Kjønnsrollene bør debatteres

Det er ingen overraskelse at det finnes tydelige kjønnsroller i barne- og ungdomslitteraturen. Barnelitteraturen lever i et spenningsfelt mellom fri kunst og funksjonslitteratur. Som funksjonslitteratur er den et speil av samfunnets normer.

Når vi diskuterer barnelitteraturens kjønnsroller, er det oss selv vi diskuterer; med barnelitteratur som et speil for våre idealer om oppvekst og sosialisering til voksenlivet. Eldre barnelitteratur kan leses som en kavalkade av kjønnsrollenes historie.

Som hovedregel er det sterkere kjønns-stereotypier i triviallitteraturen enn i kunstlitteraturen. Men også i serie-bøker som Leseløvene forsøker norske forfattere å variere rammene for kjønnsrollene. Og i kunstlitteraturen finner vi stadig forsøk på å fri seg fra rollen som oppdragerlitteratur.

Det tydeligste trekket i ny barnelitteratur er at spekteret av mulige kjønnsroller blir bredere. Ingelin Røsslands trilogi om Engel Winge er en programerklæring i moderne, fandenivoldsk jenteliv, mens Maria Parrs hovedpersoner har både følsomme og ville sider. Uten at det er noe hovedmotiv hos dem, kan vi også si at forfattere som Jon Ewo og Bjørn Sortland stadig gir nye svar på hva det vil si å være ung gutt og ung jente i dag.

Førsteamanuensis Ingeborg Mjør ved Høgskolen i Bergen ser på nye billedbøker som en arena hvor det stadig skjer en nyorientering av måter å være far og mor på, og hvor man stadig problematiserer stereotypiene både mht voksenkjønn og barnekjønn. Dette fortjener oppmerksomhet både på foreldremøter og i den offentlige debatten.

Finnes det kjønnsroller i barnelitteraturen? Javisst! Hvor kommer de fra? Fra oss selv. Bør de debatteres? Ja, gjerne!

Kommentar i Aftenposten, 5. august 2010. Se også her.  Reportasjen som fulgte saken (eller omvendt) finnes her.

Blod og begjær

P.C. og Kristin Cast
Merket
House of night; 1
oversatt av Silje Beite Løken
Cappelen Damm

Fra 13 år

Ung vampyr med unike evner

Zoey Redbird (16) er vampyrlæring med typiske helte-trekk: ferskingen med sterkere evner, som er utvalgt til store oppgaver. Bøkene om henne handler derfor om mestring av nye ferdigheter, utvikling av personligheten, og å finne og vinne sin lederrolle.

Serien, som er bebudet å omfatte 12 bøker – hvorav 7 er utgitt og 3 er oversatt, har flere trekk som virker kjent: et merke i panna, internatskole for unge med magiske evner, erkerivaler, og rektor som heltens veileder. I tillegg har hun den kvinnelige heltens tradisjonelle dilemmaer: kampen for å kontrollere sitt eget begjær, og vaklingen mellom tre beilere med ulike kvaliteter. 

Mens Harry Potter-serien bygget på et kristent verdensbilde, er Cast eksplisitt opptatt av å etablere noe nytt, annerledes, som er en miks av indiansk sjamanisme, gresk mytologi og wicca-gudinner. Det handler om innvielse, og om å beherske elementene.

Vampyrmyten er fleksibel. Twilight skildrer spenningen mellom kyskhet og begjær mot det hemmelige. I True Blood er det uvasket hedonisme. I House of night forenes heltefortellingen med tenåringsromanens mønster av løsrivelse og nytt rotfeste. Et fellestrekk er vampyrenes aristokratiske overmenneskekarakter.

Filmrettighetene er selvfølgelig solgt, selv om jeg tror at dette hadde egnet seg like bra som tv-serie. Språket som inngår i karakteristikkene av rivaliserende jenter står ikke i ordboka. For en mannlig leser er det også anmasende med all kategoriseringen i good or bad: en kroppsnær kjole er alltid enten elegant eller vulgær.

Det er lett å oppdage klisjeene, men jeg må samtidig innrømme at bøkene er velskrevet, velkomponert og profesjonelt utført drama; underholdningslitteratur av den typen som unge lesere føler at er viktig og formende for dem.

Aftenposten, 28. juli 2010

Onde makter

Jon Ewo
Ormeheia

Ingunn Aamodt
Bøddelen

Arne Svingen
Ropet i skogen

Marg & Bein
Cappelen Damm, 2009

Fra 11 år

Intelligente, intense grøss

Maya i ”Ormeheia” er forelsket i Aron, og oppdager for sent at hun er den eneste i klassen som kan se ham, og at hun er i ferd med å bli innviet i onde trolldomskrefter. Vi følger henne gjennom rasende hatutsagn til bestemoren, anger og et forsøk på oppgjør med Aron. Historien slutter overraskende med at hun har gått over til den mørke siden, og tenner på bestemors hus.

I ”Bøddelen” får Oline i realistiske drømmesyner gjenoppleve henrettelsen av sin formoder Oline i 1665, dømt som heks. De magiske evnene har blitt videreført, og 12 generasjoner av kloke kvinner samles i sluttscenen der de avslører hvem den anonyme bøddelen var. Svingens historie er en grøsser om to gutters møte med morderiske bygdeoriginaler i den mørke skogen ved hytta.

Siden 2007 har denne trioen skrevet 15 bøker i grøsserserien ”Marg & Bein”. Serien har blitt både rost og refset. Det er nok ingen høyverdig ide bak, ut over Svingens påstand at ”Alle fortjener et lite mareritt i ny og ne”.  Bøkene mikser skrekk-klisjeer med originale innfall og et hint av samtid og psykologisk realisme. Forfatternes faglighet skinner tidvis gjennom i gode plot og spenningskurver.

Dersom man skal ta bøkene alvorlig, og lese et verdensbilde ut av dem, kan det se ut som om overnaturlige krefter og onde makter finnes. Moralen er noen ganger også at det kan lønne seg å være på parti med disse kreftene. Er det ok? Eller er det bare foreldre og lærere som leser ungdomsbøker slik? Ville vi avvise en voksenbok fordi den slutter med at de slemme vinner?

Aftenposten, 21. juli 2010

Mysterier i stallen

Berit Bertling
Milla og stallkrigen
Aschehoug

Fra 9 år

Stall, etikk og intriger

Milla, Freddy, Oda og Eline er hestejenter. Skole og hjemmeliv kommer i andre rekke. Gutter finnes ikke, så jentene er antagelig 10-11 år gamle. Det meste foregår i og rundt stallen, men det hestefaglige er ikke hovedsak.  Hestemiljøet blir en arena for å skildre krimmysterier, urettferdighet og jenteliv.

Synsvinkelen i serien ligger hos Milla, som er et midtpunkt av normalitet, bortsett fra at hun er skuffet over at ponnien hennes blir vurdert som mindreverdig. Jentene rundt henne plasseres langs to etiske skalaer. Om de fortjener sympati, og om de oppfører seg ekkelt. Noen er innenfor, og noen er utenfor, og man kan i og for seg lese bøkene som en drøfting av slike etiske dilemma.

I den første boka i serien, Milla og Midnattsmysteriet, må en ny venninne ri i hemmelighet midt på natten, fordi familien har blitt fattige. I denne boka, som er nr 2, skaper en ny trener ondt blod i miljøet, i tillegg til å sette hestene i fare. Den første boka har god intrige og fin spenningskurve, men i denne boka drukner krimgåten i jentebitching og løse tråder. Mye av intrigen er uavhengig av hestemiljø, og kunne foregått i håndballklubb eller svømmehall.

Et påtagelig trekk ved bøkene er at voksne er mer til stede enn i annen ungdomslitteratur, både som medspillere og som normsender. Dette skyldes nok at underholdningslitteratur har en tradisjon for å være mer moral-orientert enn annen litteratur, med tydelige lærepenger.

Aftenposten, 21. juli 2010