barnasforfatterleksikon

Gutteromaner i eksotiske strøk

In Barneromaner, Illustrerte klassikere on 22.02.12 at 20:55

Gode leser – du skal straks lese tegneserieutgaven av R.M. Ballantynes roman Gorillajakten fra 1861. La oss først ta et tilbakeblikk på noen viktige forutsetninger for denne fortellingen.

Canada og andre fjerne himmelstrøk

Robert Michael Ballantyne ble født i 1825 som det åttende barnet i en skotsk middelklassefamilie.  I årene etter hans fødsel hadde familien en anstrengt økonomi. Roberts far Alexander ( «Sandy») og onkler var såpass gode venner av og økonomisk involvert i den store skotske forfatteren Walter Scott (blant annet Ivanhoe), at de led store tap da Scott i 1826 var på randen av konkurs.  Som 16-åring fikk Robert  jobb i Hudson’s Bay Company og dro til Canada hvor han arbeidet som handelsbetjent ved flere av selskapets handelsstasjoner fra 1841 til 1847.  Han skrev regelmessige brev hjem, og i mars 1846, mens han oppholdt seg på den lille utposten Isle Jeremie, begynte han å samle notater til en sammenhengende fortelling om livet i villmarken.  Da han kom hjem, skrev og illustrerte han Hudson’s Bay, Every-Day Life in the Wilds of North-America, som utkom i privat distribusjon i 1847, og ble solgt til slektninger og venner fra Canadatiden.  Året etter kom en ny utgave, i vanlig distribusjon, og dette regnes som hans forfatterdebut.

Hans neste forfattergjerning var oppdatering av en bok fra 1832 om utforskningen av Nord-Amerika, den utkom i 1853 mens han selv arbeidet som kontorist. Den ble fulgt av noen andre bøker, blant annet The Young Fur Traders (1856), en ungdomsroman hvor han bruker sine erfaringer fra Canada. Våren 1857 inntraff to viktige begivenheter: Han fulgte en venn på en tre måneders reise langs norskekysten (og skrev senere om det i Chasing the Sun, or Rambles in Norway, 1864), og det ble holdt familieråd om hvorvidt Bob skulle si opp sin faste jobb, og satse på forfatteryrket. Det endte med at han satset på forfatterkarrieren, og han fikk en flying start med Koralløya samme år og fant snart en nisje med guttebøker hvor spenning ble mikset med dokumentarisk stoff fra fjerne land eller ulike samfunnsområder. Etter hvert kom han til å skrive mye om sjøredningstjenesten. Han døde i 1894 under et opphold i Roma.

Gorillaene

Gorillajakten var svært aktuell da den kom i 1861. Den fransk-amerikanske oppdageren Paul Du Chaillu (1831–1903) hadde vokst opp i Vest-Afrika, hvor faren drev handel. Han kom til USA i 1852, og fikk raskt støtte fra Philadelphia Academy of Natural Sciences til en oppdagelsesreise i Gabon. Våren 1861 utga han en bok om afrikareisen (1855–59) : Explorations and Adventures in Equatorial Africa, with Accounts of the Manners and Customs of the People, and of the Chace of the Gorilla, Crocodile, and other Animals. Boken vakte oppsikt, både fordi den var en førstegangsberetning fra kartets og zoologiens hvite flekker, og fordi den ble et bidrag til debatten om apenes stilling vis-à-vis menneskene, som kom i kjølvannet av utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse i 1859. Du Chaillu skaper assosiasjoner når han omtaler gorillaene som «the feroucious wild men of the forest», og vi hører et ekko fra Du Chaillu når Ralph i Gorillajakten sier at det er «noe uhyggelig menneskelig» ved den første gorillaen de feller. Ballantyne hadde utgitt The Red Eric; or The Whaler’s Last Cruise i september 1861, og arbeidet egentlig med planer om enda en sjøroman. Hans daværende forlag så imidlertid mulighetene i det dagsaktuelle stoffet og bestilte en guttebok om gorillaene. I et kappløp med tiden, hvor forfatteren selv sto på trykkeriet og leste korrektur, ble boken ferdig den siste uken før jul.

Koralløya

Gorillajakten er en frittstående roman, men har likevel en forhistorie. Vi får nemlig vite at de tre vennene hadde opplevd dramatiske eventyr sammen seks år tidligere. Dette hadde forfatteren skildret i Koralløya (1857), som var hans største suksess, og som innledet en gutteboktradisjon med dramatiske eventyr i fjerne farvann.

Ralph (15 år og jeg-forteller), Jack (18) og Peterkin (14) er de eneste overlevende etter et skipbrudd og redder seg i land på en øy i Polynesia. Her opptrer de som oppdagere, skattejegere og ufrivillige pirater. Og ikke minst som sivilisasjonsbringere! Det er typisk for Ballantynes bøker at den hvite mann (og den hvite tenåringsgutt) er den overlegne rase, og kan og bør hjelpe alle som ikke er like heldig stilt: «The white mans burden» innebærer at britiske menn og ungdommer kan gripe inn i alle slags prosesser mellom voksne mennesker i underutviklede egner – gi råd om krig, ta avgjørelser om tro og skikker, dømme i kjærlighetsforviklinger og berge mennesker fra nød og fare.  Men dette er det vanskelig å klandre Ballantyne for, det var et verdensbilde som var rådende i hans samtid.

William Goldings roman Fluenes herre (1954) skildrer med dyster realisme en gutteflokk på en øde øy; ikke som unge gentlemen på utflukt fra kostskolen, men som primitive, hatefulle krigere. Romanen er en reaksjon på en hel boksjanger, men Golding skal særlig ha hatt Koralløya i tankene, noe vi også kan se av navnene han bruker: Ralph og Jack.

Sjørøverøya

Ballantyne er stort sett er glemt nå, og han ble aldri særlig kjent i Norge. På høyden av sin karriere, mellom ca 1870 og 1890, var han imidlertid «a household name» og britiske gutters favoritt som hard-pakke-under-treet til jul.

Ballantyne var som nevnt forbundet med forfatteren Walter Scott (1771–1832) gjennom farens forretningsvirksomhet. I og med Koralløya ble han selv et forbilde for neste generasjon. Robert Louis Stevenson (1850–94) var som barn en stor fan av Ballantyne, og i første utgave av Skatten på sjørøverøya (1883) står et vers hvor forfatteren stiller seg selv i en litterær tradisjon med tre navngitte forgjengere, William Kingston, R.M. Ballantyne og James F. Cooper:

And all the old romance, retold
Exactly in the ancient way,
Can please, as me they pleased of old,
 […]

Kingston, or Ballantyne the brave,
Or Cooper of the wood and wave:
So be it, also! And may I
And all my pirates share the grave
Where these and their creations lie!

Bokstavrimet «Ballantyne the brave» ble senere også tittelen på den eneste større biografien om Ballantyne, skrevet av Eric Quayle i 1967.

Viktoriatiden og de illustrerte klassikerne

Legg merke til hvordan Gorillajakten starter. En ung mann har en idé om å reise til Afrika på jakt, og straks får han med seg to venner. Ingen av dem spør seg om de har råd, eller om det passer å ta ferie. Det dreier seg om rike og eventyrlystne unge menn uten sosiale forpliktelser, på dramatiske eventyr blant ville dyr og mennesker ute i imperiets ytterkanter.

Ballantynes voksne liv utspilte seg i dronning Viktorias regjeringstid 1837–1901. I Viktoriatiden var det britiske imperiet på høyden av sin makt, solen gikk aldri ned i dronningens rike, og alle deler av verden var britisk interesseområde. For noen år siden var jeg i Edinburgh, og besøkte Edinburgh Castle. Slottet er en blanding av Akershus og Nidarosdomen: kongelig kroningssted, historisk festning, krigsmuseum og nasjonalhelligdom. I Scottish National War Memorial fantes det minnetavler over falne skotske soldater. Bygningen var imponerende, litt kirkeaktig, og man skal selvsagt alltid møte de dødes minne med respekt. Likevel gikk jeg rundt med en stor undring mens jeg så på listene over skotske soldater som hadde dødd i India, boerkrigen og på andre kamparenaer fra imperiets historie: «Hva i all verden gjorde de der!?» Jeg ble minnet om besøket i Edinburgh da jeg leste Ballantynes bøker. Det må være noe av den samme imperiementaliteten som sender skotske regimenter til alle verdenshjørner, og som gjør at Ballantyne, Stevenson og deres samtidige kan skildre verden som engelskmennenes lekegrind og eventyrland.

Den danske barnebokforskeren Torben Weinreich har studert serien Illustrerte klassikere; han fant ut at 65% av serien er basert på engelskspråklig litteratur, at over halvparten av titlene er fra perioden 1850–1900, og at hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Hva kan det være med denne imperietiden som gjør dens bøker til «klassikere»? Barnebokkjenneren Finn Barlby har sagt at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv». Viktoriatidens guttebøker gir oss en eventyrverden hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale og etniske roller er ferdig definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Det er også en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner med å finne i en bok. Et annet særtrekk ved bøkene er at eventyrlyst og plikten overfor fedrelandet går hånd i hånd. I Gorillajakten blir jakteventyret avrundet med en samfunnsnyttig innsamling av sjeldne dyr. Vi finner en lignende miks av personlig eventyr og følelsen av å representere imperiet i Skatten på sjørøverøya: I personfortegnelsen bak i den boken står det om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en forbindelse mellom den britiske kronen og romanens hovedpersoner på deres skattejakt.

Litteratur

  • Torben Weinreich. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier. Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
  • Eric Quayle. Ballantyne the Brave, a Victorian writer and his family. London, 1967
  • Joseph Bristow. Empire boys, adventures in a man’s world. London, 1991
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: