barnasforfatterleksikon

Archive for mars, 2016|Monthly archive page

Kritikerprisen 2015 – bildebøker med bredde og kvalitet

In Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 05.03.16 at 06:33

Torsdag – for to dager siden – ble Kritikerprisene for 2015 delt ut. Kritikerprisen for ungdom viser at norske bildebøker holder høy kvalitet, og er en eksportartikkel å regne med.

Jeg slår inn åpne dører når jeg hevder at bildebøkene er inne i en gullalder i Norge. I denne gullalderen finner vi de tre av de nominerte i år – Bjørn Ousland, Stian Hole og Øyvind Torseter. De er blant våre fremste bildebokkunstnere, med oversettelser til henholdsvis 4, 18 og 15 språk.

De tre står i en fin tradisjon; de siste årene har kritikerprisen gått til bildebøker. I 2012 Kari Stais Jakob og Neikob, i 2013 til Øvsteng og Nøkleby for Førstemamma på Mars og i fjor til Gro Dahle og Svein Nyhus for Akvarium. Andre nominerte bildebokkunstnere fra kritikerprisen de siste årene er Lisa Aisato, Anna Fiske, Gry Moursund og Kaia Dahle Nyhus – som er datter av Gro og Svein.

Som jurymedlem er jeg muligens partisk, men kritikerprisen må regnes som en av de tre store norske barnebokprisene. De andre er Brageprisen som deles ut i november som en del av bokhøsten, og Kulturdepartementets priser, som ble delt ut i går fredag. I bildebokklassen til departementets pris vant Hole; Torseter var også nominert, sammen med Tunnelen av Siri og Johansen. I hovedkategorien hos departementet vant Inga Sætres Fyrvokterne; de andre nominerte var Dahle/Nyhus’ Megzilla og Moens Jenta i speilet.

Den realistiske ungdomsromanen ligner oppvekstromaner for et voksent publikum, og får derfor lettere et publikum utenfor den tradisjonelle barnebokverdenen. Mange vil ha glede av den fjerde av de nominerte til Kritikerprisen: Liv Marit Webergs desperat selvanalyse i Det er heldigvis ingen som trenger meg. Boken har mange slektninger, men står likevel stødig på egne bein. Dette er Webergs andre ungdomsroman; fint i tråd med debutboken Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014), men galgenhumoren er mer befriende denne gang.

Hole, Ousland og Torseter befinner seg i hvert sitt hjørne av bildebokens uttrykksformer. Stian Holes bok Morkels alfabet viderefører hans hyperrealistiske og detaljrike photoshopmontasjer. De etterlater et sterkt skjønnhetsinntrykk; og det samme gjør hans vedvarende tendens til å forskjønne barnets opplevelser, minner og tankeverden.

Bjørn Ouslands Småbarnsuppe står i en bildeboktradisjon som sjelden når fram til premiebordet: Den er handlingsdrevet uten psykologiserende undertekst. Men likevel med tydelig kvalitet. Det er typisk for Ousland at han varierer fortellerstemmen, både tekstlig og visuelt; mellom helsider, tegneseriesekvenser og dokumentariske detaljer. Hans bakgrunn fra tegneserier viser seg blant annet i fartsstripene.

Øyvind Torseter vant årets pris med Mulegutten – en eventyrgjenfortelling som er høyst moderne der den veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Her er askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Men også en pratsom hest og en elefant. Når Torseter tilfører realisme til eventyret blir undringen og sårbarheten forsterket.

Torseter har flere ulike bildespråk. De tredimensjonale papirmodellene han har brukt i flere bøker er slående, og de intense fargene i Jon Fosses Spelejenta (2009) etterlot et sterkt inntrykk. Mulegutten tilhører den skissepregede delen av hans arbeide; strekene er noen gagner bare antydende, og han er ikke redd for å la skjøtene og montasjene synes. Slik sett står han i kontrast til de sømløse collagene som Hole skaper. I Mulegutten fungerer skissepreget utmerket og fortellingen får god balanse mellom innfall og framdrift. At Mulegutten også er en moderne heltefigur blir tydeligere for hver lesning; her er både samvittighet, tvil og lojalitet i en troverdig eventyrperson.

 

Energi og forsoning

In Barneromaner on 01.03.16 at 18:11

Ayse Koca
Yoko Onur – et balleliv
Omnipax

Fra 10 år

Prepubertale pinligheter i fint immigrantmiljø

Yoko (12 ½ år) har det så fælt som bare et melodramatisk barn kan ha det. Mamma har pinlige klær, og rar smak i mat, musikk og kjærester. Yoko og bestevenninnen Kara planlegger en revolusjon for å forvandle mamma og derved befri Yoko fra hennes begredelige balleliv.

Temaet er ikke helt originalt, men boken vinner på temperament og språklig energi.

Vi kan anta at blokken med de to jentene befinner seg på Fjell i Drammen, der lærer og forfatterdebutant Koca (40) selv vokste opp. Yoko har tyrkisk bakgrunn, Karas familie er persisk.

Dynamikken mellom Yoko og Kara følger et kjent mønster. Jeg-personen Yoko er motløs over mor og situasjonen generelt, mens Kara er full av gode ideer for å løse problemet. I norsk barnelitteratur kjenner vi det samme fra Klaus Hagerups bøker om Markus, hvor vennen Sigmund har mange ideer og få bremser. At Yoko er misunnelig på Karas mer normale familie er heller ikke uvanlig. Tematisering av nye familiemønster er kjent fra Beate Muris Jon Eltons vitaminfattige liv (2009). Ulf Stark har skrevet om gutter som lager kontaktannonse for faren i Simen (1987).

En del av prosjektet er å koble moren med en seriøs og akseptabel kjæreste, som er passe mye muslim. De etablerer en profil for henne på datingnettstedet muslima.com. Her møter de en mann som kjenner moren fra tidligere, og treffer ham på cafe; de utgir seg for å være morens venninner, pinlig kamuflert inne i hver sin burka.

Boken kan leses på minst tre måter: som rapport fra hverdagsliv i en innvandrerfamilie, som helskrudd situasjonskomikk eller som en utviklingsroman hvor Yoko må forsone seg med at virkeligheten ikke alltid ligner forventningene. Det er ikke overraskende om ulike lesere sitter igjen med ulike oppfatninger av boken. Sterkest inntrykk gjør det når komikken går over i alvor; når de to jentene skjønner at de er på dypt vann. Barn på tolv år blir bråvoksne når de må forsøke å forstå hvorfor voksne forelsker seg og forlater hverandre.

Balansen mellom de ulike lesemåtene er bokens mest krevende balansegang. De siste kapitlene, hvor Yoko må forsone seg med morens liv og med sin gjenfunne biologiske far er litt korte, men likevel gode og poengterte. Bokens største styrke er den språklige humoren, gnisten og energien. Man får lyst til å lese høyt, både situasjoner, replikker og formuleringer.

Aftenposten, 6. desember 2015 – som et forsøk på å spå hvem som skulle få Brageprisen to dager senere

Med fare for Ragnarok

In Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 01.03.16 at 18:08

Rick Riordan
Magnus Chase og gudene fra Åsgard 1 – Sommersverdet
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Vigmostad & Bjørke

Fra 10 år

Rutinert underholdning

Rick Riordan (51) fra USA har gjort suksess i en nisje med mytologibasert fantasy-action for lesere fra 10 til 16 år. Siden den første boken om Percy Jackson i 2005 har han utgitt om lag 20 bøker med utgangspunkt i gresk og egyptisk mytologi. To av bøkene er filmet. Sommersverdet er den første boken i en planlagt trilogi om de norrøne gudene.

Riordan har gjort godt forarbeid for å få detaljene riktig og finne dramatiske trekk i de norrøne gudenes personligheter. Men alle detaljene settes inn i et rutinert skjema av actiondramaturgi lånt fra Hollywood og plattformspillene. I syttito korte kapitler handler det enten om å finne magiske hjelpemidler eller om å kjempe de mange små kampene underveis mot den endelige kampen i nest siste kapittel.

Mange av elementene er gjenkjennelige fra andre serier med ungdommelig heltefantasy. Hovedpersonen Magnus (16) er en underdog som får vite at han er utvalgt til å hindre verdens undergang. Når historien begynner lever Magnus som uteligger i Boston, USA mens upålitelige onkler leter etter ham. Moren døde for 2 år siden; faren (som viser seg å være guden Frøy) har han aldri møtt. Magnus dør tidlig i boken, og gjenoppstår som en av Odins einherjer i Valhall. Herfra legger han ut på oppdrag sammen med en gruppe umake venner.

Magnus stiller eksistensielle spørsmål om hvor mye ubehag en uerfaren helt må gå gjennom for å hindre verdens undergang, når han ikke kan være sikker på at han gjør det rette. Det er gode spørsmål som likevel blir tydeligere enn svarene som gis. Dét er antagelig en konsekvens av den nye trenden i fantasylitteratur: helten har ikke lenger én autoritativ mentor, men må søke sine egne løsninger.

Den som vil studere litterære teknikker kan se på hvordan forfatteren introduserer fakta om norrøn mytologi; dels gjennom Magnus’ minner fra en barnebok, dels gjennom råd fra venner, og dels i dialog med fiender.

Riordan er ikke alene om å anvende norrøn mytologi. Thor-filmene med Chris Hemsworth bygger på en tegneseriehelt som ble lansert allerede i 1962. Norske Alexander Løken er nettopp ute med Uvehammeren, en fin tredjebok i serien om Edvard Frost, lagt til 1889. Løken byr også på et livsviktig oppdrag knyttet til norrøn mytologi. Løken skriver mindre skjematisk enn Riordans mange korte episoder av finn-og-overvinn, men begge skriver svært visuelt.

Magnus Chase er dreven underholdning som mange vil like, uten at det er stor kunst. Kanskje litt ordrik, og tynget av at handlingen springer i tid og sted. Mange kommer til å lære en del om norrøn mytologi, men dette er mytologi for spenningens skyld, ikke spenning for kunnskapens skyld.

På replikknivå er boken en sikker vinner. Her er det tørrvittige, streetsmarte bemerkninger som også oversetteren fortjener ros for. «Herlig. Faren min var en gud i D-klassen som vimset rundt og tøyset i skogen. Han ble antagelig stemt ut tidlig i siste sesong av ‘Kan du danse med Åsgardfolk’».

Aftenposten, 28. februar 2016

Nyttig bok – overbevisende gjennomført

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 18:04

Guri Fjeldberg
101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015
Gyldendal

Guri Fjeldberg er en kollega som barnebokanmelder, vi har møttes, spurt hverandre om råd av og til, og sittet i juryer sammen. Sånn sett kan man alltids diskutere om jeg er tilstrekkelig habil som anmelder. Jeg er i alle fall takknemlig for at en slik bok er laget, jeg er imponert over den oversikten Guri demonstrerer, og jeg er litt misunnelig fordi hun gjør dette bedre enn jeg kunne klart.

Prosjekt og prosess

Forbildene til dette prosjektet nevnes i forordet. Den amerikanske litteraturprofessoren Catharine R. Stimpson foreslo i 1990 (i artikkelen «Reading for love») at klasserommets utvalg av «den viktige litteraturen» burde erstattes av et utvalg basert på «den elskede litteraturen». Dette kaller Stimpson (og Fjeldberg) for parakanon: «På denne lista bestemmes verdien til ei bok av kun ett kriterium: potensialet den har til å bli elska.»

Innfallsvinkelen er interessant og fruktbar, og Fjeldberg skriver at «Kjærlighetskriteriet gjør det mulig å styre utenom litteraturens klasseskiller mellom høykultur og lavkultur. Det har hjulpet med å møte alle typer bøker og alle typer lesere med større respekt.» Samtidig er heller ikke elskbarhet noe entydig begrep, og det dekker ikke alle typer bøker. I forordet drøfter Fjeldberg behovet for å legge inn innovativ skriving som et tilleggskriterium.

Fjeldberg har lagt stor vekt på prosessdelen av dette bokprosjektet. Med blogg og Facebookgruppe har hun vært inkluderende overfor barnebokfolket på en måte som antagelig både har gitt en medeierfølelse til boken og prosjektet, og som har gitt et tilfang av erfaringer og lesninger som har vært en reell ressurs. Alle som ville, kunne foreslå sine fem favoritter. (Det har jeg gjort også: Av mine fem forslag er fire forfattere tatt med, men tre av dem med andre bøker enn jeg nevnte. Jeg er ikke fornærmet av den grunn.) I facebookgruppen har hun søkt råd i spørsmål som f.eks. hvorfor den ene eller andre av en forfatters bøker bør løftes fram, eller hvilke grøsserbøker som er de beste – hvis hun skal ta med en av dem.

Utvalget

Boken omtaler 101 bøker av 97 ulike forfattere. Det betyr at hver forfatter har fått med én bok hver, bortsett fra fire forfattere. Maria Parr har med god grunn fått med begge sine bøker, Bjørn F. Rørvik har fått med både «Bukkene Bruse i badeland» og «Myggsprayen», en av bøkene om Reven og grisungen.

Mer overraskende er det at Camilla Kuhn og Kari Tinnen har fått med to bøker hver. Kari Tinnen vant riktignok departementets debutantpris for «Ulla hit og dit» i 2010, mens Camilla Kuhn skriver lakonisk på sin hjemmeside at «Camilla Kuhn har ikke vunnet en eneste pris, men hvis hun skulle gjøre det en gang, skal det stå om det her.» Jeg spår at nettopp det å løfte fram disse to forfatterne ekstra, er et av de tydeligste kanongrepene boken gjør.

Det kunne vært fristende å drøfte utvalget av de 101 bøkene. Jeg finner imidlertid flere grunner til å la være. For det første synes jeg det er en god regel å ikke snakke ned andres utvalgte bøker, det kan kanskje heller være noe å lære av andres preferanser. For det andre er det noe av en naturlov at den første responsen på en slik bok nettopp vil være klager over at ens egne favoritter mangler. For det tredje er det like forutsigbart at noen sjangre, slik som tidligpubertal heltefantasy og nærhetsforsterkende høytlesningsbøker, har sterkere identifikasjonseffekt og elskbarhet enn andre bøker.

Fjeldberg har samlet de 101 bøkene i de 11 kategoriene «smittende sjøltillit», «tenk om…», «slik føles det», «Etterpå blir livet aldri det samme», «følelsen av å høre til», «på ekte», «slipp følelsene løs», «mestring», «kampen for rettferdighet», «estetisk glede» og «trampoline for fantasien». Dette er et grep vi kan diskutere mye og lenge, ettersom det ikke sorterer etter tradisjonelle inndelinger som tema, alder eller sjanger. Fagbøker, dikt og fantasy finnes i flere av kategoriene.

Samtidig er det et sjarmerende og logisk grep når det er leserens opplevelse og bokens elskbarhet som skal være førende for utvalget. Bibliotekenes snevre forståelse av hva «faglitteratur» er, er ikke lenger funksjonell – det rommer både fortellende prosa, resonnerende tekster og instruksjonsbøker.

Det bør også nevnes at utvalget på 101 bøker også omfatter bøker fra forlagsserier som «Leseløve», «Ego» og «10:12». Det er kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det er i alle fall greit å huske at det finnes litterære skatter også her, i serier som man på en ukonsentrert dag kan forledes til å tenke på som litteratur for volumlesing.

Omtalene

Guri Fjeldberg skriver om hver enkelt bok på en måte som demonstrerer stor oversikt, både over boken, forfatterskapet og beslektede bøker. Tekstene åpner ulikt, noen setter leseren rett inn i identifikasjon med bokens personer («Tenk om du…»). Andre åpninger er drøftende som fra en voksen til en annen («Hvor skremmende er egentlig spøkelsene på forsida av ‘Spøkelseshuset’?»), mens atter andre setter boken inn i en kontekst av tildelte priser, faktiske hendelser som berører handlingen i boken eller tidligere bøker i samme sjanger.

Som en bonus nevner hun systematisk 2–3 andre, beslektede bøker i små margnotiser ved hver bokomtale. Dette er med på å øke bokens nytteverdi, og forsterke følelsen av at Fjeldberg har solid oversikt.

Fjeldberg er kjent for sin bruk av testlesere; på og mellom linjene kommer det fram at hun har besøkt ulike skoleklasser for å høre deres mening om flere av de bøkene hun omtaler. Dette er et godt grep, spesielt for oss som ikke har daglig omgang med barn. Det er også et uttrykk for at Fjeldberg tar arbeidet med bøkene alvorlig. Men vi bør huske at heller ikke en slik gruppe representerer mer enn seg selv. En annen metode Fjeldberg bruker er henvisninger til faglitteratur, både faglitteratur innenfor litteraturfeltet og om livet, om lykke og om emner i bøkene. Henvisningene vitner om bred lesning, god hukommelse og/eller dyktig googling. Jeg er mer skeptisk til dette siste grepet henne, hvor objektive observasjoner utenfor teksten forsøker å gi anmeldelsen autentisitet?

Ei bruksbok

Resultatet har blitt ei bok som fyller et behov hos mange, både lesere, lærere, bibliotekarer og foreldre. Jeg leste den med glede for sine nye perspektiv på bøker jeg kjenner, og med interesse når den trekker fram bøker jeg har oversett. Noen små redefineringer av kanon kan vi kanskje også regne med som følge av utgivelsen. Jeg vet jeg vil komme tilbake til boken, mange ganger.

Barnebokkritikk.no, 24.11.2015

Havet, døden og kjærligheten

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 01.03.16 at 17:58

Jacob Wegelius
Mördarens öga
Bonnier Carlsen

Fra 8 til 80 år

En lesefest, og en velfortjent vinner av Nordisk råds barnebokpris

 

Dette er en bok det det er lett å elske. En bok jeg hele tiden får lyst til å lese små utdrag høyt fra, en bok jeg gjerne snakker om etter å ha lest den, og gleder meg til jeg finner noen å lese den høyt for.

Det kan ta litt tid å venne seg til det, men hovedpersonen i denne boken er hungorillaen Sally Olsen. Hun kan ikke snakke, men hun kan lese, skrive, reparere motorer og alt mekanisk. Og hun kan spille sjakk! Til slutt er det faktisk det som redder henne.

Historien begynner i Portugal og fører oss sjøveien til India og tilbake. Det foregår i den portugisiske republikkens tid, mellom 1910 og 1926. Det er også dampskipenes tid og flyvningens barndom, og miljøet føles kjent fra Indiana Jones-filmene, Tintin og Evert Taubes viser.

For å redde sin finske skipskamerat Henry Koskela fra justismord må Sally reise fra Lisboa til India for å oppspore det levende mordofferet. Underveis møter hun en overflod av underlige, sjelfulle, eksentriske typer: en instrumentmaker, en fortryllende fadosangerinne, en grådig britisk industriherre, en svikefull skipskamerat, en bortskjemt maharaja og et indisk hoff fullt av intriger. Og mange andre.

Historien fyller 600 sider, og beveger seg tålmodig framover, med sans for de gode episodene underveis. Dette er en av mange romaner som henter med inspirasjon fra tv-seriens fortellerform og –tempo enn fra den mer lineære spillefilmen. De mange bipersonene og de gode oneliner-aktige karakteristikkene hever fortellingen.

Dette er Wegelius’ andre bok om Sally. I den kortere, gjennomillustrerte Legenden om Sally Jones (2008) fikk vi vite om hennes tilkomst, oppvekst og omflakkende ungdomstid. Der knyttet hun vennskapet med Koskela. Den første boken kunne minne om en pikaresk røverroman, med alle sine inntrykk og opplevelser. Denne gangen er tempoet lavere, det er et større preg av alvor over Sallys reise. Rammen rundt reisen er en politisk kriminalhistorie med planer om statskupp. Sallys reise ligner likevel mer på en dannelsesreise enn på en detektivhistorie.

Sally er klok. Alt hun opplever faller innenfor kategorier av lojalitet eller illojalitet, vennlighet eller egoisme, grådighet, anstendighet og en sjelden gang uventet generøsitet. Sally ser, tenker og lærer. Og finner sin vei med en stillferdig stahet. Kan hende er det nettopp alle disse observasjonene av menneskenaturens mange ulike utslag som er historiens kjerne.

Dette er en allaldersbok av beste merke; boken er barnevennlig uten å være barnslig. Voksne lesere vil oppfatte den som en stor fabel på linje med Den lille prinsen og Historien om Pi. Barn og ungdom kan lett følge hovedpersonens kamp for lykke og rettferdighet.

For oss som husker og elsker den første av bøkene om Sally Jones var det lett å ha Jacob Wegelius som favoritt da Nordisk råds barnebokpris ble delt ut for tredje gang denne uken. De detaljrike tegningene med sine periodeimitasjoner hever boken.

Boken er både uventet eksotisk og sjangertro gjenkjennelig. Den er på samme tid dypt alvorlig og lekent preget av å være et diktet eventyr. Dette er en historie full av paradoks, og midt i disse paradoksene møter vi skrivekunsten.

Aftenposten, 1.11.2015

Mitt gjensyn med Pippi

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 17:56

I år har Cappelen Damm utgitt de tre Pippibøkene i gjennomarbeidede, nye oversettelser ved Agnes-Margrethe Bjorvand. Samtidig har Rabén & Sjögren gjennomgått Ingrid Vang Nymans illustrasjoner på ny, og bøkene framstår derfor som tydeligere og friskere enn på lenge. Siden det også har vært 70-årsjubileum for Pippi i sommer, blir nyutgavene et kjærkomment påskudd til et gjensyn med Pippi.

Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.

Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.

 

Pippi blir til

De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble fortellingene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.

I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.

De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.

 

Velkommen til den lille byen

Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.

Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.

Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.

Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.

 

Autoritetene

Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.

Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.

Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.

 

Byen og øya

Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.

Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.

Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».

Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.

 

Hva slags opprør?

Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?

Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».

Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.

Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.

I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.

Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.

Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.

 

To hovedtema

Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)

Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.

Barnebokkritikk.no, 17. november 2015

Små gutter i en stor og skummel verden

In Barneromaner on 01.03.16 at 17:54

Håkon Øvreås
Svartle
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Kim Fupz Aakeson
Jeg er William
Illustert av Mikkel Sommer
Oversatt av Egil Halmøy
Gyldendal

Barnelitteraturens stille vann har dyp grunn, og indre styrke

Bestevennen Viola setter skapet på plass tidlig i Jeg er William:

– Du er en litt sånn pingle-type, er du ikke?
Jeg trakk på skuldrene. Kanskje det?
– Jeg liker tøffe typer, sa hun. – Sånn er vi damer, vi liker de tøffe typene, selv om de bedrar oss og forlater oss og havner i fengsel for mord og bankran.

Herfra går det mange ulike lesemåter. Den veslevoksne melankolien og den romantiske komedien er åpenbare. Kriminalkomedien er også en nærliggende sjanger.

Sammenligningen med Gummi-Tarzan vokser etter hvert også fram for leseren. En ting er at Aakeson ofte er kalt den nye Kirkegaard, men her er det ekstra tydelig: en svært alvorlig situasjon skildres med en blanding av naivitet og overdrivelser som forskjønner, uten å fjerne alvoret. I Gummi-Tarzan får Ivan Olsen hjelp av en heks; når lykken snur seg for William skyldes det også utenforliggende tilfeldigheter, så kanskje kan dette kalles «Gummi-Tarzan uten heks».

William bor hos onkel Nils, fordi faren er død og mora er innlagt. Onkelen er heler og spillegal og William er et klassisk forsømt løvetannbarn, selv om jeg-fortelleren i boken i kjent stil forsøker å holde motet oppe. Jeg gjetter at William og Viola er 10 år gamle. Historien finner etter hvert sin fine retning mellom flere stereotypier: de store guttene som presser William for penger, og den gangsterfilmaktige «Djernis» som krever spillegjeld fra onkelen.

Gjennom en blanding av flaks og en nyervervet besluttsomhet lykkes William med å løse begge innkrevingsproblemene. I tillegg lykkes han med å få onkelen på rett kjøl. Han er en annen gutt mot slutten av boka, tryggere og modnere, men likevel ikke triumferende eller brautende.

Williams følelse av å være modnere enn de voksne han møter, er en rød tråd i moderne barnelitteratur, særlig i Norden. Den samme følelsen er også til stede – i en litt annen form, i Håkon Øvreås bok Svartle, som er oppfølgeren til den svært prisbelønte Brune fra 2013.

Øvreås plasserer sine tre helter i en konkret og gjenkjennelig norsk hverdag. Likevel bruker han så få periodemarkører at det framstår som et tidløst, nesten mytologisk barndomsland: her er garasjen med tomflaskene, hytta i treet og den nye jenta. Det kan være nåtid, eller forfatterens barndom.

Bokens store prosjekt er Atles/Svartles ønske om å bli kjent med den nye jenta Merete, som i god lystløgner-skrytestil påstå at hun heter Sandy, og at moren hennes er verdensberømt i Amerika. Å bli kjent med henne innebærer både spionasje og å utføre en stor bragd for å framstå som helt. Underveis roter Atle seg inn i sin egen dose lystløgner, og et hønsetyveri.

Det beste i boken er forfatterens presisjonsnivå når han beskriver den blandede følelsen av alvor og forvirring. Selv om de tre heltene ikke forstår alt som skjer, går de på med en lavmælt optimisme som sakte men sikkert utvider erfaringene deres. Vi tror at Atle og vennene hans er 8-9 år, og at alt rundt dem er nytt og stort og underlig og vanskelig å sette ord på.

Denne presise skildringen av forvirring er også med på å gjøre boken tvetydig. Samtidig som Svartle er spenning og mysterier for barna, er det også en voksenrettet tråd i teksten, en stripe av nostalgisk selvironi: «så alvorlig vi tok alt da vi var barn».

I Williams verden har Aakeson gitt alle detaljer betydning for handlingen. Øvreås har for sin del lagt inn flere elementer som lades med betydning uten at de direkte innvirker på handlingen. Øvrebøs voksne er ikke typer og filmklisjeer, men varierte, ufullkomne hverdagsvoksne. Atles mor sitter i rullestol, far er bare delvis til stede, for øvrig er han selvopptatt og drømmer seg tilbake til ungdomsårene i rockeband.

I Brune så vi hvordan trekløveren ble etablert, rundt et felles prosjekt. I Svartle er de fremdeles en gjeng, men Atle er også sårbart alene i sine forsøk på å forstå.

Barnelitteraturen inneholder et utall klovner, superhelter, lykkebarn og nysgjerrigperer. Mange av disse typene har høyt tempo og lydvolum; action, komikk og rastløshet. Det som griper sterkest ved Atle og William er den lavmælte energien, sjenansen som holder dem tilbake.

Sammen med disse guttene er det naturlig å nevne Alice Andersen av Torun Lian. I oktober kommer den andre boken om henne. Her har Lian valgt å gi sjel og stemme til en sjenert og introvert åtteåring. Det gjør hun med lun humor og stor skrivekunst.

Øyvind Torseter illustrerer både Alice og Svartle. Han er på sitt beste, og mest gjenkjennelige, når han skildrer den reserverte undringen som disse to utstråler. Mikkel Sommer har illustrert Jeg er William. Han lar trange bildeutsnitt være med på å understreke det truende.

Williams historie har en happy ending hvor alle floker løses opp. Atles erfaring er at det noen ganger går skeis, men at det fremdeles er lov å håpe på bedre dager. Williams historie er egentlig fæl, men underspilles som komikk. Atles historie er enkel og hverdagslig, overspilt som spiondrama. Felles for dem er opplevelsen av alvor.

 

Atle og William er små gutter i en stor, skummel eller forvirrende verden. De har ulike problemer og ulike mestringsstrategier. Fellesnevneren er en mild indre styrke. Begge bøkene anbefales varmt.

Aftenposten, 17. september 2015

Fra knust til frigjort

In Høytlesningsbøker, Lettlestbøker on 01.03.16 at 17:51

Helga Flatland
Eline får besøk
Illustrert av Irene Marienborg
Aschehoug

Fra 6 år

Lettlestbok med flere lag av mening og moral

Eline er veldig opptatt av den nye iPaden hun har fått, og hun er opptatt av at alt skal være riktig når den nye gutten Markus blir med henne hjem. Hennes anspenthet skinner gjennom på og mellom linjene i første del av boken, en bok som er skrevet for nybegynnere i lesekunsten.

Helga Flatland (31) har fått ros og priser for sine romaner; dette er hennes første barnebok. Hun er en av mange voksenforfattere som har blitt utfordret av sine forlag til å skrive barnebøker. Og som mange andre havner hun i en forlagsserie, her «Lesehesten». Noen forfattere opplever slike serier som et strukturerende og frigjørende format, mens andre opplever det som en uniformerende tvangstrøye. For leseren er opplevelsen som regel positiv; man får mer av noe som ligner på det man likte.

Det er flere forhold som gjør en bok lettlest. Her er det blant annet korte helsetninger, og en enhetlig kronologisk fortelling.

Elines frigjørende øyeblikk er når iPaden knuses. Hun krangler med Markus, gråter, trøstes av far, og endelig finner Eline og Markus lykken: de går ut, og leker sammen i snøen. På kjelken går det superfort nedover. «Fortere enn bilene i Pad-spillene».

Raskt lest minner historien om en god, gammel moralhistorie: den ekte gleden oppstår når barna leker utendørs. Dataspill skaper derimot bare stress. Den korte fortellingen er disponert i mange små scener, og ofte bygger hver scene opp til en moralsk refleksjon av typen «Hvorfor ble det slik? Hva føler hun nå?» Noen lesere kan oppleve dette som overtydelig, for andre innbyr det til samtale og ettertanke.

Historien har også en dypere moral enn at frisk luft gjør godt: man må miste noe, og frigjøre seg fra bindinger, for å finne igjen seg selv. Den anspente Eline vi møter i åpningen, puster friere mot slutten av boken.

Bildene er i en vakker, vinterblå tone, og med en forenklet realisme med dempet mimikk.

Det enkle språket er fullt av små gullkorn, og historien munner også ut i en grunnleggende utopi / nostalgi som mange i Norge deler: den friske, vakre vinterdagen som varer helt til mørket tvinger oss inn.

Aftenposten, 17. sept 2015

%d bloggers like this: