barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Kommentarer og overblikk’ Category

Klaus Hagerup – seniorhumoristen

In Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:58

«Ka e det som æ drømme om?» «Jeg elsker deg høyere enn himmelen!» «Ungdommen har sin egen stil, herr Simonsen!»

Torsdag døde den folkekjære forfatteren Klaus Hagerup, 72 år gammel. Han tilhørte en av Norges mest allsidige litterære familier, og etterlater seg kona Bibbi Børresen og døtrene Hanne og Hilde. Rundt graven vil man også finne mange av hans litterære «barn»: Ellinor – hun som drømmer om «ei anna tid», den engstelige og veslevoksne Markus Simonsen, og den pottesure Mari fra Høyere enn himmelen.

Fra politisk teater …

Når vi ser tilbake, kan det se ut som om Hagerups forfatterkarriere faller i tre store faser.

Fra 1971 var han med på å bygge opp Hålogaland teater i Tromsø til et politisk bevisst regionteater, som dramaturg og husdramatiker. Fra disse årene kommer stykket Det e her æ høre tel (1978). Fra teaterstykket Dikt å førbainna løgn (1976) – om en datidsaktuell streik i Bodø, kommer den uslitelige visa «Ellinors vise», med melodi av Sverre Kjelsberg.

Hørespillet I denne verden er alt mulig (1979) foregår i Tyskland på 1930-tallet, og forteller om den unge Rudolfs politiske utvikling fra Hitlerjugend til kommunist. For det fikk Hagerup sin første litteraturpris; Kulturdepartementets barnebokpris.

… til personlige drama

Etter at moren Inger Hagerup døde i 1985 skrev han biografien Alt er så nær meg (1988), med tittel fra et av hennes dikt. Biografien ble også inngangen til et fint barnebokforfatterskap. Gjennom arbeidet med morens liv ble han bevisst sitt eget barneperspektiv, som han utnyttet i skrivekarrieren.

Høyere enn himmelen (1990), som ble filmet i 1993, forteller om tverrsure Maris vennskap med den like tverrsure gamle frøken Kjær, og om jakten på en bortkommet kjæreste fra 40 år tilbake. Det blir barskt, ømt og komisk, og barnebokforskeren Harald Bache Wiig kaller det «kunsten å klappe et pinnsvin».

Markus og Diana kom i 1994 og ble årets bok; den vant både Brageprisen og Bokhandlerprisen og ble filmet i 1996. Hagerup spilte selv faren til Markus, og la med det nye alen til en voksen manns kjendistilværelse.

I denne første av de seks bøkene om Markus Simonsen er Markus en engstelig reddhare som skriver brev til kjendiser mens han drømmer om å være en annen. I senere bøker er kammerspillet mellom de tre hovedpersonene mer rendyrket: den sjenerte Markus, den ustoppelige optimisten Sigmund og den distre faren, herr Simonsen – satt inn i stadig nye miljøer. Gjennom hele serien balanseres komikk, maniske forelskelser og sårbart alvor med stor presisjon.

Con amore

Etter årstusenskiftet fortsatte Hagerup å skrive barnebøker – og flere av hans beste bøker er fra den siste tiden. Men sett under ett fikk bøkene hans etter hvert et mer uhøytidelig og allsidig preg.

Han skrev en dyktig, men samtidig upretensiøs krimroman sammen med Nils Nordberg, han skrev flere «reisebrev» fra ferier i Sør-Europa sammen med kona Bibbi Børresen, og sammen med datteren Hilde Hagerup skrev han en barnedetektivserie for 6-9-åringer.

Fra de siste årene vil mange huske ham med glede for julekalender-tv-serien Snøfall (2016), som han skrev sammen med døtrene, og for Jenta som ville redde bøkene (2017), hvor Lisa Aisato laget fine bilder om leseglede.

Replikkenes humor

Det ble en rik og allsidig forfatterkarriere, hvor det meste og beste antagelig bygger på i teatererfaringene fra 1970-årene: blikket for gruppedynamikk og sansen for de bærende replikkene.

Fra samarbeidet med Alf Tande-Pedersen i tre bøker, og fra mange andre bøker, er det solid stadfestet at Klaus Hagerup var en stor humorist, med varme og presis snert.

Hans forfatterkolleger trekker fram den vennlige og rause Klaus, som det var lett å bli venn med, og som ble viktig for så mange. Mange nevner Høyere enn himmelen som den av hans bøker de setter høyest.

Selv vil jeg minne om I går var i dag i morgen (1992), som han sa var hans mest selvbiografiske bok. Der møter vi 13 år gamle Henrik, som fremdeles er et lekende barn, men også samtidig strever med pubertet og kjærlighetskvaler. Der, i det komplekse møtet mellom barndom og pubertet, skaptes den gode fortellingen.

Aftenposten, 21. desember 2018

Rampete Robin – trassalderen som karnevalisme?

In 2008-anmeldelser, Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 24.03.19 at 14:24

Rampete Robin er en barnboksuksess med grundig gjennomslag. Serien har alle ytre karakteristiska på dette: gjenutgivelser i samleutgaver, lydbøker, aktivitetsbøker og i fjor en 24 episoders tegnefilmserie på den engelske barne-tvkanalen CITV. Nå mangler visst bare legofigurer og sengetøy med Robin-mønster.

Mens bokhandlere fryder seg, og gavekjøpertantene faller for den hendige prisen (139 kr), hører jeg at mange bokformidlere i skole og bibliotek er skeptiske til Robins usosiale egoisme.

Forfatteren og bøkene
Francesca Simon er født i St.Louis, Missouri, 1955. Hun vokste opp i California, er utdannet både ved Yale i USA og ved Oxford i Storbritannia, og bor nå i London. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1994 med den første Rampete Robin-boka og billedboka But what does the hippopotamus say? Hun har vært frilansjournalist siden 1980, og har skrevet andre, frittstående billedbøker parallelt med Robin-serien.

Siden starten i 1993 har det kommet 16 bøker. Alle er oversatt til norsk. Bøkene er i alt oversatt til 25 språk, og det samlede salget av bøker og lydbøker skal, ifølge Wikipedia, være over 10 millioner enheter. I tillegg er det på engelsk utgitt i alt fire omnibusbøker, med ti fortellinger i hver, og med fargeillustrasjoner og litt bonusmateriale. Det er laget egen vitsebok, skoledagbok og aktivitetsbøker. Noen av aktivitetsbøkene er nylig oversatt til norsk.

Serien heter på engelsk Horrid Henry, og det er den erfarne faktabarnebokforfatteren Dagny Holm som har oversatt alle de norske bøkene. Hun har i mange bøker bevist sin evne til å etablere et barneperspektiv, og fortjener nok sin del av æren for at Robin har blitt en suksess på norsk. Lydbokinnleseren Espen Beranek Holm bør nok også nevnes.

Tony Ross’ illustrasjoner følger opp den overdimensjonerte komikken i teksten, og bruker mange av tegneseriens mest overtydelige virkemidler: tenkebobler, kniver i luften mellom uvenner og mange illustrasjoner basert på Robins tenkte scenarier. (Det siste er forøvrig en teknikk som Per Dybvig bruker i Svein og Rotta-bøkene.)

Persongalleri
Robins familie består av ham selv, foreldrene og den irriterende lillebroren Perfekte Peter. Dessuten finnes noen tanter, læreren fru Bjercke-Riis, rektor Hurpesnurp, nabojenta Gretne Grete som er en slags hovedrival, og en lang rekke klassekamerater som bare er statister uten karakter. De har bare replikker og et karikert navn: Sure Sara, Late Linda, Overlegne Ove, Syngende Soroya, Ryddige Roger, Frekke Fredrik, Grådige Graham.

Hver av bøkene består av fire uavhengige kapitler. Prosjektet i fortellingene er hver gang Robins karikerte og overdimensjonerte egeninteresse og ambisjoner, som gjør at han ønsker å oppnå et gode, bli best på et nytt konkurranse- eller ferdighetsområde, eller omgå et hinder. Både goder, konkurransetema og hinder er på samme måte overdrevne eller parodiske. Robins megalomane mangel på hemninger er et gjennomgående tema. Her et tankesitat fra Rampete Robin og mumiens forbannelse (2004):

Sannelig var han en strålende mumie-maker! Kanskje det var det han skulle bli når han ble voksen? Mumie-makeren Robin. Robin, verdens beste mumie-maker. Robin stjernenes mumie-maker. Jo, det hadde en flott klang.

Serien har et takknemlig fellestrekk med Marit Nicolaysens Svein og Rotta-serie: evnen og viljen til å legge handlingen til fascinerende steder og situasjoner.

Struktur
Mønsteret i fortellingene er mer variert enn jeg forestilte meg. Det er også varierende hvorvidt historiene har en lykkelig slutt. Noen ganger er slutten tvetydig. Allerede i den første bokas åpningshistorie, der han introduseres som umulig, er Robins prosjekt å bryte sitt eget mønster, ved å oppføre seg uklanderlig en hel dag. Han møtes av mistanker hele dagen. Den historien får en lykkelig slutt for Robin, når det til slutt er lillebroren som mister fatningen og får straff.

I denne nyeste boken er de fire historiene slik:
I Rampete Robin og den avskyelige snømannen er prosjektet å bygge den fineste snømannen og vinne et årsforbruk av is. Rivalene er Grete, Sara og Peter. Robin jukser, men gjennom ytre forhold (snøsmelting) taper Robin. Ironisk nok vinner Peter på grunn av Robins juks.
Ideen i Rampete Robins regnværsdag er å overtale andre til å la Robin arve mest mulig, og helst vil han ha alt allerede nå. Det meste av ’handlingen’ er indre resonnementer. I det som er av handling, påføres Robin en straff for grådighet, og nederlaget ledsages av forfatterstemmens satire.
Prosjektet i Bli ny med Gretne Grete å overgå nabojenta i å tjene mest som sminkør. Robin taper fordi han ikke tar oppgaven alvorlig. Slutten er åpen, idet Robin tilbyr sin sminkeassistanse til Peter og hans venner.
Rampete Robins forfatterbesøk går ut på å få nærkontakt med favorittforfatteren som besøker skolen. Robin holder på å ødelegge for seg selv, og blir utvist fra klassen. Bare ved å frivillig sette seg i en pinlig situasjon oppnår han en lykkelig slutt.

Budskap eller Lesemåter
Noen kritikere legger vekt på at fortellingene tar parti for den livlige Robin mot den prektige lillebroren Peter. Og at Robin «ser ut til å vinne alle situasjoner med anarkistisk humor» (sitat fra en anmeldelse gjengitt i SAAA). Det er nok mulig å finne enkelte kapitler og bøker som gir dekning for en slik lesning, men som helhet synes jeg at en slik tolkning legger for lite vekt på at Robin ligger i et like intenst antipati- og konkurranseforhold til alle rundt seg.

Særlig i seriens første bok er det lett å få inntrykk av at Robin egentlig er en grei gutt, fanget i sitt eget dårlige rykte. Dette inntrykket fortaper seg utover i serien, men det er fortsatt mulig å få tilbakemeldinger fra kolleger som holder seg til denne tolkningen av personen og serien.

Det gir mening å se Robin som en klassisk prankster eller spilloppmaker. Robin er like egoistisk og selvhevdende som Karlsson på taket, og like gjennomskuelig ufordragelig. At Robin også har Pippis uredde mestringslyst i møte med alle nye situasjoner, er en del av det samme mønsteret. Men en sammenligning med Karlsson og Pippi er likevel ikke helt ut dekkende. Robins konstante opposisjon og aggressive antipatier overfor alt og alle er mye mer uvennlig enn for eksempel Karlssons infantile egoisme. Jeg er usikker på om dette er en gradsforskjell eller en vesensforskjell.

Leserappellen?
Tilbakemeldinger jeg har fått fra kolleger tyder på at bøkene leses av barn fra 6–7 til 12 år. Jeg har tenkt meg gjennom en del hypotetiske lesemåter unge lesere bruker, og som gjør at de liker bøkene.

Man kan tenke seg at bøkene leses som trøst («Noen er verre enn meg»), med skadefryd («Hah! Han fikk som fortjent!»), eller svart humor, med medlidenhet for planer som går i vasken, eller med identifikasjon («Ja! Så slem får man lov å være!»). Det er óg mulig å tenke seg bøkene lest med en katarsis-effekt, som et kontrollert utløp for leserens aggresjon.

Likevel har jeg festet meg mest ved at bøkene er en slags karnevalistisk litteratur. Når jeg har lest om Robin for barn, er det min erfaring at de fryder seg over Robins overdrevne planer, komplott og skuffelser, men samtidig er meget bevisst på at de ikke burde heie på ham. I Litteraturvitenskapelig leksikons av karnevalisme står det at «det populære og inkluderende aspektet ved karnevalet gir det en demokratisk og antiautoritær dimensjon, med latteren som kjennetegn», og videre at den «kombinerer en spillkarakter med frodig humor som kan slå over i det groteske, og kan medføre en radikal (om enn midlertidig) omvurdering av verdier og nivåer». Barn som leser eller hører fortellingene om Rampete Robin er på denne måten inne i et karnevalistisk friminutt hvor rampestreker, egoisme og uredelig konkurranseadferd er tillatt, før de vender tilbake til sine virkelige verdier.

Konklusjon
Bøkenes scener, personer og handlingsmønstre er altså sterkt karikert. Personene er endimensjonale, og motivene deres er de samme. Dette er en type «litterær defekt» som fungerer lesefremmende. Bøkene har også korte setninger og repeterer mange fraser nokså hyppig. Dette er også gunstig for leseevne og leseforståelse.

Det moralske budskapet i bøkene er kompetent tvetydig. Leserens identifikasjon ligger hos en hovedperson som handler i strid med leserens normer. Bøkenes normsendere er lærere, foreldre og egentlig også broren som gjør de rette tingene. Dette er normer og normsendere som barneleseren egentlig anerkjenner, men innenfor tekstuniverset er det legitimt å identifisere seg med Robins opprør.

Da jeg begynte å arbeide med denne anmeldelsen hadde jeg en forestilling om at det skulle være mulig å avsløre hvilke knep bøkene bruker for å lokke leseren. Jeg må innrømme at jeg har fått større respekt for bøkene underveis. Bøkene utgjør et massivt angrep på den voksne leserens gode smak, samtidig som de appellerer til barns tabufølelse og skadefryd. Det som løfter bøkene over det plumpe og det ordinære er den etiske tvetydigheten. Denne tvetydigheten er etter mine erfaringer en overkommelig avkodingsoppgave for barn, og barn kan oppfatte akkurat dét som et kompliment til sin egen forståelsesevne.

Publisert som en anmeldelse av «Rampete Robin og den avskyelige snømannen» (2008) på barnebokkritikk.no 4. juni 2008. Henter fram fra nettets arkivtjenester fordi jeg jobber med en artikkel om Rampete Robin for Store norske leksikon.

Sommerles-tips 2018

In Kommentarer og overblikk on 01.11.18 at 17:39

Du er sikkert med på Sommerles? Du støvsuger bokhyllene hjemme og på biblioteket for å få nok poeng til neste level. Her er noen av mine favorittbøker. Jeg håper du kommer til å like bøkene like godt som jeg gjør! (Og så skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke tar med dustedagbøkene, pinglebøkene, Amuletten, trehuset og Operasjonsbøkene. De bøkene vet du jo om fra før!)

Sommerhilsen fra Bokmorten

 

Humor

Ursula Vernon
Hamsterprinsessen Harriet den uovervinnelige
Gyldendal

Harriet er tøff, rappkjefta og uovervinnelig. På grunn av en ond heks og trolldom og sånt. Hun kjeder seg som prinsesse, og vil heller være helt. Hun redder prinsesser fra drager og drager fra prinsesser. Harriet er faktisk veldig bra! Og det beste er at det finnes tre bøker om henne. Passer for deg som liker sverdfekting, girl power, teit humor og Shrek.

Arnfinn Kolerud
Snillionen
Cappelen Damm

En dag vinner Frank og mor 24 millioner i Lotto. Mor prøver å holde det hemmelig; det går ikke så veldig bra. Så lover hun bort en «snillion» til den snilleste i bygda. Da oppdager Frank hvor mye rart folk kan få seg til å gjøre. Etter å ha lest denne boken, har du ledd mye, og så har du kanskje blitt flinkere til å gjennomskue folk.

 

Roald Dahl
Georgs magiske medisin
Gyldendal

Hver gang jeg skal lese denne boken høyt, begynner jeg å le. Den handler om verdens sureste bestemor, og om en ny medisin som inneholder alt mulig som Georg finner i skapene. Og om alt som skjer når bestemor tar medisinen. Roald Dahl ble født for 102 år siden, og var kanskje den mest makabre barnebokforfatteren noensinne.

 

Spenning

Gareth P. Jones
Familieforbannelsen
Mangschou forlag

Mariel (11) har aldri møtt slektningene sine før. Nå er de hjemme i England i begravelse, og det begynner å gå opp for Mariel hvor mange nifse hemmeligheter de seks søskenbarna hennes har. Vi kan ikke røpe mer nå, men jeg lover at det er både skummelt, spennende og overraskende. Jones har skrevet flere snåle-skumle bøker, men denne er best.

 

Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng
Apefjes
Cappelen Damm

Apefjes er en serie på tre bøker om Martin (13), som ser ut som en vanlig gutt fra Oslo. Martins superkrefter skyldes et medisinsk eksperiment gjort av onde russiske menn, slemme rikinger stjeler en skatt som hører hjemme i jungelen og Martin finner spor etter faren sin på en bortgjemt minidiskspiller. Dette er en miks av tegneserie og vanlig roman.

 

Torben Kuhlmann
Armstrong – en eventyrlig reise til månen
Fortellerforlaget

Det var en gang for lenge siden – i 1955, en liten mus som drømte om å reise til månen. Han forsket og forsøkte, og til slutt klarte han det, selv om det hemmelige politiet var på sporet etter ham. Det aller fineste med denne boken er de fantastiske tegningene som både viser oss verkstedet til en oppfinnermus, og hvordan det så ut i Amerika for 60 år siden.

 

Løøøv

Ingrid Ovedie Volden
Hjertet er en knyttneve
Aschehoug

Faren til Oliver er nyskilt, får hjerteinfarkt, og havner på sykehus. Aline, som er ny i klassen til Oliver, skal skrive oppgave om hjertet. De blir kjent i gangen på hjerteavdelingen. Dette er en bok som gjør deg trist og glad, og gir deg lyst til å bli forelsket.

Katarina von Bredow
Hun & han 
Gyldendal

Alicia (12) vil gjerne være kul og populær. Hun vil det så intenst at hun er sliten når hun kommer hjem fra skolen. Bestevennen Andreas er snill, men så ukul at Alicia blir flau og sint. Derfor får hun i stedet en 17 år gammel kjæreste fra Facebook.

Dette er den andre boken i en serie. Den første – Du & jeg – handler om at Andreas gjør ting han ikke tør. I den tredje boken – Han & dem – er det vennen Kevin som er hovedperson. Alle tre forsøker å finne ut av livet, kjærligheten og hvordan er å bli tenåring. Superanbefales, og kan leses uavhengig av hverandre.

 

Torun Lian
Alice og alt du ikke vet og godt er det
Aschehoug

Stille, sjenerte Alice er redd for at hun er i ferd med å bli forelsket. Det ville vel vært en kjempekatastofe?! Dette er ei smart, kjempemorsom bok som er tynn og rask å lese.

 

Historier som kunne vært sanne

Karin Kinge Lindboe
Lucas Jackson
Aschehoug

Lucas har bare pappa. Men nå er pappa sjuk igjen. Vil ingenting, gjør ingenting. Heldigvis får Lucas hjelp av den kule lærerinna de kaller Lucinda Ravioli, fordi hun er italiensk. Boken er godt skrevet, og handler om å klare seg gjennom vanskelige tider. Og så er det flaut-komisk når faren blir hyper.

 

Terri Libenson
Usynlige Emmie
Cappelen Damm

Emmie er en forsiktig nerd, Katie er en av de mest populære på skolen. Vanligvis lever de ikke i samme verden. Så skjer det noe som gjør at de må snakke sammen. Dette er en lur bok som får deg til å skjønne mer om hvordan den samme dagen kan oppleves helt forskjellig av to ulike personer.

 

Maria Parr
Keeperen og havet
Samlaget

I denne boken er Lena og Trille i livsfare flere ganger: både når ferja holder på å kjøre over flåten deres, og når de går ut midt under den verste vinterstormen. I denne superboken handler det likevel mest om at den nye fotballtreneren ikke har tro på Lena som keeper, og at Trille synes det er vanskelig å være bestevenn med flere samtidig.

Aftenposten junior, juli 2018

Gode trans-bøker for unge

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 12.06.18 at 20:08

Vi skulle vært løver er ikke den første boken om kjønnsidentitet. Det finnes fremdeles få bøker med transmotiv for barn og unge. Men her er seks gode titler.

Ulf Starks Jeg tar sjansen (1985) er klassikeren når det gjelder bøker om ungdom og kjønnsidentitet. Simone flytter til et nytt sted, og når en uoppmerksom lærer presenterer henne som Simon lar hun seg flyte med for å se hva som skjer. Boken ble også til tv-serien Dårfinkar & dönickar som NRK viste i 1989.

I Harald Nortuns Eksperimentet (2016) starter historien med en misforståelse – som hos Stark, men her er det en villet misforståelse. Tvillingene Amund og Amanda bestemmer seg for å bytte roller på vei til sommerferie hos besteforeldrene. Bøkene viser hvordan vi lar oss styre av forventningene om kjønnsroller. Nortun lar komikken gli over i det pinlige og deretter i det dypt følte. For Amund blir det en tankevekker at han kler kjoler bedre enn den guttete søsteren gjør.

Jessica Schiefauers prisbelønte Guttene (2017) handler om tre jenter får tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet som i en eksistensiell Shakespearekomedie. Mens Stark og Nortun skriver for barn på vei inn i puberteten, merkes det tydelig at Schiefauer skriver for eldre ungdommer. Her er det mer som står på spill enn pinlig sjenanse.

Den femtenårige Nicolai i Ingunn Aamodts korte ungdomsroman En søster i skapet (2005) er i den utforskende fasen; han kler seg av og til som kvinne – i hemmelighet. Aamodt valgte det samme perspektivet som Baugstø gjør i årets bok: synsvinkelen ligger utenfor transpersonen; temaet er ulike faser av reaksjoner, og spørsmålet om hvordan jeg-personen kan opptre støttende.

Det amerikanske forfatterparet T. Cooper og Allison Glock-Cooper kom på norsk med Forvandlerne i 2014. Ethan (15) våkner en dag med jentekropp, og må lære seg å mestre den. Mange av bøkene på denne listen handler om misforståelser, eller ser spørsmålet utenfra. Her ser vi det innenfra. Ethan forteller i førsteperson, men temaet er mer empati med andres liv enn egentlig kjønnsidentitet. Det empatiske temaet videreføres i andre, uoversatte bøker i serien.

I en klasse for seg står den norske småbarnsboken Gutt og jente later som (2017) av Hilde Matre Larsen og Mari Kanstad Johnsen. I en enkel 70-tallsestetikk tar to barn helt av, bytter klær og hår (!), og oppdager at de kan være både seg selv og en annen. Denne boken er tilsynelatende naiv, men det ligger en torpedo under arken i bokens halvt uttalte budskap.

Aftenposten, 10. juni 2018

Thore Hansen – fem fine fra før

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:40

Fredselskere

Skogland-serien er Hansens storverk. I de fem første bøkene (1988–1993) følger vi et menneske, en «skogmann» og en drage i søken etter å bevare sin verden. Det er noe så utypisk som en fredselskende fantasyserie; heltenes mål er økologisk balanse og harmoni, uten erobring, kamp og skattejakt. Den vakre visjonen blir forstyrret av dystopiske trekk i femte bind. Serien ble utvidet med fire bøker, og alle ni kom i et samlebind i 2004. Merk deg spesielt Alvens lengsel (1999), en kort og vakker kjærlighetshistorie.

Jakten på mor

Sjørøverdronningen (2002) er en av mange Hansen-bøker hvor kjærligheten uttrykkes som lengsel, samtidig som han skriver seg inn i et kjent eventyrunivers – de karibiske sjørøverne på 1600- og 1700-tallet. Victor vokser opp med en norsk sjømann som alenefar, mens den gåtefulle moren er sjørøverkaptein på de sju hav – eller har forsvunnet. Bokens styrke ligger i skildringene av Victors indre utvikling og jakt etter sannheten om seg selv. Boken fortsettes i Madagaskar (2005).

Fred og ro til sist

Løvebrøl og munter snabelmusikk (2015) er en bildebok hvor en løve og en elefant rømmer fra sirkus og finner et nytt hjem i den søvnige lille stasjonsbyen Gulaker. Stemningen i boka svinger mellom naiv stumfilmkomikk og en underliggende moral om respekten for den som er annerledes og den som trenger beskyttelse.

Drømmemys

Bildeboken Vår verden, Victoria (1995) er en av mine favoritter. Victoria lever et fantasiløst liv med konvensjonelle foreldre. Helt til den vidløftige onkel Waldemar kommer på besøk, og lærer henne om drømmenes og fantasiens betydning.

Den pæreformede onkelen med frodig bart er et av Hansens selvportrett av seg selv som gammel skøyer.

Leiemorderen

Blues for en aldrende morder (2004) er noe så utypisk for Hansen som en thriller for voksne om en godhjertet leiemorder. Jonathan Ruud er 75 år gammel tegneserieskaper fra Fredrikstad som bor i Barcelona; med mord som bijobb.

Ruuds hevn over oppdragsgiverne er en helt akseptabel krimintrige, men boken er mest lesverdig som en reise gjennom det Hansen mener gjør livet verdt å leve: kunsten, landsbyen, kvinnen, måltidet og selvrespekten.

Aftenposten, 10. desember 2017

Hjemlengsel og myk skogbunn

In Bildebøker, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:38

Thore Hansen
Treet som hvisket
Gyldendal

Fra 5 år

Gripende vemod når barneblikk og gammelmannsdrømmer møtes.

I år, når Thore Hansen fyller 75, kommer han med en bok som feirer og oppsummerer noen hovedtema i det fine forfatterskapet: den gamle mannens tilbakeblikk på gleder og forsømmelser i unge år, en intens glede over ekte natur – kombinert med skepsis til asfalt, betong og rette linjer, og ikke minst drømmen om den magiske, frigjørende opplevelsen.

Urtidsdyr

Leonard Holm er en typisk person i en Hansen-bok: en gammel mann som bryter opp. Han forlater hjemmet, går inn i skogen og finner igjen barndommens klatretre. Treet tar ham med på en reise gjennom tiden; til urtidsdyrene og menneskehetens utvikling. På reisen ser han at jordens helse svinger fra likevekt til krise; da menneskene ble tallrike, ødela de naturen rundt seg. Leonard møter igjen barndomskjæresten Vera – i drømme, må vi anta – og finner fred og den siste hvile i trekronen.

Moral

Thore Hansens bøker er et meget moralsk univers. Både i fortellingenes store strukturer og i de mange små replikkene merkes forfatterens budskap. Alle hendelser vurderes etter etiske kriterier, og mange etiske spørsmål behandles: respekten for eldre, dyr og fremmede, for husfred, sosial og økologisk balanse, og respekten for ens egen historie, integritet og hjemlengsel.

I årets bok handler det mest om redselen for at menneskenes grådighet skal ødelegge jorden; både det sosiale og det økologiske samfunnet. Det er et tema han har vært innom mange ganger tidligere, tydeligst i Skogland-serien, hvor de tre hoved-«personene» kjemper for å bevare en verden i fred og balanse.

Hansen er ikke alene om det økologiske alvoret i barnebokhøsten. Siri Pettersens Bobla er en av flere andre som også preget av alvoret og ansvaret som barn og voksne må bære.

Den gamle mannen

Flere av Hansens hovedpersoner har vært gamle menn som angrer på valg de gjorde, og som får en ny sjanse i gave fra forfatteren. Conrad i Høstfabel (1996) er en slektning av Leonard.

Andre gamle menn er eksentriske gubber som har foredlet bohemen i seg. Og mange av dem er undervurderte. Allerede i debuten med novellesamlinga Grimaser i 1975 introduseres alderdommen som skjebne, der en av Hansens gjennomgangsfigurer: klovnen Bobodilla, er på vei til å pensjoneres.

Vertshuset

I tillegg til den gamle mannen, øko-krigerne og sivilisasjonsskepsisen er det flere andre tema som også gjentas i utallige varianter hos Hansen. Tidsreisen er et av dem; en annen kjær kjepphest er det tolerante nabolaget og det gode vertshuset. Vertshuseieren Smyrl i Skogland-serien er den fremste representanten for det gode samfunnet, slik Hansen ser det.

Keltisk popkunst

Hansens tegninger er både kjære og gjenkjennelige, og det går ikke an å skrive om ham uten å nevne vår gamle favoritt, sjøormen Ruffen, som Tor Åge Bringsværd og Hansen har laget 7 bøker om fra 1972 til 2017.

Lenge kunne Hansens tegnestil beskrives som en legering mellom art nouveau og keltisk ornamentikk, men i de siste bøkene har det også kommet tydelige spor av popkunst og andre trekk fra 1960- og 1970-tallets estetikk. I denne boken ser vi det tydeligst på treets store, røde lepper.

Barnet i oss

Blir det barnelitteratur av gamle menns hjemlengsel og vemod? Noen barn vil se tidsspranget som en bekreftelse på at deres nåtid og lek er viktig og verdt og ta vare på. Andre kan føle det som en halv-autentisk nostalgi som handler om en annen barndom enn deres.

Thore Hansen skriver kanskje barnebøker, eller kanskje er det allaldersbøker, eller barnlige bøker for voksne med et mjukt sinn og en lengsel etter et autentisk liv. Det moralske perspektivet og den naive gleden over de viktige tingene er kanskje med på å gjøre Hansen til en forfatter som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 10. desember 2017

Hjerte, smerte og livets vemodige ensomhet

In Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:35

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2017

Det gjennomgående temaet i årets nominerte barnebøker er at livet kan være vanskelig, og at ingen kommer gjennom det uten sår og skuffelser. Du er ikke trygg i familien heller.

Barnebokprisen er uforutsigbar, men det er godt mulig at norske Bjørn Ingvaldsen vinner. Men prisen kan også gå til en finsk bildebok, en dansk tegneserie eller en færøysk ungdomsroman. Årets outsider er Ulf Stark – som døde i vår.

Norsk tristesse

Ungdomsskolen av norske Anders N. Kvammen er en sterk tegneserieroman som utmerker seg på flere måter. Det første vi legger merke til er tristessen og naiviteten. Sammenlignet med annet barne- og ungdomslitteratur foregår påfallende mye av handlingen her innenfor familien. Replikkene er tilsynelatende banale.

Når vi venner oss til vekslingen mellom naiv familiekos og skolens grå mobbere, vokser fortellingen. Vi merker Kvammens isfjellteknikk; og ser hvor lite av dramaet som kommer til overflaten i dialogene. Noen følelser uttrykkes i store ordløse tablåer, andre ganger er det de små utsnittene som bærer fortellingen.

Alle de nominerte er utgitt i 2016 og mange var nominert til nasjonale priser i fjor. Kvammen vant Brageprisen med sin bok.

Tyven og bygdedyret

Bjørn Ingvaldsens Far din har det samme sterke og naive barneperspektivet som vi så i hans Lydighetsprøven i vår. Det begynner med forvirring når jeg-personens far blir arrestert og politiet beslaglegger gaver som viser seg å være tyvegods. Etter hvert går forvirringen over til forferdelse. Mor og sønn er også offer for fars tapping av kontoer, samtidig som bygdesamfunnet betrakter dem som medskyldige, og nekter dem jobb, respekt og adgang til butikken.

Det begynner som en individpsykologisk studie av hvordan det er å miste den man stoler på, og utvikler seg til en gruppepsykologisk studie i sosial utstøting som trappes opp fra dag til dag. Det er ubehagelig og brutalt, og er en type bok som lærerne vil sette pris på – for å sette problemer under debatt. Ingvaldsen kan godt være årets vinner, hvis ikke juryen synes at moralen er for tydelig.

Dyr som typer

Ulf Starks oppdiktede dyr i diktbildeboka Djur som ingen sett – utom vi representerer ulike mennesketyper og følelser. Her er blant andre den ensomme Eskalopen, de konforme Kakakerna, den omskiftelige Bipolaren og den selvgode Krakanen.

Stark døde i juni, 72 år gammel – og etterlot seg en rik arv av fine barnebøker hvor ingen ting er slik de først så ut. Juryen bør ikke bruke prisen som en minnepris over en kjær og nylig avdød veteran. Men Stark ville ha vært en suveren vinner, dersom han hadde vært i live.

Svensk søskenkjærlighet

Den andre svenske nominerte er Elin Bengtsson. Hennes ungdomsroman Ormbunkslandet («Bregne-krattet») er sterk og ubehagelig med sitt tabu-tema. Jegpersonen Margit har flyttet hjemmefra, og strever med å forsone seg med at kjærlighetsforholdet til broren Mika er avsluttet. Hun svinger fra arrogant stolthet over de det hadde, til selvutslettende reorientering av hele livet.

Ensomme danske barn

Dyr med pels – og uden av danske Hanne Kvist ligner på Ingvaldsens bok, med det konsekvente barneperspektivet på store hendelser i de voksnes verden. Freddy må lære seg å overleve i stadig nye stefamilier.

Den andre danske kandidaten, Stormhjerte/hjertestorm av Annette Herzog, er en fin sjangermiks hvor tegneserie, dikt, faktaruter og filosofiske betraktninger forteller både Storms og Violas versjoner av deres forelskelse.

Hon, sum róði eftir ælaboganum («Hun rodde etter regnbuen») av færøyske Rakel Helmsdal er en tradisjonell oppvekstroman med sterke kvaliteter.

Pedagogisk fantasy

Úlfur og Edda: Dýrgripurinn av islandske Kristín Ragna Gunnarsdóttir er dessverre alt for belærende. Stesøsknene Ulf og Edda leter etter en skatt, og kommer gjennom en portal til de norrøne gudenes verden. Den samiske Underlige hendelser ved villmarkssjøen av Kirste Paltto følger samme mal av oppdrag, fantasyelementer og kunnskapsstoff, men føles friskere.

Bildebøker

Den finske bildeboka Yökirja («Nattbok») er en vakker fabel om to barn som finner hverandre som sjelevenner. Den er min favoritt blant bildebøkene, men hittil har ingen bildebok vunnet. Den finlandssvenske Vildare, värre, Smilodon av Minna Lindeberg og Jenny Lucander er en urolig bok om en urolig dag i barnehagen. Den islandske bildeboka Ingen så hunden av Hafsteinn Hafsteinsson er en fargesterk bildebok om dyrenes liv blant menneskene, med svært enkel moral.

Aftenposten, 1. november 2017

Jeg leser for å gjøre min verden større

In Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:32

Jeg har møtt mange hyggelig mennesker gjennom livet. Noen rare også. Og mange som er både hyggelige og rare. Jeg har lært mye av alle møtene. Kanskje mest av å møte de rare.

Noen ganger kan jeg tenke tilbake – på en hendelse eller en person – og lure på om det var et menneske jeg har lest om, møtt selv, eller hørt noen fortelle om. Er det faktiske erfaringer eller litterære erfaringer? I slike situasjoner merker jeg at bøkene virker slik de skal. De gir oss et ekstra arsenal av lånte erfaringer.

Mine favoritter

Siden jeg begynte å jobbe som barnebokanmelder i 2004 har jeg lest mest barne- og ungdomsbøker. Ikke så mange som jeg synes jeg «burde», men mange nok til at jeg kan se noen mønster og strukturer. Og mange nok til at jeg har ei lang, uskreven liste av favoritter. Mange svenske favoritter, har jeg oppdaget.

Og mange favoritt-forfatterskap som jeg har fått være med og løfte fram: Bjørn Sortland, Jon Ewo, Bjørn Ousland, Tyra T. Tronstad, Eoin Colfer, Thore Hansen, Bringsværd, Nina Grøntvedt, Neil Gaiman, Lisa Aisato, Jill Moursund, Ragnar Aalbu. (Og mens jeg skriver angrer jeg allerede på at jeg var så dum at jeg begynte å nevne navn, for hvor skal jeg stoppe?)

Mange av mine favorittbøker har både en god historie, en mental tyngde og en måte å fortelle den på som gir den et løft. Det gjelder både Ouslands polarbøker, Sortlands tynne ungdomsbøker og Ewos etiske drama.

Tusen grunner

Det er tusen grunner til å lese. Noen av dem er rasjonelle, som økt ordforråd, økt empati og økt kunnskap. Noen handler om å unnfly hverdagene; for du vil aldri finne en bedre venn i virkeligheten enn de beste i bøkene. På instagram har jeg sett bøker brukt som accessoirer og estetikk, og jeg er gammel nok til å huske at bøker og kunnskap kan være et våpen i en kamp for rettigheter.

Min kampsak: hjertespråket

De siste 3-4 årene har jeg også fått være med på et unikt arbeid for å øke antallet barnebøker på sørsamisk. Det er både morsomt, lærerikt og viktig. Sørsamisk er det minste av de tre samiske språkene som brukes i Norge. Størrelsesforholdet kan uttrykkes ved grunnskolestatistikk: 1920 elever lærer nordsamisk i skolen, 104 lærer lulesamisk og 100 lærer sørsamisk.

Denne uka lanserer vi 6 nye barnebøker og 4 nye lydbøker. Siden mars 2014 har fylkesbiblioteket hvor jeg arbeider dermed bidratt til i alt 69 ulike oversettelser og utgaver, og flere er underveis. Tidligere utkom det bare 1-3 sørsamiske barnebøker i året.

Først laget vi løse oversettelser som skole, bibliotek og foreldre selv kunne lime inn i bøker på norsk/svensk. Det neste initiativet var å utgi bildebøker i samtrykk-produksjon fra engelske forlag som Macmillan og Usborne. Etter hvert har vi tatt kontroll over produksjonsfasen for flere av bøkene.

Tredje fase var lydbøker. Fordi sørsamene bor spredt – Fra Saltfjellet til Femundsmarka, er det viktig med god tilgang til talt sørsamisk tekst. Det er utgitt lydbøker med sørsamiske eventyr, Markusevangeliet, en diktsamling for voksne – Gaaltije, og flere barnebøker av «Leseløve»-størrelse.

Fjerde fase – som vi går inn i nå – skal ha større vekt på bøker for «lese selv-alderen», fra 7-8 år. Vi vil jo tilby bøker for hele aldersspennet fra 1 til 12 år, og helst også ungdomsbøker. Vi velger som regel tynne bøker; fordi vi vil tilby variasjon og valgmuligheter. Det er bedre å kunne velge mellom 4 ulike bøker på 50 sider, enn å være prisgitt den ene store boka på 200 sider.

Det overordnede målet er å skape mest mulig sørsamisk barneboktekst. Kjært barn har som kjent mange … bøker. Vi vil at også sørsamiske barn skal møte bredde og utvalg av bøker. Et annet mål er å tilby større variasjon av emner og sjangre i barnelitteratur på sørsamisk, som drager, prinsesser, monster, fotball, traktorer, kjæledyr og kjærester. Det tredje målet er å forankre oversetterarbeidet bredt i det sørsamiske miljøet, og skape en generasjon av nye oversettere.

Alvors-søkende lesere

Jeg har vært kritikerfadder for Foreningen !Les i flere omganger. Det jeg husker best er da jeg var med på Ungdommens kritikerpris det første året (2005/06), og opplevde yrkesfagungdommene på Heimdal i Trondheim som grundige, samvittighetsfulle og alvors-søkende lesere. Det ble en viktig erfaring for meg.

Jubileumshilsen til Foreningen !Les, publisert hos dem 25. september 2017

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

3 av årets beste barnebøker 2016

In Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:14

Frida Nilssons Ishavspirater finnes foreløpig bare på svensk, men kommer på norsk til våren. Fortellingen om Siris strev for å redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri har alle forutsetninger for å bli en klassiker, med sin miks av Skatten på sjørøverøya og Brødrene løvehjerte. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den var min favoritt til Nordisk Råds Litteraturpris. Boken passer til høytlesning fra 6-7 år, og deretter som egenlesning.

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den. Hvordan skal Majken håndtere dette at alle venninnene er blitt guttegale, og hva tenker hun egentlig selv om Ivan? Er han «bare en god venn»? Er det bare et spill når de later som om de er kjærester?

Som ild av Sara Lövestam er en pirrende heit ungdomsroman om farlig, ubehagelig kjærlighet når to jenter forelsker seg i sommerferien. Den er en del av den nye lesbiske litteraturen, hvor følelsene riktignok er nye og uvante, men likevel ikke trenger å tematiseres. Først og fremst en god skildring av den irrasjonelle sitringen, men også en bitter karikatur av klasseskillet i den svenske skjærgården.

Upublisert

%d bloggere like this: