Klassikernes guttedrøm: å erobre verden

Det utgis stadig påfallende mange såkalte «tidløse klassikerne» som barnebøker, men når en ser nærmere på dem, viser det seg at de ikke er så tidløse likevel. Tvert imot er de svært tidsbundne, og påfallende mange er fra 1870- og 1880-årene. Hva er det i imperialismetidens verdensbilde som egner seg som guttebokmateriale?

Arne Svingen ga utløp for en vanlig harme da han for et par år siden harselerte over et barnebokmarked hvor årets bestselger var en førti år trepinne. Pussig nok er det sjelden vi hører noen klage over at Vesaas, Undset eller Cervantes stjeler plass og oppmerksomhet fra samtidslitteraturen. Gjenutgivelser oppleves altså som mer dominerende, eller som et større «problem», i barnebokverdenen.

Det kan være kamp om oppmerksomhet. Barndommen varer stadig kortere, og et barn har bare et visst antall fødselsdager før barnebøker ikke lenger er aktuelle gaver. Barnebokkjøperne har lite markedskompetanse, sammenlignet med voksenbokkjøpere. På biblioteket opplever vi regelmessig at barn må introdusere foreldrene sine til Ludde, Mamma Mø og Tsatsiki. De fleste nye barnebøkene er usynlige i offentligheten. Det er derfor naturlig at foreldre og besteforeldre som er utrygge på trender og kvalitet i barnebøkenes verden, velger trygt og kjøper kjente titler.

Kritikken mot klassikerne er også en faglig indignasjon over dårlige utgaver, meningsløst forkortet, ubarmhjertig bearbeidet og gjenutgitt med stadig mer foreldede språkblomster i utdaterte oversettelser.

Leses klassikerne?

I mitt bibliotek låner vi fremdeles ut klassikere. Ikke så mye til lærernes høytlesning, hvor det visst går mest i Roald Dahl for tiden, variert med Lindgren, Nicolaysen, Rowling og Nilsson-Bergström. Det hender nok at en og annen lærer på 55+ smeller til med Bjørneklo av Bernhard Stokke eller Knerten-bøkene til Anne-Cath. Vestly, ellers er det de nye klassikerne fra de siste 25 årene det går i til høytlesning. Halvor Floden og Rasmus Løland er det ingen andre enn lærerstudenter som låner.

Utlånstoppene fra folke- og skolebibliotekene som bruker dataprogrammet Bibliofil, presenteres daglig av leverandøren Biblioteksystemer as. Disse listene er et gløtt inn i folkebibliotekhverdagen. Med unntak av tre bøker (Nordqvists Gubben og katten, Ewos Otto Monster og Eliassens Phenomena) er det tre slitesterke forfattere som regjerer topp 20: J.K. Rowling; Jørn Jensen og Gunilla Bergström. Bøker for barn opp til 10 år er overrepresentert i materialet, trolig på grunn av utlån til barnehager og til/i SFO, og på grunn av Leseløve-merkevaren. Like påfallende er det at blant de 100 mest utlånte siste halvår, er det bare Karius og Baktus og et par Roald Dahl-bøker som opprinnelig er utgitt før 1970, og 70-tallet er også bare representert med Wolde, Bergström og Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard. På min liste fra 19. mars 2005 er den 100. boka utlånt 1 870 ganger siste 6 måneder. Det er Nordqvists Revejakten.

Jeg har fått hjelp fra Biblioteksystemer as til å undersøke utlånet av noen av «våre klassikere», og her er tallene:

• Verne. Den hemmelighetsfulle øya: 520 utlån
• Stevenson. Skatten på sjørøverøya: 838 utlån
• Dumas. Greven av Monte Christo: 413 utlån
• Defoe. Robinson Crusoe: 1859 utlån (tallet omfatter også engelskspråklige easy reader-utgaver i klassesett)
• Scott. Ivanhoe: 347 utlån

 

DEL 1. HISTORIENE

Er «klassiker» en sjanger – eller en periode?

Torben Weinreich har i boka Kulørt historie tatt for seg en av de mest omfattende utgivelsene av adapterte klassikere: Tegneserie-serien Illustrerte klassikere, som utkom på dansk i perioden 1955-1976 med i alt 227 album. Mange av heftene utkom også på norsk. Serien tilbød tegneserieversjoner – nødvendigvis svært forkortet – av kjente romaner (og skuespill). Den er opprinnelig et amerikansk produkt, og en god del av titlene har ikke samme klassikerstatus utenfor USA, men de hyppigst forekommende forfatterne er godt kjent også fra andre klassiker-serier. Her i rekkefølge etter antall titler: Verne, Dumas, Cooper, Stevenson, Twain, Shakespeare, G.A. Henty, H.G. Wells, Nordhoff & Hall, Haggard, Scott og Dickens. 180 av titlene er i utgangspunktet voksenbøker, og 50 er opprinnelige barnebøker. To tredeler av alle titlene er basert på engelskspråklig litteratur.

Så kommer det noe interessant: Over halvparten av titlene er fra perioden 1850-1900, og hele 76% av titlene er fra 1800-tallet. Bare 13 prosent er fra etter 1900. Kan dette være et systematisk mønster, som også viser seg i nye norske klassikerserier?

Av de 25 titlene i Gyldendals Ungdomsklassikere (1993-1996) – som nyutgis nå – er 64 prosent opprinnelig utgitt i perioden 1852–1900, og ytterligere 20 prosent utgitt i første halvdel av 1800-tallet. Hvis vi ser på Aschehougs fem første Berømte bøker (2004) så ble de først utgitt i 1844, 1874, 1883, 1912 og 1950. Men dersom vi definerer Rosemary Sutcliffs Robin Hood (1950) som en nyskriving av Howard Pyles The merry adventures of Robin Hood (1883), så er fordelingen lik den i Illustrerte klassikere. Og det er samme prosentvise periodefordeling i de fem titlene i Berømte bøker som Aschehoug utgir våren 2005: 60 prosent av klassikerne er fra 1870- og 1880-åra, og 20 prosent er fra 1800-tallet for øvrig.

Konge i sitt eget liv?

Kan det kanskje i 1870- og 1880-årene ligge noen tanker og verdensbilder som kan hjelpe oss til å forestå hva som oppfattes som en klassiker? La oss se på bøkene i lys av perioden som «imperietiden». Den danske barnebokkritikeren Finn Barlby skriver i forordet til den danske årboka Plys’ temanummer om klassikere at «En av forklaringene på, hvorfor klassikerne fortsatt fanger interessen, er at de gjennomgående og metaforisk sagt handler om å bli konge i sitt eget liv«(min overs. og uth.)

Det er fellestrekk ved mange av klassikernes skildring av personene og deres møter med verden. Vernes bok Den hemmelighetsfulle øya representerer mye av det karakteristiske. Det er en eventyrverden, hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over – eller skaffer seg – tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale roller er definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Minst like viktig er det at bøkenes verdensbilde er en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner som innlysende naturlige. I Aschehougs verdenshistorie skriver Jarle Simensen at den borgerlige mentalitet og livsstil i «imperietiden» (1870–1914) var preget av «fornuftskontroll, disiplin og effektivitet» (s. 101). I den grad denne «hygieniske moralen» er nedfelt i bøkene (eller i de bearbeidede versjonene som vi leser i dag), kan vi godt forstå at bøkene appellerer til voksne som ønsker å kjøpe dannende og oppbyggelige bøker til den oppvoksende slekt.

Sven Wernström ser det slik i en omtale av Jules Verne:

Som ungdomslitteratur har Jules Vernes bøker mange fordeler i vår tid: De har spenning, eventyr og oppdagerglede, men samtidig en rolig flyt som føles velgjørende mot nåtidens heftige underholdning. De har voksne hovedpersoner uten altfor påtrengende personlige problemer. Det er fredlige fortellinger, uten krig eller blodsutgytelse i moderne målestokk. Og de er realistiske, uten den metafysikken man ofte møter i romeventyrene. (s. 99; min overs.)

Det sjarmerende, absurd friskfyraktige ved Jules Verne er like presist beskrevet av danske Susanne Vebel:

Hans romaner er ikke litterære mesterverk, men i dem kan man skimte poeten som med undring og ærefrykt konstaterer at han befinner seg i den beste av verdener, mitt i den tekniske kultur som åpner uante muligheter for fremtiden. Man kan lese hans bøker som hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets pris. (s. 134; min overs.)

Og ikke minst gjelder Vebels karakteristikk for Den hemmelighetsfulle øya. Boka er ingeniøralderens robinsonade, en teknologisk oppdatert versjon av Robinson Crusoe, 155 år etter.

Den hemmelighetsfulle øya er en vellykket syntese av to tanker. For det første fremskrittsoptimisme og ingeniørdyrkelse. For det andre er øya et uttrykk for gutteparadiset, frilek-området. Kåre Holt skriver om dette i etterordet til Cappelens 1969-utgave av Robinson Crusoe:

Den udrepelige eventyrtrangen – og trangen til å bygge – som får enhver skapning til å bli fjern i øyet når navnet Robinson blir nevnt. Fant han ikke den øya, det eventyret, ingen andre fant? Og bygde han ikke opp et samfunn der – uten hjelp – og dro han ikke derfra som seierherre?

Med andre ord: En verden hvor alt er mulig for den hvite, dannede mann når han er fingernem, og husker litt kjemi og botanikk.

Dette kan være noen av de viktigste grunnene til at bøkene holder seg. De har et ukomplisert verdensbilde, hvor verden er åpen, delvis uutforsket, delvis uutnyttet, med dramatiske element og et rikt utbytte for den dristige eventyrer. Slik europeiske imperialister så verden den gang, og slik eventyrfabrikken i Hollywood fremdeles presenterer verden: som den hvite manns lekegrind. Dessuten har bøkene «rene», hygieniske karakterer som ikke virker støtende. William Goldings Fluenes herre (1954), Michel Tourniers Robinson-replikk Fredag, eller gjenfødelsen (1976) og Sven Wernströms De hemmeliges øy (1966) er moderne kontraster til disse idyllene. De to første skildrer dydenes forfall og sivilisasjonens sammenbrudd, mens Wernströms ungdomsgruppe gjennomgår troverdige prosesser som rivalisering og kjønnsliv.

Evig solskinn i et plettfritt sinn

La oss se på verdensbildet i ytterligere fire titler som nylig er blitt nyutgitt i Aschehougs serie Berømte bøker.

Skildringen av Robin Hoods lederrolle – slik Rosemary Sutcliff framstiller det i sin bok – gir grunn til å sitere filmtittelen «Evig solskinn i et plettfritt sinn». Robin er et ideal, best i alle henseende. Han er et overmenneske fysisk, etisk, taktisk og i alle ferdigheter. Alle hans 50 muntre menn er lojale, tapre, patriotiske, dyktige i mange slags ferdigheter og av like høy etisk standard som Robin selv. Likevel har de aldri egne initiativ, og de er alltid raske til å slutte opp om Robins forslag. (Og vi snakker altså om fredløse som måtte rømme fra lensmannen på grunn av sitt stivsinn!) Selv om de er mange, skjuler de seg godt i skogen. De lever usynlig og nomadisk, og likevel har de skattkamre, smie, et velutstyrt kjøkken og etter et velfylt stabbur. Matstrevet er så godt organisert at de har tid og krefter til lek og idrett. Dette er et barneperspektiv, hinsides realiteter, på hvordan man kan leve et fritt liv ute i skogen i «leirbålenes og eventyrenes tid», og det er så gjennomført naivt at man må gi seg over.

Ja, selv Skatten på sjørøverøya, som med sin skildring av John Silvers ambivalens har antydninger til å være en moderne bok, bæres av en trygg forvissning om at universet og imperiet er skrudd rett sammen, og at alt skal bli bra igjen til slutt – etter heltenes reise, opplevelser og prøvelser. I personfortegnelsen bak i boka står det karakteristisk om dr. Trelawneys tjener John, som ble skutt av mytteristene, at «Han kjempet modig for Konge og fedreland», som om det skulle finnes en logisk og organisk forbindelse mellom romanens hovedpersoner og den britiske kronen.

Tarzan er noe ulik de andre bøkene, fordi det ikke handler om å reise «ut til eventyret». Vi kan si at Tarzan «vender tilbake», men det er en reise tilbake til foreldrenes livsform. Her som i andre klassikere er det en hvit overklassemann på skattejakt og dannelsesreise i en uutforsket verden. Hovedpersonen er på den ene siden framstilt som rå, usentimental naturkraft – men forfatteren bruker påfallende mye energi på å etablere Tarzan som en sær-person et sted mellom kultur og natur.

Greven av Monte Christo er mer melodrama enn den er spennings- og bildungsreise. Dumas bruker alle de triviallitterære knepene, og gjør sin helt til en altmestrende supermann, som alltid vet å gripe det rette øyeblikket, og som har nok intellektuelle og økonomiske ressurser til å iverksette alt han vil. Det er en grunnfortelling om svik og hevn som har blitt bygget ut til såpedrama om intriger i overklassen. Dumas forsøker i de siste kapitlene å la det bli en moralsk fortelling om forhold mellom hevn, tilgivelse, tillit til Guds omsorg, og farene ved å selv sette seg til doms over andre mennesker. Dersom denne innsikten hadde blitt troverdig hos hovedpersonen, kunne vi selvsagt ha sagt at fengsel, hevn og anger er deler av Edmond Dantès livsreise, fram til innsikt. Men Dumas lurer ikke mange med dette moralske vedhenget. Dette er en eventyrhistorie.

En annen side ved Greven av Monte Christo er det man på og mellom linjene kan lese om det franske samfunnet i 1844, da Dumas skrev boka. Det er riktignok et klasse-samfunn, men det er fremfor alt et samfunn preget av penger i omløp og sosial mobilitet.

Når vi sammenligner Gyldendals klassikerserie og Aschehougs foreliggende 10 bind, med Aschehougs serie fra 1979/80 og Ansgars tre ganger 10 på topp fra 1980-taller, er det mest påfallende at Gyldendal og Aschehoug i de siste seriene har snevret inn klassikerbegrepet. Back to basic, så å si. Til sammenligning tilbød Ansgar i 1989 følgende bøker i sin 10 på topp-serie: Riktors Mens far var på Grini, Burnetts Lille Lord Fauntleroy og Topelius’ Bjerken og stjernen. Aschehougs to ulike 80-tallsversjoner av Berømte bøker omfattet så ulike forfattere som Rølvaag, Woodhouse, Hamre og Poe, foruten gjengangere som Twain, Verne, Stevenson og Cooper.

Men kan hende ligger det er rasjonell logikk i å rendyrke en type bøker!? Hvis vi ser på de ti foreliggende bøkene fra Aschehoug, så oppfatter jeg dem som relativt like. Alle ti bøkene har mannlige hovedpersoner, og alle ti er skrevet / bearbeidet for en målgruppe i spennet fra slukealder til tenåring. Og for mange av dem gjelder også at forfatterne, hovedpersonene og de opprinnelige leserne tilhørte en erobrergenerasjon, som utforsket jordens innhold og dens grenser, koloniserte fremmede land og tillot seg å eie det hele med en autoritet som de trodde var gitt dem av naturen og som det ennå ikke var stilt spørsmål ved.

DEL 2. VERSJONENE

Oversettelsen

En viktig del av økonomien ved klassikerutgivelser er gjenbruk. Gjenbruk av boksats og gjenbruk av oversettelser er med på å holde prisene lave. Her først om de enkelte bøkenes oversettelseshistorie:

Greven av Monte Christo ble først oversatt som føljetong i Folkebladet i 1881, og «første fullstændige norske oversættelse » kom i 1920. Bokklubben utga i 1990 og 2000 Johanne Buviks oversettelse, først utgitt på Mortensens forlag i 1950. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Olav Coucheron. Den ble først utgitt i 1980, også da i Aschehougs «Berømte bøker», og har vært brukt av Bokklubbens Barn. Oversettelsen er en forholdsvis adjektivrik tekst, med overflødigheter som tomteleiepriser (s. 252), som jeg ville fjernet, dersom jeg skulle forkortet boka.

Den hemmelighedsfulde ø ble først utgitt på norsk i 1876. Berømte bøker-utgaven er oversatt av Haakon S. Halvorsen, og ble først utgitt i 1949. Forrige utgivelse av denne oversettelsen var i 1979, også da på Aschehoug. Den gang sto det uttrykkelig «oversatt og bearbeidet av» på tittelbladet. Gyldendal har på sin side flere ganger (1953, 1965, 1981, 1993 og 1997) utgitt Knut Monrads oversettelse av den svenske forfatteren og formidleren Hugo Gyllanders (1868-1955) bearbeidelse. Gyllanders versjon ble først utgitt i 1909. (Slike versjonsopplysninger faller som regel bort etter hvert. Gyllanders navn ble sist sett i 1981). Den Norske Bokklubben har i 1969 og 1977 utgitt Anna M. Norums oversettelse, basert på en tysk (!) utgave. Ellers finnes det flere andre versjoner fra de siste 30-40 årene: Hans Braarvig, Harald Holt og Ulf Gleditsch.

Hvis vi sammenligner Holts oversettelse (1975 og 1988, 192 sider) med Halvorsens (355 sider) er det tydelige forskjeller. Kapittelinndelingen er heller ikke den samme. Bare Halvorsen har beholdt Vernes inndeling i tre hovedkapitler.

1. Holt:

En dag det regnet bøttehanker satt Herbert og reparerte foret i jakken sin. Plutselig utbrøt han:
– Nei, men se her, Cyrus. Her er det jamen et korn!
Det hadde ligget i lommen hans fra en gang han foret duene i Richmond.
– Et korn! sa ingeniøren interessert.
– Ja, men det er bare et eneste.

1. Halvorsen:

Men en dag det høljregnet ute, var nybyggerne samlet i storsalen i Granitthuset. Herbert holdt på å lappe jakken sin, da han plutselig utbrøt:
«Se her, herr Cyrus, et hvetekorn!»
Og han viste sine kamerater et hvetekorn, som var falt gjennom et hull i lommen og lå gjemt i foret. I Richmond pleide Herbert å mate noen duer han hadde fått av Pencroff, med korn, og det var et av disse kornene som hadde forvillet seg ned i fóret på jakken.
«Et hvetekorn?» spurte ingeniøren ivrig.
«Ja, herr Cyrus, men det er bare et eneste ett.»

Jeg fester meg ved tre ulikheter: Holt forkorter begrunnelsen til at kornet er der. Han fjerner herr-tiltalen som karakteriserer ingeniørens posisjon i gruppa. Og han bruker sjargong som virker tidsavgrenset og uaktuelt i dag; «regnet bøttehanker».

Skatten på sjørøverøya (1883) ble først oversatt til norsk i 1900, som Sjørøverøen. Gyldendal bruker en oversettelse av Carl Hambro, «gjenfortalt i noe forkortet form», som de av og til oppgir. Hambros oversettelse utkom først i 1939, og er hittil brukt i åtte utgaver. Aschehougs oversettelse er ved Klaus Hagerup. Den ble først utgitt av Den Norske Bokklubben i 1975 (da med tittelen Skattøya, i stort format og med et pergament-imitert kart løst vedlagt), og siden av Bokklubbens Barn i 1989.

Tarzan (1912) ble først utgitt som føljetong, og som bok i 1914. Den ble fulgt av 24 oppfølgere. Bøkene ble fulgt av tegneserier fra 1929, og mer enn 100 filmer fra og med 1918. Tarzan ble først ufullstendig oversatt til norsk i 1930, i en serie som ikke ble fullført. Dagens oversettelse ved Sverre Knudsen er ny for anledningen, og er visstnok den første fullstendige oversettelsen..

Robin Hood (1950) var Rosemary Sutcliffs debutbok. Den meste kjente moderne versjonen av Robin Hood-myten(e) er den amerikanske kunstneren Howard Pyles (1853-1911) Merry adventures of Robin Hood (1883), som utkom sist i 1993 i Gyldendals ungdomsklassikere, og som lydbok i samme versjon, i oversettelsen Robin Hood og hans menn. Den er oversatt av Leif Frodesen etter en bearbeidet dansk utgave av Torben Palsbo. Frodesens oversettelse kom første gang i 1982. Hvorfor denne utgaven er anonym, og ikke nevner Pyle, forstår bare gyldendølene. Både Sutcliff og Pyle er i hovedsak episodiske, men har en livsløpsorientert ramme, hvor åpningskapitlene handler om etableringen av gruppen fredløse og de siste kapitlene vies Robins død. Sutcliff har vel i prinsippet flere kilder, som hun har bearbeidet og tilpasset til sitt formål og publikum. Det er likevel påfallende hvor tett hun i enkelte episoder har lagt seg opp til Pyles skildring. Se på Robins duell med erkefienden Guy fra Gisborne; her Robins ord når Guy ligger død:

1. Pyle:

En rask død fikk du, en verdigere enn du fortjente, sa han. – Men nå ligger du på dine gjerninger, Guy av Gisborne. Du skal ikke mer pine småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Med den Hellige Jomfrus hjelp har jeg hevnet alle grusomheter du har begått

1. Sutcliff:

En fort død og en hederligere enn du fortjener! sa han rolig. – Men der ligger du, herr Guy fra Gisborne. Aldri mer skal du plage småfolk som ikke kan forsvare seg mot deg. Nå er de hevnet, herr Guy – alle menn du har sørget for å få drept, alle du har brennemerket og lemlestet, alle sorgfulle kvinner og små barn som er blitt alene i vreden – og jeg takker Maria, den barmhjertige, Vårherres mor.

Jo Tenfjords oversettelse av Sutcliffs Robin Hood ble først utgitt av Bokklubbens Barn i 1983.

Etter på ha sett på bøkenes oversettelseshistorie er det noen mønstre som trer fram: Mange oversettelser er gjort av kjente navn, noen av dem er selv skjønnlitterære forfattere. Blant Aschehougs første 10 nye Berømte bøker er det uventet mange kjente navn (Angell, Hagerup, Tenfjord, Knudsen, Coucheron), og oversettelsene er gjort i den siste generasjonen. Forlagene er systematisk unøyaktige med å oppgitt oversettelsens førsteutgave, forhistorie og hvem som har foretatt eventuell bearbeidelse / forkorting. (Her er riktignok Gyldendals ungdomsklassikere et gledelig unntak, men heller ikke de er helt konsekvente). En hel del oversettelser burde ha vært faset ut. Alle de første fem i Aschehougs Berømte bøker er nye, men Ivanhoe som utkommer i annen pulje våren 2005, har røtter i en 96 år gammel oversettelse.

Et annet moment, som ikke har med denne Aschehoug-serien å gjøre: Selv om det er utgitt gode nyoversettelser av en bok – som Bringsværd/Knutsens Ole Brumm og Enghs Anne fra Bjørkely (jfr Ørjasæter nedenfor) – hender det ofte at samme forlag fortsetter å gjenutgi gamle, feilaktige oversettelser.

Adapsjoner

Et norsk basisverk innen studiet av adapsjoner er Kari Skjønsbergs Hvem forteller? (1979), om adapsjoner i barnelitteratur. Hun definerer adapsjon som avpassing, tilpassing og tilrettelegging, og summerer opp at:

adapsjon av voksen litteratur for barn ut fra de forskjellige motivene som har ligget til grunn: adapsjonen kan være belærende, moraliserende, beskyttende, den kan være foretatt rett og slett for å gjøre verket lettere å lese som ren underholdning. (s. 14)

Skjønsberg drøfter flere ulike typer adapsjoner; fra voksenroman til barnebok, navn som endres i oversettelser, bearbeidelser av norske 1800-tallsbarnebøker av Hansen, Moe og Zwilgmeyer. Mest plass bruker hun på ulike versjoner av Louisa M. Alcotts Little women (1868) på norsk: oversettelsene er inntil 50% forkortet, og alle har helt fjernet forfatterens bærende allusjon til Bunyans Pilegrims vandring, og gjort andre meningsbærende endringer.

Aina Nøding har en tilsvarende studie av Coopers Den siste mohikaner. Hun har analysert over 70 ulike utgaver og påviser hvordan element tas ut gjennom bearbeidelser, men også hvordan for eksempel Hans Braavig i sin gjenfortelling (utgitt flere ganger 1939-1994) gjør hovedpersonene yngre og legger til et element av «gutters lek» som slett ikke finnes hos Cooper.

Kristin Ørjasæter skriver om Montgomerys Anne fra Bjørkely at den vanligste norske oversettelsen bare inneholder 48% av teksten. «Resultatet blir kjappe, handlingsmettede spenningsskildringer der originalen nesten ikke er gjenkjennelig fordi tankereferat og miljøskildring er utelatt», og som «er så sterkt forkortet at oversetterne har måttet legge til egen forklaringer for at sammenhengen overhode skal bli forståelig».

Tilsvarende kritikk har også Kjell Olaf Jensen målbåret i en anmeldelse av Maj Bylocks gjenfortelling av Hugos Ringeren i Notre-Dame: «Man har hentet ute en håndfull personer fra originalverket og fortalt om noen av hovedmomentene i handlingen», og versjonen er «flat, banal og springende».

Når vi ser på gjenutgivelser av tidligere bøker, er vi, som eksemplene ovenfor viser, normalt opptatt av å se i hvilken grad bøkene er blitt forsimplet eller forandret i oversettelsen. Anders Hauge skrev sin hovedoppgave på Statens bibliotekhøgskole (1989) blant annet om Den hemmelighetsfulle øya, og om den omvendte mekanismen: er det slik at noen av klassikerne burde blitt mer omarbeidet enn de er i dag, eller rett og slett ha blitt begravet som døde tanker?

Et eksempel: I fjor ble ordføreren i min kommune bedt om å lese fra et barnebok-minne på en barneskole. Han ønsket å lese fra en av Hjortefot-bøkene til Edward S. Ellis (1840–1916). Vi måtte lete lenge før vi fant et kapittel som ikke var altfor pinlig rasistisk i sin omtale av både røde og sorte. Jeg fornemmer noe av det samme i Den hemmelighetsfulle øya, skildringen av Nab er aldri grovt krenkende, men systematisk begrensende i hvilken rolle han gis.

Et beslektet tema er klasseforskjeller. Alle de fem bøkene vi ser på her, har et persongalleri delt inn i herskap og tjenere. Klasseforskjellene er imidlertid tydeligst i Tarzan. Slik Burroughs skildrer ham, er innehar Tarzan alle gode egenskaper fra adelskap, sivilisasjon og naturbeherskelse. Sjøfolkene er som regel avstumpede, de afrikanske innfødte er mangelfullt utviklet, Janes fargede tjenestepike er latterlig overtroisk, og nyrike mangler den naturlige dannelse som adelen besitter.

Nab i Den hemmelighetsfulle øya har blitt «afrikaner» i siste utgave. Slike «ajourføringer» av oversettelsenes skjer stadig, og et klassisk eksempel på slik omarbeiding er hvordan sigøynere er retusjert ut av skurkerollen i Enid Blytons bøker: «i en utgave av en Blytonbok var de usympatiske sigøynerne og deres mystiske leirplass byttet ut med svenske turister på camping.» (Skjønsberg. s 88)

Jeg åpnet med å liste opp noen grunner til å kritisere klassiker-gjenutgivelser. Endrede verdier kan åpenbart også være en grunn til at mange er skeptiske til fortidens bøker. Rasisme, klassesamfunn og kjønnsroller er de vanligste innvendingene. Vi skal ikke gå alt for langt tilbake før kjønnsrollene i barnebøker oppleves underlige, og i takt med at norske klasserom får stadig flere hudfarger representert, stilles det økende krav til lærerne når det gjelder å velge ut – og å velge bort – hvilke bøker som egner seg til høytlesning.

Dersom klassikere kan være mer enn én ting

Forlagene sitter nødvendigvis på kunnskap om hvilke bøker som selger, og hvilke som ikke selger, og det er en argumentasjon som er vanskelig å overprøve. Men jeg vil gjerne etterlyse noen overraskelser: Hvorfor ikke gi oss Leroux’ Le Fantôme de l’Opéra (1911) i første norske oversettelse? Mark Twains grovkornede satire A connecticut yankee at King Arthur’s court (1889)? William Goldmans moderne eventyr The Princess bride (1973)? Enn drama? Som Shakespeares Romeo og Julie Hvor er de norske? Som Bernt Lies Sven Bidevind (1897)? Lar det seg kanskje gjøre å lage ungdomsutgaver av norsk 1800-tallsromaner så vel som av utenlandske? Og hvor har det blitt av Kästners Emil og detektivene(1929)?

Fra et markedsføringssynspunkt oppleves det sikkert som logisk og enkelt å rendyrke denne sjangeren klassikere, slik Gyldendal gjorde med sine Ungdomsklassikere. Det virker som om også Aschehoug satser på en klassikerserie med nokså stram tematisk regi og en enhetlig (mannlig) målgruppe. Da vet leserne og kjøperne hva de får.

En annen løsning ville være å prøve en serie «alternative klassikere» som presenterer for eksempel pikebokklassikerne som Porters Polyanna, (1925), Montgomerys Anne fra Bjørkely (1908), Alcotts Småfrøkner (1868), Sewells Silkesvarten (1877), Brinks Caddie Woodlawn (1935) (kjent i forkortet utgave som «Rødtopp») og Burnetts Den hemmelige hagen (1911) (for ikke å snakke om Burnetts tredje mest kjente bok: En liten prinsesse (1905), en sentimental barnehjemshistorie.) Det bør være lov å bruke klassikerbegrepet om noe annet enn maskulin imperialisme.

Det tredje og modigste løsningen ville være at Aschehoug på ny, som for 25 år siden, tør å utfordre klassikerbegrep så langt at de lar pikebøker, barnebøker og etterkrigsbøker regnes som «Berømte bøker» på like fot med imperietidens guttebøker!

De omtalte bøkene:

Edgar Rice Burroughs (1875-1950), Tarzan – apenes konge, Aschehoug [1912] 2004
Alexandre Dumas (1803-1970), Greven av Monte Christo, Aschehoug [1844] 2004
Robert Louis Stevenson (1850-1894), Skatten på sjørøverøya, Aschehoug [1883] 2004
Rosemary Sutcliff (1920-1992), Robin Hood, Aschehoug [1950] 2004
Jules Verne (1828-1905), Den hemmelighetsfulle øya Aschehoug [1874] 2004

Annen sitert litteratur:

Barlby, Finn [Forord] I: Plys 14, årbog for børne- og ungdomslitteratur, Plys, 2000.
Hauge, Anders, dy. Analyse av, og kommentarer til Jules Vernes: En verdensomseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øy, Reisen til månen og En ferd rundt månen, Hovedoppgave Statens bibliotekhøgskole, 1989.
Holt, Kåre. [Etterord]. i: Daniel Defoe, Robinson Crusoe, Cappelen, 1969.
Jensen, Kjell Olaf. «Når opphavsrett ikke lenger beskytter», barnebokkritikk.no
Nøding, Aina. ”Naturbarn av sin tid.” i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Romøren. Rolf. ”Tarzan – bokstavanes herre”, i: Årboka LBU 2003. Samlaget, 2003.
Simensen, Jarle. Ascehhougs verdenshistorie. 12. Vesten erobrer verden, 1870-1914, Aschehoug, 2001.
Skjønsberg, Kari. Hvem forteller?, Tiden, 1979.
Vebel, Susanne. Bogen om Jules Verne, København, Hernov, 1978
Weinreich, Torben. Kulørt historie – krig og kultur i moderne medier, Roskilde Universitetsforlag, 1998. (skrevet sammen med Carsten Tage Nielsen)
Wernström, Sven. Jules Verne. I: Barndomens böcker, Stockholm, Gidlunds förlag, 1984.
Ørjasæter, Kristin. «Anne fra Bjørkely, 95 år i år», barnebokkritikk.no

Denne artikkelen ble først publisert på barnebokkritikk.no, april 2005. Lest nå i ettertid er jeg fascinert over alle samtidsreferansene jeg brukte.