barnasforfatterleksikon

Archive for august, 2015|Monthly archive page

Nattens toner

In Bildebøker on 17.08.15 at 20:57

Gaute Heivoll og Lisa Aisato
Det svarte pianoet
Cappelen Damm

Fra 5 år

Storøyd undring fra prisbelønnet duo

Det begynner med Ask, mor og det nye huset de skal bo i. Vi ser store, nesten tomme rom og vinternettene utenfor. Det store pianoet blir et understrekende fremmedelement. Vi får ikke vite så mye mer; både huset og historien er renset for forstyrrende – eller utfyllende – detaljer.

Heivoll (37) og Aisatos (34) første bok sammen, Svalene under isen, ble nominert til Brageprisen i 2012. Hver for seg har de også fått priser og heder. Selv om denne boken har et helt annet visuelt uttrykk enn den forrige, er temaet beslektet: ubeskyttet undring over det store i verden.

I de åpne rommene i teksten må vi dikte inn en bakgrunn. Er mor og Ask på flukt fra noe? Har noen dødd, eller er det en skilsmissehistorie? Når Ask finner nøkkelen til pianoet lar han øredøvende lyd bli et retningsløst uttrykk for de mørke følelsene. Når pianoet blir hentet av husets forrige eier, kommer vi for første gang ut av huset, og Ask opplever hvor vakkert musikken kan fylle vinternatten.

Aisatos illustrasjoner veksler mellom det stemningsskapende og det overtydelige. I de tomme, mørke rommene skinner lyset inn gjennom nakne vinduer. Personene vises ofte mot nøytrale bakgrunner, og følelsene uttrykkes gjennom store øyne.

Ved første gangs lesning tenkte jeg at pianoet skulle vise seg som en forløsende nøkkel med en entydig tolkning som skapte en før-og-etter-situasjon i Asks utvikling. Jeg er jeg glad for at historien er mer kompleks enn som så. Pianoet åpner Asks verden, og viser ham at det ikke trenger å være farlig utenfor hans opprinnelige komfortsone.

Barneleseren vil merke at Ask er sint eller såret, og at dette får uttrykk gjennom pianoet. Kanskje det handler om følelser som Ask ikke kan sette ord på? Sorg over et oppbrudd? Kanskje handler det om musikkens styrke og magi? Om vinternattens stemninger? Det er en følelse der som ordene ikke når helt fram til. Det er den sterkeste kvaliteten ved denne fine boken.

Aftenposten, 16. august 2015

Reklamer

Klima-reality

In Ungdomsromaner on 17.08.15 at 20:55

Lars Mæhle
Bouvetøya 2052
Samlaget

Viktige spørsmål om verdens fremtid

Fra 12 år

Lars Mæhle (44) er en ambisiøs forfatter, som gjerne drøfter store spørsmål i ungdomsbøkene sine. I den brageprisnominerte fantasyromanen Landet under isen (2009) tok han opp forholdet mellom de tre abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam. Denne gangen er det klimaendringene og klimablinde politikere som skildres innenfor rammen av et realityshow i en totalitær fremtid.

Boka kan leses fra flere vinkler: som actionthriller, som polarskildring, som et realityshow, som en variasjon over Matrix’ tema om hvilken virkelighet som er den virkelige, og aller mest som et engasjert innlegg i spørsmålet om planetens fremtid.

Fem ungdommer fra hver sin verdensdel blir sendt til Bouvetøya i Sør-Atlanteren for å kjempe mot hverandre, samtidig som de skal drøfte muligheten for en bærekraftig politikk. Det er en duell med livet som innsats og en milliard i gevinst, regissert av en rik og eksentrisk kineser. Synsvinkelen ligger hos en av de fem, den halvengasjerte jokeren Roland (17) fra Oslo.

I Mæhles versjon av fremtiden har Norge utviklet seg til et oljekorrupt samfunn, hvor det er forbudt å argumentere for grønn teknologi. Dette grepet, hvor han spissformulerer og tydeliggjør de politiske veivalgene i klimaspørsmålet, er en av bokas beste sider. Han lykkes også godt med å skildre ungdommenes møte med den karrige, ugjestmilde øya i nærheten av Sørpolen.

