Mandag 9. mars var jeg for første gang til stede under utdelingen av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. Det var hyggelig, morsomt og passe opphøyet.
Prismottagerne er gjennomgående dyktige, og de har alle fortjent sine priser. Når redaktøren for barnebokkritikk.no har bedt meg om å kommentere årets prisutdeling, skal jeg forsøke å gjennomføre en balansegang hvor prøver å peke på noen tendenser, uten at jeg gjør kommentaren til en omkamp om prismottagerne var de rette vinnerne.
En pris til Dag og Mari
Den aller viktigste tendensen er at forfatterutdanninga ved Norsk Barnebokinstitutt virker! Den leverer på flere plan. Mange av prisvinnerne har vært elever der. De har utviklet en kollegial lagånd som gjør at de jubler for hverandre, og mange av prisvinnerne takker studieleder Dag Larsen og studiekameratene for inntrykkene de fikk mens de var studenter.
Det var fire debutanter blant de åtte prisvinnerne. Tre av dem har altså gått på forfatterutdanninga ved barnebokinstituttet: Liv Marit Weberg, Lise Forfang Grimnes og Eli Hovdenak.
Forfatterutdanninga tar opp 12 studenter annethvert år, og har siden de startet opp i 2006 vært ansvarlig for å utdanne en stor del av den nye generasjonen av forfattere. Dette har mange fordeler: vordende forfattere får hjelp til å ta sine skrivedrømmer på alvor, de ser ut til å bygge et støttende nettverk, og jeg gjetter at forlagene kan merke at en del av debutantene er mer kompetente.
Den eventuelle baksiden av suksessen med studiet er kanskje at det føles vanskeligere å slå gjennom som debutant for den som ikke har denne utdanningen, erfaringen og nettverket. Jeg vet ikke, men skulle gjerne visst mer om dette. Kanskje er tiden inne for en bred og drøftende presentasjon av denne utdanninga?
En annen indirekte vinner er redaktør Mari Retvedt Røed i Aschehoug. Både Liv Marit Weberg og Lise Forfang Grimnes nevnte henne i sine takketaler, og takket for godt samarbeid.
Lite overlapping av nominerte
For 2014 ble det til sammen nominert 11 bøker til å vinne de tre største prisene i norsk barnebokbransje: Brageprisen, Kritikerprisen og Departementsprisen. Disse nominasjonene ble delt på 10 ulike bøker, og det er bare Lisa Aisatos En fisk til Luna som ble nominert til to priser. Hun ble til gjengjeld ikke nominert til noen av de tre aktuelle departementsprisene.
Det er ikke så lett å forstå eller forklare hvorfor det er slik. Det er ikke helt det samme med prisene for voksenbøker. Til Brageprisen og Kritikerprisen for voksne ble det nominert henholdsvis fire og tre bøker; her ble både Ingvild H. Rishøi og Rune Christiansen nominert til begge prisene.
Hvorfor blir så mange ulike bøker nominert til ulike barnebokpriser, med så liten overlapping? Noen priser er annerledes enn andre – ARKs barnebokpris er for eksempel mer orientert mot underholdningsverdien, men disse tre som jeg nevnte er vel i utgangspunktet innrettet mot å finne «den beste boka», uten noen avgrensninger.
Det enkleste svaret er at litterære kvaliteter ikke er lett å definere etter objektive kriterier. Jurymedlemmenes personlige smak spiller inn. Det neste svaret er at dette vil variere fra år til år; noen år er det ei eller to bøker som utmerker seg uten tvil (Maria Parr vant to av disse tre prisene for 2009, og ble nominert til den tredje; Kari Stai vant en pris i 2012 og ble nominert til en annen), andre år er det større bredde og flere bøker i tetsjiktet.
I tillegg kan det nok oppstå flere nye premisser under prosessen i gruppa. Noen eksplisitt formulert, andre underforstått eller delvis kommunisert mens man diskuterer enkeltbøker. Slike halvveis usagte premisser kan f.eks. være å gå utenom forfattere som allerede må regnes som kanoniserte, unngå oppfølgerbøker, ta vare på balanse mellom kjønn, forlag eller målformer, eller å løfte fram forfattere som i mange år nesten har nådd opp. Eller kanskje jakten på et konsept: «skal vi gjøre det til et debutantår?»
Konsekvensene av at prisene går til ulike forfattere er ikke drastiske. Det verste som kan skje er at det blir tydelig at det ikke finnes noen objektive kriterier for hva som er den beste boka. Juryer er mennesker med en kombinasjon av bred leseerfaring og personlige preferanser; deres vurdering er ikke fasiten, men et personlig valg. I noen tilfeller – som med Finlandiapriset, består jo juryen av bare ett menneske.
De fleste norske barnebokprisene roterer jurymedlemmer såpass ofte at vi sjelden rekker å merke oss preferanse eller personlig profil over tid.
For forfatterne (og for så vidt for juryene også) vil ulikheten fungere som en sikkerhetsventil. Selv om én jury overser åpenbare kvaliteter i en bok, kan den bli sett og løftet fram av en annen jury. Og for ordens skyld: Det bør kanskje nevnes som en del av denne diskusjonen at jeg selv sitter i juryen for kritikerlagets barnebokpris.
Bjørns mesterstykke – og andre kommentarer til de enkelte prisene
Eli Hovdenaks bok Øya var ved første øyekast mest bemerkelsesverdig for å være utypisk som norsk bildebok anno 2014. Noen av dagens trender er todimensjonale figurer a la Kari Stai og Ragnar Aalbu, hyperrealisme a la Stian Hole og collager a la Jill Moursund. I lys av dette er det noe nostalgisk og tidløst over Hovdenaks akvareller. Det tjener juryen til ære at de så kvalitetene i det, og jeg mistenker at juryleder Anne Schäffers bildekunstkompetanse har vært utslagsgivende.
Anna Fiske fikk illustrasjonsprisen; knyttet til seks ulike bøker som utkom i 2014, tre med hennes egen tekst, og tre til andre forfattere. Fiske fortjente absolutt prisen, og jeg forstår godt at juryen ville hatt problemer med å velge én av bøkene som «vinnerboka». Likevel tror jeg juryen bør være tydelige på at illustratørprisen skal tildeles for arbeidet med ett godt verk, ikke for flid og bredde. Prisen til Fiske inngår i et mønster hvor Trond Bredesen vant i 2012 for tretten kunstdetektivbøker, og Bo Gaustad vant i 2013 for tre ulike bøker.
Det var både hyggelig og berettiget at Bjørn Ousland fikk spesialprisen. Han har tidligere vunnet fire priser for tegneserier fra 1985 til 2002 og én illustrasjonspris – i tillegg til å være unevnt illustratør på Jon Ewos Shakespeare-biografi fra 2003. Ousland har utviklet seg betydelig siden forrige pris; med sine fire polarbøker har han vist at han mestrer den store oppgaven å forene ulike virkemidler og sjangre, sample tekstutdrag fra dagbøker og ulike typer illustrasjoner og smi det sammen til en effektiv, fengende og interessant historieframstilling.
Anmeldere som forsømmer vinnere
I NRKs reportasje fra prisutdelingen ble det poengtert at vinnerne ikke har blitt anmeldt i de tradisjonelle mediene. (Heller ikke av NRK selv, kunne jeg jo ha tilføyd med en viss hårsår skadefryd.) Fire av syv vinnere har imidlertid blitt anmeldt på barnebokkritikk.no. At Lise Forfang Grimnes’ Kaoshjerte er fanget opp av bloggerne, er ikke så rart. Det er tette bånd mellom fantasylesing og bokblogging, ikke minst når det gjelder fantasy med sterke jenteskikkelser.
Det er vrient å kommentere dette uten å gå i forsvar, i og med at jeg selv er barnebokanmelder i Aftenposten. Så får det heller bli litt forsvar, da. Hovedproblemet er at det er mindre plass til barnebøker i avisene enn vi skulle ønske. I tillegg prøver vi to som anmelder barnebøker i Aftenposten å spre oppmerksomheten; vi vil ikke bare anmelde prisvinnerkandidater, men også observere trender og kommentere bestselgere. Sånn sett er det betegnende at jeg i løpet av 2014 var innom hemmelig agent-boka Boy Nobody, som vant oversetterprisen, men dessverre ikke anmeldte Liv Marit Webergs Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Eli Hovdenaks Øya eller Lise Forfang Grimnes’ Kaoshjerte.
En annen forklaring på at både Aftenposten og andre aviser overså vinnerne er, som nevnt ovenfor, at tetsjiktet av gode bøker og mulige prisvinnere var bredere i 2014 enn i andre år. Vi kan selvsagt kompensere med å kommentere eller anmelde når nominasjonene foreligger – slik jeg gjorde med de nominerte til kritikerprisen, men det er delte meninger om slikt etterpåklokt anmelderi.
Først publisert på barnebokkritikk.no, 19. mars 2015
Barnas forfatterleksikon – Morten Olsen Haugen om barnebøker 