I år har Cappelen Damm utgitt de tre Pippibøkene i gjennomarbeidede, nye oversettelser ved Agnes-Margrethe Bjorvand. Samtidig har Rabén & Sjögren gjennomgått Ingrid Vang Nymans illustrasjoner på ny, og bøkene framstår derfor som tydeligere og friskere enn på lenge. Siden det også har vært 70-årsjubileum for Pippi i sommer, blir nyutgavene et kjærkomment påskudd til et gjensyn med Pippi.
Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.
Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.
Pippi blir til
De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble fortellingene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.
I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.
De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.
Velkommen til den lille byen
Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.
Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.
Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.
Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.
Autoritetene
Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.
Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.
Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.
Byen og øya
Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.
Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.
Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».
Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.
Hva slags opprør?
Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?
Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».
Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.
Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.
I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.
Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.
Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.
To hovedtema
Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)
Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.
Barnebokkritikk.no, 17. november 2015
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 