Neil Gaiman
Heldigvis hadde jeg melka
Oversatt av Ina V. Steinman
Schibsted
Fra 6 år
Ikke Gaimans beste
Når man leser H.C. Andersens eventyr kan man av og til – som i eventyret om Fyrtøyet, merke at dikteren har bygget eventyret rundt de gjenstandene han har sett i rommet rundt seg. Denne gangen har den anerkjente britisk-amerikanske forfatteren Gaiman gjort det samme. Pappa går ut for å hente melk, og når han kommer tilbake, spør barna hvorfor det tok så lang tid.
Pappa pøser på med bortforklaring av en annen verden: han har møtt en ufo, reist i tiden, møtt sjørøvere, dinosaurer, søte ponnier, galaksepoliti og skumle vumpyrer (!). Gjennom det meste av den 120 sider lange boka oppleves dette nettopp som en raskt påkommet røverhistorie. Den ligner de fortellingene man bruker som godnatteventyr når det ikke er noen uleste bøker igjen: ta utgangspunkt i en av barnas leker, og send den på eventyr gjennom alle tenkelige fiksjonsunivers: monstre, ufoer og røvere.
Enten kan vi lese dette som en slik suppe-på-en-spiker-fortelling, eller vi kan la oss sjarmere og more av at Gaiman på bokas siste side avslører at nettopp dette er farens fortellergrep. Alt han har fortalt om finnes der i kjøkkenet.
På sitt beste er Neil Gaiman en av vår tids mest interessante og originale forfattere, med en miks av intertekstuelle referanser til mytologi og klassisk litteratur. Den som vil gjøre seg kjent med Gaimans verk kan lese tegneserier som «The Sandman» og «Aldristeds», eller barnebøker som «Coraline» og «Kirkegårdsboken». Derfor har fansen samlet seg i store flokker når Gaiman de siste dagene har besøkt Oslo.
«Heldigvis hadde jeg melka» er en sjarmerende bagatell av en røverhistorie. Som leken barnebok kan den nok glede mange, men den viser oss ikke Gaiman på sitt beste.
Aftenposten, 4.6.2014