Realityshow som ramme for intrigen er ikke ukjent i ungdomsbøker, vi kan nevne Barneregjeringen av A. Melli, Dødslekene og Battle Royale. Mæhle har imidlertid ikke utviklet de fem ungdommene som typete nok til å skape realitykonfliktene, og heller ikke bestemt seg for om de skal slåss som fiender, eller om de skal samarbeide for å drøfte klimaspørsmål. Showet overskygges uansett av thrillerintrigen som utvikler seg: en ukjent makt er i ferd med å sabotere tv-overføringen, kapre støtteskipet og sette alles liv i fare i det iskalde havet. I 2052 finnes det regjeringer som gjerne ofrer liv for å hindre at klimaspørsmål blir drøftet offentlig.

Det politiske og miljøfaglige stoffet er godt bygget inn i handlingen, dels som diskusjoner, og dels innarbeidet i rammene for det fremtidssamfunnet vi møter. Mæhle har hatt mye på hjertet, og han har lyktes godt med å bygge det inn i en moderne politisk spenningsroman.

Aftenposten, 16. august 2015

Astrid Lindgren – forfatter og forbilde

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:52

I år er det 70 år siden den første av bøkene om Pippi Langstrømpe utkom. Ved jubileet gjenutgis de tre originale Pippi-bøkene i ny oversettelse av Agnes-Margrethe Bjorvand fra Universitetet i Agder. Bjorvand har etter hvert etablert seg som vår fremste Pippi-kjenner og -entusiast. Hun arbeider også med en ny Lindgren-biografi for barn, som utgis til høsten.

De nye Pippi-utgavene innebærer en restaurering av en oversettelse fra 1940-årene som tiden hadde gått ifra. Forkortelser og utelatelser blir korrigert, samtidig som det famøse ordet «negerkonge» tas ut, etter ønske fra Lindgrens arvinger. Målet har vært å komme nærmere Lindgrens egen, opprinnelige stemme, sier Bjorvand. De originale illustrasjonene er også restaurert.

Lindgren-biografien Denne dag, et liv, av danske Jens Andersen utkom på dansk i 2014, og ventes på norsk til høsten, også den i Bjorvands oversettelse. Det er en ryddig og redelig bok, som er ærlig i sin kildebruk, og vet at en god biografi må veksle mellom «en vanlig dag på 50-tallet» og de ulike dramatiske hendelser. Andersen holder fra starten en høflig avstand til sin hovedperson; han forteller hva som skjer, men later ikke som om han kan lese tankene til den unge damen. Etter hvert som kildetilfanget blir større kommer vi nærmere. Astrid Lindgren skrev tross alt både dagbok og utallige brev.

Den sterke og sårbare Astrid Lindgren blir tydeligere for oss for hver ny biografi som utgis. Hun hadde en stabil oppvekst, i et solid gårdbrukerhjem. Hun er skoleflink, og får avisjobb. Så blir hun 18 år gammel gravid med avisens redaktør, som var 30 år eldre enn henne.

I slike vanskeligheter må hun vise hva som bor i henne. Hun føder sønnen Lasse alene i København, beskytter barnefarens identitet, finner et fosterhjem og lever på marginene inntil hun i 1931 skaper et hjem med Sture Lindgren, deres datter Karin og Lasse.

Siden følger familielykke, men også Stures alkoholbruk, damehistorier og tidlige død i 1952. Mens Astrid Lindgren i løpet av årene 1945-58 utvikler seg til å bli en av verdens mest berømte barnebokforfattere, arbeidet hun samtidig halv tid som forlagsredaktør, oppdro en tenåring, ble bestemor, ble radiokjendis i «20 spørsmål», og gråt over en avdød ektemann.

 «Författare hade jag nog blivit i alla fall, men inte en världsberömd författare,» sa Lindgren selv om alle prøvelsene som tenåringsgraviditeten medførte. Melankolien kan tydeligst gjenkjennes i Mio, min Mio (1954). Når man først er oppmerksom på forholdet, er det påfallende hvor mange farløse barn man finner i hennes bøker.

Den omsorgsfulle Lindgren kommer til syne i en brevveksling som nylig utkom på norsk. Fra 1971 til 1992 hadde Lindgren en brevveksling gående med den bråmodne løvetann-jenta Sara Ljungcrantz, som var 12 år gammel da hun sendte det første brevet. Det er snakk om 80 brev, til og fra, i ulike faser av Saras liv. Brevene kan leses som en ungdomsroman, om en rastløs oppvekst. De kan med rikt utbytte også leses som en duett mellom to temperament.

Størst inntrykk gjør det at den verdensberømte forfatteren på 64 tok seg tid til å skrive alle disse brevene, og til å bekymre seg for en forvirret, påståelig 12-åring et sted i Sverige, en barn hun aldri møtte. Det er et vitnesbyrd om genuin omsorg, tenker jeg.

 Den observante Lindgren finner vi i krigsdagbøkene som nå utgis. Like fra krigsutbruddet i 1939 skrev hun dagbok. Det ble en samling på 19 notisbøker. Boken som nå foreligger, stopper ved nyttårsaften 1945, men dagboken fortsetter helt fram til 1961. Lindgren er våken, velorientert og engasjert, der hun veksler mellom å kommentere krigshandlingene og å fortelle om hverdagene i byen og familien. Dette er virkelig en unik utgivelse, både fordi den dekker så mye, og fordi vi møter et interessant menneske på og mellom linjene. Boken inneholder også et utvalg av alle de avisutklipp hun limte inn i dagbøkene. Slik kan denne boken leses på flere måter, både av den som vil møte personen, og den som vil møte tiden.

Lindgrens forfatterskap inneholder glemte skatter som bør gjenoppdages. De fem ungpikebøker fra 1944-54 fortjener å bli relansert. En av dem ble aldri oversatt til norsk, og to er ikke gjenutgitt på 60 år. Både Guri Fjeldbergs ungdomsbiografi (2010) og Jens Andersen peker på at Lindgrens egne livserfaringer og livsvisdom er overraskende synlige i disse bøkene, også om morslykke og kjærlighetsbekymringer. I tillegg er det et betydelig potensial for «vintage chic lit» her. Katis reiser til Paris, Italia og USA foregår noenlunde samtidig med at Audrey Hepburn var prinsesse på vift i Roma og spiste frokost på Tiffany’s.

Likeledes spår jeg at vi vil få en renessanse for de tre bøkene fra Bakkebygrenda (1947- 1952). Vi ser i vår tid en lengsel etter et enklere, autentisk liv, med kjøkkenhage og hjemmestrikking. I Bakkebygrenda kommer vi nærmest et barndomsmiljø som ligner på Lindgrens egen oppvekst, og det er en barndom med lek, alvor og omsorg – i en tid lenge før flerkanalsamfunnet.

Astrid Lindgren representerte en legering av ulike idealer som strømmet gjennom Norden i løpet av 1900-tallet. Fra barndomshjemmet hadde hun en sterk, protestantisk arbeidsmoral og en vilje til å vedkjenne seg sine plikter. Livet lærte henne noe om kvinnekår og kvinnekamp, uten at hun ble noen barrikadestormer for kvinnesaken. Hun engasjerte seg i andre sosiale og politiske spørsmål, og huskes særlig for sitt engasjement for dyrevelferd på 1980-tallet. Og dypest i seg hadde hun en intuitiv forståelse for barns integritet og rettigheter.

Miks så alt dette med en personlighet som var preget av omsorg og redelighet. Dette utgjør en potent miks, og det er ingen overraskelse av denne «gamle kjerringa», som hun kalte seg, fremdeles har potensial til å være et levende og allsidig ideal, for både kvinnerolle og menneskerolle. De fleste av oss kan noen Lindgren-sitater. Og det har vi godt av.

Aftenposten, 31. mai 2015

5 illustratører som preget Astrid Lindgrens bøker

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:48

Ingrid Vang Nyman (1916-1959) fra Danmark er Pippi Langstrømpes illustratør. Hennes tegninger preges av kraftig konturstrek, rene fargeflater og suveren forakt for rette vinkler. Spesielt det siste har preget inntrykket av den rufsete Villa Villekulla.

I tillegg til Pippi har Nyman illustrert Koste-Kari (Kajsa Kavat) og bøker av den norske forfatteren Bernhard Stokke, blant annet Bjørneklo.

Björn Berg (1913-2008) har tegnet Emil. De hadde kontakt allerede Emil-bøkene ble skrevet. Hun hadde sett Bergs tegninger av sin egen sønn, og anekdotene forteller at hun skrev med den gutten i tankene.

Bergs Emil-tegninger er karikaturaktige med mange oppstopperneser. Personene er ofte fanget i bevegelsen. Foruten Emil har Björn Berg tegnet Teskjekjerringa, mer enn 40 bøker av den svenske historikeren Alf Henriksson.

Ilon Wikland (85) er den allsidige, store Lindgrenillustratøren. Hun har gjort Marikken, Ronja, Bakkebygrenda, Saltkråkan, Karlsson på taket og Bråkmakergata. Hennes figurer veksler mellom det søte og en forenklet realisme, med vekt på karakterene.

Wiklands familie flyktet fra Estland da hun var 14. Det har hun fortalt om i barneboka Den lange, lange reisen. Siden 2009 finnes hennes kunst i et eget museum i barndomsbyen Hapsal i Estland.

Harald Wiberg (1908–1986) er Lindgren-illustratøren som svenskene ikke vet om. Som forlagsredaktør utga Astrid Lindgren bildebøker med Wibergs bilder til dikt av Viktor Rydberg og Karl Erik Forsslund.

Det er svært vakre bøker; Wibergs vinternattsmalerier er som små dikt i seg selv. Lindgrens nordiske forlagskolleger hadde ingen tro på å utgi svenske dikt, men ba om en ny prosatekst av Lindgren, og dermed ble boken en eksportsuksess; Reven og nissen fra 1965 er utgitt i 15 land. Bare ikke i Sverige.

Wiborg og Lindgren samarbeidet også om Jul i stallen, hvor juleevangeliet gjenfortelles som om det skjedde i en norrlandsk vinternatt.

 Marit Törnqvist (51) er svensk-nederlandsk, med en mor som var Lindgrenoversetter. Törnqvist er mester for utstillingene i opplevelseshuset Junibacken i Stockholm. Hun har laget bildeboken derfra, som er en kavalkade over Lindgrenfigurer, og hun har siden laget 1989 fire bildebøker med Lindgren-fortellinger fra 1950-årene.

Törnqvist tegner mykt, forenklet realistisk med sans for nostalgi. Hittil har hun veket unna figurer som allerede er illustrert av andre, men vi håper på mer fra henne i fremtiden.

Aftenposten, 31. mai 2015

Jon Ewo – monster og undring i 100

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 17.08.15 at 20:46

Jon Ewo har nylig gitt ut sin bok nummer 100. Det er nok ikke tilfeldig at jubileumsboken ble Otto Monsters strandkaos – den ørtende boken om det snille monsteret i en verden av gørr. Det er et signal om Ewos varierte forfatterskap. Han gjør norsk barnelitteratur mer uvørent rølpete.

 Kemneren og hjerteblod

Ewo (57) er utdannet bibliotekar, og debuterte i 1986 med novellesamlingen Det sies at oktober er en fin måned. De første bøkene hans var for voksne, men siden 1993 har det nesten bare vært barne- og ungdomsbøker.

Ewo deler bøkene sine i to hovedgrupper; de han skriver med hjerteblod, og «entertainment» som han skriver for kemnerens skyld. «De bøkene man skriver fordi man må betale regningene sine – og som er veldig morsomme å skrive – men som ikke har stor litterær dybde. Og så er det de man legger hjerteblodet sitt i – de selger kanskje ikke all verden, men de betyr mye for en selv..»

Otto Monster hører til de morsomme men ikke-dype bøkene, sammen med Marg & Bein-serien som han har utviklet og skriver sammen med Arne Svingen og Ingunn Aamodt.

Ewos seriøse forfatterskap byr også på konvensjonelle realistiske ungdomsromaner. Men Ewo mikser og tøyer sjangre der han kan, og noen av hans mest interessante ungdomsbøker befinner seg i et grenseland mellom fortelling og drøftende essay. Svart. Og cirka hvitt fra 2004 handler om mobbing, og om valg. Gjengvold møtes med en samurai-inspirert visjon om å være individet som bryter voldsspiralen. Et annet romaneksperiment er innen kontrafaktisk norgeshistorie. De nye bøkene 1920 og 1957 handler om ungdom i motstandskamp; i 1920 var Norge totalitær oljekoloni under svensk styre. I 1957 led landet fremdeles under den tyske seieren i verdenskrigen.

Den samme uvørent spørrende tilnærmingen finner vi i fagbøkene om Shakespeare, Jeanne d’Arc, filmens barndom, polarkappløpet og Håkon 3. – barnekongen fra 1204. Hva skjedde, hvem ville det, og hva betyr det?

Reidar og Bjørn

Ewo er en av de mest turnéaktive norske forfattere. Sammen med illustratør Reidar Kjelsen forteller han om med monster med grotesk anatomi og dårlig kroppshygiene. I fjor turnerte han også med sin andre faste illustratør, Bjørn Ousland. Deres bok om 1814 var en stilisert versjon av grunnlovshistorien hvor fire aktører sto mot hverandre.

Til sammenligning er den nye Otto Monsters strandkaos en leken bagatell full av groteske overdrivelser. Stemningen er viktigere enn handlingen. Men innenfor monster-skinnet er det lett å se at Otto også er en vanlig gutt som sliter med at ingen forstår ham. Særlig er den selvopptatte faren en kilde til både komikk og ubehag.

Når Ewo bruker tid på seriebøker og underholdning dekker han behov og etterspørsel fra lærere og foreldre. Det har nok også sammenheng med at Ewo er en kompetent «yrkesforfatter» i beste forstand; en som både skriver av inspirasjon og som skrivehåndverker. Han veksler mellom ulike lesergrupper, og han forstår seg på iscenesettelse – se bare promobildene til Marg&Bein.

Spørrende

Ewo veksler mellom barnslig humor, dramatiserende sakprosa, og resonnerende romaner. Det går en rød tråd av spørrende forfatterholdning gjennom alt dette: Ewos bøker er på sitt beste når forfatteren og hovedpersonen forfølger en idé sammen; de tar tak i et dilemma som de nøster opp for å se hvor det ender. Den nysgjerrigheten har gitt forfatteren Bragepris og mange andre fortjente priser. Og den kan gi leseren fine gleder.

Aftenposten, 19. april 2015

Gutter som stjeler energi

In Ungdomsromaner on 17.08.15 at 20:43

Heidi Sævareid
Slipp hold
Mangschou

Fra 13 år

Enkel moral, fint generasjonsbilde

Moralen i Sævareids andre roman kan oppsummeres i én setning: ikke bruk energi på gutter som får deg til å føle deg liten og dum. Mari (18) går på Foss videregående, og mistrives med den nedlatende og kontrollerende kjæresten Torger. Romanen følger oppbruddet, og tilknytningen til en ny kjæreste, August.

August driver med suspension; en kroppskunst hvor utøverne henger i kroker som er stukket gjennom huden. Maris møte med dette miljøet blir – paradoksalt nok – en del av hennes løsrivelse. Suspension blir en frihetsvei og et brudd med det dannede, forventede. Litterært sett fungerer likevel ikke avsnittene fra dette miljøet helt optimalt, det velvillig introduserende blir for tydelig.

Det er noen likheter mellom debutromanen Spranget (2013) og denne boken; det halvt dokumentariske møtet med en subkultur – forrige gang var det en tett kristen menighet, kombinert med en kvinnelig jeg-persons søken etter selvstendig fotfeste.

Sævareid skriver vakkert om hvordan det nye forholdet vokser fram; de største kvalitetene i boken ligger likevel i den uroen Mari føler før og etter bruddet med Torger. Mange som har kjent ubehag i et forhold kan kjenne seg igjen i dette. Med på kjøpet får vi et fint generasjonsportrett fra kollektivene på Løkka, med kafeen Liebling, og en presis iherdighet i forsøkene på å lese mellom linjene i sosiale medier.

Aftenposten, 12. april 2015

Da han ble til henne

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 17.08.15 at 20:41

Harald Nortun
Eksperimentet
Samlaget

Fra 10 år

Komisk og pikant dramatisering av ulike forventinger

Harald Nortun (42) fra Møre og Trondheim har med sin fjerde barnebok levert en velskrevet og poengtert bok om kjønnsroller og identitet.

Tvillingene Amund og Amanda er på vei til en kort ferie hos besteforeldrene. Underveis bestemmer de seg for å bytte identitet. Først vil de bare narre besteforeldrene, men de blir fanget i rollene, og må spille videre med større publikum: søskenparet Silje og Stefan i nabohytta. Det er Amund som forteller, og vi følger ham gjennom sminking, kjoleprøving og en date med Carl fra sørlandsbyen.

Historien har fine lag av pinlighetskomedie, men er mest drøftende om hvordan kjønnsroller oppleves utenfra og innenfra: hvordan blir Amanda behandlet nå som hun framstår som gutten Amund; og hvorfor kjenner Amund seg mer hjemme i en fortrolig samtale i rollen som venninne enn han ville gjort som gutt på fisketur. Amund synes det er ubehagelig å bli tvunget inn i prøverommet, men må likevel konstatere at han kler kjolen bedre enn guttejenta Amanda ville gjort.

Dette er ikke den eneste boken som drøfter kjønnsroller og kjønnsidentitet. Vi husker Ulf Starks Jeg tar sjansen (1984) og Maria Gripe Skygge-serie (1982–88). Svenske Jessica Schiefauer bruker en magisk plantesaft i Pojkarna (2011) hvor tre venninner kan veksle mellom jente- og guttekropper. Boken er ikke oversatt til norsk, men vant Augustprisen og ble nominert til Nordisk råds barnebokpris. Fra USA fikk vi i fjor Forvandlerne, hvor Ethan en dag våkner som jente og må takle et nytt liv.

Både Schiefauer og Nortun får fram dobbeltheten: hvordan man blir satt i bås av sin kjønnsrolle; og i hvilket kjønn føler man seg mest hjemme med sin personlighet? Typisk nok er det lettest for Amanda å være røff guttejente; og når bløffen avsløres for vennene er det Amund som blir skjelt ut som ekkel. Nortun stopper før spørsmålene om seksualitet dukker opp; men Amund er uansett klar på at han mistrives i den tradisjonelle gutterollen.

Aftenposten, 12. april 2015

Å sette pris på Dag og Mari

In Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:38

Mandag 9. mars var jeg for første gang til stede under utdelingen av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. Det var hyggelig, morsomt og passe opphøyet.

Prismottagerne er gjennomgående dyktige, og de har alle fortjent sine priser. Når redaktøren for barnebokkritikk.no har bedt meg om å kommentere årets prisutdeling, skal jeg forsøke å gjennomføre en balansegang hvor prøver å peke på noen tendenser, uten at jeg gjør kommentaren til en omkamp om prismottagerne var de rette vinnerne.

En pris til Dag og Mari

Den aller viktigste tendensen er at forfatterutdanninga ved Norsk Barnebokinstitutt virker! Den leverer på flere plan. Mange av prisvinnerne har vært elever der. De har utviklet en kollegial lagånd som gjør at de jubler for hverandre, og mange av prisvinnerne takker studieleder Dag Larsen og studiekameratene for inntrykkene de fikk mens de var studenter.

Det var fire debutanter blant de åtte prisvinnerne. Tre av dem har altså gått på forfatterutdanninga ved barnebokinstituttet: Liv Marit Weberg, Lise Forfang Grimnes og Eli Hovdenak.

Forfatterutdanninga tar opp 12 studenter annethvert år, og har siden de startet opp i 2006 vært ansvarlig for å utdanne en stor del av den nye generasjonen av forfattere. Dette har mange fordeler: vordende forfattere får hjelp til å ta sine skrivedrømmer på alvor, de ser ut til å bygge et støttende nettverk, og jeg gjetter at forlagene kan merke at en del av debutantene er mer kompetente.

Den eventuelle baksiden av suksessen med studiet er kanskje at det føles vanskeligere å slå gjennom som debutant for den som ikke har denne utdanningen, erfaringen og nettverket. Jeg vet ikke, men skulle gjerne visst mer om dette. Kanskje er tiden inne for en bred og drøftende presentasjon av denne utdanninga?

En annen indirekte vinner er redaktør Mari Retvedt Røed i Aschehoug. Både Liv Marit Weberg og Lise Forfang Grimnes nevnte henne i sine takketaler, og takket for godt samarbeid.

Lite overlapping av nominerte

For 2014 ble det til sammen nominert 11 bøker til å vinne de tre største prisene i norsk barnebokbransje: Brageprisen, Kritikerprisen og Departementsprisen. Disse nominasjonene ble delt på 10 ulike bøker, og det er bare Lisa Aisatos En fisk til Luna som ble nominert til to priser. Hun ble til gjengjeld ikke nominert til noen av de tre aktuelle departementsprisene.

Det er ikke så lett å forstå eller forklare hvorfor det er slik. Det er ikke helt det samme med prisene for voksenbøker. Til Brageprisen og Kritikerprisen for voksne ble det nominert henholdsvis fire og tre bøker; her ble både Ingvild H. Rishøi og Rune Christiansen nominert til begge prisene.

Hvorfor blir så mange ulike bøker nominert til ulike barnebokpriser, med så liten overlapping? Noen priser er annerledes enn andre – ARKs barnebokpris er for eksempel mer orientert mot underholdningsverdien, men disse tre som jeg nevnte er vel i utgangspunktet innrettet mot å finne «den beste boka», uten noen avgrensninger.

Det enkleste svaret er at litterære kvaliteter ikke er lett å definere etter objektive kriterier. Jurymedlemmenes personlige smak spiller inn. Det neste svaret er at dette vil variere fra år til år; noen år er det ei eller to bøker som utmerker seg uten tvil (Maria Parr vant to av disse tre prisene for 2009, og ble nominert til den tredje; Kari Stai vant en pris i 2012 og ble nominert til en annen), andre år er det større bredde og flere bøker i tetsjiktet.

I tillegg kan det nok oppstå flere nye premisser under prosessen i gruppa. Noen eksplisitt formulert, andre underforstått eller delvis kommunisert mens man diskuterer enkeltbøker. Slike halvveis usagte premisser kan f.eks. være å gå utenom forfattere som allerede må regnes som kanoniserte, unngå oppfølgerbøker, ta vare på balanse mellom kjønn, forlag eller målformer, eller å løfte fram forfattere som i mange år nesten har nådd opp. Eller kanskje jakten på et konsept: «skal vi gjøre det til et debutantår?»

Konsekvensene av at prisene går til ulike forfattere er ikke drastiske. Det verste som kan skje er at det blir tydelig at det ikke finnes noen objektive kriterier for hva som er den beste boka. Juryer er mennesker med en kombinasjon av bred leseerfaring og personlige preferanser; deres vurdering er ikke fasiten, men et personlig valg. I noen tilfeller – som med Finlandiapriset, består jo juryen av bare ett menneske.

De fleste norske barnebokprisene roterer jurymedlemmer såpass ofte at vi sjelden rekker å merke oss preferanse eller personlig profil over tid.

For forfatterne (og for så vidt for juryene også) vil ulikheten fungere som en sikkerhetsventil. Selv om én jury overser åpenbare kvaliteter i en bok, kan den bli sett og løftet fram av en annen jury. Og for ordens skyld: Det bør kanskje nevnes som en del av denne diskusjonen at jeg selv sitter i juryen for kritikerlagets barnebokpris.

Bjørns mesterstykke – og andre kommentarer til de enkelte prisene

Eli Hovdenaks bok Øya var ved første øyekast mest bemerkelsesverdig for å være utypisk som norsk bildebok anno 2014. Noen av dagens trender er todimensjonale figurer a la Kari Stai og Ragnar Aalbu, hyperrealisme a la Stian Hole og collager a la Jill Moursund. I lys av dette er det noe nostalgisk og tidløst over Hovdenaks akvareller. Det tjener juryen til ære at de så kvalitetene i det, og jeg mistenker at juryleder Anne Schäffers bildekunstkompetanse har vært utslagsgivende.

Anna Fiske fikk illustrasjonsprisen; knyttet til seks ulike bøker som utkom i 2014, tre med hennes egen tekst, og tre til andre forfattere. Fiske fortjente absolutt prisen, og jeg forstår godt at juryen ville hatt problemer med å velge én av bøkene som «vinnerboka». Likevel tror jeg juryen bør være tydelige på at illustratørprisen skal tildeles for arbeidet med ett godt verk, ikke for flid og bredde. Prisen til Fiske inngår i et mønster hvor Trond Bredesen vant i 2012 for tretten kunstdetektivbøker, og Bo Gaustad vant i 2013 for tre ulike bøker.

Det var både hyggelig og berettiget at Bjørn Ousland fikk spesialprisen. Han har tidligere vunnet fire priser for tegneserier fra 1985 til 2002 og én illustrasjonspris – i tillegg til å være unevnt illustratør på Jon Ewos Shakespeare-biografi fra 2003. Ousland har utviklet seg betydelig siden forrige pris; med sine fire polarbøker har han vist at han mestrer den store oppgaven å forene ulike virkemidler og sjangre, sample tekstutdrag fra dagbøker og ulike typer illustrasjoner og smi det sammen til en effektiv, fengende og interessant historieframstilling.

Anmeldere som forsømmer vinnere

I NRKs reportasje fra prisutdelingen ble det poengtert at vinnerne ikke har blitt anmeldt i de tradisjonelle mediene. (Heller ikke av NRK selv, kunne jeg jo ha tilføyd med en viss hårsår skadefryd.) Fire av syv vinnere har imidlertid blitt anmeldt på barnebokkritikk.no. At Lise Forfang Grimnes’ Kaoshjerte er fanget opp av bloggerne, er ikke så rart. Det er tette bånd mellom fantasylesing og bokblogging, ikke minst når det gjelder fantasy med sterke jenteskikkelser.

Det er vrient å kommentere dette uten å gå i forsvar, i og med at jeg selv er barnebokanmelder i Aftenposten. Så får det heller bli litt forsvar, da. Hovedproblemet er at det er mindre plass til barnebøker i avisene enn vi skulle ønske. I tillegg prøver vi to som anmelder barnebøker i Aftenposten å spre oppmerksomheten; vi vil ikke bare anmelde prisvinnerkandidater, men også observere trender og kommentere bestselgere. Sånn sett er det betegnende at jeg i løpet av 2014 var innom hemmelig agent-boka Boy Nobody, som vant oversetterprisen, men dessverre ikke anmeldte Liv Marit Webergs Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Eli Hovdenaks Øya eller Lise Forfang Grimnes’ Kaoshjerte.

En annen forklaring på at både Aftenposten og andre aviser overså vinnerne er, som nevnt ovenfor, at tetsjiktet av gode bøker og mulige prisvinnere var bredere i 2014 enn i andre år. Vi kan selvsagt kompensere med å kommentere eller anmelde når nominasjonene foreligger – slik jeg gjorde med de nominerte til kritikerprisen, men det er delte meninger om slikt etterpåklokt anmelderi.

Først publisert på barnebokkritikk.no, 19. mars 2015

%d bloggere like this: