Gutteromaner i eksotiske strøk

Gode leser – du skal straks lese tegneserieutgaven av R.M. Ballantynes roman Gorillajakten fra 1861. La oss først ta et tilbakeblikk på noen viktige forutsetninger for denne fortellingen.

Canada og andre fjerne himmelstrøk

Robert Michael Ballantyne ble født i 1825 som det åttende barnet i en skotsk middelklassefamilie.  I årene etter hans fødsel hadde familien en anstrengt økonomi. Roberts far Alexander ( «Sandy») og onkler var såpass gode venner av og økonomisk involvert i den store skotske forfatteren Walter Scott (blant annet Ivanhoe), at de led store tap da Scott i 1826 var på randen av konkurs.  Som 16-åring fikk Robert  jobb i Hudson’s Bay Company og dro til Canada hvor han arbeidet som handelsbetjent ved flere av selskapets handelsstasjoner fra 1841 til 1847.  Han skrev regelmessige brev hjem, og i mars 1846, mens han oppholdt seg på den lille utposten Isle Jeremie, begynte han å samle notater til en sammenhengende fortelling om livet i villmarken.  Da han kom hjem, skrev og illustrerte han Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America, som utkom i privat distribusjon i 1847, og ble solgt til slektninger og venner fra Canadatiden.  Året etter kom en ny utgave, i vanlig distribusjon, og dette regnes som hans forfatterdebut.

Hans neste forfattergjerning var oppdatering av en bok fra 1832 om utforskningen av Nord-Amerika, den utkom i 1853 mens han selv arbeidet som kontorist. Den ble fulgt av noen andre bøker, blant annet The Young Fur Traders (1856), en ungdomsroman hvor han bruker sine erfaringer fra Canada. Våren 1857 inntraff to viktige begivenheter: Han fulgte en venn på en tre måneders reise langs norskekysten (og skrev senere om det i Chasing the Sun, or Rambles in Norway, 1864), og det ble holdt familieråd om hvorvidt Bob skulle si opp sin faste jobb, og satse på forfatteryrket. Det endte med at han satset på forfatterkarrieren, og han fikk en flying start med Koralløya samme år og fant snart en nisje med guttebøker hvor spenning ble mikset med dokumentarisk stoff fra fjerne land eller ulike samfunnsområder. Etter hvert kom han til å skrive mye om sjøredningstjenesten. Han døde i 1894 under et opphold i Roma.

Gorillaene

Gorillajakten var svært aktuell da den kom i 1861. Den fransk-amerikanske oppdageren Paul Du Chaillu (1831–1903) hadde vokst opp i Vest-Afrika, hvor faren drev handel. Han kom til USA i 1852, og fikk raskt støtte fra Philadelphia Academy of Natural Sciences til en oppdagelsesreise i Gabon. Våren 1861 utga han en bok om afrikareisen (1855–59) : Explorations and Adventures in Equatorial Africa, with Accounts of the Manners and Customs of the People, and of the Chace of the Gorilla, Crocodile, and other Animals. Boken vakte oppsikt, både fordi den var en førstegangsberetning fra kartets og zoologiens hvite flekker, og fordi den ble et bidrag til debatten om apenes stilling vis-à-vis menneskene, som kom i kjølvannet av utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse i 1859. Du Chaillu skaper assosiasjoner når han omtaler gorillaene som «the feroucious wild men of the forest», og vi hører et ekko fra Du Chaillu når Ralph i Gorillajakten sier at det er «noe uhyggelig menneskelig» ved den første gorillaen de feller. Ballantyne hadde utgitt The Red Eric; or The Whaler’s Last Cruise i september 1861, og arbeidet egentlig med planer om enda en sjøroman. Hans daværende forlag så imidlertid mulighetene i det dagsaktuelle stoffet og bestilte en guttebok om gorillaene. I et kappløp med tiden, hvor forfatteren selv sto på trykkeriet og leste korrektur, ble boken ferdig den siste uken før jul.

Koralløya

Gorillajakten er en frittstående roman, men har likevel en forhistorie. Vi får nemlig vite at de tre vennene hadde opplevd dramatiske eventyr sammen seks år tidligere. Dette hadde forfatteren skildret i Koralløya (1857), som var hans største suksess, og som innledet en gutteboktradisjon med dramatiske eventyr i fjerne farvann.

Ralph (15 år og jeg-forteller), Jack (18) og Peterkin (14) er de eneste overlevende etter et skipbrudd og redder seg i land på en øy i Polynesia. Her opptrer de som oppdagere, skattejegere og ufrivillige pirater. Og ikke minst som sivilisasjonsbringere! Det er typisk for Ballantynes bøker at den hvite mann (og den hvite tenåringsgutt) er den overlegne rase, og kan og bør hjelpe alle som ikke er like heldig stilt: «The white mans burden» innebærer at britiske menn og ungdommer kan gripe inn i alle slags prosesser mellom voksne mennesker i underutviklede egner – gi råd om krig, ta avgjørelser om tro og skikker, dømme i kjærlighetsforviklinger og berge mennesker fra nød og fare.  Men dette er det vanskelig å klandre Ballantyne for, det var et verdensbilde som var rådende i hans samtid.

William Goldings roman Fluenes herre (1954) skildrer med dyster realisme en gutteflokk på en øde øy; ikke som unge gentlemen på utflukt fra kostskolen, men som primitive, hatefulle krigere. Romanen er en reaksjon på en hel boksjanger, men Golding skal særlig ha hatt Koralløya i tankene, noe vi også kan se av navnene han bruker: Ralph og Jack.

Sjørøverøya

Ballantyne er stort sett er glemt nå, og han ble aldri særlig kjent i Norge. På høyden av sin karriere, mellom ca 1870 og 1890, var han imidlertid «a household name» og britiske gutters favoritt som hard-pakke-under-treet til jul.

Ballantyne var som nevnt forbundet med forfatteren Walter Scott (1771–1832) gjennom farens forretningsvirksomhet. I og med Koralløya ble han selv et forbilde for neste generasjon. Robert Louis Stevenson (1850–94) var som barn en stor fan av Ballantyne, og i første utgave av Skatten på sjørøverøya (1883) står et vers hvor forfatteren stiller seg selv i en litterær tradisjon med tre navngitte forgjengere, William Kingston, R.M. Ballantyne og James F. Cooper:

And all the old romance, retold
Exactly in the ancient way,
Can please, as me they pleased of old,
 […]
Kingston, or Ballantyne the brave,
Or Cooper of the wood and wave:
So be it, also! And may I
And all my pirates share the grave
Where these and their creations lie!

Bokstavrimet «Ballantyne the brave» ble senere også tittelen på den eneste større biografien om Ballantyne, skrevet av Eric Quayle i 1967.

Viktoriatiden og de illustrerte klassikerne

Legg merke til hvordan Gorillajakten starter. En ung mann har en idé om å reise til Afrika på jakt, og straks får han med seg to venner. Ingen av dem spør seg om de har råd, eller om det passer å ta ferie. Det dreier seg om rike og eventyrlystne unge menn uten sosiale forpliktelser, på dramatiske eventyr blant ville dyr og mennesker ute i imperiets ytterkanter.

Ballantynes voksne liv utspilte seg i dronning Viktorias regjeringstid 1837–1901. I Viktoriatiden var det britiske imperiet på høyden av sin makt, solen gikk aldri ned i dronningens rike, og alle deler av verden var britisk interesseområde. For noen år siden var jeg i Edinburgh, og besøkte Edinburgh Castle. Slottet er en blanding av Akershus og Nidarosdomen: kongelig kroningssted, historisk festning, krigsmuseum og nasjonalhelligdom. I Scottish National War Memorial fantes det minnetavler over falne skotske soldater. Bygningen var imponerende, litt kirkeaktig, og man skal selvsagt alltid møte de dødes minne med respekt. Likevel gikk jeg rundt med en stor undring mens jeg så på listene over skotske soldater som hadde dødd i India, boerkrigen og på andre kamparenaer fra imperiets historie: «Hva i all verden gjorde de der!?» Jeg ble minnet om besøket i Edinburgh da jeg leste Ballantynes bøker. Det må være noe av den samme imperiementaliteten som sender skotske regimenter til alle verdenshjørner, og som gjør at Ballantyne, Stevenson og deres samtidige kan skildre verden som engelskmennenes lekegrind og eventyrland.

Den danske barnebokforskeren Torben Weinreich har studert serien Illustrerte klassikere; han fant ut at 65% av serien er basert på engelskspråklig litteratur, at over halvparten av titlene er fra perioden 1850–1900, og at hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Hva kan det være med denne imperietiden som gjør dens bøker til «klassikere»? Barnebokkjenneren Finn Barlby har sagt at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv». Viktoriatidens guttebøker gir oss en eventyrverden hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale og etniske roller er ferdig definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Det er også en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner med å finne i en bok. Et annet særtrekk ved bøkene er at eventyrlyst og plikten overfor fedrelandet går hånd i hånd. I Gorillajakten blir jakteventyret avrundet med en samfunnsnyttig innsamling av sjeldne dyr. Vi finner en lignende miks av personlig eventyr og følelsen av å representere imperiet i Skatten på sjørøverøya: I personfortegnelsen bak i den boken står det om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en forbindelse mellom den britiske kronen og romanens hovedpersoner på deres skattejakt.

Litteratur

• Torben Weinreich. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier. Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
• Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
• Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991

Fra kjøkkenbenken i Småland

Den gjengse oppfatningen er vel fremdeles at små forlag – ofte kalt kjøkkenbenkforlag – plukker opp restene etter de store, men det kan se ut som om småforlagene har flere ulike strategier.

Arbeidet som barnebokkritiker i Aftenposten førte til at jeg i januar hadde stuegulvet fullt av fjorårets barne- og ungdomsbøker fra de små forlagene. Tre av disse anmeldte jeg i avisen 25.1.: det franske helteeventyret Tobie Lolness og de norske billedbøkene Pappa og Sofia i tribunetrøbbel og Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa. I denne omgang skal jeg gi noen bredere inntrykk av hva som pågår i de små forlagenes virksomhet, langt unna Akersgata og Sehesteds plass.

Et gjennomgående mønster er at det ofte synes utenpå en bok at den er utgitt på et lite forlag. Det handler noen ganger om at man velger illustratører som er naboer eller venner, uten bokerfaring. Andre ganger handler det om formgivning: skrifttyper, tekstplassering; eller om hvilke typer tekst som finnes på omslaget og tittelsiden. Blant småforlagene finnes etter hvert mange som har lest mange nok bøker til å vite hvordan en bok skal lages, men det finnes fremdeles også noen glade amatører.

Varianter av småforlag

Det finnes flere grader av det å være et lite forlag. De aller minste kjøkkenbenkforlagene er ikke en gang registrert i den norske bokdatabasen, som leverer data til alle bokhandlerne – også nettbokhandlerne, men baserer seg på salg via egen nettside og i nærmiljø. Og kanskje de håper på kulturfondet? Sist jeg undersøkte det, var det en forholdsvis høy inngangsbillett for å bli registrert som forlag i bokdatabasen, så hvis man bare gir ut én bok, og ikke regner med landsomfattende etterspørsel, kan den terskelen føles høy. I den bunken med bøker som jeg sitter med nå er det bare én bok som ikke er registrert i bokdatabasen. Neste fase er å bli medlem i forleggerforeningen, og dermed inngå i en eller flere av abonnementene i bransjeavtalen som gjør at man skal levere førsteeksemplar til de fleste bokhandlerne. Innenfor disse strukturene ser det også ut til å være variasjon, som jeg bare kan bedømme subjektivt og skjønnsmessig. Noen forlag, som Skald, Magikon og Front ser ut til å ha ambisjoner om å ligge på samme litterære og boktekniske og distribusjonsmessige kvalitetsnivå som «de store» forlagene, mens andre ser ut til å velge andre strategier.

Det vi kaller småforlag rommer alt fra foretak med 2-4 årsverk (som Skald) til hobbyprosjekt med én bok hvert 3-5 år, og et bredt spekter av forretningstrategier. Det kan oppsummeres raskt med tre stikkord: selvråderett, restverdiredning og nisjekompetanse. Disse tre stikkordene kan overlappe.

Egne hjertebarn

Det er vel ingen som gir ut bøker på «Eget forlag» lenger; alle finner et distinkt forlagsnavn. Egil Moe har skrevet Alle bor i Sungsungsung om Solveig som oppdager at foreldrene hennes er fosterforeldre, og gitt den ut på sitt eget forlag Sogesmia med tegninger av Line Lorna G. Tessem. Tor Harald Blom har skrevet og illustrert en fabel om Tåkegrimen og om verdien av vennskap, og gitt den ut på sitt eget forlag Jinglepaper Studio. Ane Nordin Løvå har skrevet om Pappa og Sofia i tribunetrøbbel om å være liten på fotballkamp, og gitt den ut på sitt eget Første Akt barnebokforlag, med bilder av Kasper A. Tuvnes. Løvås bok skiller seg ut fra de to andre ved at den ikke har noen åpenbar intensjon om å gi leseren en bestemt lærdom.

Det er i det hele tatt karakteristisk for småforlagsbøkene at de er fulle av gode intensjoner fra forfatternes side; og det framstår som et mønster at disse intensjonene om hva man vil lære barn noe om, har vært førende for bokprosjektet, kanskje på bekostning av andre vurderinger som kunne vært med i bokprosessen. De gode intensjonene handler som regel om uangripelig gode saker, med en akseptabel moral, men det blir ikke alltid gode bøker av den grunn: I barne- og billedbøker fra småforlagene kan vi lese om fosterbarn, dysleksi, sorgprosesser, naturvern, høydeskrekk og barndom i Bergen for 130 år siden. Den sistnevnte er Bente Borgens Concordia, en bergenshistorie fra gamle dager på forlaget Livskunst (!). Borgen har gjort fin research og har godt barneperspektiv i skildringen av hverdagslivet før i tiden, men skriver litt for melodramatisk og ordrikt.

Små forlag kan være en hobbyvirksomhet og/eller et forsøk på å skape sin egen arbeidsplass. Det har lenge vært et mønster at små forlag gir ut forfatternes egne hjertebarn. Det ser ut som om vi har funnet en annen, ny trend også: småforlag gir ikke bare ut egne manus, men også gullkorn de har funnet utenlands. Slike småforlag er for eksempel Heinesen forlag, som tidligere har gitt oss And, døden og tulipanen, og Gresvik forlag. Gresvik forlag drives av franskfilologen Marte Gresvik, som selv har oversatt alle tre bøkene hun har utgitt; to av dem fra fransk. Den røde Skorpen av Charlotte Moundlic skildrer en liten gutts tanker i dagene etter morens død. Den blåfargede Skyenes prins, av Christophe Galfard er fra en side sett en fantasyroman i kjent stil, om kampen mot en urettmessig tyrann, og fra en annen side sett en didaktisk fortelling om vær, klima, skyer og atmosfære, med innlagte faktasider.

Å finne en nisje

Det kan se ut som om mange små forlag arbeider innenfor ledige nisjer i bokmarkedet. Nisjer som de store forlagene ikke har kompetanse om eller tro på at er økonomisk drivverdige. Dette kan være det religiøse litterære kretsløpet, slik som de kristelige forlagene Hermon og Lunde gjør, eller regionale nisjer, slik Orkana forlag gjør, og slik Bente Borgens bok Concordia, en bergenshistorie fra gamle dager gjør.

Den klassiske småforlagsforståelsen er at de gir ut bøker som de store forlagene har avvist. Snøfugl forlag i Trøndelag har til tider framstått slik, med en sprikende portefølje av skjønnlitterære bøker. Publica forlag i Rogaland er et av flere nye forlag som utgir bøker mer eller mindre for forfatternes regning. Hos Publica fant jeg naturvenner og pussige småtroll, men også en real barnekrim. Gerhard Våland Sunds På sporet av mesterhjernen er en miks av realistisk miljø og overnaturlige skurker slik Arne Svingen bruker i noen av sine bøker, og på et litterært nivå som i mine øyne ligger innenfor innkjøpsordningen og uten skam kunne ha vært gitt ut på et større forlag. På Snøfugl forlag fant jeg Lillemor Vatns Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa, som antagelig må oppfattes som en slags folkelig barnelitteratur: hjemmeværende bestemor i rosa hus i skogkanten er dagmamma for barnebarnet Malin. Det er besjeling av gjenstander (klesklypa tenker), bestemor med god tid, barn med interesse for bestemors ting og respekt for gamle skikker og selvsagt er det saft og boller. Bildene er amatøraktige med røde roser i kinnene. For bokkjøpere og høytlesere som ikke er angrepet av urban ironi vil dette antagelig føles både riktig og hyggelig. Boka utkom i 2010, og er oversatt til svensk! Oppfølgeren fra 2011, som forteller om bestemor, Malin, støvkluten og gulvkluten, er en svakere variant av den samme historien.

Mange småforlag arbeider også innenfor språklige nisjer, de importerer bøker som de store forlagene ser ut til å ha oversett, eller kanskje ikke har kapasitet til i sin egen katalog. Det kan bero på at man har en særlig språkkompetanse, at man har kontakter med innsikt, eller tar sjanser som de andre ikke tar. Både Gresvik og Fortellerforlaget utgir franske barneromaner; og Fortellerforlaget gir også ut en barnekrimserie fra tysk og billedbøker fra Nederland. Noen ganger handler forleggeri også om å ta seg tid til å finne et bok som det følger oversettelsesstøtte med, slik Bokvennen forlag gjorde med tsjekkiske Viola Fischerovas Det langsommeligheten fortalte, eller Fortellerforlaget gjorde med de to nederlandske billedbøkene Gutten som ikke ville være redd og Momo leier en katt. Begge disse siste bøkene er fine og godt innenfor mainstream, med sine fortellinger om mot og om enken som fant trøst i et kjæledyr.

Fra liten til stor

Fortellerforlaget er forresten verdt en studie i seg selv. Forlaget har på fem år gått fra å utgi bøker som forleggeren Finn Valgermo skrev selv, til å ha en bred, god og variert portefølje, og medlemskap i Forleggerforeningen. Katalogen omfatter nå både romaner for barn, og internasjonale samtrykk av klaffebøker, andre billedbøker, og en serie barnefaktabøker i fullfargetrykk fra Oxford University Press.

Og det kan minne oss om to ting: for det første at det ser ut som en naturlov i bokbransjen at forlag kommer og går. Alle som har brukt tid i et antikvariat eller bibliotekmagasin vet at det har eksistert forlag tidligere som har forsvunnet nå, og vi ser hele tiden at nye forlag oppstår og vokser. For det andre: innenfor det vi litt upresist kaller «småforlag» finnes det både forlag som er lykkelige som liten og bare vil utgi det de selv liker personlig, og forlag som har ambisjoner om å spise kirsebær med de store, og ikke er redde for å vokse, det gjelder forlag som Fortellerforlaget, Skald, Margbok og Magikon.

Tre strategier

Jeg begynte med å si at småforlagene hadde tre ulike strategier: selvråderett, restverdiredning og nisjekompetanse. Selvråderetten handler om forfatterens mulighet til å bruke egne penger på å gi ut en bok når de store forlagene ikke er interessert; restverdiredning og nisjekompetanse handler om se kvaliteter som ikke fanges opp av de store forlagene, og kjenne sine nisjer i markedet så godt at man vet hvorvidt den boka kan gå i pluss.

I den bunken med bøker fra småforlag som jeg har omgitt meg med de siste ukene har jeg funnet både det vanlige, det alt for søte, det som gjelder en god sak, det som passer for noen og det dårlige. Blant det dårlige kan så vidt antydes en versefortelling om dyr – i pinlig haltende vers; den bør ellers glemmes og ikke navngis. Blant det som passer for noen kan jeg gjerne trekke fram Karen Kingsburys Prinsessen og de tre ridderne fra Hermon forlag, som er en på alle måter rosa billedbok om at omtanke er bedre en dumdristig mot. Blant det som gjelder en god sak kan nevnes Hanne Kristin Rohdes fortelling om Kråka som hadde høydeskrekk fra Commentum; det er en velment og hjemmeillustrert fortelling om å få nye venner som kan hjelpe deg når det trengs. Blant det alt for søte tenkte jeg først og fremst på «bestemor-og-barnebarn-bøkene», men vi kommer heller ikke utenom Kari Wærums Salt og Pepper på Orkana forlag, en fotobilledbok om to bjørneunger i dyreparken Polar Zoo i Troms. Men stadig flere av bøkene fra små forlag er «vanlige», i den forstand at de holder et greit mellomnivå, verken glitrende gode eller pinlig dårlige.

Publisert 15.2.2012 på barnebokkritikk.no

Hvem snakker de til?

Ingunn Burud mfl
Kappflygning i all slags vær
Gyldendal, 2011

Philip Newth
AU! Den grusomme tannpinens historie
Omnipax, 2011

Erna Osland
Når du går på ei bru
Mangschou, 2011

Finn Wellberg
Kaja, bestefar og maurtua
Liv forlag, 2011

I denne lille bunken på fire bøker peker det seg raskt ut fire skriveposisjoner: forskningsformidleren, forfatteren, kåsøren og bestefaren. Fire nye norske sakprosabøker for barn gir god anledning til å se på hvilken posisjon forfatterne plasserer seg selv i, og hvor de plasserer leserne/lytterne.

Den empatiske sakprosaen
Erna Osland har skrevet mange gode og originale sakprosabøker for barn tidligere. Noe av det karakteristiske ved bøkene er at hun velger tema som det sjelden skrives om, eller som det sjelden skrives om på den måten. Mest kjent er hun for de tre zoologibøkene om tenner, fedre og symbioser.

Ved å velge naturfagemner som går på tvers av den biologiske systematikken, har Osland tatt et grep som gir rom for et empatisk perspektiv og en litterær lesning, i stedet for den utgreiende eller leksikalske teksten vi ofte møter i sakprosaen. Nina Goga har sagt at Osland «forstår faglitterær skriving som språkarbeid […] Med anslaget ’tenk deg at du lå i vogga, og så begynte du å få hoggtenner!’ dreier hun oppmerksomheten mot leseren og holder zoologien tilbake».

Denne gangen skriver Osland om ei bru i sitt eget nærmiljø: Brandangersundbrua. Eller; egentlig skriver hun ikke (bare) om denne brua, det går kanskje an å si at hun skriver om bruer, med utgangspunkt i det konkrete og nære. Ut fra det jeg har lest i et intervju med henne i lokalavisen Strilen er boken forfatterinitiert. Likevel får jeg under lesningen følelsen av at dette er en oppdragsbok; den ligner på en bok som kunne vært resultat av at en fylkesordfører eller vegdirektør ønsket å lage en annerledes dokumentasjon av byggeprosjektet.

Noe av utfordringen med boken er at den er tre bøker på en gang, og at det er krevende å holde dette trekantsambandet sammen innenfor permene. For det første er den en bok som drøfter hva, hvordan og hvorfor om bruer og brubygging. Her forklarer Osland mer om statikk, spenn og krefter enn det som er vanlig i barnefagbøker, og hun setter også brubygging inn i en kontekst av behov og politikk. Veldig bra, begge deler. For det andre er det en fotodokumentasjon av byggingen av Brandangersundbrua; formgitt i en rolig fotoalbum-aktig form. Når jeg fikk inntrykk av at dette kunne være en oppdragsbok, kommer nok det av at Osland er flink til å trekke fram alle aktørene i byggeprosessen på en måte som er vanlig i slike bøker.

Den siste tredjedelen av boken er en presentasjon av bruer som er berømte for sin størrelse eller særlige hendelser; denne rekordbok-delen er helt greit skrevet, men den har mindre preg av Oslands sterke sider som sakprosaforfatter enn den første delen. Osland er på sitt beste når hun tar tak i det hverdagslige, som ei bru er, og gjennom en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».

Show, don’t tell
Boka Kappflygning i all slags vær har også tre typer tekster: En fortelling om brevduene Sofia og John som flyr om kapp fra Nordkapp til Lindesnes, korte faktatekster om vær, og noen forslag til eksperimenter som barn kan gjøre hjemme.

De fire meteorologene og fysikerne Ingunn Burud, Lars R. Hole, Hans Olav Hygen og Anders Sivle ser ut til å ha gjort det meste riktig, innenfor sin sjanger av didaktisk fortelling. Først og fremst har de redusert den rent utgreiende sakprosateksten til et nødvendig minimum som står i et rimelig forhold til fortellingsteksten. Fortellingen har 9 kapitler på 3–5 sider hver, og hvert kapittel følges av en rammetekst med utgreiende sakprosa på mindre enn én side, og et eksperiment.

Det er lett å tenke seg at forfatternes opprinnelige intensjon med boken ligger i fagstoffet, og der er derfor både interessant og rosverdig at de har kommet seg gjennom en skriveprosess som har flyttet opplevelsen av været inn i fortellingen, og forklaringene på hva som skjer, ut i sakprosastykker. Fortellingen består av korte avsnitt, og personlighetene til de tre duene er enkelt og funksjonelt skissert: den forsiktige Sofia, den uvørne John, den gamle mentoren Anton, som er ei ringdue (og en ringrev). John møter den søte tyrkerdua Jasmine i siste kapittel; hun blir imidlertid bare et sidespor som ikke tilfører handlingen noe som helst. Hennes eneste berettigelse måtte være hvis sluttscenen egentlig er en cliffhanger, fordi det planlegges en bok til, om John og Jasmines reise til Tyrkia.

I utgangspunktet framstår dette som en bok som barn fra ca. 8 år kan lese selv, og få med seg meningsinnholdet i på en god måte. Det er først når vi kommer til eksperimentene at forfatternes implisitte leser skinner gjennom: For å gjennomføre de eksperimentene som boken legger opp til, må du blant annet ha for hånden en bordtennisball, et stort skrujern, et lommespeil, en strikkepinne, gummihansker, et svart papirark og konditorfarge. (Ikke i samme eksperiment, da, hvis du lurte på det!)

Hvis du har visuell fantasi, kan du kanskje se for deg husets juniorforsker på 9 år rase rundt i huset på egen hånd på jakt eller oppvaskhansker og konditorfarge. For meg blir imidlertid disse eksperimentene et uttrykk for at forfatterne ser for seg en lese- og forsøkssituasjon hvor barn og voksen opplever fortelling og fag sammen.

Og bare for å ha nevnt det: Når to fugler med menneskelige egenskaper skal reise gjennom et land på langs, og fortellingen også inneholder et visst lærestoff om landskapet de passerer, så inngår naturligvis Nils Holgersson som en del av tekstens forhistorie, uten at det er snakk om noen herming.

Kåsøren
Philip Newth har skrevet en bok som er dedisert til barnebarnet Siri, og hvor forfatteren og den samme Siri er gjennomgangsfigurer i teksten. Siri og grandpa Phil har en grei og troverdig didaktisk dialog, hvor forfatteren kåserer om tannpleie og tannstell gjennom tidene, mens Siri spør og gir spontan respons på kåseridelene.

Boken sliter med dårlig formgiving, hvor en ellers greit løpende dialogtekst er stykket opp i bokser som forstyrrer lesinga. Det største problemet er likevel at teksten er på et banalt kåserinivå hvor «slik gjorde de med tennene sine i gamle dager» kan ha vært når som helst. Når var det tyskerne puttet ravnebæsj i verketenner? Var det på 800-tallet, eller 1800-tallet? Gjorde alle tyskere det slik, eller bare noen? Når hadde japanske kvinner svartmalte tenner? På 1200-tallet? Eller på 1960-tallet? Og så videre.

Den eneste faktiske kunnskapen man sitter igjen med etter å ha lest denne boken er at det høres ut som om mennesker i andre land før i tiden har gjort mye rart og at Philip Newth ikke dokumenterer og presiserer de opplysningene han kommer med i «fag»-bøker. Paradoksalt nok framstår dette som et mønster: for seks år siden anmeldte jeg en annen sakprosabok av Newth, og reagerte også den gang på at boken hadde «uklare tidsangivelser og -rekkefølger, og et kildetilfang som er udokumentert». Jeg deltar i arbeidet på bokmålsversjonen av Wikipedia, og en av mine oppgaver er å sjekke om de nye bidragene er saklige og viser til pålitelige kilder som belegg for sine påstander. Jeg tror ingen av oss som jobber med den denne kontrollvirksomheten ville ha godkjent en tekst med så vage og udokumenterte påstander som «I Roma pusset man tenner med en blanding av knust bark, knuste knokler og trekull».

Bestefaren
Også den neste boken forteller om en bestefar og et barnebarn. I denne boken opptrer imidlertid disse to personene bare i en rammefortelling som er dårlig integrert med faktastoffet.

Man kunne ha tenkt seg en bok om maur hvor bestefar og Kaja sitter ved siden av en maurtue, og fører en didaktisk dialog. Det kunne ha blitt en interessant bok. Denne boken forteller imidlertid på en annen, og mindre interessant, måte: Kaja og bestefar har vært ute i skogen, og sett maur. Når de kommer hjem, setter de seg sammen i lenestolen og ser i en av bestefars bøker om insekter. Deretter, i ca. 40 % av boken, finnes verken barnet eller bestefaren, bare fagteksten.

Dette kan altså enten oppfattes som en faktatekst om maur, bakt inn i en rammefortelling om de to, eller som en bok om noen som leser en bok. Det å gå fra observasjon ute i naturen til utdypende lesning når man kommer hjem, er jo i utgangspunktet en god læringsmetode, som vi gjerne anbefaler. Men det blir ikke god litteratur av å lese om noen som leser i en fagbok. Forfatterens intensjon har trolig vært å formidle fagstoffet gjennom en bestefar-stemme, men mye av faktastoffet er utgreiende normalprosa uten spor av bestefaren.

Leseren
Både Newth og Wellberg skriver en tilhører inn i teksten: et barn som har tillit til, og respekt for, fortelleren. Slik kan de etablere en identifikasjon mellom leseren og teksten, eller endog mellom lesesituasjonen og teksten.

Osland bruker også «du» noen steder i teksten, kanskje som et argument for å vekke leseren: du går på bruer, dette er en del av virkeligheten, bruer angår deg. Burud & co skriver sakprosa i flere stiler, og deres bruk av «du» forekommer først og fremst i de delene som er skrevet i instruksjonssjangeren.

I utgangspunktet er det ingen av forfatterne som ser ut til å definere sin modelleser så tydelig at noen identifiserbar gruppe faller utenfor, men det er likevel noen silingsmekanismer i leserhenvendelsene: Burud & co har forventninger til hva barn har tilgang til av eksperimentmateriell, Wellberg skriver til en leser som har erfaringer med små turer i nærskogen, og Newth skriver eksplisitt om oss som har fått fluorbehandling siden 1960-tallet. Med andre ord, og grovt sagt: Leseren er et hvitt norskfødt middelklassebarn.

Publisert 8.2.2012 på barnebokkritikk.no

Trygg hos bestemor

Lillemor Vatn og Lone Vatn
Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa
Snøfugl forlag

Fra 3 år

Trygt og godt og kjent og kjært

Denne billedboka har mange klisjeer som mislikes i den urbane forlagsbransjen: hjemmeværende bestemor i rosa hus i skogkanten er dagmamma for barnebarnet som er hyggelig nysgjerrig på alt det fine gamle bestemor har. Det er besjeling av gjenstander (klesklypa tenker), god tid, respekt for gamle skikker og selvsagt er det saft og boller. Bildene er amatøraktige med røde roser i kinnene.

Det kan virke naivt, men bør sees positivt som folkelig brukskunst, og kan falle i smak hos et markedssegment av ukebladlesende bestemødre. Forfatter (59) og illustratør (34) er mor og datter fra Melhus, hvor også forlaget holder til. Boken utkom i 2010, og er oversatt til svensk! Oppfølgeren fra 2011 er en svakere variant av den samme historien.

Aftenposten, 25.1.2012

På tur med pappa

Ane Nordin Løvå og Kasper A. Tuvnes
Pappa og Sofia i tribunetrøbbel
Første akt barnebokforlag

Fra 3 år

Morsomt og gjenkjennelig

Mamma skal på jobb, og pappa og Sofia planlegger en hemmelig tur på VIF-kamp. Sofia kommer bort fra pappa, men klarer seg gjennom alle forviklinger og gjenforenes med pappa før han merker at hun har vært borte. Det er tydelige typer i et kjent komisk konsept: en kontrollerende mamma, en entusiastisk pappavims som er heldigere enn han fortjener, og et supermestrende småbarn.

Forfatter/forlagssjef Løvå i Oslo, og dette er både hennes, forlagets og illustratør Tuvnes’ bokdebut. Dette er langt på vei en vellykket billedbok, med enkle gode typer og solid og dyktig strek i tegneseriestil. Bokens svakhet er at det er huller i handlingen fra bilde til bilde.

Aftenposten, 25.1.2012

Flyktning og helt

Timothée de Fombelle
Tobie Lolness. 1: Tobies flukt
Fortellerforlaget

Fra 10 år

En mikroverden i treet

I det lille mikrosamfunnet i treet drives det rovdrift på økosystemet, og Tobies far er forskeren som (lik Ibsens folkefiende) faller i unåde fordi han forteller sannheten og vil skape respekt for naturen. Tobie er derfor på flukt fra tresamfunnets mafia-aktige miks av diktator og ond kapitalist: Jo Mitch.

Det kan oppfattes som fantasy fordi det er en oppdiktet verden, men det er uten magi og bortsett fra størrelsen (ingen er over 2 millimeter) ligner det helt på vår egen verden. Det er selvsagt et moralsk element her om respekt for naturen, kunnskapen og friheten. Og derfor er det også en dyp og ekte heltehistorie om kampen for det gode, om mot og motstand, flukt, fangenskap, kamp, kløkt, fortvilelse og eksil. Tobie er en helt som modnes i fare og motgang. Vi ser også en romantisk historie seile opp, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette er første bind av to, og bøkene utkom i Frankrike i 2006 og 2007. De er hittil oversatt til 28 språk, og Fortellerforlaget viser med dette småforlagenes verdi ved å fange opp det som de store overser.

Aftenposten,  25.1.2012

Hungeren etter alvor

Jan Henrik Nielsens debutroman «Høsten»

Som biblioteksjef besøker jeg skoleklasser. Jeg vil motivere ungene til å lese mer, og å gi dem tips om bøker de kan få lyst til å lese. Et besøk til en fjerdeklasse i Ørland for femten år siden fikk avgjørende betydning for mine tanker om hva barn leter etter i en bok. Jeg kaller det hungeren etter alvor.

Tor i snøen er en liten bok, skrevet av Torill Hansen i 1988 og illustrert av Vivian Zahl Olsen. Tor og Dag leker ute en kveld. Plutselig blir de jaget, truet og dynket i snøen av to fremmede ungdommer. Det er det hele. Tor sier ingen ting til mor. Bare en liten gutt som har blitt klok av skade.

Boken om Tor ble svært populær blant elevene. Først forundret det meg; siden har jeg sett et mønster. Barn utsettes for mye som er støyende morsomt eller underholdningsskummelt. Det er forståelig at noen, som en reaksjon, søker til bøker som tar vare på opplevelsen av alvor. Jeg ble minnet om denne aha-opplevelsen igjen, da jeg leste en av høstens debutanter.

Forfatteren av barneromanen Høsten er 37 år gammel og jurist fra Kristiansand. Boken sprang ut av barnedomsminner om lek i forlatte bunkere fra krigstiden. Og det er et slags etterkrigslandskap vi møter i boken. Eller et postapokalyptisk landskap. Jorden ligger øde og tom, med død natur, og nesten uten mennesker. Det antydes flere forklaringer på hva som har skjedd: radioaktivitet, gift eller pest.

I en bunker under et hus på ei øy lever Nanna (12) og Fride (6) sammen med faren. De flyttet dit for fem år siden, da det ble farlig å leve i byen. Ingen vet at de er der, og faren er redd for at de skal bli oppdaget – selv om de ikke vet om det finnes mennesker i området lenger. Hans adferd kan både kalles fornuftig forsiktighet og sykelig paranoia. Barna vet nesten ikke om annet enn det fem år lange isolatet, selv om begge lengter etter en normaltilstand som for Frides del mer er en påstand enn et minne. Mor som er lege, ble igjen i byen, og faren tror at hun er død nå.

Dette er bakgrunnen. Handlingen settes i gang av at far blir syk, og barna får i oppdrag å reise til byen, angivelig for å finne medisiner til ham.  Deres reise går langs en øde motorvei, i et vissent landskap preget av hærverk. Underveis møter de både en gammel pessimist som har sett alle sine dø, og et trygt ektepar som har tatt vare på sin menneskelighet bak sikre, låste gjerder. Med én gang de kommer til byen blir jentene konfrontert med en gutt utkledd som fugl. Han blir en handlingsmotor i deres opplevelse av byen, både som skremsel, veileder og etter hvert venn. Han har alle karaktertrekkene til det som i Peter Pan kalles «the lost boys»: kontaktsøkende, helt uten sosial trening.

I jentenes møte med gutten Fugl må Nielsen håndtere et fortellerteknisk dilemma: det uforutsigbare uroelementet er en mer interessant karakter enn den stabilt lærende protagonisten. Vi kan kalle det «Batman-Jokeren-problemet ». Fortellerstemmen veksler mellom å følge Nannas tanker og sansninger, og å gi objektive tredjepersonsbeskrivelser av landskapet og hvordan det skifter med vær og døgnet. Skildringene er meget gode, men ikke nødvendigvis en tolvårings. Det samme gjelder Fugls evne til å iscenesette hendelser.

I bokens siste femten sider avsluttes historien. Barna møter moren, de får vite mer om hvordan katastrofen skjedde, og hvorfor de måtte skilles fra moren i første omgang. Det blir klart at faren er død, at noen andre mennesker lever i sikkerhet på oljeplattformer, og at mor tar ansvar for fremtiden for både jentene og Fugl. Det er tårer og erkjennelse av livets alvor: adskillelse, savn og død. Det er livsmot og håp, men også en åpen slutt, hvor ting kan skje: «Det er nå livet begynner».

Hungeren etter alvor er ikke alltid det samme som realisme. Vi finner et etisk og episk alvor i de store eventyrene og fantasyfortellingene også. Barn vet at Jack Sparrow og Magica fra Tryll er flat underholdning, mens Narniaserien og Brødrene Løvehjerte handler om de store spørsmålene: frykt, maktmisbruk, rett og galt. Og om det som er nødvendig å gjøre. Den britiske forfatteren G.K. Chesterton sa at «eventyrene forteller ikke barn at drager finnes. Det vet barna allerede. Eventyrene forteller at drager kan beseires.»

Noen har sagt at beskyttelsesmønstre forandres i 10-årsalderen. Inntil da har voksne beskyttet barna mot livets brutale sider, men derfra er det at barna beskytter sine foreldre mot sannheten om livets brutalitet. Enten det er sant eller ikke, tror jeg at barn flest setter pris på å lese bøker hvor hovedpersonen møter krevende utfordringer, og må håndtere disse med et lærende alvor.

Det er lenge siden Neil Postman konstaterte at Vi morer oss til døde. Nå er det barna våre som utsettes for det samme, hele døgnet og i flere kanaler. Da er det ikke det minste rart at mange av dem reagerer ved å søke til bøker som oppleves som oppriktige, og som handler om alvorlige situasjoner hvor noe viktig står på spill.

Aftenposten K, nr 1 2012