barnasforfatterleksikon

Archive for februar, 2012|Monthly archive page

Gutteromaner i eksotiske strøk

In Barneromaner, Illustrerte klassikere on 22.02.12 at 20:55

Gode leser – du skal straks lese tegneserieutgaven av R.M. Ballantynes roman Gorillajakten fra 1861. La oss først ta et tilbakeblikk på noen viktige forutsetninger for denne fortellingen.

Canada og andre fjerne himmelstrøk

Robert Michael Ballantyne ble født i 1825 som det åttende barnet i en skotsk middelklassefamilie.  I årene etter hans fødsel hadde familien en anstrengt økonomi. Roberts far Alexander ( «Sandy») og onkler var såpass gode venner av og økonomisk involvert i den store skotske forfatteren Walter Scott (blant annet Ivanhoe), at de led store tap da Scott i 1826 var på randen av konkurs.  Som 16-åring fikk Robert  jobb i Hudson’s Bay Company og dro til Canada hvor han arbeidet som handelsbetjent ved flere av selskapets handelsstasjoner fra 1841 til 1847.  Han skrev regelmessige brev hjem, og i mars 1846, mens han oppholdt seg på den lille utposten Isle Jeremie, begynte han å samle notater til en sammenhengende fortelling om livet i villmarken.  Da han kom hjem, skrev og illustrerte han Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America, som utkom i privat distribusjon i 1847, og ble solgt til slektninger og venner fra Canadatiden.  Året etter kom en ny utgave, i vanlig distribusjon, og dette regnes som hans forfatterdebut.

Hans neste forfattergjerning var oppdatering av en bok fra 1832 om utforskningen av Nord-Amerika, den utkom i 1853 mens han selv arbeidet som kontorist. Den ble fulgt av noen andre bøker, blant annet The Young Fur Traders (1856), en ungdomsroman hvor han bruker sine erfaringer fra Canada. Våren 1857 inntraff to viktige begivenheter: Han fulgte en venn på en tre måneders reise langs norskekysten (og skrev senere om det i Chasing the Sun, or Rambles in Norway, 1864), og det ble holdt familieråd om hvorvidt Bob skulle si opp sin faste jobb, og satse på forfatteryrket. Det endte med at han satset på forfatterkarrieren, og han fikk en flying start med Koralløya samme år og fant snart en nisje med guttebøker hvor spenning ble mikset med dokumentarisk stoff fra fjerne land eller ulike samfunnsområder. Etter hvert kom han til å skrive mye om sjøredningstjenesten. Han døde i 1894 under et opphold i Roma.

Gorillaene

Gorillajakten var svært aktuell da den kom i 1861. Den fransk-amerikanske oppdageren Paul Du Chaillu (1831–1903) hadde vokst opp i Vest-Afrika, hvor faren drev handel. Han kom til USA i 1852, og fikk raskt støtte fra Philadelphia Academy of Natural Sciences til en oppdagelsesreise i Gabon. Våren 1861 utga han en bok om afrikareisen (1855–59) : Explorations and Adventures in Equatorial Africa, with Accounts of the Manners and Customs of the People, and of the Chace of the Gorilla, Crocodile, and other Animals. Boken vakte oppsikt, både fordi den var en førstegangsberetning fra kartets og zoologiens hvite flekker, og fordi den ble et bidrag til debatten om apenes stilling vis-à-vis menneskene, som kom i kjølvannet av utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse i 1859. Du Chaillu skaper assosiasjoner når han omtaler gorillaene som «the feroucious wild men of the forest», og vi hører et ekko fra Du Chaillu når Ralph i Gorillajakten sier at det er «noe uhyggelig menneskelig» ved den første gorillaen de feller. Ballantyne hadde utgitt The Red Eric; or The Whaler’s Last Cruise i september 1861, og arbeidet egentlig med planer om enda en sjøroman. Hans daværende forlag så imidlertid mulighetene i det dagsaktuelle stoffet og bestilte en guttebok om gorillaene. I et kappløp med tiden, hvor forfatteren selv sto på trykkeriet og leste korrektur, ble boken ferdig den siste uken før jul.

Koralløya

Gorillajakten er en frittstående roman, men har likevel en forhistorie. Vi får nemlig vite at de tre vennene hadde opplevd dramatiske eventyr sammen seks år tidligere. Dette hadde forfatteren skildret i Koralløya (1857), som var hans største suksess, og som innledet en gutteboktradisjon med dramatiske eventyr i fjerne farvann.

Ralph (15 år og jeg-forteller), Jack (18) og Peterkin (14) er de eneste overlevende etter et skipbrudd og redder seg i land på en øy i Polynesia. Her opptrer de som oppdagere, skattejegere og ufrivillige pirater. Og ikke minst som sivilisasjonsbringere! Det er typisk for Ballantynes bøker at den hvite mann (og den hvite tenåringsgutt) er den overlegne rase, og kan og bør hjelpe alle som ikke er like heldig stilt: «The white mans burden» innebærer at britiske menn og ungdommer kan gripe inn i alle slags prosesser mellom voksne mennesker i underutviklede egner – gi råd om krig, ta avgjørelser om tro og skikker, dømme i kjærlighetsforviklinger og berge mennesker fra nød og fare.  Men dette er det vanskelig å klandre Ballantyne for, det var et verdensbilde som var rådende i hans samtid.

William Goldings roman Fluenes herre (1954) skildrer med dyster realisme en gutteflokk på en øde øy; ikke som unge gentlemen på utflukt fra kostskolen, men som primitive, hatefulle krigere. Romanen er en reaksjon på en hel boksjanger, men Golding skal særlig ha hatt Koralløya i tankene, noe vi også kan se av navnene han bruker: Ralph og Jack.

Sjørøverøya

Ballantyne er stort sett er glemt nå, og han ble aldri særlig kjent i Norge. På høyden av sin karriere, mellom ca 1870 og 1890, var han imidlertid «a household name» og britiske gutters favoritt som hard-pakke-under-treet til jul.

Ballantyne var som nevnt forbundet med forfatteren Walter Scott (1771–1832) gjennom farens forretningsvirksomhet. I og med Koralløya ble han selv et forbilde for neste generasjon. Robert Louis Stevenson (1850–94) var som barn en stor fan av Ballantyne, og i første utgave av Skatten på sjørøverøya (1883) står et vers hvor forfatteren stiller seg selv i en litterær tradisjon med tre navngitte forgjengere, William Kingston, R.M. Ballantyne og James F. Cooper:

And all the old romance, retold
Exactly in the ancient way,
Can please, as me they pleased of old,
 […]

Kingston, or Ballantyne the brave,
Or Cooper of the wood and wave:
So be it, also! And may I
And all my pirates share the grave
Where these and their creations lie!

Bokstavrimet «Ballantyne the brave» ble senere også tittelen på den eneste større biografien om Ballantyne, skrevet av Eric Quayle i 1967.

Viktoriatiden og de illustrerte klassikerne

Legg merke til hvordan Gorillajakten starter. En ung mann har en idé om å reise til Afrika på jakt, og straks får han med seg to venner. Ingen av dem spør seg om de har råd, eller om det passer å ta ferie. Det dreier seg om rike og eventyrlystne unge menn uten sosiale forpliktelser, på dramatiske eventyr blant ville dyr og mennesker ute i imperiets ytterkanter.

Ballantynes voksne liv utspilte seg i dronning Viktorias regjeringstid 1837–1901. I Viktoriatiden var det britiske imperiet på høyden av sin makt, solen gikk aldri ned i dronningens rike, og alle deler av verden var britisk interesseområde. For noen år siden var jeg i Edinburgh, og besøkte Edinburgh Castle. Slottet er en blanding av Akershus og Nidarosdomen: kongelig kroningssted, historisk festning, krigsmuseum og nasjonalhelligdom. I Scottish National War Memorial fantes det minnetavler over falne skotske soldater. Bygningen var imponerende, litt kirkeaktig, og man skal selvsagt alltid møte de dødes minne med respekt. Likevel gikk jeg rundt med en stor undring mens jeg så på listene over skotske soldater som hadde dødd i India, boerkrigen og på andre kamparenaer fra imperiets historie: «Hva i all verden gjorde de der!?» Jeg ble minnet om besøket i Edinburgh da jeg leste Ballantynes bøker. Det må være noe av den samme imperiementaliteten som sender skotske regimenter til alle verdenshjørner, og som gjør at Ballantyne, Stevenson og deres samtidige kan skildre verden som engelskmennenes lekegrind og eventyrland.

Den danske barnebokforskeren Torben Weinreich har studert serien Illustrerte klassikere; han fant ut at 65% av serien er basert på engelskspråklig litteratur, at over halvparten av titlene er fra perioden 1850–1900, og at hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Hva kan det være med denne imperietiden som gjør dens bøker til «klassikere»? Barnebokkjenneren Finn Barlby har sagt at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv». Viktoriatidens guttebøker gir oss en eventyrverden hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale og etniske roller er ferdig definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Det er også en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner med å finne i en bok. Et annet særtrekk ved bøkene er at eventyrlyst og plikten overfor fedrelandet går hånd i hånd. I Gorillajakten blir jakteventyret avrundet med en samfunnsnyttig innsamling av sjeldne dyr. Vi finner en lignende miks av personlig eventyr og følelsen av å representere imperiet i Skatten på sjørøverøya: I personfortegnelsen bak i den boken står det om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en forbindelse mellom den britiske kronen og romanens hovedpersoner på deres skattejakt.

Litteratur

  • Torben Weinreich. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier. Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
  • Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
  • Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991
Reklamer

Fra kjøkkenbenken i Småland

In Barneromaner, Bildebøker, Høytlesningsbøker on 22.02.12 at 20:47

Den gjengse oppfatningen er vel fremdeles at små forlag – ofte kalt kjøkkenbenkforlag – plukker opp restene etter de store, men det kan se ut som om småforlagene har flere ulike strategier.

Arbeidet som barnebokkritiker i Aftenposten førte til at jeg i januar hadde stuegulvet fullt av fjorårets barne-  og ungdomsbøker fra de små forlagene. Tre av disse anmeldte jeg i avisen 25.1. I denne omgang skal jeg gi noen bredere inntrykk av hva som pågår i de små forlagenes virksomhet, langt unna Akersgata og Sehesteds plass.

Et gjennomgående mønster er at det ofte synes utenpå en bok at den er utgitt på et lite forlag. […]

Publisert 15.2.2012. Les hele artikkelen på barnebokkritikk.no

Hvem snakker de til?

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 22.02.12 at 20:43

Ingunn Burud mfl
Kappflygning i all slags vær
Gyldendal, 2011

Philip Newth
AU! Den grusomme tannpinens historie
Omnipax, 2011

Erna Osland
Når du går på ei bru
Mangschou, 2011

Finn Wellberg
Kaja, bestefar og maurtua
Liv forlag, 2011

I denne lille bunken på fire bøker peker det seg raskt ut fire skriveposisjoner: forskningsformidleren, forfatteren, kåsøren og bestefaren. Fire nye norske sakprosabøker for barn gir god anledning til å se på hvilken posisjon forfatterne plasserer seg selv i, og hvor de plasserer leserne/lytterne.

Publisert 8.2.2012. Les hele anmeldelsen på barnebokkritikk.no

Trygg hos bestemor

In Bildebøker on 22.02.12 at 20:36

Lillemor Vatn og Lone Vatn
Bestemor Magda, Malin og den gamle klesklypa
Snøfugl forlag

Fra 3 år

Trygt og godt og kjent og kjært

Denne billedboka har mange klisjeer som mislikes i den urbane forlagsbransjen: hjemmeværende bestemor i rosa hus i skogkanten er dagmamma for barnebarnet som er hyggelig nysgjerrig på alt det fine gamle bestemor har. Det er besjeling av gjenstander (klesklypa tenker), god tid, respekt for gamle skikker og selvsagt er det saft og boller. Bildene er amatøraktige med røde roser i kinnene.

Det kan virke naivt, men bør sees positivt som folkelig brukskunst, og kan falle i smak hos et markedssegment av ukebladlesende bestemødre. Forfatter (59) og illustratør (34) er mor og datter fra Melhus, hvor også forlaget holder til. Boken utkom i 2010, og er oversatt til svensk! Oppfølgeren fra 2011 er en svakere variant av den samme historien.

Aftenposten, 25.1.2012

På tur med pappa

In Bildebøker on 22.02.12 at 20:32

Ane Nordin Løvå og Kasper A. Tuvnes
Pappa og Sofia i tribunetrøbbel
Første akt barnebokforlag

Fra 3 år

Morsomt og gjenkjennelig

Mamma skal på jobb, og pappa og Sofia planlegger en hemmelig tur på VIF-kamp. Sofia kommer bort fra pappa, men klarer seg gjennom alle forviklinger og gjenforenes med pappa før han merker at hun har vært borte. Det er tydelige typer i et kjent komisk konsept: en kontrollerende mamma, en entusiastisk pappavims som er heldigere enn han fortjener, og et supermestrende småbarn.

Forfatter/forlagssjef Løvå i Oslo, og dette er både hennes, forlagets og illustratør Tuvnes’ bokdebut. Dette er langt på vei en vellykket billedbok, med enkle gode typer og solid og dyktig strek i tegneseriestil. Bokens svakhet er at det er huller i handlingen fra bilde til bilde.

Aftenposten, 25.1.2012

Flyktning og helt

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Ungdomsromaner on 22.02.12 at 20:30

Timothée de Fombelle
Tobie Lolness. 1: Tobies flukt
Fortellerforlaget

Fra 10 år

En mikroverden i treet

I det lille mikrosamfunnet i treet drives det rovdrift på økosystemet, og Tobies far er forskeren som (lik Ibsens folkefiende) faller i unåde fordi han forteller sannheten og vil skape respekt for naturen. Tobie er derfor på flukt fra tresamfunnets mafia-aktige miks av diktator og ond kapitalist: Jo Mitch.

Det kan oppfattes som fantasy fordi det er en oppdiktet verden, men det er uten magi og bortsett fra størrelsen (ingen er over 2 millimeter) ligner det helt på vår egen verden. Det er selvsagt et moralsk element her om respekt for naturen, kunnskapen og friheten. Og derfor er det også en dyp og ekte heltehistorie om kampen for det gode, om mot og motstand, flukt, fangenskap, kamp, kløkt, fortvilelse og eksil. Tobie er en helt som modnes i fare og motgang. Vi ser også en romantisk historie seile opp, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette er første bind av to, og bøkene utkom i Frankrike i 2006 og 2007. De er hittil oversatt til 28 språk, og Fortellerforlaget viser med dette småforlagenes verdi ved å fange opp det som de store overser.

Aftenposten,  25.1.2012

Hungeren etter alvor

In Barneromaner on 22.02.12 at 20:27

Jan Henrik Nielsens debutroman «Høsten»

Som biblioteksjef besøker jeg skoleklasser. Jeg vil motivere ungene til å lese mer, og å gi dem tips om bøker de kan få lyst til å lese. Et besøk til en fjerdeklasse i Ørland for femten år siden fikk avgjørende betydning for mine tanker om hva barn leter etter i en bok. Jeg kaller det hungeren etter alvor.

Tor i snøen er en liten bok, skrevet av Torill Hansen i 1988 og illustrert av Vivian Zahl Olsen. Tor og Dag leker ute en kveld. Plutselig blir de jaget, truet og dynket i snøen av to fremmede ungdommer. Det er det hele. Tor sier ingen ting til mor. Bare en liten gutt som har blitt klok av skade.

Boken om Tor ble svært populær blant elevene. Først forundret det meg; siden har jeg sett et mønster. Barn utsettes for mye som er støyende morsomt eller underholdningsskummelt. Det er forståelig at noen, som en reaksjon, søker til bøker som tar vare på opplevelsen av alvor. Jeg ble minnet om denne aha-opplevelsen igjen, da jeg leste en av høstens debutanter.

Forfatteren av barneromanen Høsten er 37 år gammel og jurist fra Kristiansand. Boken sprang ut av barnedomsminner om lek i forlatte bunkere fra krigstiden. Og det er et slags etterkrigslandskap vi møter i boken. Eller et postapokalyptisk landskap. Jorden ligger øde og tom, med død natur, og nesten uten mennesker. Det antydes flere forklaringer på hva som har skjedd: radioaktivitet, gift eller pest.

I en bunker under et hus på ei øy lever Nanna (12) og Fride (6) sammen med faren. De flyttet dit for fem år siden, da det ble farlig å leve i byen. Ingen vet at de er der, og faren er redd for at de skal bli oppdaget – selv om de ikke vet om det finnes mennesker i området lenger. Hans adferd kan både kalles fornuftig forsiktighet og sykelig paranoia. Barna vet nesten ikke om annet enn det fem år lange isolatet, selv om begge lengter etter en normaltilstand som for Frides del mer er en påstand enn et minne. Mor som er lege, ble igjen i byen, og faren tror at hun er død nå.

Dette er bakgrunnen. Handlingen settes i gang av at far blir syk, og barna får i oppdrag å reise til byen, angivelig for å finne medisiner til ham.  Deres reise går langs en øde motorvei, i et vissent landskap preget av hærverk. Underveis møter de både en gammel pessimist som har sett alle sine dø, og et trygt ektepar som har tatt vare på sin menneskelighet bak sikre, låste gjerder. Med én gang de kommer til byen blir jentene konfrontert med en gutt utkledd som fugl. Han blir en handlingsmotor i deres opplevelse av byen, både som skremsel, veileder og etter hvert venn. Han har alle karaktertrekkene til det som i Peter Pan kalles «the lost boys»: kontaktsøkende, helt uten sosial trening.

I jentenes møte med gutten Fugl må Nielsen håndtere et fortellerteknisk dilemma: det uforutsigbare uroelementet er en mer interessant karakter enn den stabilt lærende protagonisten. Vi kan kalle det «Batman-Jokeren-problemet ». Fortellerstemmen veksler mellom å følge Nannas tanker og sansninger, og å gi objektive tredjepersonsbeskrivelser av landskapet og hvordan det skifter med vær og døgnet. Skildringene er meget gode, men ikke nødvendigvis en tolvårings. Det samme gjelder Fugls evne til å iscenesette hendelser.

I bokens siste femten sider avsluttes historien. Barna møter moren, de får vite mer om hvordan katastrofen skjedde, og hvorfor de måtte skilles fra moren i første omgang. Det blir klart at faren er død, at noen andre mennesker lever i sikkerhet på oljeplattformer, og at mor tar ansvar for fremtiden for både jentene og Fugl. Det er tårer og erkjennelse av livets alvor: adskillelse, savn og død. Det er livsmot og håp, men også en åpen slutt, hvor ting kan skje: «Det er nå livet begynner».

Hungeren etter alvor er ikke alltid det samme som realisme. Vi finner et etisk og episk alvor i de store eventyrene og fantasyfortellingene også. Barn vet at Jack Sparrow og Magica fra Tryll er flat underholdning, mens Narniaserien og Brødrene Løvehjerte handler om de store spørsmålene: frykt, maktmisbruk, rett og galt. Og om det som er nødvendig å gjøre. Den britiske forfatteren G.K. Chesterton sa at «eventyrene forteller ikke barn at drager finnes. Det vet barna allerede. Eventyrene forteller at drager kan beseires.»

Noen har sagt at beskyttelsesmønstre forandres i 10-årsalderen. Inntil da har voksne beskyttet barna mot livets brutale sider, men derfra er det at barna beskytter sine foreldre mot sannheten om livets brutalitet. Enten det er sant eller ikke, tror jeg at barn flest setter pris på å lese bøker hvor hovedpersonen møter krevende utfordringer, og må håndtere disse med et lærende alvor.

Det er lenge siden Neil Postman konstaterte at Vi morer oss til døde. Nå er det barna våre som utsettes for det samme, hele døgnet og i flere kanaler. Da er det ikke det minste rart at mange av dem reagerer ved å søke til bøker som oppleves som oppriktige, og som handler om alvorlige situasjoner hvor noe viktig står på spill.

Aftenposten K, nr 1 2012

%d bloggere like this: