barnasforfatterleksikon

Hungeren etter alvor

In Barneromaner on 22.02.12 at 20:27

Jan Henrik Nielsens debutroman «Høsten»

Som biblioteksjef besøker jeg skoleklasser. Jeg vil motivere ungene til å lese mer, og å gi dem tips om bøker de kan få lyst til å lese. Et besøk til en fjerdeklasse i Ørland for femten år siden fikk avgjørende betydning for mine tanker om hva barn leter etter i en bok. Jeg kaller det hungeren etter alvor.

Tor i snøen er en liten bok, skrevet av Torill Hansen i 1988 og illustrert av Vivian Zahl Olsen. Tor og Dag leker ute en kveld. Plutselig blir de jaget, truet og dynket i snøen av to fremmede ungdommer. Det er det hele. Tor sier ingen ting til mor. Bare en liten gutt som har blitt klok av skade.

Boken om Tor ble svært populær blant elevene. Først forundret det meg; siden har jeg sett et mønster. Barn utsettes for mye som er støyende morsomt eller underholdningsskummelt. Det er forståelig at noen, som en reaksjon, søker til bøker som tar vare på opplevelsen av alvor. Jeg ble minnet om denne aha-opplevelsen igjen, da jeg leste en av høstens debutanter.

Forfatteren av barneromanen Høsten er 37 år gammel og jurist fra Kristiansand. Boken sprang ut av barnedomsminner om lek i forlatte bunkere fra krigstiden. Og det er et slags etterkrigslandskap vi møter i boken. Eller et postapokalyptisk landskap. Jorden ligger øde og tom, med død natur, og nesten uten mennesker. Det antydes flere forklaringer på hva som har skjedd: radioaktivitet, gift eller pest.

I en bunker under et hus på ei øy lever Nanna (12) og Fride (6) sammen med faren. De flyttet dit for fem år siden, da det ble farlig å leve i byen. Ingen vet at de er der, og faren er redd for at de skal bli oppdaget – selv om de ikke vet om det finnes mennesker i området lenger. Hans adferd kan både kalles fornuftig forsiktighet og sykelig paranoia. Barna vet nesten ikke om annet enn det fem år lange isolatet, selv om begge lengter etter en normaltilstand som for Frides del mer er en påstand enn et minne. Mor som er lege, ble igjen i byen, og faren tror at hun er død nå.

Dette er bakgrunnen. Handlingen settes i gang av at far blir syk, og barna får i oppdrag å reise til byen, angivelig for å finne medisiner til ham.  Deres reise går langs en øde motorvei, i et vissent landskap preget av hærverk. Underveis møter de både en gammel pessimist som har sett alle sine dø, og et trygt ektepar som har tatt vare på sin menneskelighet bak sikre, låste gjerder. Med én gang de kommer til byen blir jentene konfrontert med en gutt utkledd som fugl. Han blir en handlingsmotor i deres opplevelse av byen, både som skremsel, veileder og etter hvert venn. Han har alle karaktertrekkene til det som i Peter Pan kalles «the lost boys»: kontaktsøkende, helt uten sosial trening.

I jentenes møte med gutten Fugl må Nielsen håndtere et fortellerteknisk dilemma: det uforutsigbare uroelementet er en mer interessant karakter enn den stabilt lærende protagonisten. Vi kan kalle det «Batman-Jokeren-problemet ». Fortellerstemmen veksler mellom å følge Nannas tanker og sansninger, og å gi objektive tredjepersonsbeskrivelser av landskapet og hvordan det skifter med vær og døgnet. Skildringene er meget gode, men ikke nødvendigvis en tolvårings. Det samme gjelder Fugls evne til å iscenesette hendelser.

I bokens siste femten sider avsluttes historien. Barna møter moren, de får vite mer om hvordan katastrofen skjedde, og hvorfor de måtte skilles fra moren i første omgang. Det blir klart at faren er død, at noen andre mennesker lever i sikkerhet på oljeplattformer, og at mor tar ansvar for fremtiden for både jentene og Fugl. Det er tårer og erkjennelse av livets alvor: adskillelse, savn og død. Det er livsmot og håp, men også en åpen slutt, hvor ting kan skje: «Det er nå livet begynner».

Hungeren etter alvor er ikke alltid det samme som realisme. Vi finner et etisk og episk alvor i de store eventyrene og fantasyfortellingene også. Barn vet at Jack Sparrow og Magica fra Tryll er flat underholdning, mens Narniaserien og Brødrene Løvehjerte handler om de store spørsmålene: frykt, maktmisbruk, rett og galt. Og om det som er nødvendig å gjøre. Den britiske forfatteren G.K. Chesterton sa at «eventyrene forteller ikke barn at drager finnes. Det vet barna allerede. Eventyrene forteller at drager kan beseires.»

Noen har sagt at beskyttelsesmønstre forandres i 10-årsalderen. Inntil da har voksne beskyttet barna mot livets brutale sider, men derfra er det at barna beskytter sine foreldre mot sannheten om livets brutalitet. Enten det er sant eller ikke, tror jeg at barn flest setter pris på å lese bøker hvor hovedpersonen møter krevende utfordringer, og må håndtere disse med et lærende alvor.

Det er lenge siden Neil Postman konstaterte at Vi morer oss til døde. Nå er det barna våre som utsettes for det samme, hele døgnet og i flere kanaler. Da er det ikke det minste rart at mange av dem reagerer ved å søke til bøker som oppleves som oppriktige, og som handler om alvorlige situasjoner hvor noe viktig står på spill.

Aftenposten K, nr 1 2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: