barnasforfatterleksikon

Små gutter i en stor og skummel verden

In Barneromaner on 01.03.16 at 17:54

Håkon Øvreås
Svartle
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Kim Fupz Aakeson
Jeg er William
Illustert av Mikkel Sommer
Oversatt av Egil Halmøy
Gyldendal

Barnelitteraturens stille vann har dyp grunn, og indre styrke

Bestevennen Viola setter skapet på plass tidlig i Jeg er William:

– Du er en litt sånn pingle-type, er du ikke?
Jeg trakk på skuldrene. Kanskje det?
– Jeg liker tøffe typer, sa hun. – Sånn er vi damer, vi liker de tøffe typene, selv om de bedrar oss og forlater oss og havner i fengsel for mord og bankran.

Herfra går det mange ulike lesemåter. Den veslevoksne melankolien og den romantiske komedien er åpenbare. Kriminalkomedien er også en nærliggende sjanger.

Sammenligningen med Gummi-Tarzan vokser etter hvert også fram for leseren. En ting er at Aakeson ofte er kalt den nye Kirkegaard, men her er det ekstra tydelig: en svært alvorlig situasjon skildres med en blanding av naivitet og overdrivelser som forskjønner, uten å fjerne alvoret. I Gummi-Tarzan får Ivan Olsen hjelp av en heks; når lykken snur seg for William skyldes det også utenforliggende tilfeldigheter, så kanskje kan dette kalles «Gummi-Tarzan uten heks».

William bor hos onkel Nils, fordi faren er død og mora er innlagt. Onkelen er heler og spillegal og William er et klassisk forsømt løvetannbarn, selv om jeg-fortelleren i boken i kjent stil forsøker å holde motet oppe. Jeg gjetter at William og Viola er 10 år gamle. Historien finner etter hvert sin fine retning mellom flere stereotypier: de store guttene som presser William for penger, og den gangsterfilmaktige «Djernis» som krever spillegjeld fra onkelen.

Gjennom en blanding av flaks og en nyervervet besluttsomhet lykkes William med å løse begge innkrevingsproblemene. I tillegg lykkes han med å få onkelen på rett kjøl. Han er en annen gutt mot slutten av boka, tryggere og modnere, men likevel ikke triumferende eller brautende.

Williams følelse av å være modnere enn de voksne han møter, er en rød tråd i moderne barnelitteratur, særlig i Norden. Den samme følelsen er også til stede – i en litt annen form, i Håkon Øvreås bok Svartle, som er oppfølgeren til den svært prisbelønte Brune fra 2013.

Øvreås plasserer sine tre helter i en konkret og gjenkjennelig norsk hverdag. Likevel bruker han så få periodemarkører at det framstår som et tidløst, nesten mytologisk barndomsland: her er garasjen med tomflaskene, hytta i treet og den nye jenta. Det kan være nåtid, eller forfatterens barndom.

Bokens store prosjekt er Atles/Svartles ønske om å bli kjent med den nye jenta Merete, som i god lystløgner-skrytestil påstå at hun heter Sandy, og at moren hennes er verdensberømt i Amerika. Å bli kjent med henne innebærer både spionasje og å utføre en stor bragd for å framstå som helt. Underveis roter Atle seg inn i sin egen dose lystløgner, og et hønsetyveri.

Det beste i boken er forfatterens presisjonsnivå når han beskriver den blandede følelsen av alvor og forvirring. Selv om de tre heltene ikke forstår alt som skjer, går de på med en lavmælt optimisme som sakte men sikkert utvider erfaringene deres. Vi tror at Atle og vennene hans er 8-9 år, og at alt rundt dem er nytt og stort og underlig og vanskelig å sette ord på.

Denne presise skildringen av forvirring er også med på å gjøre boken tvetydig. Samtidig som Svartle er spenning og mysterier for barna, er det også en voksenrettet tråd i teksten, en stripe av nostalgisk selvironi: «så alvorlig vi tok alt da vi var barn».

I Williams verden har Aakeson gitt alle detaljer betydning for handlingen. Øvreås har for sin del lagt inn flere elementer som lades med betydning uten at de direkte innvirker på handlingen. Øvrebøs voksne er ikke typer og filmklisjeer, men varierte, ufullkomne hverdagsvoksne. Atles mor sitter i rullestol, far er bare delvis til stede, for øvrig er han selvopptatt og drømmer seg tilbake til ungdomsårene i rockeband.

I Brune så vi hvordan trekløveren ble etablert, rundt et felles prosjekt. I Svartle er de fremdeles en gjeng, men Atle er også sårbart alene i sine forsøk på å forstå.

Barnelitteraturen inneholder et utall klovner, superhelter, lykkebarn og nysgjerrigperer. Mange av disse typene har høyt tempo og lydvolum; action, komikk og rastløshet. Det som griper sterkest ved Atle og William er den lavmælte energien, sjenansen som holder dem tilbake.

Sammen med disse guttene er det naturlig å nevne Alice Andersen av Torun Lian. I oktober kommer den andre boken om henne. Her har Lian valgt å gi sjel og stemme til en sjenert og introvert åtteåring. Det gjør hun med lun humor og stor skrivekunst.

Øyvind Torseter illustrerer både Alice og Svartle. Han er på sitt beste, og mest gjenkjennelige, når han skildrer den reserverte undringen som disse to utstråler. Mikkel Sommer har illustrert Jeg er William. Han lar trange bildeutsnitt være med på å understreke det truende.

Williams historie har en happy ending hvor alle floker løses opp. Atles erfaring er at det noen ganger går skeis, men at det fremdeles er lov å håpe på bedre dager. Williams historie er egentlig fæl, men underspilles som komikk. Atles historie er enkel og hverdagslig, overspilt som spiondrama. Felles for dem er opplevelsen av alvor.

 

Atle og William er små gutter i en stor, skummel eller forvirrende verden. De har ulike problemer og ulike mestringsstrategier. Fellesnevneren er en mild indre styrke. Begge bøkene anbefales varmt.

Aftenposten, 17. september 2015

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: