsorg.

Det er først i de litterære versjonene av Mummidalen at disse figurene blir levende mennesker (!) som påvirker hverandre slik at det blir risper, kompliserte følelser og muligheter for forandring ut av det.

Barnebokkritikk.no, 27. april, 2020

Fantasi, tro og lengsel

Thore Hansen
Enhjørninger gresser i skumringen
Gyldendal 2004

Tiltalende fabel om far-sønn-forhold, om kraften i minnene – og om drømmenes poetikk

Far og sønn er begge like tause, og like lengtende etter dette ”noe” som aldri gir seg til kjenne, men som fornemmes som skyggen av en enhjørning nederst i hagen. De to reiser på bilferie, og svinger av til ”Fabel***”, en landsby i de fleste stilarter – som viser seg å romme både faktiske personer og drømmer som faren smått om senn kjenner igjen. Enhjørninger gresser i skumringen er en varsom historie om Benjamins møte med farens tanker og drømmer, og et voksende far-sønn-forhold, innenfor rammen av et typisk Hansen-univers.

Hvordan får du til slikt, pappa?

• Litt fantasi, sier faren. – Og litt tro og litt lengsel. Man blander det hele i en gryte, varmer brygget forsiktig opp og passer på at det ikke koker over eller svir seg i bunnen.

Thore Hansen debuterte i 1975 med science-fictionnovellene Grimaser. En tråd gjennom 30 års forfatterskap er de vennlige samtalene i bortgjemte vertshus, det verdifulle i uregjerlige drømmer – og følelsen av at eventyret venter bak neste sving. Han har skrevet i flere sjangere, men gjentar ofte sentrale motiv, enten han skriver vitsetegningenes kunsthistorie, thrillere om en leiemorder, alveromantikk eller gargantuiske eventyr fra sin tid i handelsflåten. Dette er fire motiv som jeg regelmessig finner igjen hos Hansen:

• økokrigeren, slik vi bl.a. finner dem i Skogland-serien: Det eneste som er verdt å kjempe for, er retten til å leve i fred og balanse med menneskene, naturen og seg selv. Som det heter i denne boka. Gode pølser kjennetegnes ved at ”det er benyttet naturtarm fra frie og lykkelige dyr” (s. 122).
• drømmepoetikken, slik vi bl.a. finner den i Vår verden, Victoria, i Høstfabel og i Enhjørninger gresser i skumringen. Varme forsøk på å skildre gledene ved å tilhøre en verden utenfor ordene.
• skipperskrøner, slik vi bl.a. finner dem i Båsen-bøkene, i Død manns blues, og som komiske episoder i de fleste bøkene. Anekdoter og personlighetstyper som er forstørret til lun, absurd komikk.
• Vertshusutopier, slik vi bl.a. finner dem i Alvens lengsel, i Enhjørninger gresser i skumringen og ellers jevnt strødd utover hele forfatterskapet. Gleden ved å finne et hjemme, et annet sted, i et hus hvor det er god tid, gode mennesker, gode samtaler, godt øl og et vertskap uten krav til inntjening, effektivitet eller vinyltapeter.

For å være ærlig mot leseren, må jeg røpe at jeg setter Thore Hansens ord og tegninger svært høyt. (Og at jeg ville valgt Ruffen om jeg noen gang skulle påføre meg en tatovering.) Jeg tenker ofte at han gang på gang er i nærheten av å skrive en av de uovertruffet beste fantasybøker, og at han burde gi seg selv tid og sidetall nok til å dyrke den fram, men jeg tenker like ofte at det er fint som det er, også. Etter min opptelling er dette hans bok nummer 36, og hans første krimroman for voksne kom også i 2004, som bok nummer 37. (Det er synd å innrømme det, men heller ikke i Barnas forfatterleksikon fikk vi til en komplett liste over alle bøkene hans.) Det er skrevet lite om Hansen, bortsett fra bladet Skolebibliotekarens presentasjon i forbindelse med den nordiske skolebibliotekarprisen 2002, og Inger Østenstads artikkel om Skoglandserien i Norsklæreren nr 3, 2003.

Boka er på 151 sider, delt inn i 12 ulike lange kapitler, og en prolog. Den har like, helsides kapittelvignetter og kapittelintroduksjoner i den gamle stilen. (Eksempel: ”Kapittel 2; hvor de kommer til et hotell som serverer vidunderlige frokoster”.) Vignettene og omslaget er tegnet av forfatteren. Boka utgis i Gyldendals serie Ung, og har format og utstyr deretter. Boka er skrevet med usynlig forteller, i presens og i tredje person: vi får innsyn i Benjamins tanker, men ingen andres.

I prologen møter vi Benjamin og moren i en dialog hvor Benjamin tilkjennegir sin lengsel etter det han ikke kan sanse, i tråd med Dan Andersson dikt «Tiggarn från Luossa»: ”Det är något bortom bergen, något bakom stjärnar, bakom heta hjärtet mitt”. I kapittel 1 følger vi far og Benjamin i bilen, mens deres felles forhistorie presenteres. I kapittel 2 ankommer de landsbyen som i store trekk er preget av før-maskinen-teknologi, men ikke konsekvent. I kapitlene 3 til 6 introduseres et spekter av eventyrmateriale. Først musikeren (klovnen og poeten) Waldemar (en gjennomgangsfigur i forfatterskapet) som spiller og identifiserer farens faste plystremelodi. Deretter møter far og sønn et sort lokomotiv, bemannet med mørke ”dødsetere” (mitt uttrykk, min assosiasjon), et varsel om død og fare. Benjamin går alene og møter Ezzo, mannen som i 60 har bodd alene på en bensinstasjon ved bredden av ei elv som tidligere var en motorvei. I neste kapittel får han første gang øyekontakt med enhjørninger.

I sjuende kapittel forteller faren en godnatt-legende om en beleiret by, om en pike og enhjørningen, og om enhjørningen som en symbolsk vei til innsikt og et redskap for fred. Kapitlene 8 til 12 forteller hva denne fabelbyen betyr for faren og for Benjamin, og om deres prosess fram til en forklaret forståelse av helheten mellom liv og drømmer. Faren sier til Benjamin: ”jeg hadde glemt at han var i meg, at han levde sitt eget hemmelige liv, inntil du fant fram til ham” (s. 119). Faren blir febersyk, noe som fører til at personer og landskap falmer rundt dem. Når harmonien opprettes i siste kapittel, skjer det ved at både far og sønn forsoner seg med drømmer-delen av personlighetene sine, og ser ut til å lykkes i å ta med seg denne dimensjonen tilbake til hverdagslivet. Men deres utvikling går ikke bare inn i dem selv, de forstår hverandre bedre også. Sluttlinjene oppsummerer dette.

1. – Takk for at du tok meg med, sier Benjamin lavt.
2. – Det er jeg som skal takke … for at du ville være med, svarer faren. – Vi skulle ha gjort dette for lenge siden. Begriper ikke hvorfor jeg somlet med det.
3. Like etter begynner faren å plystre.
4. Benjamin også.
5. Det er den samme melodien faren alltid plystrer, men nå vet de begge navnet på den.

Det er mye overtydelighet hos Hansen, og alle små og store ting er med på å understreke velvære eller mistilpasshet. Vekslingen mellom åpent åkerland og skyggefull skog brukes flere ganger som et tegn på skillet mellom det fådimensjonale hverdagslivet og det magisk mettede drømmelivet.

En mulig lesemåte er å rendyrke evighetslengselen hos hovedpersonene. Alle de møter og alt de opplever bekrefter og styrker deres følelse av den magiske dimensjonen, av ”noe der ute”. Jeg assosierer til Dan Andersson, ”Tiggarn från Luossa”, igjen: ”Till en vild och evig längtan föddes vi av mödrar bleka […] slängdes vi på berg och slätter för att tumla om och leka, och vi lekta älg och lejon, fjäril, tiggare och gud.” Enhjørningen er et symbol med mange gode egenskaper. I denne boka er den som nevnt en kilde til forståelse – og fred, og i forbindelse med legenden i kapittel 7 bekrefter faren Benjamins spørsmål om det er enhjørningene ”som gjør at jeg vandrer omkring i hodet ditt” (s. 102).

Romanfiguren, poeten, klovnen og musikeren Waldemar antyder at hele historien og personene er hans verk. ”Tenk om faren din var en jeg hadde funnet på?” (s. 113) Med Waldemar er forfatterens alter ego synlig til stede i teksten. En mulig lesemåte, eller kanskje et sidemotiv, er å se denne boka som en metadiktning, om å skape og opprettholde fortellingen og puste liv i sine fiktive personer (s. 138) når det kniper. I denne retning kan det anføres at personene ikke er direkte realistiske, men idealiserte aktører i sine roller som ’barn’, ’voksen’, ’venn’, ’samtalepartner’, ’veileder’ og ’barndomsflamme’.

Dette er sommeren da Benjamin er 15. Min primære lesemåte er at dette er historien om hans rite de passage, hans innvielse til den voksne manns følelsesliv i dets kompleksitet, forvirring, skjønnhet og dybde. Faren sier at landsbyen er befolket av hans ”drømmer og lengsler og virkelige hendelser” (s. 92) vevet inn i hverandre. Benjamin følger faren som gjenopplever dette. ”En fin verden. Han sier det høyt, nærmest jublende. Pappas verden. Og nå har han sluppet inn i den” (s. 128). Han gjør egne erfaringer her, nytolker barndomsminner, og han vinner en trygg samhørighet med faren. ”Det er viktig å forstå saker og ting om hverandre” (s. 110).

Noen vil nok finne Thore Hansen fremmedartet, men for den rette leseren – det være seg barn, ungdom eller voksne – er dette blitt ”historier man gjerne kan tro på, om man er slik laget” som det heter i en kapitteloverskrift. Fantasy reduseres ofte til eventyrlige actionhistorier hvor gode alver slåss med mørke demoner. Hos Thore Hansen er det lykkeligvis ikke slik, her brukes fantasysjangeren til å fortelle historier om livskunst og Nirvanas bulder.

Barnebokkritikk.no, 20.1.2005

 

Bjørn Sortland – tro, kunst og ærlighet

En tekst fra 2010; funnet på et nettarkeologisk tokt, og republisert her.

Gjennom mer enn 40 bøker på 18 år har forfatteren fra Stord gitt oss sjangerutprøving, kunstopplevelser og en rekke hovedpersoner som føler seg ensomme med tankene sine.

Siden debuten med Det er ikkje natta i 1992 har Bjørn Sortland skrevet over 40 bøker, hvorav mange har fått priser. Det er også skrevet noen mer inngående analyser av Sortlands forfatterskap, men ikke mange. Når jeg i denne artikkelen skal forsøke å streke opp noen lange linjer i forfatterskapet har jeg derfor en følelse av å være førstemann.

Jeg vil peke på tre hovedlinjer i forfatterskapet – kunst, tro og kriminaldidaktikk – og deretter antyde noen karakteristiske trekk ved Sortlands hovedpersoner: de er ensomme og føler seg mer tenksomme og sjelfulle enn omgivelsene sine. Sortland ser dessuten ut til å ha en nysgjerrighet for å prøve ut ulike sjangre og uttrykk: han har skrevet en populær detektivserie, har laget to ulike bildebøker for voksne, én roman for voksne, én lettlestbok for ungdom, én tegneserieroman for voksne, ett brettspill (!) og en taktil-bok (ta-og-føle-bok).

Inn i kunsten
Den mest omtalte delen av Sortlands forfatterskap er de bøkene som handler om barn og unge som blir involvert i kunst, oftest bildekunst. Sortlands gjennombruddsbok ble den andre boka han ga ut, Raudt, blått og litt gult (1993), hvor Lars Elling var illustratør. For denne boka fikk han Deutscher Jugendliteraturpreis i 1996. I 1999 fikk han Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for både denne og Forteljinga om jakta på forteljinga (1995), den andre tittelen i det som etter hvert utviklet seg til å bli en trilogi om ulike kunstretninger: bildekunst, litteratur, film. I den første boka blir barnet Oda med onkel på jobb i kunstmuseet. På jakt etter en do møter hun flere kjente kunstnere og befinner seg inne i flere kjente kunstverk. En tour-de-force av både visuell intertekstualitet og variert illustrasjonskunst.

I den andre boka i serien er det Odas bror Henrik som forviller seg inn i litteraturhistorien. I 24 i sekundet (1999) blir både Oda og Henrik sendt opp på loftet av onkel Pål (som ligner på NRKs Pål Bang-Hansen) for at de skal finne julegavene sine. Gavene er en kjelke, som viser seg å være akkurat den samme som Citizen Kane lengter etter i den klassiske filmen fra 1941.

Alle tre bøkene er forsynt med et etterord som forklarer de visuelle sitatene; dels saklig og dels sjølironisk. Disse bøkene er kunstdidaktikk i en ny, leken form, men i like stor grad oppfatter jeg dem som en utfordring forfatter og illustratør har laget for seg selv, og som har egenverdi både for dem og for leseren: hvor langt er det mulig å gå i å forene intrige, illustrasjon og intertekstualitet?

Sortland har også laget tre andre kunstfortellinger hvor et barn, som leseren kan identifisere seg med, føres til et møte med en utøvende kunstner. Barnet og leseren blir kjent med kunstneren enten gjennom en samtale, eller ved å observere kunstneren i arbeid. Den blinde jenta Louise kommer i samtale med Marc Chagall på en benk i parken i Å vente på regnbogen (1998); fattiggutten Giovanni i Den blå, blå himmelen (2000) blir maleren Giottos tjener og til slutt medarbeider i arbeidet med freskene i Cappella degli Scrovegni i Padova i 1305, og Leonarda får møte Frida Kahlos liv og kunst i Det hjertet husker (2009). Den siste av disse tre bøkene skiller seg fra de to foregående i format og visuelt uttrykk: bildene er ikke gjengivelser som de er i bøkene om Chagall og Giotto, men frie kunstneriske bearbeidelser og visuelle sitat. Med dette tar illustratør Hilde Kramer opp igjen et element fra Lars Ellings arbeid i den første kunsttrilogien til Sortland.

Interessen for kunst kommer også til uttrykk i andre av Sortlands bøker. Sammen med Tor Åge Bringsværd er han vel den norske barnebokforfatteren som mest aktivt arbeider med ulike illustratører fra bok til bok, og som prøver ut ulike visuelle uttrykk.

Bildekunstneren Felix Nussbaum er ledemotiv i den sterke døds- og kjærlighetshistorien Kva tåler så lite … (2007) fordi den kvinnelige hovedpersonen er opptatt av Nussbaum. Og så har vi Sortlands tykkeste bok, ungdomsromanen Ærlighetsminuttet (2005), der Frida, som frykter for å bli blind, reiser ut i Europa for å «se alt» mens hun ennå kan. Hun får reisefølge med Jacob, som reiser for å se altertavler. Boka kan både sees som en «kunsthistoriens Sofies Verden» og en oppsummering av alt Sortland hadde skrevet inntil da. Tidligere hadde han skrevet om kunsthistorie, om tenåringers impulsreiser ut i verden, om kjærlighetslengsel, om kristen tro og om skilte foreldre som gjør underlige ting. Alt dette finnes her.

Tro og livsfortolkning
Et kristent verdensbilde, og diskusjon knyttet til kristen livstolking i bunnen i flere av Bjørn Sortlands bøker, selv om dette sjelden er påtrengende til stede. Mest tydelig er det i Ærlighetsminuttet, i voksenromanen For så høgt har eg elska (2004) hvor hovedpersonene har bakgrunn som misjonærbarn, og i flere av oppdragsbøkene hans: Kyrkjeboka (2004), Ferdinands orgelbok (2008) og Halleluja (2009). Den siste kan plasseres i spenningsfeltet mellom fiksjonslitteratur og kunnskapsformidling om (tro og) musikk, i og for seg på samme måte som kunstnermøte-bøkene.

Heller enn svarene, er det spørsmålene som gjør at Sortland kan oppfattes som en kristen forfatter. Som vi skal komme tilbake til, deler mange av Sortlands hovedpersoner en ensomhetsfølelse som henger sammen med at de opplever det som om de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og usikkerhet, og større emosjonelt register enn menneskene rundt seg.

Kriminaldidaktikk
Spenningslitteratur med en underliggende didaktisk agenda har lange røtter. Sjöwall & Wahlöös Roman om ett brott (1965-75) er én del av denne historien. Ambjørnsens serie om Pelle og Proffen (1987-95) er kanskje et enda mer nærliggende eksempel.

Med serien Kunstdetektivene (2000- ) har Sortland skapt et seriekonsept med en rekke faste elementer: den norske familien som reiser verden rundt for å oppleve severdigheter, med en viss overvekt av kunstskatter; den gale erkeskurken (med sitt nødvendige hoff av hjelpere) som skaper en konstant blanding av forfølgelse/flukt og etterforskning/jakt. Kunstdetektivene har kunst som setting og krimintrige og driver diskré formidling av kunsthistorie-kunnskap.

Bokserier med en erkeskurk har sjelden krimgåter («hvem er skurken?») som skal løses, det blir mer «Aha. Er det han som er på ferde igjen!?». Men den gale skurken, som delvis drives av gammelt hat til heltene, er en effektiv spenningsmotor for å skape framdrift i flere parallelle handlingsforløp idet noen av familiemedlemmene kan være jaget eller fanget av skurken Stig Svartvik, mens andre familiemedlemmer leter etter skurken, de forsvunne familiemedlemmene eller et forsvunnet kunstverk.

Før Kunstdetektivene hadde Sortland skrevet tre bøker i Julie og Jonas-serien (1997-99). Her forsøkte han å skape en blanding mellom de elementene som har gjort Kunstdetektivene til en suksess – geografi, spenning og kunst & kultur –, «vanlige ungdomsproblemer» og en markert strime av «akk-våre-skilte-foreldre»-oppgitthet. Slike skildringer av skilsmissens misere og melankoli finnes i flere av Sortlands bøker, kanskje aller tydeligst uttrykt i Den solbrente mammaen som blei bytta mot ti kamelar (1997). Også i 12 ting som må gjerast rett før verda går under (2001) er det en desperasjon knyttet til foreldre som skilles.

Den som vil lære noe om type- og miljøtegning i slitesterke underholdningsserier, har dermed fått et godt studieobjekt i Sortlands to serier. I og med overgangen fra Julie og Jonas-serien til kunstdetektiv-serien har hovedpersonens familie blitt mer stilisert og typetegnet. Forfatteren har også tatt vekk utenforliggende problemer og emosjonelle misforhold som kan forstyrre leseren. Fokus er flyttet over på intrigeelementene geografi, kunstskatt, skurk og jakt. Når jeg fremstiller det på denne måten, så høres det muligens ut som kritikk. Det er ikke meningen. Jeg er for det første fascinert over det skrivefaglige arbeidet som ligger bak utvikling og gjennomføring av en populær serie, og dessuten fascinert over endringene fra serie til serie. En sammenligning med for eksempel den amerikanske forfatteren Rick Riordan viser at Sortland har vurdert riktig når han rendyrker intrigen, særlig med tanke på at han skriver en langserie. Riktignok insisterer Riordan på at hans helt Percy Jackson har ADHD og dysleksi, men det er en verbal insistering som tilfører lite til intrigen eller løsningen. Det kan oppleves som forstyrrende for den leseren som ikke selv kan relatere til disse egenskapene.

Tapt verdighet, og oppreisning
En avgjørende scene i Den solbrente mammaen som kledde seg naken for å bli kunst (1999) fanger opp noe av den sentimentalitet, sjenanse og melankoli som er karakteristisk for flere av Sortlands bøker og hovedpersoner. Brødene «eg» og Fredrik er med mor, tante Torunn og mors mulige nye kjæreste Kåre-Helge på sydenferie.

I skyggene lurer en tafatt far som har reist etter dem. Når alt har blitt nesten så galt som det kan bli, blir det verre: mor skal forsøke seg som nakenmodell på et tegnekurs. «Det verste eg har opplevd var når alle såg at mamma ikkje fekk det til, at det ikkje stemte for henne.»

En lignende scene av bunnmål finnes også i tegneserieromanen On the road again, again (2004). Begge illustratørene som Sortland samarbeider med i disse bøkene, Kim Hiorthøy i Den solbrente mammaen og Øyvind Torseter i tegneserieboka, lykkes med å fange opp den bunnløse pinligheten og den uglamorøse heltens reddende inngrep. Uten bravur griper den resignerte kjærligheten inn, i en verden hvor det meste er tapt og verdigheten må gjenvinnes med små skritt, ett av gangen.

Den følsomme, tenksomme helten
Sortlands personer er ikke vanlige gjennomsnittsbarn. Mange av dem har en ensomhetsfølelse som henger sammen med at de føler seg utenfor, annerledes. De reflekterer over at de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og mer usikkerhet enn sine omgivelser.

Aldermessig er de ofte i overgangsfaser: 12, 16 eller 19 år gamle. De er både voksnere og barnsligere enn menneskene rundt seg, eller, med andre ord, de har et større emosjonelt register.

En scene som i særlig grad er karakteristisk for dette, har jeg funnet tidlig i Kva tåler så lite.., hvor hovedpersonen tenker gjennom forholdet til broren, og forskjellene mellom dem:

Han er hos bror sin, dei ser ein nifst dårlig film, ein bensinstasjons-massemordar-dvd med mykje visuell vald. Dei har ikke så mykje å seie til kvarandre. Bror hans er ikkje dum, men glatt. Han trur ikkje at broren har mange søvnlause netter.

Han tenkjer på barndommen deira. På at han alltid lengta vekk på ein annan måte enn broren. Han ville til byen før broren. […] Han lurer framleis på kva broren har begjær på. Han har lyst til å seia noko om Ingrid, kva som helst. At ho har peiling på kunst. At han tenkjer på henne heile tida, alltid. Men han let det vera. Broren har alltid fått han til å tenkja at det verken er muleg å forsto eller kjenna eit anna menneske særleg godt.

Flere av Sortlands unge hovedpersoner er på leting etter noe, både i konkret og i overført betydning. Reisen kan gå over hele verden, og som regel er det et «lån» av foreldrenes visa-kort som finansierer den. De reisende erkjenner selv at slike lån ikke er helt bra, men i den gode saks tjeneste må det visst være lov. Sortlands forfatterskap tar på alvor at norske barn er verdensvante: enten de er kunstdetektiver i Sydney eller ferske skilsmissebarn på ferie i Jordan. Mest reiselyst har Kjetil i Himmelkyss (1994) og fortsettelsen Love light (1996). Hans jakt på Sara fører ham gjennom USA og til en turistlandsby på Sinaihalvøya.

Så vi kan trygt slå fast at Sortlands hovedpersoner ferdes overalt på kloden, men mange av dem føler også at de har havnet på feil klode: De to hovedpersonene i boka Fallskjermhopparen og togføraren løyser kryssord (1997), som er en «roman med bilete» laget i samarbeid med Fam Ekman, drives begge av et savn og en søken som får dem til å føle seg fremmede i forhold til omgivelsene. Den unge Louise og den aldrende Marc (Chagall) i Å vente på regnbogen (1998) føler heller ikke at omgivelsene forstår dem; de søker hverandres selskap i parken heller enn å la seg utsette for familiens ufølsomme og overenergiske omsorg.

Ina i Alle har eit sultent hjerte (2008) «tenkjer for mye, seier pappa». Selv legger hun senere til at «– Eg har alltid følt meg gammal, seier eg og føler meg ein god del klokare enn eg er. – Eg har eigentleg aldri visst korleis ein ungdom skulle føla. Eg har aldri følt meg som ein ungdom.»

Roy i debutboka Det er ikkje natta (1992) er ensom med angsten. «Det var dette Roy ikkje kunne fortelja til nokon: At han av og til nesten kjende trong for å sova med kniv under hovudputa. Eller kvifor han tenkte på å låsa døra dobbelt: smekklåsen og den vanlege. Han var redd.»

Ubåtkapteinen i bildeboka for voksne, Alt det som er (2010), er også redd. Hans redsel er i og for seg forklarlig: han er et vanemenneske med sans for faste rutiner og oversiktelige omgivelser. Barnet som er underveis vil forandre hele livet hans. Han baler med denne uroen, og han vet at han må gjøre det alene: «Eg er kapteinen for det heile. Ingen skal vita kva eg tenkjer; då kan det henda dei kjem i tvil. Eg kan ikkje fortelja mannskapet at eg tviler.»

Følelsen av å være ensom midt blant mange, av å tenke tanker som ikke kan deles med andre, og av at andre ikke bryr seg om det som er viktig for meg, er et grunntrekk i den psykologisk-realistiske ungdomsromanen.

Sortland føyer seg dermed inn i en tradisjon, og han gjør det med hovedpersoner som føler at de har større tanker og bekymringer enn omgivelsene kan småprate om. I Sortlands bøker henger de store tankene og bekymringene ofte sammen med at livsperspektivet er stort: fødsler, troen, livets smerte og ubehag. Såpass store dimensjoner må det være over livet. Og bøkene.

Oppsummering
Det kan se ut som om Bjørn Sortland er på rett spor. Han har funnet et stoff som både presist nok til at han kan sette sin signatur på det, og som er bredt nok til at han kan variere både tema og sjanger. Han får priser, og han har nådd fram til publikum.

Når Sortlands utgivelser varierer mellom «lette» sjangerbøker og «seriøse» psykologiske romaner, er han innenfor samme trend som flere samtidige norske barne- og ungdomsbokforfattere. Jeg har tidligere bemerket det samme hos Jon Ewo, og mener det avspeiler en god og saklig forfatterrolle med oppmerksomhet på hvilke boktyper forlagene og bokkjøperne etterspør.

Sortlands kunstdidaktiske bøker kommer med ujevne mellomrom og har foreløpig preg av å være et con amore-prosjekt. Han kunne nok ha sikret seg et greit levebrød som museumspedagog ved å skrive en kunstnermøte-bok i året, men jeg tror det er best slik det er, og han har også selv tatt avstand fra tanken om «ein krampe-pedagogikk som svekkjer lysta».

Det hender at barnebøker egentlig snakker til en annen enn leseren, at bøkene har en implisitt leser som er vanskelig å finne i virkeligheten. For å ta et ferskt eksempel: i Gutenbergs hemmelighet er det tydelig at leseren skal identifisere seg med en «vanlig gutt» som helst ikke leser bøker frivillig. Til bruk i skolen og i lesekampanjer er det nok nødvendig med noen bøker som ikke-leseren kan identifisere seg med, men i den frie litteraturen er det nok like naturlig å ha hovedpersoner som ligner leserne. Og her kommer en påstand som noen vil oppfatte sementerer stereotypier: Et flertall av norske ungdommer som leser bøker vil antagelig kjenne seg igjen i Sortlands hovedpersoner; de føler seg mer reflekterende, mer estetisk bevisste og mer ensomme enn sine omgivelser.

Sortlands forfatterskap har både utvidet og utkrystallisert seg fra de første bøkene tidlig på 90-tallet. En tendens er at de «generelle ungdomsbøkene» om unge menn på leit har blitt erstattet av unge menn, og kvinner, som forholder seg til mer konkrete problem, til mindre utsnitt av virkeligheten – ofte i små kammerspillaktige fortellinger. En annen tendens er at billedkunst er mer og mer til stede, både eksplisitt i kunstbøker og integrert i flere av ungdomsbøkene. En tredje tendens er en gruppe bøker som tematiserer uro, sjenanse og sosial usikkerhet.

Etter dette første forsøk på en samlende presentasjon av forfatterskapet, tror jeg at Sortland i fremtiden vil gi oss nye, annerledes bøker slik at at helhetsbildet vil måtte justeres, og jeg tror – ja, håper også – at andre kritikere kan komme til å supplere og korrigere min fremstiling av forfatterskapet.

Publisert på barnebokkritikk.no, 9.12.2010; indirekte som en del av arbeidet med å nominere Bjørn Sortland til Aschehougprisen.

Klassikernes guttedrøm: å erobre verden

Det utgis stadig påfallende mange såkalte «tidløse klassikerne» som barnebøker, men når en ser nærmere på dem, viser det seg at de ikke er så tidløse likevel. Tvert imot er de svært tidsbundne, og påfallende mange er fra 1870- og 1880-årene. Hva er det i imperialismetidens verdensbilde som egner seg som guttebokmateriale?

Arne Svingen ga utløp for en vanlig harme da han for et par år siden harselerte over et barnebokmarked hvor årets bestselger var en førti år trepinne. Pussig nok er det sjelden vi hører noen klage over at Vesaas, Undset eller Cervantes stjeler plass og oppmerksomhet fra samtidslitteraturen. Gjenutgivelser oppleves altså som mer dominerende, eller som et større «problem», i barnebokverdenen.

Det kan være kamp om oppmerksomhet. Barndommen varer stadig kortere, og et barn har bare et visst antall fødselsdager før barnebøker ikke lenger er aktuelle gaver. Barnebokkjøperne har lite markedskompetanse, sammenlignet med voksenbokkjøpere. På biblioteket opplever vi regelmessig at barn må introdusere foreldrene sine til Ludde, Mamma Mø og Tsatsiki. De fleste nye barnebøkene er usynlige i offentligheten. Det er derfor naturlig at foreldre og besteforeldre som er utrygge på trender og kvalitet i barnebøkenes verden, velger trygt og kjøper kjente titler.

Kritikken mot klassikerne er også en faglig indignasjon over dårlige utgaver, meningsløst forkortet, ubarmhjertig bearbeidet og gjenutgitt med stadig mer foreldede språkblomster i utdaterte oversettelser.

Leses klassikerne?

I mitt bibliotek låner vi fremdeles ut klassikere. Ikke så mye til lærernes høytlesning, hvor det visst går mest i Roald Dahl for tiden, variert med Lindgren, Nicolaysen, Rowling og Nilsson-Bergström. Det hender nok at en og annen lærer på 55+ smeller til med Bjørneklo av Bernhard Stokke eller Knerten-bøkene til Anne-Cath. Vestly, ellers er det de nye klassikerne fra de siste 25 årene det går i til høytlesning. Halvor Floden og Rasmus Løland er det ingen andre enn lærerstudenter som låner.

Utlånstoppene fra folke- og skolebibliotekene som bruker dataprogrammet Bibliofil, presenteres daglig av leverandøren Biblioteksystemer as. Disse listene er et gløtt inn i folkebibliotekhverdagen. Med unntak av tre bøker (Nordqvists Gubben og katten, Ewos Otto Monster og Eliassens Phenomena) er det tre slitesterke forfattere som regjerer topp 20: J.K. Rowling; Jørn Jensen og Gunilla Bergström. Bøker for barn opp til 10 år er overrepresentert i materialet, trolig på grunn av utlån til barnehager og til/i SFO, og på grunn av Leseløve-merkevaren. Like påfallende er det at blant de 100 mest utlånte siste halvår, er det bare Karius og Baktus og et par Roald Dahl-bøker som opprinnelig er utgitt før 1970, og 70-tallet er også bare representert med Wolde, Bergström og Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard. På min liste fra 19. mars 2005 er den 100. boka utlånt 1 870 ganger siste 6 måneder. Det er Nordqvists Revejakten.

Jeg har fått hjelp fra Biblioteksystemer as til å undersøke utlånet av noen av «våre klassikere», og her er tallene:

• Verne. Den hemmelighetsfulle øya: 520 utlån
• Stevenson. Skatten på sjørøverøya: 838 utlån
• Dumas. Greven av Monte Christo: 413 utlån
• Defoe. Robinson Crusoe: 1859 utlån (tallet omfatter også engelskspråklige easy reader-utgaver i klassesett)
• Scott. Ivanhoe: 347 utlån

 

DEL 1. HISTORIENE

Er «klassiker» en sjanger – eller en periode?

Torben Weinreich har i boka Kulørt historie tatt for seg en av de mest omfattende utgivelsene av adapterte klassikere: Tegneserie-serien Illustrerte klassikere, som utkom på dansk i perioden 1955-1976 med i alt 227 album. Mange av heftene utkom også på norsk. Serien tilbød tegneserieversjoner – nødvendigvis svært forkortet – av kjente romaner (og skuespill). Den er opprinnelig et amerikansk produkt, og en god del av titlene har ikke samme klassikerstatus utenfor USA, men de hyppigst forekommende forfatterne er godt kjent også fra andre klassiker-serier. Her i rekkefølge etter antall titler: Verne, Dumas, Cooper, Stevenson, Twain, Shakespeare, G.A. Henty, H.G. Wells, Nordhoff & Hall, Haggard, Scott og Dickens. 180 av titlene er i utgangspunktet voksenbøker, og 50 er opprinnelige barnebøker. To tredeler av alle titlene er basert på engelskspråklig litteratur.

Så kommer det noe interessant: Over halvparten av titlene er fra perioden 1850-1900, og hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Bare 13 prosent er fra etter 1900. Kan dette være et systematisk mønster, som også viser seg i nye norske klassikerserier?

Av de 25 titlene i Gyldendals Ungdomsklassikere (1993-1996) – som nyutgis nå – er 64 prosent opprinnelig utgitt i perioden 1852–1900, og ytterligere 20 prosent utgitt i første halvdel av 1800-tallet. Hvis vi ser på Aschehougs fem første Berømte bøker (2004) så ble de først utgitt i 1844, 1874, 1883, 1912 og 1950. Men dersom vi definerer Rosemary Sutcliffs Robin Hood (1950) som en nyskriving av Howard Pyles The merry adventures of Robin Hood (1883), så er fordelingen lik den i Illustrerte klassikere. Og det er samme prosentvise periodefordeling i de fem titlene i Berømte bøker som Aschehoug utgir våren 2005: 60 prosent av klassikerne er fra 1870- og 1880-åra, og 20 prosent er fra 1800-tallet for øvrig.

Konge i sitt eget liv?

Kan det kanskje i 1870- og 1880-årene ligge noen tanker og verdensbilder som kan hjelpe oss til å forestå hva som oppfattes som en klassiker? La oss se på bøkene i lys av perioden som «imperietiden». Den danske barnebokkritikeren Finn Barlby skriver i forordet til den danske årboka Plys’ temanummer om klassikere at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv«(min overs. og uth.)

Det er fellestrekk ved mange av klassikernes skildring av personene og deres møter med verden. Vernes bok Den hemmelighetsfulle øya representerer mye av det karakteristiske. Det er en eventyrverden, hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale roller er definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Minst like viktig er det at bøkenes verdensbilde er en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner som innlysende naturlige. I Aschehougs verdenshistorie skriver Jarle Simensen at den borgerlige mentalitet og livsstil i «imperietiden» (1870–1914) var preget av «fornuftskontroll, disiplin og effektivitet» (s. 101). I den grad denne «hygieniske moralen» er nedfelt i bøkene (eller i de bearbeidede versjonene som vi leser i dag), kan vi godt forstå at bøkene appellerer til voksne som ønsker å kjøpe dannende og oppbyggelige bøker til den oppvoksende slekt.

Sven Wernström ser det slik i en omtale av Jules Verne:

Som ungdomslitteratur har Jules Vernes bøker mange fordeler i vår tid: De har spenning, eventyr og oppdagerglede, men samtidig en rolig flyt som føles velgjørende mot nåtidens heftige underholdning. De har voksne hovedpersoner uten altfor påtrengende personlige problemer. Det er fredlige fortellinger, uten krig eller blodsutgytelse i moderne målestokk. Og de er realistiske, uten den metafysikken man ofte møter i romeventyrene. (s. 99; min overs.)

Det sjarmerende, absurd friskfyraktige ved Jules Verne er like presist beskrevet av danske Susanne Vebel:

Hans romaner er ikke litterære mesterverk, men i dem kan man skimte poeten som med undring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den beste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante muligheter for fremtiden. Man kan lese hans bøker som hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets pris. (s. 134; min overs.)

Og ikke minst gjelder Vebels karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter.

Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. For det andre er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. Kåre Holt skriver om dette i etterordet til Cappelens 1969-utgave av Robinson Crusoe:

Den udrepelige eventyrtrangen – og trangen til å bygge – som får enhver skapning til å bli fjern i øyet når navnet Robinson blir nevnt. Fant han ikke den øya, det eventyret, ingen andre fant? Og bygde han ikke opp et samfunn der – uten hjelp – og dro han ikke derfra som seierherre?

Med andre ord: En verden hvor alt er mulig for den hvite, dannede mann når han er fingernem, og husker litt kjemi og botanikk.

Dette kan være noen av de viktigste grunnene til at bøkene holder seg. De har et ukomplisert verdensbilde, hvor verden er åpen, delvis uutforsket, delvis uutnyttet, med dramatiske element og et rikt utbytte for den dristige eventyrer. Slik europeiske imperialister så verden den gang, og slik eventyrfabrikken i Hollywood fremdeles presenterer verden: som den hvite manns lekegrind. Dessuten har bøkene «rene», hygieniske karakterer som ikke virker støtende. William Goldings Fluenes herre (1954), Michel Tourniers Robinson-replikk Fredag, eller gjenfødelsen (1976) og Sven Wernströms De hemmeliges øy (1966) er moderne kontraster til disse idyllene. De to første skildrer dydenes forfall og sivilisasjonens sammenbrudd, mens Wernströms ungdomsgruppe gjennomgår troverdige prosesser som rivalisering og kjønnsliv.

Evig solskinn i et plettfritt sinn

La oss se på verdensbildet i ytterligere fire titler som nylig er blitt nyutgitt i Aschehougs serie Berømte bøker.

Skildringen av Robin Hoods lederrolle – slik Rosemary Sutcliff framstiller det i sin bok – gir grunn til å sitere filmtittelen «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Robin er et ideal, best i alle henseende. Han er et overmenneske fysisk, etisk, taktisk og i alle ferdigheter. Alle hans 50 muntre menn er lojale, tapre, patriotiske, dyktige i mange slags ferdigheter og av like høy etisk standard som Robin selv. Likevel har de aldri egne initiativ, og de er alltid raske til å slutte opp om Robins forslag. (Og vi snakker altså om fredløse som måtte rømme fra lensmannen på grunn av sitt stivsinn!) Selv om de er mange, skjuler de seg godt i skogen. De lever usynlig og nomadisk, og likevel har de skattkamre, smie, et velutstyrt kjøkken og etter et velfylt stabbur. Matstrevet er så godt organisert at de har tid og krefter til lek og idrett. Dette er et barneperspektiv, hinsides realiteter, på hvordan man kan leve et fritt liv ute i skogen i «leirbålenes og eventyrenes tid», og det er så gjennomført naivt at man må gi seg over.

Ja, selv Skatten på sjørøverøya, som med sin skildring av John Silvers ambivalens har antydninger til å være en moderne bok, bæres av en trygg forvissning om at universet og imperiet er skrudd rett sammen, og at alt skal bli bra igjen til slutt – etter heltenes reise, opplevelser og prøvelser. I personfortegnelsen bak i boka står det karakteristisk om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en logisk og organisk forbindelse mellom romanens hovedpersoner og den britiske kronen.

Tarzan er noe ulik de andre bøkene, fordi det ikke handler om å reise «ut til eventyret». Vi kan si at Tarzan «vender tilbake», men det er en reise tilbake til foreldrenes livsform. Her som i andre klassikere er det en hvit overklassemann på skattejakt og dannelsesreise i en uutforsket verden. Hovedpersonen er på den ene siden framstilt som rå, usentimental naturkraft – men forfatteren bruker påfallende mye energi på å etablere Tarzan som en sær-person et sted mellom kultur og natur.

Greven av Monte Christo er mer melodrama enn den er spennings- og bildungsreise. Dumas bruker alle de triviallitterære knepene, og gjør sin helt til en altmestrende supermann, som alltid vet å gripe det rette øyeblikket, og som har nok intellektuelle og økonomiske ressurser til å iverksette alt han vil. Det er en grunnfortelling om svik og hevn som har blitt bygget ut til såpedrama om intriger i overklassen. Dumas forsøker i de siste kapitlene å la det bli en moralsk fortelling om forhold mellom hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Dersom denne innsikten hadde blitt troverdig hos hovedpersonen, kunne vi selvsagt ha sagt at fengsel, hevn og anger er deler av Edmond Dantès livsreise, fram til innsikt. Men Dumas lurer ikke mange med dette moralske vedhenget. Dette er en eventyrhistorie.

En annen side ved Greven av Monte Christo er det man på og mellom linjene kan lese om det franske samfunnet i 1844, da Dumas skrev boka. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger i omløp og sosial mobilitet.

Når vi sammenligner Gyldendals klassikerserie og Aschehougs foreliggende 10 bind, med Aschehougs serie fra 1979/80 og Ansgars tre ganger 10 på topp fra 1980-taller, er det mest påfallende at Gyldendal og Aschehoug i de siste seriene har snevret inn klassikerbegrepet. Back to basic, så å si. Til sammenligning tilbød Ansgar i 1989 følgende bøker i sin 10 på topp-serie: Riktors Mens far var på Grini, Burnetts Lille Lord Fauntleroy og Topelius’ Bjerken og stjernen. Aschehougs to ulike 80-tallsversjoner av Berømte bøker omfattet så ulike forfattere som Rølvaag, Woodhouse, Hamre og Poe, foruten gjengangere som Twain, Verne, Stevenson og Cooper.

Men kan hende ligger det er rasjonell logikk i å rendyrke en type bøker!? Hvis vi ser på de ti foreliggende bøkene fra Aschehoug, så oppfatter jeg dem som relativt like. Alle ti bøkene har mannlige hovedpersoner, og alle ti er skrevet / bearbeidet for en målgruppe i spennet fra slukealder til tenåring. Og for mange av dem gjelder også at forfatterne, hovedpersonene og de opprinnelige leserne tilhørte en erobrergenerasjon, som utforsket jordens innhold og dens grenser, koloniserte fremmede land og tillot seg å eie det hele med en autoritet som de trodde var gitt dem av naturen og som det ennå ikke var stilt spørsmål ved.

DEL 2. VERSJONENE

Oversettelsen

En viktig del av økonomien ved klassikerutgivelser er gjenbruk. Gjenbruk av boksats og gjenbruk av oversettelser er med på å holde prisene lave. Her først om de enkelte bøkenes oversettelseshistorie:

Greven av Monte Christo ble først oversatt som føljetong i Folkebladet i 1881, og «første fullstændige norske oversættelse » kom i 1920. Bokklubben utga i 1990 og 2000 Johanne Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Olav Coucheron. Den ble først utgitt i 1980, også da i Aschehougs «Berømte bøker», og har vært brukt av Bokklubbens Barn. Oversettelsen er en forholdsvis adjektivrik tekst, med overflødigheter som tomteleiepriser (s. 252), som jeg ville fjernet, dersom jeg skulle forkortet boka.

Den hemmelighedsfulde ø ble først utgitt på norsk i 1876. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Haakon S. Halvorsen, og ble først utgitt i 1949. Forrige utgivelse av denne oversettelsen var i 1979, også da på Aschehoug. Den gang sto det uttrykkelig «oversatt og bearbeidet av» på tittelbladet. Gyldendal har på sin side flere ganger (1953, 1965, 1981, 1993 og 1997) utgitt Knut Monrads oversettelse av den svenske forfatteren og formidleren Hugo Gyllanders (1868-1955) bearbeidelse. Gyllanders versjon ble først utgitt i 1909. (Slike versjonsopplysninger faller som regel bort etter hvert. Gyllanders navn ble sist sett i 1981). Den Norske Bokklubben har i 1969 og 1977 utgitt Anna M. Norums oversettelse, basert på en tysk (!) utgave. Ellers finnes det flere andre versjoner fra de siste 30-40 årene: Hans Braarvig, Harald Holt og Ulf Gleditsch.

Hvis vi sammenligner Holts oversettelse (1975 og 1988, 192 sider) med Halvorsens (355 sider) er det tydelige forskjeller. Kapittelinndelingen er heller ikke den samme. Bare Halvorsen har beholdt Vernes inndeling i tre hovedkapitler.

1. Holt:

En dag det regnet bøttehanker satt Herbert og reparerte foret i jakken sin. Plutselig utbrøt han:
– Nei, men se her, Cyrus. Her er det jamen et korn!
Det hadde ligget i lommen hans fra en gang han foret duene i Richmond.
– Et korn! sa ingeniøren interessert.
– Ja, men det er bare et eneste.

1. Halvorsen:

Men en dag det høljregnet ute, var nybyggerne samlet i storsalen i Granitthuset. Herbert holdt på å lappe jakken sin, da han plutselig utbrøt:
«Se her, herr Cyrus, et hvetekorn!»
Og han viste sine kamerater et hvetekorn, som var falt gjennom et hull i lommen og lå gjemt i foret. I Richmond pleide Herbert å mate noen duer han hadde fått av Pencroff, med korn, og det var et av disse kornene som hadde forvillet seg ned i fóret på jakken.
«Et hvetekorn?» spurte ingeniøren ivrig.
«Ja, herr Cyrus, men det er bare et eneste ett.»

Jeg fester meg ved tre ulikheter: Holt forkorter begrunnelsen til at kornet er der. Han fjerner herr-tiltalen som karakteriserer ingeniørens posisjon i gruppa. Og han bruker sjargong som virker tidsavgrenset og uaktuelt i dag; «regnet bøttehanker».

Skatten på sjørøverøya (1883) ble først oversatt til norsk i 1900, som Sjørøverøen. Gyldendal bruker en oversettelse av Carl Hambro, «gjenfortalt i noe forkortet form», som de av og til oppgir. Hambros oversettelse utkom først i 1939, og er hittil brukt i åtte utgaver. Aschehougs oversettelse er ved Klaus Hagerup. Den ble først utgitt av Den Norske Bokklubben i 1975 (da med tittelen Skattøya, i stort format og med et pergament-imitert kart løst vedlagt), og siden av Bokklubbens Barn i 1989.

Tarzan (1912) ble først utgitt som føljetong, og som bok i 1914. Den ble fulgt av 24 oppfølgere. Bøkene ble fulgt av tegneserier fra 1929, og mer enn 100 filmer fra og med 1918. Tarzan ble først ufullstendig oversatt til norsk i 1930, i en serie som ikke ble fullført. Dagens oversettelse ved Sverre Knudsen er ny for anledningen, og er visstnok den første fullstendige oversettelsen..

Robin Hood (1950) var Rosemary Sutcliffs debutbok. Den meste kjente moderne versjonen av Robin Hood-myten(e) er den amerikanske kunstneren Howard Pyles (1853-1911) Merry adventures of Robin Hood (1883), som utkom sist i 1993 i Gyldendals ungdomsklassikere, og som lydbok i samme versjon, i oversettelsen Robin Hood og hans menn. Den er oversatt av Leif Frodesen etter en bearbeidet dansk utgave av Torben Palsbo. Frodesens oversettelse kom første gang i 1982. Hvorfor denne utgaven er anonym, og ikke nevner Pyle, forstår bare gyldendølene. Både Sutcliff og Pyle er i hovedsak episodiske, men har en livsløpsorientert ramme, hvor åpningskapitlene handler om etableringen av gruppen fredløse og de siste kapitlene vies Robins død. Sutcliff har vel i prinsippet flere kilder, som hun har bearbeidet og tilpasset til sitt formål og publikum. Det er likevel påfallende hvor tett hun i enkelte episoder har lagt seg opp til Pyles skildring. Se på Robins duell med erkefienden Guy fra Gisborne; her Robins ord når Guy ligger død:

1. Pyle:

En rask død fikk du, en verdigere enn du fortjente, sa han. – Men nå ligger du på dine gjerninger, Guy av Gisborne. Du skal ikke mer pine småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Med den Hellige Jomfrus hjelp har jeg hevnet alle grusomheter du har begått

1. Sutcliff:

En fort død og en hederligere enn du fortjener! sa han rolig. – Men der ligger du, herr Guy fra Gisborne. Aldri mer skal du plage småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Nå er de hevnet, herr Guy – alle menn du har sørget for å få drept, alle du har brennemerket og lemlestet, alle sorgfulle kvinner og små barn som er blitt alene i vreden – og jeg takker Maria, den barmhjertige, Vårherres mor.

Jo Tenfjords oversettelse av Sutcliffs Robin Hood ble først utgitt av Bokklubbens Barn i 1983.

Etter på ha sett på bøkenes oversettelseshistorie er det noen mønstre som trer fram: Mange oversettelser er gjort av kjente navn, noen av dem er selv skjønnlitterære forfattere. Blant Aschehougs første 10 nye Berømte bøker er det uventet mange kjente navn (Angell, Hagerup, Tenfjord, Knudsen, Coucheron), og oversettelsene er gjort i den siste generasjonen. Forlagene er systematisk unøyaktige med å oppgitt oversettelsens førsteutgave, forhistorie og hvem som har foretatt eventuell bearbeidelse / forkorting. (Her er riktignok Gyldendals ungdomsklassikere et gledelig unntak, men heller ikke de er helt konsekvente). En hel del oversettelser burde ha vært faset ut. Alle de første fem i Aschehougs Berømte bøker er nye, men Ivanhoe som utkommer i annen pulje våren 2005, har røtter i en 96 år gammel oversettelse.

Et annet moment, som ikke har med denne Aschehoug-serien å gjøre: Selv om det er utgitt gode nyoversettelser av en bok – som Bringsværd/Knutsens Ole Brumm og Enghs Anne fra Bjørkely (jfr Ørjasæter nedenfor) – hender det ofte at samme forlag fortsetter å gjenutgi gamle, feilaktige oversettelser.

Adapsjoner

Et norsk basisverk innen studiet av adapsjoner er Kari Skjønsbergs Hvem forteller? (1979), om adapsjoner i barnelitteratur. Hun definerer adapsjon som avpassing, tilpassing og tilrettelegging, og summerer opp at:

adapsjon av voksen litteratur for barn ut fra de forskjellige motivene som har ligget til grunn: adapsjonen kan være belærende, moraliserende, beskyttende, den kan være foretatt rett og slett for å gjøre verket lettere å lese som ren underholdning. (s. 14)

Skjønsberg drøfter flere ulike typer adapsjoner; fra voksenroman til barnebok, navn som endres i oversettelser, bearbeidelser av norske 1800-tallsbarnebøker av Hansen, Moe og Zwilgmeyer. Mest plass bruker hun på ulike versjoner av Louisa M. Alcotts Little women (1868) på norsk: oversettelsene er inntil 50% forkortet, og alle har helt fjernet forfatterens bærende allusjon til Bunyans Pilegrims vandring, og gjort andre meningsbærende endringer.

Aina Nøding har en tilsvarende studie av Coopers Den siste mohikaner. Hun har analysert over 70 ulike utgaver og påviser hvordan element tas ut gjennom bearbeidelser, men også hvordan for eksempel Hans Braavig i sin gjenfortelling (utgitt flere ganger 1939-1994) gjør hovedpersonene yngre og legger til et element av «gutters lek» som slett ikke finnes hos Cooper.

Kristin Ørjasæter skriver om Montgomerys Anne fra Bjørkely at den vanligste norske oversettelsen bare inneholder 48% av teksten. «Resultatet blir kjappe, handlingsmettede spenningsskildringer der originalen nesten ikke er gjenkjennelig fordi tankereferat og miljøskildring er utelatt», og som «er så sterkt forkortet at oversetterne har måttet legge til egen forklaringer for at sammenhengen overhode skal bli forståelig».

Tilsvarende kritikk har også Kjell Olaf Jensen målbåret i en anmeldelse av Maj Bylocks gjenfortelling av Hugos Ringeren i Notre-Dame: «Man har hentet ute en håndfull personer fra originalverket og fortalt om noen av hovedmomentene i handlingen», og versjonen er «flat, banal og springende».

Når vi ser på gjenutgivelser av tidligere bøker, er vi, som eksemplene ovenfor viser, normalt opptatt av å se i hvilken grad bøkene er blitt forsimplet eller forandret i oversettelsen. Anders Hauge skrev sin hovedoppgave på Statens bibliotekhøgskole (1989) blant annet om Den hemmelighetsfulle øya, og om den omvendte mekanismen: er det slik at noen av klassikerne burde blitt mer omarbeidet enn de er i dag, eller rett og slett ha blitt begravet som døde tanker?

Et eksempel: I fjor ble ordføreren i min kommune bedt om å lese fra et barnebok-minne på en barneskole. Han ønsket å lese fra en av Hjortefot-bøkene til Edward S. Ellis (1840–1916). Vi måtte lete lenge før vi fant et kapittel som ikke var altfor pinlig rasistisk i sin omtale av både røde og sorte. Jeg fornemmer noe av det samme i Den hemmelighetsfulle øya, skildringen av Nab er aldri grovt krenkende, men systematisk begrensende i hvilken rolle han gis.

Et beslektet tema er klasseforskjeller. Alle de fem bøkene vi ser på her, har et persongalleri delt inn i herskap og tjenere. Klasseforskjellene er imidlertid tydeligst i Tarzan. Slik Burroughs skildrer ham, er innehar Tarzan alle gode egenskaper fra adelskap, sivilisasjon og naturbeherskelse. Sjøfolkene er som regel avstumpede, de afrikanske innfødte er mangelfullt utviklet, Janes fargede tjenestepike er latterlig overtroisk, og nyrike mangler den naturlige dannelse som adelen besitter.

Nab i Den hemmelighetsfulle øya har blitt «afrikaner» i siste utgave. Slike «ajourføringer» av oversettelsenes skjer stadig, og et klassisk eksempel på slik omarbeiding er hvordan sigøynere er retusjert ut av skurkerollen i Enid Blytons bøker: «i en utgave av en Blytonbok var de usympatiske sigøynerne og deres mystiske leirplass byttet ut med svenske turister på camping.» (Skjønsberg. s 88)

Jeg åpnet med å liste opp noen grunner til å kritisere klassiker-gjenutgivelser. Endrede verdier kan åpenbart også være en grunn til at mange er skeptiske til fortidens bøker. Rasisme, klassesamfunn og kjønnsroller er de vanligste innvendingene. Vi skal ikke gå alt for langt tilbake før kjønnsrollene i barnebøker oppleves underlige, og i takt med at norske klasserom får stadig flere hudfarger representert, stilles det økende krav til lærerne når det gjelder å velge ut – og å velge bort – hvilke bøker som egner seg til høytlesning.

Dersom klassikere kan være mer enn én ting

Forlagene sitter nødvendigvis på kunnskap om hvilke bøker som selger, og hvilke som ikke selger, og det er en argumentasjon som er vanskelig å overprøve. Men jeg vil gjerne etterlyse noen overraskelser: Hvorfor ikke gi oss Leroux’ Le Fantôme de l’Opéra (1911) i første norske oversettelse? Mark Twains grovkornede satire A connecticut yankee at King Arthur’s court (1889)? William Goldmans moderne eventyr The Princess bride (1973)? Enn drama? Som Shakespeares Romeo og Julie Hvor er de norske? Som Bernt Lies Sven Bidevind (1897)? Lar det seg kanskje gjøre å lage ungdomsutgaver av norsk 1800-tallsromaner så vel som av utenlandske? Og hvor har det blitt av Kästners Emil og detektivene(1929)?

Fra et markedsføringssynspunkt oppleves det sikkert som logisk og enkelt å rendyrke denne sjangeren klassikere, slik Gyldendal gjorde med sine Ungdomsklassikere. Det virker som om også Aschehoug satser på en klassikerserie med nokså stram tematisk regi og en enhetlig (mannlig) målgruppe. Da vet leserne og kjøperne hva de får.

En annen løsning ville være å prøve en serie «alternative klassikere» som presenterer for eksempel pikebokklassikerne som Porters Polyanna, (1925), Montgomerys Anne fra Bjørkely (1908), Alcotts Småfrøkner (1868), Sewells Silkesvarten (1877), Brinks Caddie Woodlawn (1935) (kjent i forkortet utgave som «Rødtopp») og Burnetts Den hemmelige hagen (1911) (for ikke å snakke om Burnetts tredje mest kjente bok: En liten prinsesse (1905), en sentimental barnehjemshistorie.) Det bør være lov å bruke klassikerbegrepet om noe annet enn maskulin imperialisme.

Det tredje og modigste løsningen ville være at Aschehoug på ny, som for 25 år siden, tør å utfordre klassikerbegrep så langt at de lar pikebøker, barnebøker og etterkrigsbøker regnes som «Berømte bøker» på like fot med imperietidens guttebøker!

De omtalte bøkene:

Edgar Rice Burroughs (1875-1950), Tarzan – apenes konge, Aschehoug [1912] 2004
Alexandre Dumas (1803-1970), Greven av Monte Christo, Aschehoug [1844] 2004
Robert Louis Stevenson (1850-1894), Skatten på sjørøverøya, Aschehoug [1883] 2004
Rosemary Sutcliff (1920-1992), Robin Hood, Aschehoug [1950] 2004
Jules Verne (1828-1905), Den hemmelighetsfulle øya Aschehoug [1874] 2004

Annen sitert litteratur:

Barlby, Finn [Forord] I: Plys 14, årbog for børne- og ungdomslitteratur, Plys, 2000.
Hauge, Anders, dy. Analyse av, og kommentarer til Jules Vernes: En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øy, Reisen til månen og En ferd rundt månen, Hovedoppgave Statens bibliotekhøgskole, 1989.
Holt, Kåre. [Etterord]. i: Daniel Defoe, Robinson Crusoe, Cappelen, 1969.
Jensen, Kjell Olaf. «Når opphavsrett ikke lenger beskytter», barnebokkritikk.no
Nøding, Aina. ”Naturbarn av sin tid.” i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Romøren. Rolf. ”Tarzan – bokstavanes herre”, i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Simensen, Jarle. Ascehhougs verdenshistorie. 12. Vesten erobrer verden, 1870-1914, Aschehoug, 2001.
Skjønsberg, Kari. Hvem forteller?, Tiden, 1979.
Vebel, Susanne. Bogen om Jules Verne, København, Hernov, 1978
Weinreich, Torben. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier, Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
Wernström, Sven. Jules Verne. I: Barndomens böcker, Stockholm, Gidlunds förlag, 1984.
Ørjasæter, Kristin. «Anne fra Bjørkely, 95 år i år», barnebokkritikk.no

Denne artikkelen ble først publisert på barnebokkritikk.no, april 2005. Lest nå i ettertid er jeg fascinert over alle samtidsreferansene jeg brukte. 

Varm, anekdotisk og poengtert biografi om barnebokdronningen

Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans-Jørgen Sandnes
Anne-Cath. Vestly
Gyldendal

Fra 7 år

Hverdagens eventyr godt presentert

Hennes barnebøker er fortellingen om Norge slik det var, og med denne biografien knyttes liv og forfatterskap tettere sammen.

15. februar er det 100 år siden Anne-Cath. Vestly ble født. Jubileet skal markeres gjennom året. Vi begynner med en ny biografi, skrevet for barn.

 

Lindgrenekspert

Biografiforfatter Agnes-Margrete Bjorvand (50) er lektor ved Universitetet i Agder og Astrid Lindgren-forsker. I 2015 laget hun en Lindgrenbiografi med samme struktur som årets bok. Den var illustrert av Lisa Aisato, og er foreløpig oversatt til fem språk.

 

Elegant

Boken er elegant og konsekvent redigert. Hver dobbeltside er et kapittel, hvor fortelling, «funfacts», fotografier i collage med Hans-Jørgen Sandnes’ tegninger, og sitater fra Vestly fungerer godt sammen.

På samme måte som i Lindgren-biografien legger Bjorvand vekt på å koble liv og diktning. Vi ser at Vestly kom fra en familie med sosiale og kunstneriske ambisjoner, og at farens tidlige død i 1931 preget den lille familien.

 

Teater og kjærlighet

Livet og biografien har tre faser: først barndommen på Rena, Rudshøgda, Jessheim og Lillehammer. Deretter de formende 1940-årene, med teater, kjærlighet og den første kontakten med NRK. I den tredje og største delen av boken ser vi hvordan hun fra debuten med Ole Aleksander (1953) utvikler seg til en engasjert forfatter med tydelig stemme for barns rettigheter.

Boken er godt gjennomarbeidet, med en klar og konsekvent stemme, og vil nok treffe både hovedmålgruppen og voksne nostalgikere.

Min ene innvending er at boken sier lite om hvilken sentral rolle Vestly hadde i norsk offentlighet. Bjorvand skriver varmt og godt om privatpersonen og forfatterskapet, men med noen unntak ser vi lite til lytterne og leserne.

 

Levende litteratur

Det finnes mange klassiske barnebøker, men det er få barnebokforfattere som fortsatt leses i full bredde ved 100-årsdagen. Men hvem vet? Kanskje jubileumsåret vil gi oss nye, redesignede utgivelser av for eksempel de fine, lavmælte Guro-bøkene fra 1970-tallet?

De tidligste Vestly-bøkene er mest levende i dag. Det skyldes både bøkenes kvaliteter og filmene. Bøkene om Mormor og de åtte ungene utkom 1957–61, og Lisa Marie Gamlem laget i 2013 en musikalfilmversjon. Knerten-bøkene utkom 1964–71, og førte til fire filmer 2009–17. I tillegg har Hans-Jørgen Sandnes revitalisert de åtte ungene ved å lage en serie bildebøker av de beste kapitlene.

Alle de nye versjonene beholder periodepreget fra 1950- og og 1960-tallet. Det er redningen for Vestlys forfatterskap. De beste av hennes bøker er tett på livsfølelsen i etterkrigstiden. De er en del av hovedstadens historie, og viser oss byen slik den var, den gang besteforeldrene var små.

Aftenposten, 11. januar 2020

Brages barnebøker 2019

Debutanten fra Sunnmøre bør vinne

Alle de fire bøkene handler om å komme til kort, i en eller annen forstand. Følelsen av å være fremmed er vanlig i litteraturen, mens fattigdom er mindre vanlig. Det er et pussig sammentreff at en luksusnatt på hotell er hovedpersonens belønning i to av bøkene, men det sier noe treffende om hva som er uoppnåelig for fattige familier.

Buffy
Buffy By er talentfull (Cappelen Damm) er den første boken i Ingeborg Arvolas (45) planer om en hel serie. Buffy (11) fra Refstad i Oslo lever med lillebror og ung mor. Historien drives framover av at Buffy begynner på slalåmkurs og trenger penger, og av at faren, som har vært fraværende i 10 år, dukker opp.

Det som gjør Buffy til en uimotståelig barnebokvenn er ikke bare bokens ytre handling, men miljøet og stemningen. Det er lett å like miksen av et raust klassemiljø som er helt fritt for de superbitch-intrigene vi møter i mange barnebøker, og en hovedperson med naiv, ukuelig optimisme til tross for alle hendelige uhell og problemer. Og ikke minst er det fortellerstemmen som bærer gjennom små og store kriser.

Sander
Fattigdommen har mer preg av å være en aktiv motstander i Harald Nortuns (47) Blå flaggermus (Samlaget). Sander (11) har to mål for sommerferien: tjene penger for å kjøpe sin første mobil, og å hindre at moren blir kjæreste med den rike, ufordragelige Håkon.

Det åpner med en av de mest komiske episodene i norsk barnelitteratur. Siden følger vi Sander gjennom mange gode scener og sommerferie-sidespor før vi fokuserer på uvennskapet med den vordende stefaren. Problemene utvikler seg med en god og tydelig framdrift. Løsningen kommer ofte ut av det blå, som når Sander får være gratis hedersgjest på det lokale hotellet. Derfor er nok dramakomedie den rette sjangerbetegnelsen her. Det er alvorlige spørsmål, men likevel lett komikk og en lykkelig slutt der trådene knyttes fint sammen.

Louise
Ane Barmens (35) fine bok Draumar betyr ingenting (Gyldendal) er et solid debutarbeid. Barmen mestrer grepene man lærer på skrivekurs: gode karakterer som spilles ut mot hverandre, velskrevne sanseinntrykk og ikke minst den typiske debutantgleden over karakteristikker.

Louise (17) kommer hjem til bygda for sommeren. Hun må håndtere bestemorens dødsfall, minnet om bestevennen Tormod som døde året før, en uønsket sommerjobb på sjukeheimen, en pinlig seksuell debut og dårlige relasjoner til mor, storesøster og tidligere venner.

Halvveis i boken var jeg sikker på at dette ledet fram til et sterkt oppbrudd, og var bare usikker på om slutten ble lykkelig eller ulykkelig. Så overrasker Barmen meg ved å vise fram to ulike temperament i samme bok; Louises sommer inneholder både trassig misantropi og en utviklingsroman som leder fram til forsoning med omgivelsene. Skrivekunsten er skarpest i den første delen, men det er også en særegen varme over scenene hvor Louise vender tilbake til det som en gang ga mening, som når to venninner lakkerer hverandres negler.

Lukas
Lukas (ca 9) i Fugleguten (Samlaget) av Rune Belsvik (63) føler seg usynlig, utenfor og utrygg. Han ønsker å bli sett, men er samtidig redd for ikke å bli likt. Vi ser ham mest i familien, hvor han ofte får skylden når noe skjer.

Det er en poetisk styrke i skildringene, og en observant leser vil se at Lukas sakte blir tryggere. Men for min del synes jeg det er lite lysning i fortellingen, og mye innadvendt dveling ved alt som er ubehagelig.

Håpløse omslag
Barmen og Nortun har fått ikke-kommuniserende bokomslag som gir for lite drahjelp når bøkene skal anbefales i bokhandel og bibliotek. Det synes ikke utenpå at Draumar er en sterk historie av samme type som «Skam» og «Lovleg» og for det samme publikummet, eller at Blå flaggermus er en lettlest, bittersøt sommer-feelgood for 11-årige gutter.

Livsviktig
Alle de fire bøkene skildrer viktige hendelser og unge hovedpersoner i utvikling. Livet er en alvorlig sak i norske barnebøker. Det er lett å like de pussige hendelsene og den lykkelige slutten hos Arvola og Nortun. Jeg mener likevel at Barmen skiller seg ut blant årets nominerte, fordi hun kombinerer en velskrevet sår dybde med en bråsnu midt i boken og en fin vei tilbake for hovedpersonen Louise.

Aftenposten, 17. november 2019

Klaus Hagerup – seniorhumoristen

«Ka e det som æ drømme om?» «Jeg elsker deg høyere enn himmelen!» «Ungdommen har sin egen stil, herr Simonsen!»

Torsdag døde den folkekjære forfatteren Klaus Hagerup, 72 år gammel. Han tilhørte en av Norges mest allsidige litterære familier, og etterlater seg kona Bibbi Børresen og døtrene Hanne og Hilde. Rundt graven vil man også finne mange av hans litterære «barn»: Ellinor – hun som drømmer om «ei anna tid», den engstelige og veslevoksne Markus Simonsen, og den pottesure Mari fra Høyere enn himmelen.

Fra politisk teater …

Når vi ser tilbake, kan det se ut som om Hagerups forfatterkarriere faller i tre store faser.

Fra 1971 var han med på å bygge opp Hålogaland teater i Tromsø til et politisk bevisst regionteater, som dramaturg og husdramatiker. Fra disse årene kommer stykket Det e her æ høre tel (1978). Fra teaterstykket Dikt å førbainna løgn (1976) – om en datidsaktuell streik i Bodø, kommer den uslitelige visa «Ellinors vise», med melodi av Sverre Kjelsberg.

Hørespillet I denne verden er alt mulig (1979) foregår i Tyskland på 1930-tallet, og forteller om den unge Rudolfs politiske utvikling fra Hitlerjugend til kommunist. For det fikk Hagerup sin første litteraturpris; Kulturdepartementets barnebokpris.

… til personlige drama

Etter at moren Inger Hagerup døde i 1985 skrev han biografien Alt er så nær meg (1988), med tittel fra et av hennes dikt. Biografien ble også inngangen til et fint barnebokforfatterskap. Gjennom arbeidet med morens liv ble han bevisst sitt eget barneperspektiv, som han utnyttet i skrivekarrieren.

Høyere enn himmelen (1990), som ble filmet i 1993, forteller om tverrsure Maris vennskap med den like tverrsure gamle frøken Kjær, og om jakten på en bortkommet kjæreste fra 40 år tilbake. Det blir barskt, ømt og komisk, og barnebokforskeren Harald Bache Wiig kaller det «kunsten å klappe et pinnsvin».

Markus og Diana kom i 1994 og ble årets bok; den vant både Brageprisen og Bokhandlerprisen og ble filmet i 1996. Hagerup spilte selv faren til Markus, og la med det nye alen til en voksen manns kjendistilværelse.

I denne første av de seks bøkene om Markus Simonsen er Markus en engstelig reddhare som skriver brev til kjendiser mens han drømmer om å være en annen. I senere bøker er kammerspillet mellom de tre hovedpersonene mer rendyrket: den sjenerte Markus, den ustoppelige optimisten Sigmund og den distre faren, herr Simonsen – satt inn i stadig nye miljøer. Gjennom hele serien balanseres komikk, maniske forelskelser og sårbart alvor med stor presisjon.

Con amore

Etter årstusenskiftet fortsatte Hagerup å skrive barnebøker – og flere av hans beste bøker er fra den siste tiden. Men sett under ett fikk bøkene hans etter hvert et mer uhøytidelig og allsidig preg.

Han skrev en dyktig, men samtidig upretensiøs krimroman sammen med Nils Nordberg, han skrev flere «reisebrev» fra ferier i Sør-Europa sammen med kona Bibbi Børresen, og sammen med datteren Hilde Hagerup skrev han en barnedetektivserie for 6-9-åringer.

Fra de siste årene vil mange huske ham med glede for julekalender-tv-serien Snøfall (2016), som han skrev sammen med døtrene, og for Jenta som ville redde bøkene (2017), hvor Lisa Aisato laget fine bilder om leseglede.

Replikkenes humor

Det ble en rik og allsidig forfatterkarriere, hvor det meste og beste antagelig bygger på i teatererfaringene fra 1970-årene: blikket for gruppedynamikk og sansen for de bærende replikkene.

Fra samarbeidet med Alf Tande-Pedersen i tre bøker, og fra mange andre bøker, er det solid stadfestet at Klaus Hagerup var en stor humorist, med varme og presis snert.

Hans forfatterkolleger trekker fram den vennlige og rause Klaus, som det var lett å bli venn med, og som ble viktig for så mange. Mange nevner Høyere enn himmelen som den av hans bøker de setter høyest.

Selv vil jeg minne om I går var i dag i morgen (1992), som han sa var hans mest selvbiografiske bok. Der møter vi 13 år gamle Henrik, som fremdeles er et lekende barn, men også samtidig strever med pubertet og kjærlighetskvaler. Der, i det komplekse møtet mellom barndom og pubertet, skaptes den gode fortellingen.

Aftenposten, 21. desember 2018

Rampete Robin – trassalderen som karnevalisme?

Rampete Robin er en barnboksuksess med grundig gjennomslag. Serien har alle ytre karakteristiska på dette: gjenutgivelser i samleutgaver, lydbøker, aktivitetsbøker og i fjor en 24 episoders tegnefilmserie på den engelske barne-tvkanalen CITV. Nå mangler visst bare legofigurer og sengetøy med Robin-mønster.

Mens bokhandlere fryder seg, og gavekjøpertantene faller for den hendige prisen (139 kr), hører jeg at mange bokformidlere i skole og bibliotek er skeptiske til Robins usosiale egoisme.

Forfatteren og bøkene
Francesca Simon er født i St.Louis, Missouri, 1955. Hun vokste opp i California, er utdannet både ved Yale i USA og ved Oxford i Storbritannia, og bor nå i London. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1994 med den første Rampete Robin-boka og billedboka But what does the hippopotamus say? Hun har vært frilansjournalist siden 1980, og har skrevet andre, frittstående billedbøker parallelt med Robin-serien.

Siden starten i 1993 har det kommet 16 bøker. Alle er oversatt til norsk. Bøkene er i alt oversatt til 25 språk, og det samlede salget av bøker og lydbøker skal, ifølge Wikipedia, være over 10 millioner enheter. I tillegg er det på engelsk utgitt i alt fire omnibusbøker, med ti fortellinger i hver, og med fargeillustrasjoner og litt bonusmateriale. Det er laget egen vitsebok, skoledagbok og aktivitetsbøker. Noen av aktivitetsbøkene er nylig oversatt til norsk.

Serien heter på engelsk Horrid Henry, og det er den erfarne faktabarnebokforfatteren Dagny Holm som har oversatt alle de norske bøkene. Hun har i mange bøker bevist sin evne til å etablere et barneperspektiv, og fortjener nok sin del av æren for at Robin har blitt en suksess på norsk. Lydbokinnleseren Espen Beranek Holm bør nok også nevnes.

Tony Ross’ illustrasjoner følger opp den overdimensjonerte komikken i teksten, og bruker mange av tegneseriens mest overtydelige virkemidler: tenkebobler, kniver i luften mellom uvenner og mange illustrasjoner basert på Robins tenkte scenarier. (Det siste er forøvrig en teknikk som Per Dybvig bruker i Svein og Rotta-bøkene.)

Persongalleri
Robins familie består av ham selv, foreldrene og den irriterende lillebroren Perfekte Peter. Dessuten finnes noen tanter, læreren fru Bjercke-Riis, rektor Hurpesnurp, nabojenta Gretne Grete som er en slags hovedrival, og en lang rekke klassekamerater som bare er statister uten karakter. De har bare replikker og et karikert navn: Sure Sara, Late Linda, Overlegne Ove, Syngende Soroya, Ryddige Roger, Frekke Fredrik, Grådige Graham.

Hver av bøkene består av fire uavhengige kapitler. Prosjektet i fortellingene er hver gang Robins karikerte og overdimensjonerte egeninteresse og ambisjoner, som gjør at han ønsker å oppnå et gode, bli best på et nytt konkurranse- eller ferdighetsområde, eller omgå et hinder. Både goder, konkurransetema og hinder er på samme måte overdrevne eller parodiske. Robins megalomane mangel på hemninger er et gjennomgående tema. Her et tankesitat fra Rampete Robin og mumiens forbannelse (2004):

Sannelig var han en strålende mumie-maker! Kanskje det var det han skulle bli når han ble voksen? Mumie-makeren Robin. Robin, verdens beste mumie-maker. Robin stjernenes mumie-maker. Jo, det hadde en flott klang.

Serien har et takknemlig fellestrekk med Marit Nicolaysens Svein og Rotta-serie: evnen og viljen til å legge handlingen til fascinerende steder og situasjoner.

Struktur
Mønsteret i fortellingene er mer variert enn jeg forestilte meg. Det er også varierende hvorvidt historiene har en lykkelig slutt. Noen ganger er slutten tvetydig. Allerede i den første bokas åpningshistorie, der han introduseres som umulig, er Robins prosjekt å bryte sitt eget mønster, ved å oppføre seg uklanderlig en hel dag. Han møtes av mistanker hele dagen. Den historien får en lykkelig slutt for Robin, når det til slutt er lillebroren som mister fatningen og får straff.

I denne nyeste boken er de fire historiene slik:
I Rampete Robin og den avskyelige snømannen er prosjektet å bygge den fineste snømannen og vinne et årsforbruk av is. Rivalene er Grete, Sara og Peter. Robin jukser, men gjennom ytre forhold (snøsmelting) taper Robin. Ironisk nok vinner Peter på grunn av Robins juks.
Ideen i Rampete Robins regnværsdag er å overtale andre til å la Robin arve mest mulig, og helst vil han ha alt allerede nå. Det meste av ’handlingen’ er indre resonnementer. I det som er av handling, påføres Robin en straff for grådighet, og nederlaget ledsages av forfatterstemmens satire.
Prosjektet i Bli ny med Gretne Grete å overgå nabojenta i å tjene mest som sminkør. Robin taper fordi han ikke tar oppgaven alvorlig. Slutten er åpen, idet Robin tilbyr sin sminkeassistanse til Peter og hans venner.
Rampete Robins forfatterbesøk går ut på å få nærkontakt med favorittforfatteren som besøker skolen. Robin holder på å ødelegge for seg selv, og blir utvist fra klassen. Bare ved å frivillig sette seg i en pinlig situasjon oppnår han en lykkelig slutt.

Budskap eller Lesemåter
Noen kritikere legger vekt på at fortellingene tar parti for den livlige Robin mot den prektige lillebroren Peter. Og at Robin «ser ut til å vinne alle situasjoner med anarkistisk humor» (sitat fra en anmeldelse gjengitt i SAAA). Det er nok mulig å finne enkelte kapitler og bøker som gir dekning for en slik lesning, men som helhet synes jeg at en slik tolkning legger for lite vekt på at Robin ligger i et like intenst antipati- og konkurranseforhold til alle rundt seg.

Særlig i seriens første bok er det lett å få inntrykk av at Robin egentlig er en grei gutt, fanget i sitt eget dårlige rykte. Dette inntrykket fortaper seg utover i serien, men det er fortsatt mulig å få tilbakemeldinger fra kolleger som holder seg til denne tolkningen av personen og serien.

Det gir mening å se Robin som en klassisk prankster eller spilloppmaker. Robin er like egoistisk og selvhevdende som Karlsson på taket, og like gjennomskuelig ufordragelig. At Robin også har Pippis uredde mestringslyst i møte med alle nye situasjoner, er en del av det samme mønsteret. Men en sammenligning med Karlsson og Pippi er likevel ikke helt ut dekkende. Robins konstante opposisjon og aggressive antipatier overfor alt og alle er mye mer uvennlig enn for eksempel Karlssons infantile egoisme. Jeg er usikker på om dette er en gradsforskjell eller en vesensforskjell.

Leserappellen?
Tilbakemeldinger jeg har fått fra kolleger tyder på at bøkene leses av barn fra 6–7 til 12 år. Jeg har tenkt meg gjennom en del hypotetiske lesemåter unge lesere bruker, og som gjør at de liker bøkene.

Man kan tenke seg at bøkene leses som trøst («Noen er verre enn meg»), med skadefryd («Hah! Han fikk som fortjent!»), eller svart humor, med medlidenhet for planer som går i vasken, eller med identifikasjon («Ja! Så slem får man lov å være!»). Det er óg mulig å tenke seg bøkene lest med en katarsis-effekt, som et kontrollert utløp for leserens aggresjon.

Likevel har jeg festet meg mest ved at bøkene er en slags karnevalistisk litteratur. Når jeg har lest om Robin for barn, er det min erfaring at de fryder seg over Robins overdrevne planer, komplott og skuffelser, men samtidig er meget bevisst på at de ikke burde heie på ham. I Litteraturvitenskapelig leksikons av karnevalisme står det at «det populære og inkluderende aspektet ved karnevalet gir det en demokratisk og antiautoritær dimensjon, med latteren som kjennetegn», og videre at den «kombinerer en spillkarakter med frodig humor som kan slå over i det groteske, og kan medføre en radikal (om enn midlertidig) omvurdering av verdier og nivåer». Barn som leser eller hører fortellingene om Rampete Robin er på denne måten inne i et karnevalistisk friminutt hvor rampestreker, egoisme og uredelig konkurranseadferd er tillatt, før de vender tilbake til sine virkelige verdier.

Konklusjon
Bøkenes scener, personer og handlingsmønstre er altså sterkt karikert. Personene er endimensjonale, og motivene deres er de samme. Dette er en type «litterær defekt» som fungerer lesefremmende. Bøkene har også korte setninger og repeterer mange fraser nokså hyppig. Dette er også gunstig for leseevne og leseforståelse.

Det moralske budskapet i bøkene er kompetent tvetydig. Leserens identifikasjon ligger hos en hovedperson som handler i strid med leserens normer. Bøkenes normsendere er lærere, foreldre og egentlig også broren som gjør de rette tingene. Dette er normer og normsendere som barneleseren egentlig anerkjenner, men innenfor tekstuniverset er det legitimt å identifisere seg med Robins opprør.

Da jeg begynte å arbeide med denne anmeldelsen hadde jeg en forestilling om at det skulle være mulig å avsløre hvilke knep bøkene bruker for å lokke leseren. Jeg må innrømme at jeg har fått større respekt for bøkene underveis. Bøkene utgjør et massivt angrep på den voksne leserens gode smak, samtidig som de appellerer til barns tabufølelse og skadefryd. Det som løfter bøkene over det plumpe og det ordinære er den etiske tvetydigheten. Denne tvetydigheten er etter mine erfaringer en overkommelig avkodingsoppgave for barn, og barn kan oppfatte akkurat dét som et kompliment til sin egen forståelsesevne.

Publisert som en anmeldelse av «Rampete Robin og den avskyelige snømannen» (2008) på barnebokkritikk.no 4. juni 2008. Henter fram fra nettets arkivtjenester fordi jeg jobber med en artikkel om Rampete Robin for Store norske leksikon.

Sommerles-tips 2018

Du er sikkert med på Sommerles? Du støvsuger bokhyllene hjemme og på biblioteket for å få nok poeng til neste level. Her er noen av mine favorittbøker. Jeg håper du kommer til å like bøkene like godt som jeg gjør! (Og så skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke tar med dustedagbøkene, pinglebøkene, Amuletten, trehuset og Operasjonsbøkene. De bøkene vet du jo om fra før!)

Sommerhilsen fra Bokmorten

 

Humor

Ursula Vernon
Hamsterprinsessen Harriet den uovervinnelige
Gyldendal

Harriet er tøff, rappkjefta og uovervinnelig. På grunn av en ond heks og trolldom og sånt. Hun kjeder seg som prinsesse, og vil heller være helt. Hun redder prinsesser fra drager og drager fra prinsesser. Harriet er faktisk veldig bra! Og det beste er at det finnes tre bøker om henne. Passer for deg som liker sverdfekting, girl power, teit humor og Shrek.

Arnfinn Kolerud
Snillionen
Cappelen Damm

En dag vinner Frank og mor 24 millioner i Lotto. Mor prøver å holde det hemmelig; det går ikke så veldig bra. Så lover hun bort en «snillion» til den snilleste i bygda. Da oppdager Frank hvor mye rart folk kan få seg til å gjøre. Etter å ha lest denne boken, har du ledd mye, og så har du kanskje blitt flinkere til å gjennomskue folk.

 

Roald Dahl
Georgs magiske medisin
Gyldendal

Hver gang jeg skal lese denne boken høyt, begynner jeg å le. Den handler om verdens sureste bestemor, og om en ny medisin som inneholder alt mulig som Georg finner i skapene. Og om alt som skjer når bestemor tar medisinen. Roald Dahl ble født for 102 år siden, og var kanskje den mest makabre barnebokforfatteren noensinne.

 

Spenning

Gareth P. Jones
Familieforbannelsen
Mangschou forlag

Mariel (11) har aldri møtt slektningene sine før. Nå er de hjemme i England i begravelse, og det begynner å gå opp for Mariel hvor mange nifse hemmeligheter de seks søskenbarna hennes har. Vi kan ikke røpe mer nå, men jeg lover at det er både skummelt, spennende og overraskende. Jones har skrevet flere snåle-skumle bøker, men denne er best.

 

Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng
Apefjes
Cappelen Damm

Apefjes er en serie på tre bøker om Martin (13), som ser ut som en vanlig gutt fra Oslo. Martins superkrefter skyldes et medisinsk eksperiment gjort av onde russiske menn, slemme rikinger stjeler en skatt som hører hjemme i jungelen og Martin finner spor etter faren sin på en bortgjemt minidiskspiller. Dette er en miks av tegneserie og vanlig roman.

 

Torben Kuhlmann
Armstrong – en eventyrlig reise til månen
Fortellerforlaget

Det var en gang for lenge siden – i 1955, en liten mus som drømte om å reise til månen. Han forsket og forsøkte, og til slutt klarte han det, selv om det hemmelige politiet var på sporet etter ham. Det aller fineste med denne boken er de fantastiske tegningene som både viser oss verkstedet til en oppfinnermus, og hvordan det så ut i Amerika for 60 år siden.

 

Løøøv

Ingrid Ovedie Volden
Hjertet er en knyttneve
Aschehoug

Faren til Oliver er nyskilt, får hjerteinfarkt, og havner på sykehus. Aline, som er ny i klassen til Oliver, skal skrive oppgave om hjertet. De blir kjent i gangen på hjerteavdelingen. Dette er en bok som gjør deg trist og glad, og gir deg lyst til å bli forelsket.

Katarina von Bredow
Hun & han 
Gyldendal

Alicia (12) vil gjerne være kul og populær. Hun vil det så intenst at hun er sliten når hun kommer hjem fra skolen. Bestevennen Andreas er snill, men så ukul at Alicia blir flau og sint. Derfor får hun i stedet en 17 år gammel kjæreste fra Facebook.

Dette er den andre boken i en serie. Den første – Du & jeg – handler om at Andreas gjør ting han ikke tør. I den tredje boken – Han & dem – er det vennen Kevin som er hovedperson. Alle tre forsøker å finne ut av livet, kjærligheten og hvordan er å bli tenåring. Superanbefales, og kan leses uavhengig av hverandre.

 

Torun Lian
Alice og alt du ikke vet og godt er det
Aschehoug

Stille, sjenerte Alice er redd for at hun er i ferd med å bli forelsket. Det ville vel vært en kjempekatastofe?! Dette er ei smart, kjempemorsom bok som er tynn og rask å lese.

 

Historier som kunne vært sanne

Karin Kinge Lindboe
Lucas Jackson
Aschehoug

Lucas har bare pappa. Men nå er pappa sjuk igjen. Vil ingenting, gjør ingenting. Heldigvis får Lucas hjelp av den kule lærerinna de kaller Lucinda Ravioli, fordi hun er italiensk. Boken er godt skrevet, og handler om å klare seg gjennom vanskelige tider. Og så er det flaut-komisk når faren blir hyper.

 

Terri Libenson
Usynlige Emmie
Cappelen Damm

Emmie er en forsiktig nerd, Katie er en av de mest populære på skolen. Vanligvis lever de ikke i samme verden. Så skjer det noe som gjør at de må snakke sammen. Dette er en lur bok som får deg til å skjønne mer om hvordan den samme dagen kan oppleves helt forskjellig av to ulike personer.

 

Maria Parr
Keeperen og havet
Samlaget

I denne boken er Lena og Trille i livsfare flere ganger: både når ferja holder på å kjøre over flåten deres, og når de går ut midt under den verste vinterstormen. I denne superboken handler det likevel mest om at den nye fotballtreneren ikke har tro på Lena som keeper, og at Trille synes det er vanskelig å være bestevenn med flere samtidig.

Aftenposten junior, juli 2018