barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Kommentarer og overblikk’ Category

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

3 av årets beste barnebøker 2016

In Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:14

Frida Nilssons Ishavspirater finnes foreløpig bare på svensk, men kommer på norsk til våren. Fortellingen om Siris strev for å redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri har alle forutsetninger for å bli en klassiker, med sin miks av Skatten på sjørøverøya og Brødrene løvehjerte. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den var min favoritt til Nordisk Råds Litteraturpris. Boken passer til høytlesning fra 6-7 år, og deretter som egenlesning.

Johanna Lindbacks bok Litt sammen er rett og slett veldig bra; den tar tolvåringene på kornet, og den kan leses på flere måter. Jeg tror både barn, ungdom og voksne kan glede seg over den. Hvordan skal Majken håndtere dette at alle venninnene er blitt guttegale, og hva tenker hun egentlig selv om Ivan? Er han «bare en god venn»? Er det bare et spill når de later som om de er kjærester?

Som ild av Sara Lövestam er en pirrende heit ungdomsroman om farlig, ubehagelig kjærlighet når to jenter forelsker seg i sommerferien. Den er en del av den nye lesbiske litteraturen, hvor følelsene riktignok er nye og uvante, men likevel ikke trenger å tematiseres. Først og fremst en god skildring av den irrasjonelle sitringen, men også en bitter karikatur av klasseskillet i den svenske skjærgården.

Upublisert

«Som barnelitteratur betraktet er Ehrlins bøker en skam og en pinlighet»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:12

Foreldre bør verken manipulere eller abdisere ved leggetid

Johan B. Mjønes og Åshild Irgens
Sov godt, Lukas
Aschehoug

Carl-Johan Forssén Ehrlin
Elefanten som gjerne ville sove
Oversatt av John Grande
Cappelen Damm

To skremmende ytterpunkter i det moderne foreldrelivet

Mens samfunnet trenger foreldre som er trygge, rolige autoriteter med respekt for sine barn, viser disse to bøkene hvordan det kan gå når foreldrerollen glipper.

Jeg har sjelden vært så provosert av noen barnebok som av denne elefanten. Som barnelitteratur betraktet er det en skam og en pinlighet. Den svenske adferdspsykologen Carl-Johan Forssén Ehrlin slo gjennom i fjor med boka om Kaninen som så gjerne ville sove, og følger i år opp med en elefant i samme stil. Og han varsler en tredje bok i serien.

En bok som helt eksplisitt er skrevet for at høytleseren skal manipulere tilhøreren inn i en bestemt stemning, er på ingen måte «litteratur». Litteratur er noe barn og voksne opplever sammen, og som begge har glede av. Manipulering er og blir manipulering.

Ehrlin har stor tillit til sin egen metode; boka åpner med en bruksanvisning: «Les aldri denne boken høyt i nærheten av noen som kjører bil eller annet kjøretøy». Han gir tips om manipulerende leseteknikker: gjesp, legg inn barnets navn i teksten, les kursivert tekst saaakte. Og så videre. Han svarer også på vanlige innvendinger. Et svar er spesielt talende: «Boken er kjedelig og stimulerer ikke barnets fantasi.», og Ehrlin svarer: «Hvis boken hadde vært for spennende, tror jeg det ville ha fått negativ virkning til lysten til å sove.» Her er det rene ord for pengene: effekten er viktigere enn fortellingen.

Handlingen er uinteressant. Ellen elefant vandrer rundt i skogen før hun skal legge seg; hun møter andre dyr som også er trette. Og hun går ned «søvntrappen», med en nedtelling av trinnene med hypnotiske intensjoner.

I den andre ytterligheten får vi en sjarmerende parodi på det autonome, selvregulerende barnet – helt fristilt fra voksnes autoritet. Man har vært bekymret for de «små keiserne» som følger av den kinesiske ettbarnspolitikken, bortskjemte enebarn i sentrum for seks voksnes oppmerksomhet. Mye tyder på at keiserne finnes i Norge også.

Lukas holder seg egenrådig våken mens to foreldre, en hund og fire besteforeldre gjør sitt beste for å få ham til å sove. Uten at de lykkes. Ideen er ikke ny, vi kjenner igjen «God natt, Albert Åberg». Mjønes tilfører fortellingen et fint strukturerende regle-element, og han utdyper Lukas’ evne til å underholde seg selv mens de voksne sover. Åshild Irgens’ bilder er fint hverdagsrufsete, med dyktig variasjon i utsnitt og synsvinkler.

I motsetning til elefant-manipulasjonen er det mulig å glede seg over boken om Lukas. Den er både ironisk, fornøyelig og vellaget. Samtidig er det en svært bitter bakgrunn for Lukas’ ensomme våkenatt. Enten de voksne er for slitne til å følge opp barnet, eller om de har abdisert som voksne autoriteter, så er det et like trist bilde av vår samtid.

Aftenposten, 27. november 2016

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:09

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Kritikerprisen 2015 – bildebøker med bredde og kvalitet

In Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 05.03.16 at 06:33

Torsdag – for to dager siden – ble Kritikerprisene for 2015 delt ut. Kritikerprisen for ungdom viser at norske bildebøker holder høy kvalitet, og er en eksportartikkel å regne med.

Jeg slår inn åpne dører når jeg hevder at bildebøkene er inne i en gullalder i Norge. I denne gullalderen finner vi de tre av de nominerte i år – Bjørn Ousland, Stian Hole og Øyvind Torseter. De er blant våre fremste bildebokkunstnere, med oversettelser til henholdsvis 4, 18 og 15 språk.

De tre står i en fin tradisjon; de siste årene har kritikerprisen gått til bildebøker. I 2012 Kari Stais Jakob og Neikob, i 2013 til Øvsteng og Nøkleby for Førstemamma på Mars og i fjor til Gro Dahle og Svein Nyhus for Akvarium. Andre nominerte bildebokkunstnere fra kritikerprisen de siste årene er Lisa Aisato, Anna Fiske, Gry Moursund og Kaia Dahle Nyhus – som er datter av Gro og Svein.

Som jurymedlem er jeg muligens partisk, men kritikerprisen må regnes som en av de tre store norske barnebokprisene. De andre er Brageprisen som deles ut i november som en del av bokhøsten, og Kulturdepartementets priser, som ble delt ut i går fredag. I bildebokklassen til departementets pris vant Hole; Torseter var også nominert, sammen med Tunnelen av Siri og Johansen. I hovedkategorien hos departementet vant Inga Sætres Fyrvokterne; de andre nominerte var Dahle/Nyhus’ Megzilla og Moens Jenta i speilet.

Den realistiske ungdomsromanen ligner oppvekstromaner for et voksent publikum, og får derfor lettere et publikum utenfor den tradisjonelle barnebokverdenen. Mange vil ha glede av den fjerde av de nominerte til Kritikerprisen: Liv Marit Webergs desperat selvanalyse i Det er heldigvis ingen som trenger meg. Boken har mange slektninger, men står likevel stødig på egne bein. Dette er Webergs andre ungdomsroman; fint i tråd med debutboken Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014), men galgenhumoren er mer befriende denne gang.

Hole, Ousland og Torseter befinner seg i hvert sitt hjørne av bildebokens uttrykksformer. Stian Holes bok Morkels alfabet viderefører hans hyperrealistiske og detaljrike photoshopmontasjer. De etterlater et sterkt skjønnhetsinntrykk; og det samme gjør hans vedvarende tendens til å forskjønne barnets opplevelser, minner og tankeverden.

Bjørn Ouslands Småbarnsuppe står i en bildeboktradisjon som sjelden når fram til premiebordet: Den er handlingsdrevet uten psykologiserende undertekst. Men likevel med tydelig kvalitet. Det er typisk for Ousland at han varierer fortellerstemmen, både tekstlig og visuelt; mellom helsider, tegneseriesekvenser og dokumentariske detaljer. Hans bakgrunn fra tegneserier viser seg blant annet i fartsstripene.

Øyvind Torseter vant årets pris med Mulegutten – en eventyrgjenfortelling som er høyst moderne der den veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Her er askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Men også en pratsom hest og en elefant. Når Torseter tilfører realisme til eventyret blir undringen og sårbarheten forsterket.

Torseter har flere ulike bildespråk. De tredimensjonale papirmodellene han har brukt i flere bøker er slående, og de intense fargene i Jon Fosses Spelejenta (2009) etterlot et sterkt inntrykk. Mulegutten tilhører den skissepregede delen av hans arbeide; strekene er noen gagner bare antydende, og han er ikke redd for å la skjøtene og montasjene synes. Slik sett står han i kontrast til de sømløse collagene som Hole skaper. I Mulegutten fungerer skissepreget utmerket og fortellingen får god balanse mellom innfall og framdrift. At Mulegutten også er en moderne heltefigur blir tydeligere for hver lesning; her er både samvittighet, tvil og lojalitet i en troverdig eventyrperson.

 

Nyttig bok – overbevisende gjennomført

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 18:04

Guri Fjeldberg
101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015
Gyldendal

Guri Fjeldberg er en kollega som barnebokanmelder, vi har møttes, spurt hverandre om råd av og til, og sittet i juryer sammen. Sånn sett kan man alltids diskutere om jeg er tilstrekkelig habil som anmelder. Jeg er i alle fall takknemlig for at en slik bok er laget, jeg er imponert over den oversikten Guri demonstrerer, og jeg er litt misunnelig fordi hun gjør dette bedre enn jeg kunne klart.

Prosjekt og prosess

Forbildene til dette prosjektet nevnes i forordet. Den amerikanske litteraturprofessoren Catharine R. Stimpson foreslo i 1990 (i artikkelen «Reading for love») at klasserommets utvalg av «den viktige litteraturen» burde erstattes av et utvalg basert på «den elskede litteraturen». Dette kaller Stimpson (og Fjeldberg) for parakanon: «På denne lista bestemmes verdien til ei bok av kun ett kriterium: potensialet den har til å bli elska.»

Innfallsvinkelen er interessant og fruktbar, og Fjeldberg skriver at «Kjærlighetskriteriet gjør det mulig å styre utenom litteraturens klasseskiller mellom høykultur og lavkultur. Det har hjulpet med å møte alle typer bøker og alle typer lesere med større respekt.» Samtidig er heller ikke elskbarhet noe entydig begrep, og det dekker ikke alle typer bøker. I forordet drøfter Fjeldberg behovet for å legge inn innovativ skriving som et tilleggskriterium.

Fjeldberg har lagt stor vekt på prosessdelen av dette bokprosjektet. Med blogg og Facebookgruppe har hun vært inkluderende overfor barnebokfolket på en måte som antagelig både har gitt en medeierfølelse til boken og prosjektet, og som har gitt et tilfang av erfaringer og lesninger som har vært en reell ressurs. Alle som ville, kunne foreslå sine fem favoritter. (Det har jeg gjort også: Av mine fem forslag er fire forfattere tatt med, men tre av dem med andre bøker enn jeg nevnte. Jeg er ikke fornærmet av den grunn.) I facebookgruppen har hun søkt råd i spørsmål som f.eks. hvorfor den ene eller andre av en forfatters bøker bør løftes fram, eller hvilke grøsserbøker som er de beste – hvis hun skal ta med en av dem.

Utvalget

Boken omtaler 101 bøker av 97 ulike forfattere. Det betyr at hver forfatter har fått med én bok hver, bortsett fra fire forfattere. Maria Parr har med god grunn fått med begge sine bøker, Bjørn F. Rørvik har fått med både «Bukkene Bruse i badeland» og «Myggsprayen», en av bøkene om Reven og grisungen.

Mer overraskende er det at Camilla Kuhn og Kari Tinnen har fått med to bøker hver. Kari Tinnen vant riktignok departementets debutantpris for «Ulla hit og dit» i 2010, mens Camilla Kuhn skriver lakonisk på sin hjemmeside at «Camilla Kuhn har ikke vunnet en eneste pris, men hvis hun skulle gjøre det en gang, skal det stå om det her.» Jeg spår at nettopp det å løfte fram disse to forfatterne ekstra, er et av de tydeligste kanongrepene boken gjør.

Det kunne vært fristende å drøfte utvalget av de 101 bøkene. Jeg finner imidlertid flere grunner til å la være. For det første synes jeg det er en god regel å ikke snakke ned andres utvalgte bøker, det kan kanskje heller være noe å lære av andres preferanser. For det andre er det noe av en naturlov at den første responsen på en slik bok nettopp vil være klager over at ens egne favoritter mangler. For det tredje er det like forutsigbart at noen sjangre, slik som tidligpubertal heltefantasy og nærhetsforsterkende høytlesningsbøker, har sterkere identifikasjonseffekt og elskbarhet enn andre bøker.

Fjeldberg har samlet de 101 bøkene i de 11 kategoriene «smittende sjøltillit», «tenk om…», «slik føles det», «Etterpå blir livet aldri det samme», «følelsen av å høre til», «på ekte», «slipp følelsene løs», «mestring», «kampen for rettferdighet», «estetisk glede» og «trampoline for fantasien». Dette er et grep vi kan diskutere mye og lenge, ettersom det ikke sorterer etter tradisjonelle inndelinger som tema, alder eller sjanger. Fagbøker, dikt og fantasy finnes i flere av kategoriene.

Samtidig er det et sjarmerende og logisk grep når det er leserens opplevelse og bokens elskbarhet som skal være førende for utvalget. Bibliotekenes snevre forståelse av hva «faglitteratur» er, er ikke lenger funksjonell – det rommer både fortellende prosa, resonnerende tekster og instruksjonsbøker.

Det bør også nevnes at utvalget på 101 bøker også omfatter bøker fra forlagsserier som «Leseløve», «Ego» og «10:12». Det er kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det er i alle fall greit å huske at det finnes litterære skatter også her, i serier som man på en ukonsentrert dag kan forledes til å tenke på som litteratur for volumlesing.

Omtalene

Guri Fjeldberg skriver om hver enkelt bok på en måte som demonstrerer stor oversikt, både over boken, forfatterskapet og beslektede bøker. Tekstene åpner ulikt, noen setter leseren rett inn i identifikasjon med bokens personer («Tenk om du…»). Andre åpninger er drøftende som fra en voksen til en annen («Hvor skremmende er egentlig spøkelsene på forsida av ‘Spøkelseshuset’?»), mens atter andre setter boken inn i en kontekst av tildelte priser, faktiske hendelser som berører handlingen i boken eller tidligere bøker i samme sjanger.

Som en bonus nevner hun systematisk 2–3 andre, beslektede bøker i små margnotiser ved hver bokomtale. Dette er med på å øke bokens nytteverdi, og forsterke følelsen av at Fjeldberg har solid oversikt.

Fjeldberg er kjent for sin bruk av testlesere; på og mellom linjene kommer det fram at hun har besøkt ulike skoleklasser for å høre deres mening om flere av de bøkene hun omtaler. Dette er et godt grep, spesielt for oss som ikke har daglig omgang med barn. Det er også et uttrykk for at Fjeldberg tar arbeidet med bøkene alvorlig. Men vi bør huske at heller ikke en slik gruppe representerer mer enn seg selv. En annen metode Fjeldberg bruker er henvisninger til faglitteratur, både faglitteratur innenfor litteraturfeltet og om livet, om lykke og om emner i bøkene. Henvisningene vitner om bred lesning, god hukommelse og/eller dyktig googling. Jeg er mer skeptisk til dette siste grepet henne, hvor objektive observasjoner utenfor teksten forsøker å gi anmeldelsen autentisitet?

Ei bruksbok

Resultatet har blitt ei bok som fyller et behov hos mange, både lesere, lærere, bibliotekarer og foreldre. Jeg leste den med glede for sine nye perspektiv på bøker jeg kjenner, og med interesse når den trekker fram bøker jeg har oversett. Noen små redefineringer av kanon kan vi kanskje også regne med som følge av utgivelsen. Jeg vet jeg vil komme tilbake til boken, mange ganger.

Barnebokkritikk.no, 24.11.2015

Mitt gjensyn med Pippi

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 17:56

I år har Cappelen Damm utgitt de tre Pippibøkene i gjennomarbeidede, nye oversettelser ved Agnes-Margrethe Bjorvand. Samtidig har Rabén & Sjögren gjennomgått Ingrid Vang Nymans illustrasjoner på ny, og bøkene framstår derfor som tydeligere og friskere enn på lenge. Siden det også har vært 70-årsjubileum for Pippi i sommer, blir nyutgavene et kjærkomment påskudd til et gjensyn med Pippi.

Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.

Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.

 

Pippi blir til

De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble fortellingene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.

I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.

De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.

 

Velkommen til den lille byen

Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.

Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.

Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.

Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.

 

Autoritetene

Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.

Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.

Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.

 

Byen og øya

Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.

Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.

Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».

Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.

 

Hva slags opprør?

Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?

Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».

Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.

Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.

I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.

Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.

Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.

 

To hovedtema

Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)

Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.

Barnebokkritikk.no, 17. november 2015

Astrid Lindgren – forfatter og forbilde

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:52

I år er det 70 år siden den første av bøkene om Pippi Langstrømpe utkom. Ved jubileet gjenutgis de tre originale Pippi-bøkene i ny oversettelse av Agnes-Margrethe Bjorvand fra Universitetet i Agder. Bjorvand har etter hvert etablert seg som vår fremste Pippi-kjenner og -entusiast. Hun arbeider også med en ny Lindgren-biografi for barn, som utgis til høsten.

De nye Pippi-utgavene innebærer en restaurering av en oversettelse fra 1940-årene som tiden hadde gått ifra. Forkortelser og utelatelser blir korrigert, samtidig som det famøse ordet «negerkonge» tas ut, etter ønske fra Lindgrens arvinger. Målet har vært å komme nærmere Lindgrens egen, opprinnelige stemme, sier Bjorvand. De originale illustrasjonene er også restaurert.

Lindgren-biografien Denne dag, et liv, av danske Jens Andersen utkom på dansk i 2014, og ventes på norsk til høsten, også den i Bjorvands oversettelse. Det er en ryddig og redelig bok, som er ærlig i sin kildebruk, og vet at en god biografi må veksle mellom «en vanlig dag på 50-tallet» og de ulike dramatiske hendelser. Andersen holder fra starten en høflig avstand til sin hovedperson; han forteller hva som skjer, men later ikke som om han kan lese tankene til den unge damen. Etter hvert som kildetilfanget blir større kommer vi nærmere. Astrid Lindgren skrev tross alt både dagbok og utallige brev.

Den sterke og sårbare Astrid Lindgren blir tydeligere for oss for hver ny biografi som utgis. Hun hadde en stabil oppvekst, i et solid gårdbrukerhjem. Hun er skoleflink, og får avisjobb. Så blir hun 18 år gammel gravid med avisens redaktør, som var 30 år eldre enn henne.

I slike vanskeligheter må hun vise hva som bor i henne. Hun føder sønnen Lasse alene i København, beskytter barnefarens identitet, finner et fosterhjem og lever på marginene inntil hun i 1931 skaper et hjem med Sture Lindgren, deres datter Karin og Lasse.

Siden følger familielykke, men også Stures alkoholbruk, damehistorier og tidlige død i 1952. Mens Astrid Lindgren i løpet av årene 1945-58 utvikler seg til å bli en av verdens mest berømte barnebokforfattere, arbeidet hun samtidig halv tid som forlagsredaktør, oppdro en tenåring, ble bestemor, ble radiokjendis i «20 spørsmål», og gråt over en avdød ektemann.

 «Författare hade jag nog blivit i alla fall, men inte en världsberömd författare,» sa Lindgren selv om alle prøvelsene som tenåringsgraviditeten medførte. Melankolien kan tydeligst gjenkjennes i Mio, min Mio (1954). Når man først er oppmerksom på forholdet, er det påfallende hvor mange farløse barn man finner i hennes bøker.

Den omsorgsfulle Lindgren kommer til syne i en brevveksling som nylig utkom på norsk. Fra 1971 til 1992 hadde Lindgren en brevveksling gående med den bråmodne løvetann-jenta Sara Ljungcrantz, som var 12 år gammel da hun sendte det første brevet. Det er snakk om 80 brev, til og fra, i ulike faser av Saras liv. Brevene kan leses som en ungdomsroman, om en rastløs oppvekst. De kan med rikt utbytte også leses som en duett mellom to temperament.

Størst inntrykk gjør det at den verdensberømte forfatteren på 64 tok seg tid til å skrive alle disse brevene, og til å bekymre seg for en forvirret, påståelig 12-åring et sted i Sverige, en barn hun aldri møtte. Det er et vitnesbyrd om genuin omsorg, tenker jeg.

 Den observante Lindgren finner vi i krigsdagbøkene som nå utgis. Like fra krigsutbruddet i 1939 skrev hun dagbok. Det ble en samling på 19 notisbøker. Boken som nå foreligger, stopper ved nyttårsaften 1945, men dagboken fortsetter helt fram til 1961. Lindgren er våken, velorientert og engasjert, der hun veksler mellom å kommentere krigshandlingene og å fortelle om hverdagene i byen og familien. Dette er virkelig en unik utgivelse, både fordi den dekker så mye, og fordi vi møter et interessant menneske på og mellom linjene. Boken inneholder også et utvalg av alle de avisutklipp hun limte inn i dagbøkene. Slik kan denne boken leses på flere måter, både av den som vil møte personen, og den som vil møte tiden.

Lindgrens forfatterskap inneholder glemte skatter som bør gjenoppdages. De fem ungpikebøker fra 1944-54 fortjener å bli relansert. En av dem ble aldri oversatt til norsk, og to er ikke gjenutgitt på 60 år. Både Guri Fjeldbergs ungdomsbiografi (2010) og Jens Andersen peker på at Lindgrens egne livserfaringer og livsvisdom er overraskende synlige i disse bøkene, også om morslykke og kjærlighetsbekymringer. I tillegg er det et betydelig potensial for «vintage chic lit» her. Katis reiser til Paris, Italia og USA foregår noenlunde samtidig med at Audrey Hepburn var prinsesse på vift i Roma og spiste frokost på Tiffany’s.

Likeledes spår jeg at vi vil få en renessanse for de tre bøkene fra Bakkebygrenda (1947- 1952). Vi ser i vår tid en lengsel etter et enklere, autentisk liv, med kjøkkenhage og hjemmestrikking. I Bakkebygrenda kommer vi nærmest et barndomsmiljø som ligner på Lindgrens egen oppvekst, og det er en barndom med lek, alvor og omsorg – i en tid lenge før flerkanalsamfunnet.

Astrid Lindgren representerte en legering av ulike idealer som strømmet gjennom Norden i løpet av 1900-tallet. Fra barndomshjemmet hadde hun en sterk, protestantisk arbeidsmoral og en vilje til å vedkjenne seg sine plikter. Livet lærte henne noe om kvinnekår og kvinnekamp, uten at hun ble noen barrikadestormer for kvinnesaken. Hun engasjerte seg i andre sosiale og politiske spørsmål, og huskes særlig for sitt engasjement for dyrevelferd på 1980-tallet. Og dypest i seg hadde hun en intuitiv forståelse for barns integritet og rettigheter.

Miks så alt dette med en personlighet som var preget av omsorg og redelighet. Dette utgjør en potent miks, og det er ingen overraskelse av denne «gamle kjerringa», som hun kalte seg, fremdeles har potensial til å være et levende og allsidig ideal, for både kvinnerolle og menneskerolle. De fleste av oss kan noen Lindgren-sitater. Og det har vi godt av.

Aftenposten, 31. mai 2015

5 illustratører som preget Astrid Lindgrens bøker

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:48

Ingrid Vang Nyman (1916-1959) fra Danmark er Pippi Langstrømpes illustratør. Hennes tegninger preges av kraftig konturstrek, rene fargeflater og suveren forakt for rette vinkler. Spesielt det siste har preget inntrykket av den rufsete Villa Villekulla.

I tillegg til Pippi har Nyman illustrert Koste-Kari (Kajsa Kavat) og bøker av den norske forfatteren Bernhard Stokke, blant annet Bjørneklo.

Björn Berg (1913-2008) har tegnet Emil. De hadde kontakt allerede Emil-bøkene ble skrevet. Hun hadde sett Bergs tegninger av sin egen sønn, og anekdotene forteller at hun skrev med den gutten i tankene.

Bergs Emil-tegninger er karikaturaktige med mange oppstopperneser. Personene er ofte fanget i bevegelsen. Foruten Emil har Björn Berg tegnet Teskjekjerringa, mer enn 40 bøker av den svenske historikeren Alf Henriksson.

Ilon Wikland (85) er den allsidige, store Lindgrenillustratøren. Hun har gjort Marikken, Ronja, Bakkebygrenda, Saltkråkan, Karlsson på taket og Bråkmakergata. Hennes figurer veksler mellom det søte og en forenklet realisme, med vekt på karakterene.

Wiklands familie flyktet fra Estland da hun var 14. Det har hun fortalt om i barneboka Den lange, lange reisen. Siden 2009 finnes hennes kunst i et eget museum i barndomsbyen Hapsal i Estland.

Harald Wiberg (1908–1986) er Lindgren-illustratøren som svenskene ikke vet om. Som forlagsredaktør utga Astrid Lindgren bildebøker med Wibergs bilder til dikt av Viktor Rydberg og Karl Erik Forsslund.

Det er svært vakre bøker; Wibergs vinternattsmalerier er som små dikt i seg selv. Lindgrens nordiske forlagskolleger hadde ingen tro på å utgi svenske dikt, men ba om en ny prosatekst av Lindgren, og dermed ble boken en eksportsuksess; Reven og nissen fra 1965 er utgitt i 15 land. Bare ikke i Sverige.

Wiborg og Lindgren samarbeidet også om Jul i stallen, hvor juleevangeliet gjenfortelles som om det skjedde i en norrlandsk vinternatt.

 Marit Törnqvist (51) er svensk-nederlandsk, med en mor som var Lindgrenoversetter. Törnqvist er mester for utstillingene i opplevelseshuset Junibacken i Stockholm. Hun har laget bildeboken derfra, som er en kavalkade over Lindgrenfigurer, og hun har siden laget 1989 fire bildebøker med Lindgren-fortellinger fra 1950-årene.

Törnqvist tegner mykt, forenklet realistisk med sans for nostalgi. Hittil har hun veket unna figurer som allerede er illustrert av andre, men vi håper på mer fra henne i fremtiden.

Aftenposten, 31. mai 2015

Jon Ewo – monster og undring i 100

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 17.08.15 at 20:46

Jon Ewo har nylig gitt ut sin bok nummer 100. Det er nok ikke tilfeldig at jubileumsboken ble Otto Monsters strandkaos – den ørtende boken om det snille monsteret i en verden av gørr. Det er et signal om Ewos varierte forfatterskap. Han gjør norsk barnelitteratur mer uvørent rølpete.

 Kemneren og hjerteblod

Ewo (57) er utdannet bibliotekar, og debuterte i 1986 med novellesamlingen Det sies at oktober er en fin måned. De første bøkene hans var for voksne, men siden 1993 har det nesten bare vært barne- og ungdomsbøker.

Ewo deler bøkene sine i to hovedgrupper; de han skriver med hjerteblod, og «entertainment» som han skriver for kemnerens skyld. «De bøkene man skriver fordi man må betale regningene sine – og som er veldig morsomme å skrive – men som ikke har stor litterær dybde. Og så er det de man legger hjerteblodet sitt i – de selger kanskje ikke all verden, men de betyr mye for en selv..»

Otto Monster hører til de morsomme men ikke-dype bøkene, sammen med Marg & Bein-serien som han har utviklet og skriver sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt.

Ewos seriøse forfatterskap byr også på konvensjonelle realistiske ungdomsromaner. Men Ewo mikser og tøyer sjangre der han kan, og noen av hans mest interessante ungdomsbøker befinner seg i et grenseland mellom fortelling og drøftende essay. Svart. Og cirka hvitt fra 2004 handler om mobbing, og om valg. Gjengvold møtes med en samurai-inspirert visjon om å være individet som bryter voldsspiralen. Et annet romaneksperiment er innen kontrafaktisk norgeshistorie. De nye bøkene 1920 og 1957 handler om ungdom i motstandskamp; i 1920 var Norge totalitær oljekoloni under svensk styre. I 1957 led landet fremdeles under den tyske seieren i verdenskrigen.

Den samme uvørent spørrende tilnærmingen finner vi i fagbøkene om Shakespeare, Jeanne d’Arc, filmens barndom, polarkappløpet og Håkon 3. – barnekongen fra 1204. Hva skjedde, hvem ville det, og hva betyr det?

Reidar og Bjørn

Ewo er en av de mest turnéaktive norske forfattere. Sammen med illustratør Reidar Kjelsen forteller han om med monster med grotesk anatomi og dårlig kroppshygiene. I fjor turnerte han også med sin andre faste illustratør, Bjørn Ousland. Deres bok om 1814 var en stilisert versjon av grunnlovshistorien hvor fire aktører sto mot hverandre.

Til sammenligning er den nye Otto Monsters strandkaos en leken bagatell full av groteske overdrivelser. Stemningen er viktigere enn handlingen. Men innenfor monster-skinnet er det lett å se at Otto også er en vanlig gutt som sliter med at ingen forstår ham. Særlig er den selvopptatte faren en kilde til både komikk og ubehag.

Når Ewo bruker tid på seriebøker og underholdning dekker han behov og etterspørsel fra lærere og foreldre. Det har nok også sammenheng med at Ewo er en kompetent «yrkesforfatter» i beste forstand; en som både skriver av inspirasjon og som skrivehåndverker. Han veksler mellom ulike lesergrupper, og han forstår seg på iscenesettelse – se bare promobildene til Marg&Bein.

Spørrende

Ewo veksler mellom barnslig humor, dramatiserende sakprosa, og resonnerende romaner. Det går en rød tråd av spørrende forfatterholdning gjennom alt dette: Ewos bøker er på sitt beste når forfatteren og hovedpersonen forfølger en idé sammen; de tar tak i et dilemma som de nøster opp for å se hvor det ender. Den nysgjerrigheten har gitt forfatteren Bragepris og mange andre fortjente priser. Og den kan gi leseren fine gleder.

Aftenposten, 19. april 2015

%d bloggers like this: