barnasforfatterleksikon

Archive for juni, 2013|Monthly archive page

Barnebøker som lokalhistoriske kilder

In Barneromaner on 28.06.13 at 05:25

Hva kan barnebøkene fortelle om lokalsamfunn i gammel tid? Mye, tror jeg. Men det avhenger selvsagt av hva du ønsker å få vite. Noen ganger er barneboka en god representasjon av hvordan dagliglivet var i det miljøet som skildres, andre ganger får du kanskje like gjerne et innblikk i hvilke verdier forfatterne ønsket å formidle.

I det følgende skal jeg se på noen barnebokforfattere som jeg har jobbet mer eller mindre med gjennom årene, og det er naturlig for meg å la hovedtråden i teksten følge min egen geografiske vandring gjennom Norge.

Fra Trysil

Pappa er fra Trysil, og min bestefar var bror av den nå glemte barnebokforfatteren Ole Haugen-Flermoe og svoger av Halvor Floden – som huskes av litt flere.

Halvor Flodens (1884-1956) forfatterskap omfatter flere gode psykologisk-realistiske oppvekst- og utviklingsromaner fra det østnorske bygdemiljøet. Han skrev i alt 22 barnebøker fra 1911 til 1966), og blant de mest kjente er Fagerlia (1915), Furuberg-Finn (1927) og Kari Trestakk (1922). Som så mange andre forfattere skildrer Floden mest sin egen barndom, og bøkene er på den måten en egnet kilde til kunnskap om naturalhusholdning, sosiale forskjeller, fattigdom, lek og arbeid. I Gjenta frå landsvegen (1936) skriver Floden om forholdet mellom tater og bonde med et verdisett som føles foreldet i dag, men som et tidsbilde er nok boka fremdeles relevant for lokalhistorikeren. Og vi må selvsagt også nevne Flodens memoarverk Ein fjellgard (1968), som ble utgitt av Norsk Folkeminnelag etter hans død, og som gir detaljerte skildringer av den gamle gården og levemåten der. Karsten Alnæs brukte Floden som en av sine hovedkilder.

Floden skrev i samme stil som de noe eldre kollegene Rasmus Løland (1861-1907) fra Ryfylke og Sven Moren (1871-1938) fra Trysil. Særlig Løland nevnes som en av de første som rendyrket barneperspektivet i barnelitteraturen, og hans noveller om lek, sjalusi og følelsen av å gå seg bort i skogen oppleves fremdeles friske. Løland pekte også nese til den pompøse bedehusrepresentanten.

Og har vi først nevnt Sven Moren er det enda mer rimelig å nevne dattera Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Ved siden av lyrikken skrev også hun barne- og ungdomsbøker, i alt fire fra 1935 til 1949. Den første av dem var Du får gjera det, du (1935) om Sigrid som iverksetter farens drøm om å starte et gartneri. Det som har lest ektemannen Tarjei Vesaas’ roman Det store spelet (1934), vil se at paret var opptatt av de samme tingene: å gå inn i forpliktelsene til slekt, heim og jordbruk. Dette er kanskje like mye idéhistorie som det er lokalhistorie, men tidsbilde og arbeidsmåtene kan i alle fall hentes her.

Ole Haugen-Flermoe (1878-1956; han tok navneleddet «-Flermoe» sent i livet og utga bøkene under navnet Ole Haugen) har skrevet noen bøker av den typen som en venstrelærer i første del av 1900-tallet kunne forventes å skrive: om kjærlighet til jorden og heimbygda. Men han har også skrevet et par andre bøker, som oppleves spesielt relevante for meg.

I de endringspregede barnebøkene Stortingsgutane (1918) og Fosterbrør (1919) har han skildret sin egen barndom i Løvbekksetra i Østre Trysil i en svakt kamuflert fiksjonsform. Oppveksten var preget av den politisk engasjerte faren, og i Stortingsgutane beskriver han blant annet hvordan han og vennene «lekte politikk» og drøftet ulike samfunnsspørsmål i lys av de politiske brytningene i 1880-årene, og laget håndskrevne aviser. Som lokalhistorisk kilde betraktet kommer dette helt ned på individnivå, og jeg synes det er ekstra artig at mange av stedsnavnene fra den lokale utmarka er bevart. Ved siden av det biografiske finnes det også skildringen av reiser fra Trysil til Elverum med hest og slede.

Speidere fra Elverum

Jeg vokste opp på Elverum, blant annet som medlem av Mjølner speidergruppe. Som speidergutt på slutten av 1970-tallet var jeg ofte hjemme hos troppsleder Tore Lund, og fikk låne speiderfortellinger fra hans privatbibliotek. Dette var en gutteboksjanger som var populær i mellomkrigstida, med skildringer av kameratskap og friluftsliv, ofte med tydelige danningsambisjoner.

Det utkom omkring 60 slike speiderfortellinger i Norge mellom 1911 og 1940, og 25 av dem hadde norske forfattere (dette ifølge Nils Parelius). I tillegg til disse bøkene fantes det noen beslektede sjangre med kameratflokker og gutters hemmelige klubber på eventyr. Noen slike forfattere er Erling Hauger, Bernt Lie, Sverre D. Husebye og Einar Spang. Mange av disse bøkene kan nok ha betydelig lokalhistorisk verdi, hvis de foregår i en navngitt eller gjenkjennelig småby.

For oss på Elverum var det selvsagt to bøker om «Mjølnerklubben» som var gull verdt. Her ble vår egen speidergruppes historie fortalt, med lett kamuflerte navn. Speidergruppa var opprinnelig stiftet i 1917, og hadde i 1919 fått speiderhytta på åsen Nordhue som gave fra arvingene etter skogeieren, venstremannen og velgjøreren Helge Wæringsåsen.

Erik F. Lie, som var født i Elverum i 1912, skrev om barndommens speiderliv i de to bøkene Mjølnerklubben (Cappelen, 1936) og Mjølnerklubben gir sig ikke (Cappelen, 1937). I bøkene heter byen Elveby, godseieren Waade, speiderhytta ligger på «Sør-Toppen», og spenningselementene i historien er oppdiktet; men ellers er dette sanne erfaringer fra Elverum på tidlig tyvetall.

Andre østerdøler

Mammas familie kommer fra Rendalen, og som barn var jeg både fascinert og forundret over den underlige gravhaugen utenfor Ytre Rendal kirke, hvor dalens aller største sønn hadde iscenesatt sitt eget gravsted. Prestesønnen, patrioten og forfatteren Jacob Breda Bull (1853-1930) er mest kjent for sine sentimentalt-dramatiske noveller om Vesleblakken og Ulveslaget og for skillingsvise-aktige romaner om tatergutter og gårdmannsdøtre. Lokalt huskes Bull for mer enn dette, og de mest levende og interessante delene av hans forfatterskap er etter min mening jaktfortellingene og noen noveller med biografiske skisser av rendøler fra hans oppvekst.

Vidar Sandbeck (1918-2005) fra Åmot var en av de mange som kom inn i barnelitteraturen via radioen (mer om det siden). Hans hovedverk er de to seriene som kom fra og med 1977; en serie med sju erindringsromaner for voksne som begynte med Fy skam deg, og en serie med 9 barnebøker som begynte med Ferie i hamnehagan. Begge seriene er tydelig selvbiografiske og skildrer oppveksten som sønn av en oppfarende og engasjert skogsarbeider og NKP-sympatisør. Både romanene og barnebøkene er fremdeles høyst lesverdige, og gir et godt miljøbilde fra skogbygdene.

Ola Jonsmoen (1932-) fra Alvdal har skrevet flere barnebøker, romaner og kåserisamlinger. Her vil jeg bare trekke fram en av dem: Farlig ferd for fire (1978) kombinerer på tradisjonelt vis en reise og en kriminalhistorie. Ungdommene får med seg mye kunnskap om bygdene de reiser gjennom; fra Elverum gjennom Østerdalen til Røros og Støren før det bærer sørover til Lillehammer. I dag kan vi lese boka med dobbel læringseffekt: både det som var forfatterens geografipedagogiske intensjon i 1978, og en god dose kunnskap om reisemåten i Norge på 1970-tallet; sykkel, tog, buss og skysstasjoner.

Ørland og Austråttborgen

Fra 1991 til 2012 var jeg biblioteksjef i Ørland. Her oppdaget jeg etter hvert Anka Borchs forfatterskap. Anka Borch (1899-1971) var født i Tana, vokste opp i Ørland og Sarpsborg, og bodde i Oslo som voksen. Hun skrev både pikebøker og barnebøker, og ungpikeboka Jomfru Birgit fra 1951 tok jeg selv initiativ til å få gjenutgitt i 1996, på mitt eget kjøkkenbenkforlag. Boka veksler mellom den unge Birgits opplevelser i Ørland i 1916 – den høsten Austråttborgen brant, og Birgits drømmesyner fra Austrått på Ove Bjelkes tid på 1600-tallet. Ove Bjelke regnes jo som byggeherre for den utforming Austråttborgen har i dag.

Borch har også skrevet Torarin (1961), en ungpikebok fra Munkholmen på Magnus blindes tid, men dette er en sedvanlig historisk roman, med mindre lokalhistorisk kildeinteresse.

Da er det større lokalhistorisk potensial i de tre bøkene som lett kamuflert skildrer Borchs egen oppvekst på sorenskrivergården på Ørlandet; hvorav den første er En liten ridder (1947). Barna i fortellingen er ganske små, og det meste foregår innenfor familien, og det gir kanskje likevel ikke så sterke inntrykk fra Opphaug på Borchs tid. Men åpningsscenen, med dampbåten som kjemper seg ut fjorden og bakser for å legge til ved den lange, smale brygga på Brekstad er et presist tidsbilde.

I Borchs debutbok Hansine hodeløs (1942) møter vi krigstidens «villagriser» i Aker utenfor Oslo.

Mosvik og Inderøy

Fra Mosvik, her jeg nå bor, er det også skrevet bøker som skildrer hvordan bedrefolks barn hadde det før i tiden. Her i Mosvik er det Vinje bruk som er den store jord- og skogbrukseiendommen, og familien her hadde rimeligvis kontakt til andre storgårder i regionen.

Herman Løchen (1822-1876) vokste opp på By i Stjørdal og kjøpte storgården Sundnes på Inderøy i 1847. Året etter giftet han seg med ei datter på Vinje bruk, Anna Margrethe (1826-1911). De fikk flere barn som har skrevet seg inn i norsk kulturhistorie; i vår sammenheng er det kvinnesakskvinnen og venstrepolitikeren Antonie Løchen (1850-1933) og juristen, forfatteren og politikeren Håkon Løken (1859-1923) som er interessante. Antonie Løchen skrev to bøker av betydning for lokalhistorien: Minder fra livet paa Inderøen for 50 aar siden (1916) er mer konvensjonelle memorarer for et voksent publikum, mens Småhistorier om dyr (1909) er skrevet for et yngre publikum, og her er det lagt inn noen fortellinger med tilknytning til morens barndomshjem.

Håkon Løkens skjønnlitterære forfatterskap er trilogien Anne Kathrines ungdom, Landsens liv og Fra Fjordnes til Sjøvin (1910–12). Bøkene veksler mellom erindringer og fiksjon, med handlingen lagt til hjembygda Inderøy. Særlig i den første av disse er handlingen også lagt til Vinje bruk, som han kaller «Sjøvin».

Fra Inderøy må vi også nevne Mary Braa Hegge (1908-2001) som i de to bøkene Beritungen (1951) og Beritungen får nye vener (1952) skriver fra sin egen oppvekst på Byneset i Trondheim.

Venstrelæreren

I høst skrev jeg noen forfatterbiografier på Wikipedia, med utgangspunkt i Olaf A. Loens (1903-1984) bok Bygda gav diktarsyn (1970). Loen skriver om en generasjon av forfattere med røtter i folkehøgskolen, ungdomslaget, lærerskolen og Venstre, og flere av de 25 han skriver om var tilsynelatende personlige venner. Blant de halvglemte forfatterne som Loen trakk fram, vil jeg nevne tre. Petra Kvisli (1874-1947) vokste opp i Arendal, men hadde sin lærergjerning i Hedmark. Hennes roman Tora Dal (1912) skildrer ungpikedrømmer og et oppvekstmiljø som kan ligne på Kvislis eget, men er ellers ikke selvbiografisk.

Sigrun Okkenhaug (1889-1939) fra Levanger var ikke lærer, men gårdkone, foreningskvinne og sosialt og politisk engasjert med noenlunde samme ståsted som venstrelærerne. Hun debuterte som forfatter med Vesle Gunnar og dei andre (1919), en samling fortellinger som tidligere hadde stått i blad som Norsk Barneblad og Magne. Et gjennomgående tema var elendighet i husmannsfamilier. Også Born (1921) består av slike små fortellinger.

Okkenhaug er mest kjent for romanen Helga (1925) og oppfølgerne Ut i verda (1926) og I vika (1928). Helga er en sterk helteskikkelse som 14 år gammel tar ansvar for småsøsknene etter at moren dør. Disse bøkene bærer nok på noen holdninger som oppleves som foreldet, men de gir samtidig et godt bilde av livet på Innherred i forfatterens samtid. For leserne av dette bladet kan det kanskje også være interessant å vite at Sigrun Okkenhaug var datter av Skogns bygdebokforfatter Arne Vestrum.

I en klasse for seg står Leif Halse (1896-1984) fra Todalen på Nordmøre. Jeg ser dessverre ikke sjarmen i Halses mest kjente verk, tegneserien om Vangsgutane, som han skrev fra 1940 til 1982. Vi må anta at Halse mente det godt, og at han ønsket å fremheve viktigheten av individuelle etiske kvaliteter hos de farløse guttene Steinar og Kåre Vangen, sett i kontrast til mangelen på ansvar og alvor hos Larris Skjorhagen og faren Martin.

For meg blir det imidlertid helt feil; jeg ser et bygdesamfunn hvor drengen Sterk-Ola på storgården hjelper fram noen fattige på Vangen, mens far og sønn i Skjorhagen blir permanent stemplet og utstøtt fra bygdesamfunnet. Som lokalhistorikere kan vi likevel glede oss over at både denne tegneserien og de tidligste utgavene av Smørbukk gir oss gode, illustrerte tidsbilder fra den første fasen av motorenes inntog i bygdesamfunnet.

Når det gjelder Halse vil jeg heller trekke fram de tidlige barnebøkene, som henter motiv fra hans egen oppvekst i Todalen, og særlig nevne debutboka Ulv, fortellingar frå idretts-livet (1923), hvor han forteller om ungdommens folkelige og halvt uorganiserte kappestrider i hans eget oppvekstmiljø. Her skriver Halse om noe vi ellers sjelden leser om.

Barndom i radio og barndom i by

Hittil har jeg nesten gått i den fella å forutsette at norsk lokalhistorie er noe som utspiller seg i bygdemiljø. Det er på tide å se på noen barnebøker fra bymiljø.

Etter at Lauritz Johnson i 1946 revitaliserte Barnetimen sammen med Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne Cath. Vestly ble programmet gjennom hele etterkrigstida en solid premissleverandør og rekrutteringsbase for norske barnebokforfattere. Ekstra tydelig ble dette etter at «Barnetimen for de minste» begynte med sendinger seks dager i uken fra 1952. I Lørdagsbarnetimen var det regelmessig hørespill, mens Barnetimen for de minste vekslet mellom magasinprogrammer og rene høytlesninger av nye tekster. Den utvidede sendeflaten førte til økt behov for nye tekster og nye stemmer.

Egner, Vestly og Prøysen huskes best i dag, men bak dem står en hel generasjon, med Kirsten Langbo, Ingebrikt Davik, Arne Espeland, Amund Schrøder, Ebba Lind, Marie Takvam og Berit Brænne. Langbo (1909-1996) fortalte levende om oppvekst i gårdsmiljø på Hadeland, mens Brænne (1918-1976) i dag huskes best for de tre bøkene om Tørris (1967-69), med sine skildringer av gårdsliv og gårdsarbeid i Storlidalen nær Trollheimen på 1800-tallet.  Hos Prøysen (1914-1970) finner vi ikke bare barndommen på husmannsplassen i Ringsaker, men indirekte også hans eget familieliv i Nittedal på 1950-tallet.

Da Anne-Cath. Vestly (1920-2008) bokdebuterte med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1953) hadde stoffet allerede blitt testet ut i radio året før. Denne første av de fem bøkene om Ole Aleksander skildrer byen, med bygården, trikken, heisen og butikken i første etasje. I den femte boka flytter familien ut til en av de nye drabantbyene.

Vestlys forfatterskap utviklet seg etter hvert til et stort lerret med mange familier og miljø samlet rundt drabantbyen Tiriltoppen. Bøkene er en gullgruve for osloskolene og Oslo Museum når byens historie fra 1950 til ca 1990 skal beskrives, særlig med vekt på barns hverdagsliv. Tre nøkkelscener i norsk etterkrigshistorie er Ole Aleksander i drabantbyen, Aurora med den hjemmeværende faren og Guro som flytter inn til byen sammen med vaktmestermoren Erle. Også Ebba Lind (født 1928) skrev fra bymiljø i sine bøker fra 1959 av.

Thorbjørn Egners (1912-1990) forfatterskap er todelt; dels fantasiverdener som Kardemommeby og Hakkebakkeskogen, og dels hans egne barndomsopplevelser, som han skriver inn i de første bindene av lesebøkene. Fortellingene om barna fra Humlegata og om Ola-Ola Heia er flere ganger hentet ut fra lesebøkene og utgitt i ordinær barnebokfasong. I lesebøkene, som utkom omkring 1950, bygger Egner på sin egen oppvekst på Kampen i Oslo og sommerferier på Sørum i Akershus i årene omkring 1920. Komplett med hans egne tegninger er dette en lokalhistorisk kilde med stor sjarme.

Avslutning

Det meste av barnelitteraturen fra gamle dager har den samme systematiske skjevheten som andre lokalhistoriske kildetyper: overklassen er mest synlig. Det er lett å finne barnebøker som skildrer livet på sorenskrivergården på Ørlandet og på storgårdene i Mosvik og Inderøy. Sigrun Okkenhaug skildret fattigdommen på Innherred delvis utenfra, med utgangspunkt i bondekonas kjøkkenvindu og arbeidet i fattigkommisjonen. Egner var kjøpmannssønn, og hans erindringer gir neppe noe sant inntrykk av gråbeinsgårdene på Kampen.

Også den aller fremste småbyskildringen i norsk barnelitteratur er skrevet fra et borgerhjem. Da tenker jeg på byfogdens datter Dikken Zwilgmeyer (1853-1913), som med sine tolv bøker om Inger Johanne virkelig har beskrevet Risør. Og bøkene om speiderne i Elverum er skrevet av en ingeniørsønn, slik nesten alle de norske speiderbøkene gjenspeiler at speiderbevegelsen var et overklassefenomen. Dette må selvsagt ikke underslås. Tvert imot vil de fleste bøker fra gamle dager gi frivillige eller ufrivillige glimt av klasseskiller, og bøkene kan brukes som mer levende eksempler på dette enn de fleste andre kildene.

Jeg tror at det ligger mange gode muligheter i å bruke skjønnlitteratur i lokalhistorisk arbeid. Rauma kommune har laget et undervisningsopplegg omkring «gamle Åndalsnes» med utgangspunkt i Erling Pedersens firebinds romanserie (for voksne) som begynner med Din plass på jorden (1981). Mulighetene for å lage et undervisningsopplegg om hjemstedet, levemåten og arbeidsmåten vil være enda bedre i de kommunene og distriktene hvor lærerne har barnebøker å øse fra.

Lokalhistorisk magasin, nr 2, 2013

Advertisements

Verden rundt med visuelle detektiver

In Barneromaner, Bildebøker on 28.06.13 at 05:09

Bjørn Sortland
Kunstdetektivene-serien
Illustrert av Trond Bredesen
Aschehoug, 2000-

Bjørn Sortlands og Trond Bredesens serie om «Kunstdetektivene» er en av de største norske barneboksuksessene de siste årene. Siden Venezia-mysteriet utkom i 2000 har det kommet en bok hvert år, med Mexico City-mysteriet (2012) som den trettende og foreløpig siste.

I tekst og bilder finnes grunnlag for ulike lesemåter og flere typer gjenkjennelse. Bredesens realistiske tegnestil gjør at reisemålene og den «vanlige» familien blir identifiserbare og gjenkjennelige. Bøkene byr dertil på kunnskap om geografi og kultur, høyt actiontempo og referanser til populærkultur.

Nå i vår har Bredesen også fått Kulturdepartementet illustrasjonspris for barnelitteratur for 2012, med en bred og god jurybegrunnelse som både fanger opp det autentisk-dokumentariske og det sjangerkarakteristiske ved tegningene.

Jage og jages

Familien Bergvik, med tre barn (David, storsøster Sissel og lillebror Thor), mor, far og onkel reiser til stadig nye steder med høy kulturfaktor: Angkor Wat, Venezia, Barcelona, Paris. På reisene blir de forfulgt av den onde og gale Stig Svartvik – som dels vil bruke dem til å stjele verdifulle kunstskatter, og dels vil ta livet av familien.

Kombinasjonen av å bli jaget og selv være på sporet, er en god spenningsdriver. Og hovedpersonen David lever opp til rollen som barnebokdetektiv når han som regel forsøker å ordne opp selv, i stedet for å be de voksne om hjelp.

Gjenkjennelse

Serieskriving gir fordelen av å ha et innarbeidet typegalleri med faste roller, men gir samtidig noen andre utfordringer: forfatteren må være inspisient og script og sørge for at fortellingene både er like nok, varierte nok og ikke motsier seg selv.

Både forfatter og illustratør har ansvar for å skape serieidentiteten. Bredesen gjør sitt ved å ivareta et konsekvent visuelt uttrykk, og ved å skape noen gjennomgangsfigurer med tydelige attributter. Finurlig nok er hovedpersonen David forholdsvis pregløs, mens Stig Svartvik og presteonkel William med pipe og rundsnipp er gjenkjennelige.

For å bryte seriefølelsen har Sortland i de seneste bøkene introdusert noen problemer som varierer intrigen. I bok 12 vekkes en mistanke hos David om at onkelen William hjelper Stig Svartvik med å overvåke familien. Frykten for en muldvarp innen gruppa er et uvanlig tema i barnelitteratur, hvor konfliktlinjene som regel har vært tydelige. Sortland er likevel ikke alene om dette, det finnes en økende tendens i barnefantasy til å bruke tvetydige mentor- og skurke-typer, noe som stiller større krav til hovedpersonens vurderingsevne.

Flere tegnestiler

Bredesens tegnestil er for det meste realistisk og skildrende. Han veksler mellom panorama av bymiljø og halvnære bilder av personer. Men det er betydelig og bevisst variasjon. Han bruker både fugle- og froskeperspektiv for å skape en effekt av uro i spenningsscener, og han bruker også fugleperspektiv for å plassere personene i miljø eller for å understreke at David er alene.

I tillegg til den realistiske tegnestilen har Bredesen også bredere repertoar av stiler. Hver bok åpner med en tosiders prolog med utgangspunkt i Davids mareritt, og disse tegningene er diffust drømmeaktige. Videre finnes det i hver bok noen scener hvor stilen går over i det ekspressive. Som regel er det spenningsscener hvor mye står på spill: i «Istanbulmysteriet» hugger David en brannøks gjennom en museumsmonter, og i «Mexico City-mysteriet» stikker han en kniv i skuldera til Stig Svartvik.

Det er også en type illustrasjoner som ikke er knyttet til handlingen men brukes som vignetter sist i kapitlene eller som margillustrasjoner på et oppslag. Motivene har utgangspunkt i de kulturhistoriske objektene i den aktuelle byen: fliser fra Topkaipalasset avslutter kapitler i Istanbul-boka, kunstgjenstander fra Mayakulturen har samme funksjon i Mexico-boka og «Broken column» og «Sverd i stein» brukes på denne måten i «Stavangermysteriet».

Illustrerer det visuelle i teksten

Sortland er en forfatter med særlig sans for bildekultur, og gjennom samarbeidet med Bredesen får han realisert det potensialet av referanser til billedkunst og visuell populærkultur som han legger inn i teksten.

Jeg synes at forbindelsen mellom de bildene som beskrives i teksten og gjenbruk av dem i illustrasjonene er typisk for bøkene.  For en billedbokillustratør er det som regel et gode når illustrasjonene har elementer som ikke ligger i teksten, eller som utvider forståelsen av teksten. I forbindelse med denne serien mener jeg imidlertid at det er en kvalitet ved Bredesens arbeider at han følger teksten så lojalt.  For det første forenkler det barns lesing når illustrasjonene følger teksten. For det andre er det så mye som kan fanges opp av handling og geografi at Bredesen har et rikt materiale å arbeide med uten å dikte inn mer.

Bildene i «Bergensmysteriet» (2009) kan fordeles i fire kategorier: bilder som dokumentere geografien – som en utsikt over Vågen fra Fløibanen, bilder som følger opp de referansene til bilder som ligger i teksten – som det at skjermspareren på Davids nye mobiltelefon morfer mellom et foto av Stig Svartvik og et Picasso-maleri, bilder med spenningsscener – slik som en konfrontasjon med gisler og våpen nede i Akvariet, og bilder som markerer forflytning – som Davids flukt gjennom bygatene.

Spor av populærkulturen

Jeg ser tre forhold i teksten som jeg tror er med på å gi seriens dens appell. For det første action. David er alltid i livsfare, og på omslaget til de fire siste bøkene i serien blir David truet med pistol en gang og kniv en gang, mens han selv holder pistolen på den tredje.  I det siste har norske barnekrimbøker blitt beskyldt for ikke å handle om ekte forbrytelser, men om barn som går seg bort og gjenstander som blir forlagt. I lys av det er dette ærlig og eksplisitt action.

Bøkene har ikke bare mer action, men også mer uttalt lærdomspotensial. Kunst og kultur er integrert i handlingen som både reisens og forbrytelsens mål. For denne lesemåten har bøkene også et tresiders minileksikon bakerst.

Det tredje særtrekket er de mange referansene til film og annen kultur, som teksten legger opp til. Og ikke bare det som er nødvendig for handlingen, men også det som skrives inn som analogier: «Bak maska lyser det gulgrønt i øynene til Stig Svartvik, akkurat slik Don Rosa har tegnet Onkel Skrue i det øyeblikket han for alltid velger penger framfor alt annet.» I «Istanbul-mysteriet» (2011) finnes det foruten Don Rosa også referanser til James Bond, zombier, Star Wars, MGP-sangen Saamid ædnan, Tintin, Mission Impossible, Agatha Christie og Mummidalen.

Bredesen følger opp disse referansene i moderat grad – slik at vi ser Kiss-masker i Bergen og en Tintin-bil i Stavanger, men han overspiller dem ikke. Tekst og bilder har heller hvert sitt lag av visuelle referanser. Det ser faktisk ut som om Sortland dyrker en særskilt gutteromskultur av popkulturelle referanser i teksten, slikt som far og sønn kan ha glede av sammen.  Dette kan være en av forklaringene på at serien har så stor appell.

Numer, nr 2, 2013. Bjørn Sortland har lagt ut en pdf av den ferdige, illustrerte teksten på si heimeside.

Nå kommer de og tar deg

In Barneromaner on 24.06.13 at 21:22

Edderkopper
Lars Bøgeholt Pedersen
Front forlag

Fingeren
Arne Svingen

Cappelen Damm 2013

Frank
Ingunn Aamodt
Cappelen Damm 2013

I snart tjue år har det vært raust med grøss i norske barnebokhyller. Det begynte med R.L. Stines «Grøsserne» i 1995, en serie som etter hvert omfatter mer enn 60 bøker. Så, i 2007, tok Ewo, Svingen og Aamodt hegemoniet over sjangeren med sin «Marg & bein»-serie. Uavhengig av hva man mener om sjangeren, må man beundre deres planmessighet i dette: seriedesign, egen nettside, stilriktige fotosessions og et jevnt trykk av bøker fra dem alle tre. De siste par årene har også andre forlag blitt med i grøsserbransjen, slik som det ferske Front forlag, som henter nesten alle sine bøker fra Danmark.

Nonsens og grøss

Jeg lurer på om skrekklitteraturen har den samme funksjonen for 10-12-åringer som nonsensdikt har for 3-4-åringer. Barna som leker med nonsensdikt er i ferd med å ta kontroll over språket; og nonsensdiktene er med på å skjerpe bevisstheten om hva som er «ekte språk» og hva som er utenfor det realistiske.

Tilsvarende er barna i slukeralderen i en hektisk fase av orientering i forhold til seg selv, nærsamfunn, storsamfunn og universet. Skrekkfortellingene er orienteringsalderens svar på nonsensdiktene: de erter lesernes virkelighetssans, og tvinger fram en forsterket bevissthet om hva som er sant og hva som er diktning.

Når villdyret våkner

Edderkopper av danske Lars Bøgeholt Pedersen er i mine øyne et karakteristisk eksempel på at det er det håndverksmessige som dominerer sjangeren.

Jens har mareritt om en edderkopp som kryper inn i munnen hans. I de påfølgende kapitlene oppdager han til sin skrekk at han utvikler edderkopp-egenskaper. Etter hvert tar disse egenskapene overhånd. Det edderkoppaktige blir dels noe fremmed som vokser fram inni Jens, og dels blir han og familien invadert av en hær av små morderiske edderkopper. Skrekkhistorien kulminerer med at Jens blir ett med disse destruktive kreftene som både kommer innenfra ham selv og som en sverm utenfra, og det i en slik grad at han dreper flere av sine nærmeste.

I de første av de mange kapitlene kan man med litt velvilje lese dette som en ordinær pubertetshistorie, om en kropp i endring og begynnende interesse for jenter. Senere kommer overganger – hvor Jens anerkjenner de nye evnene sine og overskrider etiske grenser i sin bruk av dem, før sammenbruddet i de siste kapitlene, hvor den menneskelige bevisstheten er i ferd med å gå tapt. Alt dette er kjente mønster i sjangeren, med en tradisjonell ulykkelig slutt.

De primitive monstrene

Fingeren av Arne Svingen baserer seg på et par grunnleggende klisjeer fra underholdningsindustrien. Den ene er at en bortgjemt gruppe av «fremmede» er primitivt brutale og utgjør en akutt trussel for hovedpersonene. Den andre er at staten kjenner til disse som truer «oss», at staten legitimerer hemmeligholdet med forskningsinteresse, og at den statsetaten som forvalter hemmeligheten både består av forskere og av militære spesialstyrker.

Veien fram til disse klisjeene er imidlertid godt fortalt, og Svingen skal ha ros for at han bruker den norske bygdebyen/drabantbyen på en gjenkjennelig og troverdig måte som inngang til skrekkfortellingen. Hovedpersonen Maja blir kvalm en dag i klasserommet, og i oppkastet finnes en hel mannsfinger. Venninna Emilie kaster opp en nesetipp.

Svingen gir ingen god forklaring på hvordan kroppsdelene har kommet inn i kroppen, men en skummel forklaring på hvorfor: Det utstøtte Myrfolket, som ingen har hørt fra på 600 år, bor i skogen i nærheten. De har degenerert på grunn av innavl, og de leter etter unge jenter for å fornye gruppens arvemateriale. Ved å plassere kroppsdeler i magesekken til unge jenter vil de teste hvor robuste jentene er.

Det er litt uklart for meg hvordan disse primitive beistene har klart å resonnere seg fram til at de har behov for nytt arvemateriale, og deretter utviklet en slu plan for å finne fram til de best egnede. Det er en del her som kan trigge den som leter etter logiske hull i plottet, men hvis man ser bort fra dette, må vi innrømme at Svingen lykkes godt med spenningskurven: forvirring, fare, flukt, fangenskap. Bipersonen Leo Leonardsen er også morsomt gjenkjennelig som type. Ulykkelig slutt her også.

Den rastløse døde

Frank av Ingunn Aamodt tilhører en helt annen sjanger: spøkelsesfortellingen hvor både levende og spøkelser utvikler seg i løpet av historien. Caspers hus er hjemsøkt av et spøkelse i slik grad at familien bor på tre små rom, mens resten av huset er avstengt. Josefine og Casper forholder seg til spøkelseshistorien som til en kriminalgåte, og finner ut hva som skjedde den gang Caspers oldefar Frank – spøkelset, altså – ble gal av sorg. Ved et dramatisk lykketreff klarer de å riste ham ut av sorgens traume, slik at han kan få fred og ikke lenger trenger å opptre som spøkelse.

Historien baserer seg altså på tanken at spøkelser er døde mennesker med «unfinished business», og benytter seg dertil av et par andre klisjeer: den golde herregården, den steile, rike faren som angrer etterpå, og den store lykkelige slutten hvor alle misforhold forsones som følge av oppklaringen.

Variasjoner over skrekk

Jeg har ikke lest alle bøkene i Marg & Bein-serien, men hvis jeg skal sammenligne med bøkene jeg leste og anmeldte i 2010, så kan det se ut som om Svingens teknikk fremdeles er å fornorske og stedliggjøre grunnleggende skrekkfortellinger fra amerikanske populærkultur om farlige fremmede, mens Aamodt skriver om å forsone slektens nåtid og fortid med sin historie, i en slags psykologisk realisme – om bare ikke dét hadde vært slikt et pussig begrep når vi snakker om spøkelsesfortellinger.

Disse tre bøkene plasserer seg i to ulike hovedkategorier av skumle fortellinger: i den ene sjangeren tar det fæle aldri slutt; de kommer alltid tilbake en gang til for å ta deg. Den andre sjangeren, som Aamodt representerer, er mysterier som skal løses; en slags krimfortelling med overnaturlige elementer.

Både Svingen og Aamodt forteller om skremsler som har eksistert i lang tid, men som bryter ut akkurat nå. Premisset om «handling nå» er selvsagt en narrativ forutsetning, men den kritiske leseren vil kanskje spørre hvorfor ingen av alle de som har blitt utsatt for dette tidligere, har gjort noe med det.

For to måneder siden fikk Jørn Lier Horst en dobbeltside i VG med et utspill mot Marg & Bein-serien, og mot Svingens egen serie «Svingens mørke verden». Jeg synes ikke at Horst tilfører så mye til forståelsen av grøsserseriene. Han er innom flere gamle kjente momenter: han tror at den stadig mer brutale voksenkrimmen (a la Nesbø) har smittet over til barnelitteraturen, og han frykter at man er inne i en spiral av brutal opptrapping. Men joda, det bør jo være rom for flere typer litteratur, og det er fint at de får barna til å lese. Men selv foretrekker han snille krimbøker som sin egen CLUE-serie.

Trioen forsvarer seg forutsigbart med at de skriver bøker som barna ønsker seg, og at Horsts «Bobsey-barna-bøker» gjør at bøkene taper terreng mot dataspillene.

Arne Svingen er etter min mening nærmere en god forståelse av sjangerens rolle når han i det samme oppslaget sier at barn som får mareritt av grøsserne stort sett opplever marerittet som en positiv ting i ettertid. Kanskje som et slags lesningens adelsmerke, tenker jeg.

Retten til å lese «dårlige» bøker

Jeg har ingen spesielle følelser for disse bøkene selv, så det er ikke derfor jeg går på barrikaden for dem. Mitt engasjement er basert på en forventning om likebehandling: dersom barnelitteraturen skal behandles som likeverdig med voksenlitteraturen, så er det to holdninger vi må endre: først troen på at vi må finne et barn som liker boka for å gi boka moralsk rett til å fortjene litterære priser (det er aldri noen som krever framvist en ekte leser for å autorisere enn voksenbokpris), og for det andre må vi akseptere at barn har like mange ulike lesemodus som voksne: dannende, lærende, lekende, avkoblende, banaliserende, pirrende og skremmende.

Brukslitteratur er en ærlig sak. Man trenger ikke gjemme seg bak det gode formål at «det er bedre at barna leser dårlige bøker enn at de ikke leser». Jeg mener at både barn og voksne har rett til å lese seriebøker, sjangerbøker, brukslitteratur og endog dårlige bøker uten å behøve å unnskylde seg. Jeg synes ikke at vi skal ha et eget sett med moralske ambisjoner for barns lesning, som for å gjøre den edlere enn voksenlitteraturen.

Barnebokkritikk.no, 12.6.2013

Allan Quatermain og Zu Vendi

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:17

Et forord fra serien Illustrerte klassikere

La oss begynne med minne hverandre om det gamle brettspillet «Den forsvunne diamanten». Spillet ble utviklet i Finland i 1951 av Kari Mannerla, og han ga det navnet «Afrikas stjärna» («Afrikan tähti»). Dette populære brettspillet har tre inspirasjonskilder. For det første er det diamanten; Cullinandiamanten som ble funnet utenfor Pretoria i Sør-Afrika i 1905, og som i 80 år var verdens største diamant.

For det andre er det hint i spillet om de europeiske statenes kappløp om herredømmet over det afrikanske kontinentet. Her blir stormaktenes blodige rivalisering omformet til et lekende kappløp mellom Frankrike (hvis du velger å bringe diamanten fram til Tanger er du antagelig fransk) og Storbritannia (Kairo).

Og bak disse faktiske, historiske begivenhetene lurer den innarbeidede myten om det mystiske, ukjente Afrika med sine uoppdagede skatter som den hvite mann kan hente ut. Denne myten stammer langt på vei fra sir Henry Rider Haggard og hans helteskikkelse Allan Quatermain. Det var Haggard som først introduserte Afrika som en arena for skattejakt og eventyrlige opplevelser, med «Kong Salomos miner» i 1885 (IK bind 4). Merk at boken utkom nesten samtidig med at Robert Louis Stevenson hadde introdusert de tropiske øyene som et lignende eventyrland i «Skatten på sjørøverøya» (1883).

Quatermain og Selous

Denne tegneserien bygger på den andre boka Haggard skrev om Quatermain. Ei bok som på engelsk heter «Allan Quatermain» og utkom i 1887. Den ble oversatt til bokmål i 1902 som «Et eventyrland» og til nynorsk i 1960 som «Det ukjende afrikalandet».

Fortellingen i tegneserien følger romanen nokså presist. Vi får nesten alle de viktige fasene i historien, selv om åpningsscenene og reisens formål blir utelatt eller forkortet i tegneserien. Her finnes misjonsstasjonen, elva gjennom fjellet, ildsøylen, de to dronningsøstrene og kjærlighetsrivaliseringen.

Figuren Allan Quatermain er inspirert av den legendariske storviltjegeren Frederick Courteney Selous (1851–1917) fra London, som levde det meste av sitt voksne liv i Sør- og Øst-Afrika, som jeger, soldat, samler, guide og oppdagelsesreisende. Selous ble drept i strid under første verdenskrig og ligger begravet nær stedet der han falt, i et område som nå er fredet som viltreservat med hans navn. «Selous Game Reserve» i Tanzania ble opprettet i 1922, og har siden 1982 vært et av UNESCOs verdensarvområder. Området er med sine 54 600 km² et av verdens største naturvernområder.

Selous var arketypen på «The Great White Hunter», en type som ble de hvite afrikanernes mandighetsideal; han som behersker villmarken slik at endog de innfødte ble imponert. Det er slett ikke rart at Haggard brukte ham som modell. Det pussige er at Selous selv – som fremdeles var i sine beste år mens Quatermain-bøkene utkom – lot seg inspirere av Haggards fortellinger. Selous skrev flere bøker om sine afrikanske opplevelser, og i de seneste av dem endret han på sin egenframstilling slik at han etter hvert kom til å ligne mer på Quatermain.

Selous har også satt andre spor i litteraturen. I Wilbur Smiths to romanserier om hvite familier i Rhodesia/Zimbabwe i kolonitiden er Selous dels til stede i handlingen, og delvis har han vært inspirator for typetegningen av de mannlige hovedpersonene i Courteney- og Ballantyne-familiene. Hos Smith fremstår Selous riktignok som en litt klønete person som ikke kan måle seg med Smiths egne helter, men han er like fullt en del av bakteppet for Smiths typer og miljø. Smith debuterte med «Where the lions feed» («Ung manns land») i 1964, som ble det første i en trilogi om Courteney-familien (merk navnesammenfall!). Bøkene er siden bygget ut til en slektssaga i 13 bind. Bøkene om Ballantyne-familien begynte med «A falcon flies» («Falkens flukt») i 1980, og har blitt et fembindsverk, hvor det siste bindet «A triumph of the sun» («Solens triumf») fra 2005, forener de to slektshistoriene.

En klønete helt

De tingene som mangler i denne tegneserien i forhold til romanen er det som gir Quatermain hans upraktiske preg. Han er om lag dobbelt så gammel som forfatteren selv var når han skrev om ham. Både romanen og tegneserien er skrevet i jeg-stil, og i åpningen av romanen introduserer han seg selv: «prøv å sjå for deg ein liten, tynnvaksen kar på seksti-tre år, med magre hender, store, brune augo og grått, stuttklipt hår som står opp liksom busta på ein gammal kost – så veit du om lag korleis eg, Allan Quatermain ser ut. Eg har elles fleire namn. Dei innfødde i Afrika pla kalla meg ’Storviltjegeren’ eller ’Makumasan’, som tyder ’han som held god vakt om natta’.» At Allan er tynget av sorgen over sønnens død en uke tidligere, er også en del av bildet.

Haggard selv var bare 31 år gammel da romanen kom ut, og i ettertid kan vi kanskje se det som et tegn på hans hang til romantisk dysterhet at han skapte en gammel, visnende helt.  Men Haggards skildring av Allan inneholdt også mye slapstick. Haggard ønsket å skape en antihelt og type helt ulik seg selv: gammel, med dårlige tenner, sykelig beskjeden og med hang til å nedvurdere egen innsats, upraktisk i alle andre ferdigheter enn jakt, lite belest, med dårlig formuleringsevne og med få og dårlige favorittbøker som han siterer i tide og utide.

Dette er bare den andre boka i en serie som til slutt kom til å omfatte 13 romaner og fem noveller om Allan, men allerede i denne romanen skriver Allan fra dødsleiet på romanens siste side: «det er som ljoset sloknar og mørket tetnar ikring meg.  Men midt i mørkret ser eg eit nytt ljos, og eg ser kjære andlet som smiler mot meg – Harry, son min, og mor hans som eg var så glad i. Snart skal eg møte dei att.».  Selv om Allan dør, skriver Haggard videre, og de senere bøkene handler om Allans unge år. De tidligste møtene vi får med den unge Allan er i romanen «Marie» (1912), som foregår i 1835, og er knyttet til hendelser under den sjette Xhosa-krigen dette året. Allan skal være født i 1818.

Problemer i paradis

Haggard var nok ikke noen klassisk rasist. Riktignok mente han at det var den hvite rases plikt å være overhode og formynder for de fargede. Samtidig var han en slags amatørantropolog og sto for en nyansert rasetenkning, hvor han erkjente de politiske og militære ferdighetene til noen av de afrikanske folkegruppene, særlig zuluene. Haggard var nok mer skeptisk til boerne enn til zuluene, men det kan ha sammenheng med at britene i egne øyne kjempet mot boerne for å bidra til å sivilisere zuluene.

Det er også forunderlig at alle problemer i boka oppstår som følge av at Quatermain og hans venner ankommer. De skaper selv de problemene som de etterpå skal løse. Kampen mot masaiene ved misjonsstasjonen, den drepte flodhesten og sjalusidramaet i Zu Vendi. Intet av dette hadde skjedd uten at de hvite hadde ankommet.  Det er ikke noe i teksten som tyder på at hovedpersonen eller forfatteren selv reflekterer over dette. Haggard mente kanskje at hans helter hadde rett til å fare frem, koste hva det koste ville.

Av de mer kuriøse observasjonene om boka er at den onde dronningen stadig omtales som «Sorais of the night», noe som kan gi assosiasjoner til «Nattens dronning» i Mozarts opera Tryllefløyten. De to verkene har flere likhetstrekk. Litteraturhistorikeren Robert Fraser peker også på at dette at dronning Nasta velger seg en fremmed utlending til ektemann, var et særlig aktuelt tema i England i 1887. Dette var det året da man feiret dronning Victorias 50 år på tronen, og Victoria hadde selv i sin tid valgt en utenlandsk ektemann, sin tyske fetter Albert.

Utopi

Litteraturforskeren Leif Høghaug skriver i etterordet til den nyeste norske utgaven av «Kong Salomos miner» (2007) at boka antagelig bør leses mer som en utopi enn en dokumentarisk roman fra Afrika. Jeg mener at det samme gjelder denne romanen. Det er ikke det virkelige Afrika Haggard forsøker å skildre, men han skaper et drømmeland hvor han kan iscenesette sine fantasier om spennende eventyr, politiske intriger, historiske opphavsmyter og dramatisk skjønnhet og kjærlighet.

Utopiene er en litterær sjanger som har sitt navn etter Thomas Mores roman «Utopia» fra 1516. More skapte ordet utopia etter de greske ordene outopia («ingensteds») og eutopia («et godt sted»). Kjente verk i denne sjangeren er blant annet Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (1741); begge disse bøkene er politiske allegorier om en bedre samfunnsorden, men det finnes selvsagt både politiske, religiøse og rent eskapistiske utopier.

Lost worlds

Haggard brukte en fremmed, eksotisk verdensdel for å skildre en drømmeverden, og endte opp med å skape forestillinger om Afrika som lenge etterpå ble oppfattet som nærmest autentiske.

Han begrenset seg heller ikke utelukkende til Afrika. I «Ayesha, the return of She» (1905) lar Haggard de tre hovedpersonene fra «She» («Hun» , 1887) møtes igjen i et munkekloster i Tibet. Og Haggard er ikke alene om slike bortgjemte visdomssentra. Den britiske forfatteren James Hilton skrev i 1933 romanen «Lost horizons» («Tapte horisonter»), hvor han skildrer et paradisaktig munkekloster dypt inne i Kunlunfjellene i Kina/Tibet. Her finnes dyp livsvisdom og tilnærmet evig liv. Romanen er blitt filmet to ganger, og har fyret opp under mytene om det mystiske indre av Asia. Og både Haggard og Hilton har fått etterfølgere i denne sjangeren.

I årene før flyving ble alminnelig utbredt og den geografiske kartleggingen av verden var fullført, var det lettere å tenke seg at det lå et mystisk kongerike et sted bak de sju blåner. Mange mener at Haggards bøker var startskuddet for den sjangeren som kalles «Lost worlds», og de av oss som har lest mange Tarzan- og Fantomet-tegneserier, vet hva dette handler om: kloke og fredselskende små kongeriker med store skatter som blir forstyrret, oppdagelsen av geografiske lommer med forhistoriske dyr eller ny kunnskap om ellers kjente oldtidsriker. Etter Haggard fulgte raskt lignende bøker av vennen Rudyard Kipling («The man who would be king», 1888) og av Arthur Conan Doyle («The lost world», 1912) og Edgar Rice Burroughs («The land that time forgot», 1918). Doyle og Burroughs er selvsagt best kjent for bøkene om Sherlock Holmes og Tarzan.

Det er mange grunner til at Lost World-sjangeren ble populær. Den fanget opp naturfaglig fascinasjon i det lange kjølvannet av darwinismen og særlig den rivaliseringen mellom fremtredende paleontologer på den stadige jakten etter nye funn av dinosaur-fossiler som pågikk 1877–92 og som omtales som «The Bone Wars». Samtidig var jakten på oldtidsrikene blitt intensivert. Interessen for Egypt hadde vært stor i Europa helt siden Napoleons felttog i 1798–1801, og i 1882 ble et eget vitenskapelig selskap for egyptologi etablert i Storbritannia. Fra 1870 av foregikk det også utgravninger i det gamle Troja, kjent fra Illiadens fortelling om trojanerkrigen. Det er ikke noe rart at slike og andre oppdagelser inspirerte romanforfattere til å skape sine egne versjoner av oldtidsriker og naturhistoriske lommer av urtidsdyr.

Bøker av Haggard og Doyle er sammen med «Skatten på sjørøverøya» av Robert L. Stevenson er blitt samlet i en litterær sjanger eller idétrend som er beskrevet som «Victorian Quest Romance». Litteraturhistorikeren Robert Fraser mener at sjangeren samler britiske helter på jakt etter det opprinnelige. De gjør sine eventyrlige reiser over hele verden: Stevenson søkte sin tapte barndom på skattejakt, Haggard lette etter den vestlige sivilisasjonens røtter i det dypeste Afrika, Rudyard Kipling leter etter kjernen i det menneskelige i sin bok om ulvebarnet Mowgli og i andre bøker, og Arthur Conan Doyle gikk enda lenger bakover: til urtidens dyreliv.

Litteratur

  • Robert Fraser. Victorian Quest Romance. Northcote House publishers, 1998.
  • H. Rider Haggard. Hun. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2012.
  • H. Rider Haggard. Kong Salomos miner. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2007
  • Tom Pocock. Rider Haggard and the lost empire. Weidenfeld and Nicolson, 1993
  • Norman Etherington. The annotated «She». Indiana University Press, 1991
  • E. Mandiringana og T.J. Stapleton. The literary legacy of Frederick Courteney Selous. I: History in Africa; nr 25 (1998); side 199-218

Terror og tankesykdommer

In Fagbøker on 24.06.13 at 21:14

Vidar Kvalshaug
Det var en gang en sommer
Gyldendal

Fra 8 år

Forsøker å finne en stemme for det umulige

Det har tatt lengre tid enn ventet å skrive den første «22. juli-boken» for barn, men resultatet viser også hvor vanskelig det er. Vidar Kvalshaug har gjort et hederlig forsøk i sin første barnebok – om vi ser bort fra de ukrediterte bidragene til Tora Marie Norbergs tre pekebøker om Kongen. Han har ellers skrevet sju bøker for voksne.

På 56 sider gir boken korte svar på dette: Hva skjedde? Hvordan ble han slik? Hva nå? Tydeligst er boken på dette siste: Breivik er trygt forvart, og du vil ikke risikere å møte ham på en chattekanal.

Det vil være ulike meninger om hvor konkret man skal skildre mordraidet på Utøya. Her har Kvalshaug valgt et godt grep: han følger synsvinkelen til Bjørn Ihler, 20-åringen som tok var på to små gutter.

Boken rammes inn av to korte tekster om bearbeidingen i egen familie. Teksten er best der den er nær og lavmælt. Det er lett å finne stemmen til den bekymrede og engasjerte faren, og vi merker prosessen for å finne mening i en brutal verden. Det er ikke like lett å se for seg det barnet som skal lese boken: Litt for ofte møter vi abstrakte idiomer som at mange pårørende «sliter tungt»; det er underlige ordvalg i en barnebok.

Det er vanskelig å drøfte hva en normal barndom er, for lesere som selv er barn. Kapitlet om Breiviks barndom som mulig forklaring på ondskapen etterlater spørsmål. Blir man terrorist hvis man ikke har venner? Blir man terrorist av å være uvenner med mor? Kan jeg bli sånn? Kan andre i klassen min bli sånn? Paradoksalt nok har dette kapitlet minst leserhenvendelse, og samtidig størst behov for den veiledende, trøstende forfatteren.

Vidar Kvalshaug har forsøkt å finne en stemme for å snakke med barn om ondskapen som kom nær oss. Det er et viktig forsøk, og mange kan ha utbytte av boken, men jeg tror ikke at dette blir den endelige barneboken om terrordagen.

Aftenposten, 2.6.2013

Barnet er sjefen – i virkeligheten og i barnebøkene

In Barneromaner, Bildebøker, Ungdomsromaner on 24.06.13 at 21:11

Vi ler litt overbærende over kinesernes ettbarnspolitikk, og deres «små keisere», de bortskjemte enebarna. Men har vi egentlig rett til å dømme? Kanskje er det norske samfunnet, med helikopterforeldre, curlingforeldre og speilforeldre like preget av at barnet settes i sentrum, på godt og vondt?

Et speil

I dag har vi valgt å se på barnebøker om «barna som er sjefen i familien». Det omfatter mange ulike typer opprørske barn, og mange ulike former for abdiserende foreldre.

Min grunntese er at barnelitteraturen speiler virkeligheten. Barnebøker skrives av voksne, og de kjøpes og leses av voksne, for barna. Alt vi finner i barnelitteraturen er satt dit av voksne som vil si noe om barndom eller barnets relasjoner til verden.

Selvstendige valg

Barnet som aktivt utfordrer de voksnes autoritet finnes i en rekke varianter. Vi ser vi på to av dem: Ulf Starks svenske versjon er en bittersøt tragikomedie om «the little king of everything», som lengter etter å komme ut av den tvangstrøya som kommandorollen har satt ham i. Reidar Kjelsens Bertil er mer av en lek med trassalderen, hvor det går riktig ille før foreldreautoriteten trer inn igjen.

Et av premissene for moderne barnelitteratur er at barnet selv skal være den som vurderer, velger og handler – uten de voksnes hjelp. Alle som har lest Harry Potter-bøkene har sett at uavhengigheten er en litterær nødvendighet for å skape frie og sterke hovedpersoner.

Det er sjarmerende med moderne bokbarn som tar ansvar for seg selv. Som Pippi, eller som Jill Moursunds bortkomne jente i «Min venn reven og jeg». Når de voksne svikter, så klarer de seg suverent selv.  Det er fin lesning, men et litt ubekvemt oppdragelsesideal fra den voksne avsenderen: farvel, og lykke til!

Ansvar og innsikt

Barnelitteraturhistorien er full av storesøsken som har tatt tidlig ansvar, men da er bakgrunnen ofte melodramatisk: død, sykdom eller nød. I nye barnebøker møter vi foreldre som har abdisert på grunn av inkompetanse eller dårlige antenner.

Det analyserende barnet er blitt en sår gjenganger i moderne barne- og ungdomsbøker. Vi ser dem i Bøges ungdomsroman og i Johnsens billedbok fra Syden. Disse hovedpersonene forstår sine voksne bedre enn de voksne forstår dem, og det har blitt barnets rolle å ta ansvar for seg selv, og skape et mest mulig friksjonsfritt liv for seg selv og sin familie.

Det gjør vondt å lese om utagerende barn som ikke møter grenser, enten det er fra virkeligheten eller fra barnebøkene. Men enda sårere er det å lese om utrygge barn som stadig er på jakt etter signaler som de kan tolke fra barnslige eller utydelige voksne.

Aftenposten, 22.5.2013  – kommentarartikkel til temarigg

Tilknytning og uro

In Ungdomsromaner on 24.06.13 at 21:10

Kari Bøge
Slutt
Aschehoug

Fra 13 år

Om å bli sin egen mor, og frykten fra klamring

Dette er en sår historie om utvikling, tilpasning og uro. Emilia (16) flytter fra fjern, uvennlig mor til uoppmerksom, men grei far. En rød tråd er Emilias trang til å analysere seg selv og alt rundt seg.

I hus med faren går hun glatt inn i en rolle som husmor. Hun tar mer ansvar enn den jevne tenåringen for at familien skal fungere. I flere sitatverdige avsnitt tenker hun over at rollene skifter; nå er det hun som kjøper nyttige julegaver som faren trenger, men ikke ønsker seg.

Enda mer gripende er skildringen av å være ny i klassen.  Emilia har ujevne sosiale evner; og plages av tanker om hvordan hun kan være venn på den riktige måten: unngå klamring, bygge tillit, gi bekreftelse.  Dette er observasjoner som mange vil kjenne seg igjen i. Venninnen Nora er utstyrt med fæl forhistorie som ikke er nødvendig for resten av handlingen, og dette trekker ned i en ellers klok og observant bok som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 22.5.2013

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 24.06.13 at 21:07

Norsk sakprosa for barn er både engasjert og variert. Men mange sakprosabøker er også preget av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterposisjoner i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012.

Fagbøkene fra 2012

I denne oppsummeringsartikkelen handler det om forfatterposisjonen. Jeg har etter hvert kommet til at norsk sakprosa for barn skrives ut fra fire-fem ulike forfatterposisjoner: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld vil jeg gjerne understreke at jeg i denne omgang ikke foregir å skrive fulle anmeldelser av de bøkene jeg nevner; i denne sammenhengen er det forfatterposisjonen i bøkene jeg leser etter.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands bok «Nansen over Grønland» er et prakteksempel på en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men i bunnen er forfatterposisjonen lærerens: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er langt på vei skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperimenter, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl er også høyst til stede i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; alt dette er en del av lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over mange sjangre og skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en utgreiende presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en personlig preget tekst med vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok «Søppel» er også en utgreiende lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes riktignok også noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er forskjell på de fagbøkene jeg behandler her; og det er kanskje et logisk mønster er at bøker for de yngste leserne må være mest entydige? Eller trenger det ikke å være slik? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-bomben-bok «Det som står på spill», som jeg i min anmeldelse av boken beskrev som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og fremhever verdien av det norske «uenighetsfellesskapet», hvor det finnes prosedyrer for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar. Disse drøftingene og svarene er ikke basert på forskningsmetodiske spørsmål, men allmennetiske.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også et rom for drøfting, men dette gjelder ikke drøfting av valgene i fremstillingen eller i kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

 

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene. Boka har også noen trekk av gonzojournalistikk: den bruker en anakronisme som samlekort for å presentere historiens aktører, og i de små fiksjonstekstene tenker og resonnerer personene som om de skulle være nåtidige.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

 

Magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatterens intensjon er at leseren skal få et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, eller hvor mange ulike stemmer og erfaringer kommer til syne. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes kuriosa, fun facts om «filmer med …» og «kjente personer som driver med …», sideblikk og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen framstår som nokså sjangerlik et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» inneholder tre tekstsjangre, som er adskilt med tydelige grafiske markeringer. Først finnes en alminnelig utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil som gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.

Gonzojournalisten

Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa. Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Gonzojournalistikk defineres vanligvis som en subjektiv, gjerne litt respektløs skrivestil hvor forfatteren selv er synlig i teksten. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.  Jeg mener at det ikke finnes mange slike fagbøker for barn på norsk, men det finnes noen, og det er ganske interessant at de finnes.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke automatisk gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Hylland Eriksen gjør i årets bok, Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa av de innkjøpte bøkene: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt, og på opplevelsen av dialogen mellom avsender og mottager. Forfatterens intensjon kan være å fascinere leseren. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket, er nok antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender, skjønnlitteratur og faglitteratur, og med noen grafiske markører for ulike teksttyper. Teksten har imidlertid flere problemer som gjør at jeg mener at boka faller mer innenfor bestefarbokas intensjon: empatisk effekt på leseren heller enn saklig forståelse. Et problem med boka er at alt som beskrives av taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» er et annet eksempel på at fakta og fiksjon blandes ukritisk og uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst, fulgt av et nytt sjangerskifte til en leseraktiviserende tekst; hvor leseren oppfordres til å ta en «snill eller slem-test» på internett.

Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med generaliseringer som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Jeg mener at denne boka er god, men problematisk. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok «Muhammed» er i mine øyne en dårlig bok om sitt emne, fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Lindhs intensjon har kanskje vært å gi et bilde av samfunn, tid og tenkemåte – i en lærertype-tekst, men leseren sitter igjen med en nesten generalisert fortelling om en hovedperson som møter motgang, altså mer av en bestefartype-tekst uten det viktige realinnholdet .

Oppsummering: verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også verdt å minne om at det er snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Barnebokkritikk, 3.5.2013

Fra kulturlandskap til slektsforskning

In Fagbøker on 24.06.13 at 21:04

John Roald Pettersen
Finn spor fra fortida
Orkana forlag 2013

Norge er i utgangspunktet et ganske enhetlig samfunn, men det er visst likevel ikke så lett å lage en kortfattet barnefagbok som forteller oss «alt om gamle dager».

I forklarende og fortellende stil gjør boka rede for ulike innfallsvinkler til historiefagets objekter og metoder. Boka er i utgangspunktet systematisk organisert etter kildetyper, og gjør delvis rede for hvordan kildene kan brukes, og viser dels noen eksempler på hva slags fortellinger som kan hentes ut av kildene.  Det er imidlertid ikke helt klart hva som skal være leserens utbytte: er det metodelæren eller er det et utvalg fortellinger fra ulike perioder og miljøer?

John Roald Pettersen (født 1956) er en erfaren journalist og forfatter, særlig av barnefagbøker.

Tolv kapitler

De tolv kapitlene handler om hva en «kilde» er, om spor etter fortiden hjemme hos deg selv, om museenes samlinger, om gamle leker, om gamle hus, om stedsnavn, om samferdselens kulturminner, om kulturlandskapet som historieforteller, om arkeologi, om militærhistorie og slektsgransking.

Det faglige ambisjonsnivået i kapitlene virker ikke å være helt konsekvent. Kapitlet om gamle hus er det mest omfattende, med 11 sider. Her ser det ut til at forfatteren forsøker å lage et uttømmende minileksikon både over stilperioder og de ulike norske tuntypene. I et tresiders kapittel om arkeologi er man derimot nesten ikke innom den tradisjonelle kjernevirksomheten utgravning, i stedet omtales mest løsfunn og bergkunst.

Hvilken historie?

De gamle dagene utgjør en stor variasjon av perioder, klasser og problemstillinger. Også nåtiden innebærer en god del variasjon i hvilke historiske emner barna kan tenkes å spørre om, hvilke forutsetninger man har og hvilke museer og ressurser man har tilgang til. Denne variasjonen blir bare i liten grad drøftet: Det er ikke lett å vite om forfatteren har sett for seg et barn som bor i by, bygdeby eller landsby, og om det er et barn fra arbeiderklassen eller jordeierklassen. Noen ganger er det sånn, andre ganger slik, men denne variasjonen blir sjelden problematisert. Det eneste vi kan være sikre på, er at målgruppen er barn som har norsk slekt i flere generasjoner bakover.

Ujevn tekst

De fleste kapitlene består av flere ulike tekstsjangre: et kort anslag av fiksjonstekst, utgreiende sakprosatekst, internett-tips og forslag til aktiviteter. I flere av kapitlene finnes det også noen rammetekster som supplerer hovedteksten med detaljer. Teksttypene er skilt fra hverandre med fargebruk og ulike skrifttyper.

Jeg får inntrykk av at idealstrukturen i kapitlene er at fiksjonsteksten skal aktualisere temaet med en historie som fanger leseren og synliggjør en relevant case for temaet. Deretter skal den utgreiende teksten forklare hvordan dette kapitlet er av relevans for studiet av fortiden, og trekke fram noen eksempler på metoder for å studere dette delfeltet, eksempler på kunnskap man kan hente ut om tidligere tider, og/eller kulturminner fra dette feltet.

Fiksjonstekstene er ikke konsekvente i stilen; tre av dem har handling fra nåtiden – hvor barn snakker med eldre slektninger om fortiden, en annen er en indre monolog datert til 1900, hvor Anna ønsker seg ei dukke, en tredje er ikke en fiksjonstekst i det hele tatt – men en elevtekst fra 2006 om veibygging i 1925.

Konkret eller generelt

Boka er dårligst i de kapitlene som er så korte at det ikke er gitt rom til både å skape det generelle overblikket og konkretisere det i relevante historier.  Slike svake kapitler er blant andre de om krigsminner og slektsgransking. Boka er bedre i de kapitlene hvor det generelle temaet blir gjort godt rede for, og dertil blir konkretisert til forståelige eksempler.

I kapitlet om museer er det bare halvannen side med brødtekst, men det er en god tekst: to tredjedeler av den er en god oversikt over museenes oppgaver og arbeidsform. Den siste tredjedelen er en poengtert presentasjon av en eneste utvalgt gjenstand: et strykejern fra ca 1850, med refleksjon om hva dette kan fortelle om tiden det ble brukt. Her ser den røde tråden ut til å ha vært de tre gode spørsmålene: hva er det vi ser, hva har skjedd, hvordan kan det forstås. Den disposisjonen og de spørsmålene kunne med fordel ha vært brukt i alle kapitlene.

I kapitlet om «Spor i landskapet» er vekslingen mellom det generelle og det konkrete annerledes. Her er det en fiksjonstekst om Mikkel og mormor på tur i et «typisk kulturlandskap» som utgjør det konkrete caset. Det konkrete hadde antagelig blitt enda mer konkret og relevant hvis det var blitt poengtert at det er snakk om et typisk jordbrukets kulturlandskap, gjerne med en stedsangivelse. Kapitlet består dertil av generell tekst om tre ulike kulturlandskap: setring, kystfiske og steinbrudd og gruvedrift.

Når jeg nærleser kapitlene slik blir det tydelig at boka er inkonsekvent redigert. I disse beste kapitlene blir det også klart at fiksjonstekstene utgjør et tvangspreget, distraherende element. Boka vil antagelig stått seg bedre på en mer konsekvent redigering med innslag av både det generelle og det konkrete i hvert kapittel.

Konklusjon? Godt ment, og med mange interessante moment. Men den springende strukturen gir inntrykk av at boka kunne vært bedre gjennomtenkt og gjennomarbeidet.

Barnebokkritikk, 25.4.2013

Karl XII – Sveriges unge store krigerkonge

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:00

Et forord fra serien Illustrerte klassikere.

Karl XII (1682-1718) tiltrådte som konge snaut 16 år gammel i 1697. Han var i krig nesten hele sin regjeringstid, inntil han ble skutt under beleiringen av Halden ved juletider 1718. I ettertiden er krigerkongen Karl ansett som en av de største svenske heltene, selv om historikernes dom har vært noe mer reservert; de lange krigsårene ble dyre for den svenske bondebefolkningen.

Topelius og hans Fältskär

Tegneserien tar utgangspunkt i Zacharias Topelius romanverk Fältskärns berättelser, som vi tidligere har møtt i Kongens ring (IK 38). Fältskärns berättelser består av fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folket i krig og fred, og særlig som soldater i den svenske hæren fra 1631 til 1772.

I Kongens ring handlet det om Trettiårskrigen (1618-48) og Gustav II Adolf. Denne gangen gjelder det Karl XII og Den store nordiske krig, og det er hentet fra den tredje av de fem syklusene.

Tegneserien er bare et kort konsentrat av både romansyklusen og de faktiske historiske hendelsene, men den har tatt vare på essensen i romanen: vekselspillet mellom den finske adelsslekten Bertelsköld og kongen.

Topelius skriver om en ring med magiske evner, som beskytter den som bærer den. I løpet av romanverket har ringen i alt tolv eiere. I tegneserien Kongens ring er det mange som er opptatt av ringen og dens vandring fra hånd til hånd, men i denne fortellingen er ringen henvist til en statistrolle. Man må nok kjenne Topelius’ verk på forhånd for å forstå hva som foregår i de små episodene hvor ringen nevnes. Det hører med at Karl XII i Topelius’ versjon er en pragmatisk og lite overtroisk person, som ikke trodde på ringens betydning.

Bjørnejakt

Når denne fortellingen heter «Bjørnejakten», så skyldes det selvsagt at det foregår jakt i åpningsscenene.  Men tittelen har dobbelt bunn. Vi kan se det som en metafor for Karl XIIs russiske motpart, Peter den store. Bruken av den sterke og litt naive bjørnen som symbol for Russland har røtter helt tilbake til 1600-tallet.

Karl skal ha vært et oppvakt barn, og han fikk undervisning i både tysk, fransk og latin, i tillegg til mer praktiske ferdigheter som jakt, ridning og krigskunst. Han ble kronet til konge den 14. desember 1697, seksten år gammel. Hans regjeringstid 1697-1718 var sammenfallende med Den store nordiske krigen 1700-1721.

Selv om han neppe var personlig engasjert i arbeidet – slik faren Karl XI var, er hans navn også knyttet til den svenske bibeloversettelsen fra 1703. «Karl XII:s bibel» var i bruk inntil 1917, og har satt sitt preg på svenske ordspråk og sanglyrikk.

Peter den store

Tsar Peter den store hadde et stort mål: Han ville bli europeer. Den norske russlandkjenneren Peter Normann Waage har skrevet at «Peter arbeidet med ett må i sikte: Russland skulle forvandles fra en halvt asiatisk provins til en europeisk stormakt. Til det krevdes adgang til havet.»

Da Pjotr Aleksejevitsj ble kronet til tsar i 1682 var han bare ti år gammel.  Da han døde i 1725 var han ikke lenger tsar, men «keiser», og han hersket over et Russland som var mektigere og tydeligere orientert mot Europa enn det tidligere hadde vært.

Peters første felttog skaffet ham adgang til Svartehavet. I 1695 angrep russiske styrker for første gang Azov, og byen falt året etter. I 1700 inngikk Russland og Det osmanske riket en fredsavtale som ga Peter fred på sørflanken, og anledning til å vende oppmerksomheten mot Østersjøen.

Østersjøen som hjemmehav

Sverige hadde i lang tid bygget seg opp som nordeuropeisk stormakt, og behersket omkring 1700 det meste av landområdene rundt Østersjøen. Dette hadde pågått helt siden 1561, da Sverige engasjerte seg for å beskytte Den tyske orden i Estland mot russisk pågåenhet. Anno 1700 hadde det svenske riket sin største utstrekning gjennom tidene: Dagens Sverige, Finland med Karelen, Viborg, Ingermanland og alt land rundt Finskebukta (St. Petersburg), Estland, Latvia, Vest-Pommern og Bremen.

Denne dominansen var et dobbelt problem. Både fordi den sto i veien for Peters drøm om Europa, og fordi et sterkt og ekspansivt Sverige var et stadig problem for nabolandene. En allianse ble dannet i 1699 mellom tsar Peter, den dansk-norske kong Christian V og kong August II av Sachsen-Polen. I 1700 erklærte alle tre krig mot den svenske «guttekongen».

Seieren ved Narva

Nå er vi inne der hvor tegneserien begynner. Karl er på bjørnejakt på Kungsør i Västmanland, et slott som var både hans og farens favorittsted. I februar 1700 går kong August til angrep på Riga, og et «ilbud» blir sendt med hest for å underrette kong Karl. Ettersom det var vinter, med is i Østersjøen, måtte budet bruke tid på å ri rundt botniska viken.  Samtidig hadde danskene angrepet Holstein, et fyrstedømme som var Sveriges allierte.

Karl slo raskt tilbake. Et effektivt angrep på Danmark i juli 1700 satte danskene ut av spill i lang tid.

Den første større konfrontasjonen med Russland var Slaget ved Narva i november 1700. En styrke på 10 500 svenske soldater beseiret de russiske styrkene, som kan ha vært 32 000 mann, eller flere. På svensk side ble det registrert snaut 700 døde og 1200 sårede, mens russerne hadde om lag 12 000 døde og sårede.

De svenske styrkene hadde stor fordel av medvind i den kalde snoen, og muligens også av at russerne undervurderte den svenske tenåringskongen. Karls hell gjennom slaget ved Narva bidro til å befeste både hans egen og soldatenes tro på at han var beskyttet av Gud. Hesten hans ble truffet av en kanonkule og skutt vekk under ham. Om kvelden oppdaget man at det befant seg en muskettkule i kongens halstørkle. Det var den første av i alt 5 geværkuler som skulle treffe kongen i løpet av hans militære karriere. Den neste kom i 1709.

Seier uten fred

Etter seieren ved Narva tenkte Karl å utnytte medvinden til å overkjøre den andre av sine to motstandere; han ville slå ut de polsk-saksiske styrkene før han satte kursen mot Moskva. Slik gikk det ikke. Slaget ved Daugava (eller Düna) i juli 1701 endte ikke med noe avgjørende seier for svenskene. Fienden trakk seg tilbake, og Karl fulgte etter. De følgende årene skulle Karls polske felttog utvikle seg til en forvirrende plyndringskrig. Den norske historikeren Ola Teige oppsummerer innsatsen til at Karl ble blandet inn i en polsk borgerkrig. Karl fikk til slutt kontroll over Polen og innsatte sin kandidat, den unge Stanislaw (eller Stanislaus) som konge.

Mens Karl var opptatt i Polen, hadde Russland erobret Estland og Ingermanland. I 1703 begynte de å bygge en ny by ved utløpet av Neva. Riktignok var det først senere at Peter kom på å gjøre St. Petersburg til hovedstad, men ambisjonene var på plass fra første stund.

I disse årene fremsatte Peter flere forslag om fredsavtale, hvor Sverige skulle få beholde alle sine landområder unntatt St. Petersburg og dets omgivelser. Man er uenige om hvorfor kong Karl avslo. Noen mener at han ble overmodig av seieren ved Narva. Uansett var fredspremisset uspiselig for Sverige: man kunne ikke tillate russisk styrkeoppbygging i sitt eget «innlandshav».

Nederlaget ved Poltava

Det avgjørende slaget kom til å stå ved Poltava, en by i det nåværende Ukraina, i juni 1709. Da hadde en stor svensk styrke i to år forsøkt å marsjere mot Moskva. Blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk hadde Peter presset de svenske styrkene sørover mot Poltava.

Alle fortellingene om Poltava beskriver det som et avgjørende skjebnedrama. De svenske styrkene var i undertall, slik de ofte hadde vært under kampene i Russland: 22 000 mot 44 000. Siden slaget ved Narva hadde imidlertid Russland også gjennomgått en omfattende strategisk og våpenteknisk opprustning. Nå var det de som representerte den nye tid.

Her skulle det avgjøres om kong Karl skulle innta Moskva, eller om tsar Peter skulle få beholde sin by ved Østersjøen. Det var første gang de to møttes på slagmarken. Karl var forresten skadet i foten, etter å ha blitt truffet av en kule noen dager tidligere. Han måtte derfor følge slaget fra en mer passiv posisjon enn han likte.

Det er ikke noe vakkert ved krig. I en av de mange bøkene om sjøhelten Hornblower sier en ung sjøoffiser at han foretrekker krig framfor fred; fordi det er lettere å stige i gradene under krig. De mange dødsfallene gjør at det stadig er ledige stillinger for den som vil opp og frem.  Denne sommerdagen ved Poltava ble det mange ledige stillinger. Sju av svenskenes ti bataljonsjefer ble drept i løpet av en halv time, kong Karls livgarde falt en etter en mens de beskyttet kongen.

Til slutt var det nok. Svenskene flyktet; eller de ble hugget ned. Mens tsaren feiret seieren lå 11 000 mann igjen på slagmarken, døde eller sårede. To dager senere kapitulerte de gjenværende svenske styrkene under ledelse av Adam Lewenhaupt. Dette kan ha vært første gang en offiser spurte soldatene sine om de ville kjempe eller gi seg.  Lewenhaupt ble kritisert i ettertid, men forsvarte seg med at «Hade jag, till att vinna namn af fåfäng bravur, kunnat bringa öfver mitt samvete att anställa ett sådant blodbad af alt vårt folk, så hade jag nog funnit lägenhet att föra det fattiga folket på slaktebänken.»

Etter Poltava

Russerne tok minst 18 000 fanger, både soldater og ikke-stridende. De gjenværende svenske styrkene besto da av om lag 1500 mann som fulgte Karl XII over elva Dnepr og inn i det osmanske riket.

Av alle disse var det kanskje bare en fjerdedel som noen gang fikk se Sverige igjen. De øvrige døde i fangenskap. En av de siste som kom hjem til Sverige var gardisten Hans Appelman. Da han kom hjem i 1745 hadde hans kone Maria vært regnet som enke i 23 år allerede. Fangene ble spredt til om lag 50 steder i Russland, særlig østover og i Sibir. Byen Tobolsk i Sibir var en av de stedene hvor flest svenske krigsfanger ble plassert. På 1980-tallet ble det også gjenoppdaget noen små landsbyer i Ukraina hvor man fremdeles snakket svensk.

Etter Poltava raknet flere av kong Karls tidligere seire. I Polen ble marionettkongen Stanislaw avsatt og kong August vendte tilbake på tronen. Danmark angrep Helsingborg i februar-mars 1710 for en ny omkamp om herredømmet over Skåne, men tapte.

Selv om nederlaget ved Poltava var fatalt, nektet Karl å kapitulere. Dette førte til at Russland angrep og okkuperte Finland fra 1714 til 1721, en periode som i finsk historie omtales som «Den stora ofreden».

Fra sultanen til Halden

Karl flyktet til Det osmanske riket i 1709. Han hadde håpet å engasjere sultanen på sin side i krig mot Russland, og lyktes riktignok med å skape krig mellom sultanen og tsaren i tre omganger, men aldri i slikt omfang at det utgjorde en forskjell. Han blir internert i byen Bender (i det nåværende Moldova) i fem år. Til slutt måtte han vel innse at en svensk-tyrkisk allianse ikke var realistisk, og at det mangeårige oppholdet var et blindspor for et statsoverhode. Riktignok hadde har forsøkt å styre Sverige gjennom brevskriving, men nå brøt han opp for å vende hjem.

Han reiste raskt, og han reiste i forkledning. Under navnet Petter Frisk red han med én offiser som ledsager gjennom Europa på fjorten dager, 150 km hver dag. Han ankom Stralsund i Pommern natt til 11. november 1714. Det var første gang på 14 år at han befant seg på svensk jord. Kort tid etter tok han over til Trelleborg, men han skulle faktisk ikke noen gang vende tilbake til Stockholm.

Det Sverige som han vendte tilbake til var mindre enn det han forlot, men det var flere nederlag i vente. I 1716 angrep karolinerne Oslo og Akershus, uten særlig hell. Angriperne trakk seg tilbake etter at den norskfødte admiral Tordenskjold hadde ødelagt mange svenske skip i Dynekilen. I 1718 vendte karolinerne tilbake, med et todelt angrep; dels mot Østlandet og dels mot Trøndelag. I 1716 hadde de kommet under skinn av å være venner og «befriere», denne gangen var det et ærlig angrep. Det endte like fullt tragisk både i Halden og Tydalsfjellene.

Under beleiringen av Halden/Fredrikshald falt det mest berømte skuddet i norsk og svensk historie. Det var 30. november, første søndag i advent, og Karl skulle inspisere nye skyttergraver som skulle brukes ved angrepet på Fredriksten festning. Fronten befant seg 160 meter fra festningsmurene. Her ble han skutt gjennom hodet med en geværkule, og døde med det samme.

Dødsmarsjen

Samtidig med angrepet på Østfold kom en annen svensk styrke, ledet av general Armfeldt, inn i Trøndelag. De planla å angripe Trondheim, men lyktes aldri med det. Etter flere bevegelser befant styrkene seg i Haltdalen da de den 6. januar 1719 fikk beskjed om kongens død, med ordre om å trekke seg tilbake.

En styrke på 5 800 svenske soldater skulle i januarkulden gå over fjellet, først til Tydal, deretter videre øst til Sverige. Etter tre dager med snøstorm lå 3000 mann døde igjen i fjellet, og ytterligere 600 døde på den siste etappen gjennom Sverige. Dette er den største katastrofen som har skjedd i Norge, og minnet om ulykken, som vanligvis kalles «Karolinernes dødsmarsj» holdes i hevd gjennom friluftsspel både i Røros og Tydal.

Armfeldt soldater var for en stor del finske regimenter, og de var finske soldater som fant sin kalde grav i fjellet. Det er derfor en særlig poetisk rettferdighet i at tegneseriens siste replikk er en hilsen hjem til det kjære fedrelandet. På den måten blir ringen (!) sluttet for fortellingen og dens utgangspunkt i en roman av den finske patrioten Topelius.

Bøkene om Karl XII

Litteraturen om Karl XII, hans felttog og hans karolinske soldater kjenner ingen grenser, og stadig kommer det nye bøker. Interessen for perioden kan kanskje uttrykkes ved at det er utgitt 12 bind bare med utdrag fra soldatdagbøker.

Et hovedspørsmål i litteraturen er hvorvidt kongen ble drept av en norsk kule, eller om det var en svensk kongemotstander som skjøt. En svensk uniformsjakkeknapp som skal ha vært brukt til snikmordet finnes på museet i Varberg festning. Argumentene for og mot begge syn er tallrike, og kongens grav har vært åpnet og liket undersøkt flere ganger på jakt etter nye opplysninger.

Den første som skrev utførlig om Karl XII var den franske filosofen Voltaire i 1731. Voltaire er ansvarlig for å ha skapt mange av de anekdotene og replikkene som huskes om kongen, slik som «detta skall hädanefter vara min musikk» om kulerregnet ved angrepet på Sjælland i 1700. En annen toneangivende versjon kommer fra den svensk-tyske historikeren Christian Fr. Rühs, som i 1803-14 skrev den første sammenhengende svenske historie.

Både Rühs og Voltaire fremstilte kongen først og fremst som en ærekjær helt, og vurderte i mindre grad hans politiske handlinger og resultater. «Den synen på konungen har satt djupa litterära spår i Sverige,» skriver universalkåsøren Alf Henrikson i sin svenske historie. Voltaires guttebokhelt er «temligen oförändrad att bese i Tegnérs dikt om Kung Karl, den unge hjälte». Esaias Tegnérs dikt ble skrevet ved 100-årsminnet i 1818, samtidig med at Erik Geijer skrev diktet «Viken, tidens flyktiga minnen» som under tittelen «Narvamarchen» har blitt en sentimental mannskor-klassiker.

Et annet bilde av kongen, som en sta og overmodig enevoldskonge, er skapt gjennom Ernst Carlsons biografi, som var kjent for mange ved at utdrag av den ble brukt i Folkskolans läsebok. Carlsons versjon har satt spor i Verner von Heidenstams novellesamling «Karolinerna» (1897-98) og August Strindbergs drama «Karl XII» (1903).

Av nyere bøker som man kan finne i bibliotek eller bokhandel kan vi nevne den svenske forfatteren Frans G. Bengtssons entusiastiske og ukritiske biografi fra 1932, som kom på norsk i 1949. Historikeren og nobelkomitelederen Peter Englunds skildring av Poltava er nok mer edruelig.

Karls ettermæle har også tiltrukket seg uforståelig mye oppmerksomhet fra svenske skinheads og nynazister. Den etthundreogfemtiårige tradisjonen i universitetsbyen Lund med feiring av hans dødsdag 30. november måtte til sist avsluttes i 2007, etter at den de siste 20-30 årene utviklet seg til gatekamper mellom ulike grupper med demonstranter.

Litteratur

  • Peter N. Waage. Skjebneslaget. Levende historie; nr 3, 2009
  • Ola Teige. Krigerkongen. Levende historie; nr 4, 2012
  • Alf Henriksson. Svensk historia. Bonniers, 1963 og senere utgaver
  • Peter Englund. Poltava, fortellingen om en hærs undergang. Universitetsforlaget, 1993 (Cappelen Damm 2012)
  • Peter Englund. Fortidens landskap, om mordet på Karl XII og andre essays. Universitetsforlaget, 1992
  • Olle Larsson. Karoliner i fångenskap i Sibirien. Populär historia, nr 9, 2009
  • Alf Bjercke. Nordens løve, Karl XII i Norge. Aschehoug, 1992
  • Bertil Falk. Sagor om ringar. BTJ förlag, 2010
%d bloggers like this: