barnasforfatterleksikon

Topelius og den finske nasjonalromantikken

In Illustrerte klassikere on 31.12.12 at 11:07

Innledning til Topelius’ Kongens ring i Illusterte klassikere.

Så langt tilbake som vi kjenner statsdannelser i dette området, har Finland vært en del av Sverige. Landområdet «Finland» hadde ikke samme utstrekning som i dag: det var ett av flere områder innenfor dagens Finland, sammen med tilgrensende områder som Österbotten og Karelen. Et bilde av kong Gustav II Adolf (1594–1632) omgitt av rikets landskapsvåpen viser at Finland ikke ble regnet som en separat del av riket (slik Norge ble i forhold til Danmark): svenske og finske landskapsvåpner er oppstilt i én sekvens, om hverandre.

Finland blir til

På en måte «fantes ikke» Finland før 1809. Finskekrigen 1808-09 var et utslag av de omfattende Napoleonskrigene som herjet Europa. Den startet med et russisk angrep på «Sveriges østlige halvdel» og endte med freden i Frederikshavn år etter. Da hadde det ikke bare vært kamphandlinger, men også diplomati med sikte på å ivareta mest mulig finsk selvstyre innenfor det som etter hvert virket uunngåelig: russisk seier og overhøyhet. Russernes interesse for Finland hang sammen med ønsket om en buffersone rundt hovedstaden St. Petersburg, slik at byen ikke lå åpen for fiender.

Finnene fikk oppfylt sitt ønske om en fri stilling, og allerede 19.7., før freden var endelig, hadde tsar Alexander møtt deres representanter på Lantdagen i Borgå, og erklært at Finland nå «hade uphöjts blant nationernas antal», en formulering som antagelig er like klassisk og epokedannende i Finland som «Enig og tro til Dovre faller» er i Norge. Finland ble altså et friere land av å bli erobret av tsaren enn av å være en del av Sverige. Tsaren hadde lang erfaring med å håndtere et multietnisk imperium, men Finland fikk likevel en uvanlig fri stilling, som innebar både at de gamle svenske lovene ble videreført, og at finsk språk ble tatt i bruk i universitet og forvaltning.

Finlands tre store

1840-årene var en brytningstid og en tid for nasjonal oppvåkning i Europa.  Rundt 1840 markerte tre menn seg i Finland, og finnene regner dem den dag i dag blant sine fremste forfattere. Johan Ludvig Runeberg (1804-77) skrev nasjonalsangen «Vårt Land» som en del av sitt store verseepos Fänrik Ståls sägner (1848 og 1860), hvor Finskekrigen skildres gjennom både dokumentariske og fiktive episoder. Elias Lönnrot (1802–82) oppdaget, skapte eller rekonstruerte nasjonaleposet Kalevala (1835–36 og 1849). Zacharias Topelius (1818–98) er ikke i samme grad kjent for noe enkeltverk, hans omfattende forfatterskap fyller 34 bind, og spredte seg på dikt, drama, eventyr for barn, flere historiebøker og det store hovedverket Fältskärns berättelser , om det finske folkets historie gjennom flere kriger.

Topelius hadde noe å slekte på. Faren, Zacharias Topelius d.ä. (1781–1831) var lege, men også folkeminnesamler som utga fem bind med folkediktning under tittelen Finska folkets gamla runor liksom nya sånger (1822-31). «Runer» er det finsk-svenske navnet på folkelige viser og dikt. Junior fikk første jobb som redaktør i annonseavisen Helsingfors Tingningar i 1841, og utga første bok i 1845, en diktsamling. I 1847 kom hans første eventyrsamling, og fra 1853 utkom Feltskärns berättelser, med tekster som først var trykt i avisen. I 1854 ble han uventet utnevnt til professor i finsk historie ved universitetet i Helsingfors, og fra denne posisjonen skulle han i tjue år belære, more og glede det finske folket. I 1875 ble han rektor ved universitetet, men fortsatte å skrive for barn.  Hans åtte bind med Läsning för barn utkom fra 1865 til 1896; bøkene var allsidige tekstsamlinger med sanger, eventyr og små dramastykker. I sin samtid var disse meget populære, med budskap om god moral, naturkjærlighet, fedrelandskjærlighet og gudstro. Etter 1920 har populariteten dalt, men de mest kjente naturvisene synges fortsatt, og han nevnes ofte som den finske barnelitteraturens stamfar.

«Feltskärns berättelser» og «Kongens ring» 

Bokverket Fältskärns berättelser forteller i fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folkets historie i krig og fred; og særlig som soldater i den svenske hæren fra slaget ved Breitenfeld 7. september 1731 under trettiårskrigen til Gustav IIIs forfatningsreform i 1772, altså 140 år av felles finsk-svensk historie. Vi følger to slekter: adelsfamilien Bertelsköld og bondeslekten Larsson, som møtes både som venner og fiender gjennom fortellingen, men til slutt forenes i en kjærlighetshistorie. Vekslingen mellom to slekter og flere hovedpersoner gjennom en lang hovedfortelling er så sinnrikt komponert at man skulle tro at forfatteren hadde sin læretid fra fjernsynets slektskrøniker og såpeoperaer. Eller kanskje det er omvendt?

Fortellingene har moralsk tendens fra forfatterens side, både i selve fortellingene og i de innskutte drøftingene i rammefortellingen. Topelius tar parti, og moralen kommer til uttrykk både i skildringen av krigens gru og i spørsmålet om folkets plikter mot sin konge og kongens plikter mot sitt folk. En nøkkelreplikk er det spørsmålet Eva Rehnfeldt i boka stiller Karl XII i 1718: «Vad har ers majestät gjort av Finland?» Spørsmålet om kongens/tsarens plikter overfor folket var viktig i finsk politikk på 1850- og 1860-tallet, og var også en del av et finsk oppgjør med svensketiden.

I Fältskärns berättelser møter vi Topelius både som historisk forsker, som folkeopplyser og folkeoppdrager, og som forfatter. Han viser til sammenhenger mellom politikk, økonomi og moral, og han er ubarmhjertig direkte når han forteller om hva krigen gjør med menneskene.  Rammefortellingen utspiller seg i en liten by i Österbotten – Topelius’ egne hjemtrakter, der den gamle militærlegen («fältskär») Back nå bor, etter et langt og rotløst liv i med- og motgang. I sin enkle bolig tar han imot en gruppe venner og slektninger og forteller hva han har hørt og vet. Blant tilhørerne er en bestemor som strikker, en ung pike som renser bær, en liberal og fredselskende lærer og en konservativ og krigersk postmester.

Topelius bruker Kongens ring som tittel på den første av verkets femten deler. Historien om Bertela og Regina som vi følger i tegneserien, strekker seg gjennom de tre første delene: Konungens ring, Svärdet och plogen og Eld och vatten.

Ringen i tittelen er en magisk talisman som løper som en moralsk rød tråd gjennom hele verkets femten deler. Bondejenta Meri fikk den av en døende mann som hun viste omsorg for, og hun ga den videre til kong Gustav II Adolf. Ringen gir fremgang og lykke til alle som bærer den, men det er en ond lykke som oppnås på andres bekostning, den er «själviskhetens onda genius». Ringen har også en iboende betingelse, den beskytter sin eier bare så lenge denne opptrer sannferdig. Svinner moralen, taper ringen sin kraft, og eieren rammes av ulykke. Gjennom sagaen er det i alt tolv personer som eier ringen, fra Gustav II til Gustav III, og alle rammes av skjebnen.

«Kongens ring» som illustrert klassiker

Sverige har en fortid som militær stormakt, og det er denne perioden Topelius skildrer gjennom sin militærlege. Sveriges historie og Fältskärns berättelser omfatter mange perioder med krig. Den delen av beretningen som har funnet veien til tegneserien er fra Trettiårskrigen 1618–-1648, som for det meste foregikk på tysk jord, men de aller fleste av datidens europeiske stater og fyrster var involvert. Noen vil mene at dette var en religionskrig, mellom protestanter og katolikker, og det er denne forklaringen som presenteres i tegneserien.

Krigen kan imidlertid også forklares ut fra en rekke underliggende motiver: de fleste av de involverte statene og fyrstene hadde ambisjoner om mer land eller en sterkere stilling vis-àa-vis sine naboer. En svekket motpart ville ha vanskeligheter med å angripe senere. Sveriges engasjement fra 1630 av handlet i navnet om å hjelpe tyske protestanter, men var i gavnet også motivert av ønsket om kontroll over Østersjøen, og eventuelt over de nordtyske østersjøområder.

Gustav II Adolf hadde selv kommandoen over de svenske styrkene under slaget ved Breitenfeld 7. september 1631, som åpner tegneseriens versjon. De slagformasjonene som kongen anvendte her regnes av militærhistorikere som et banebrytende innovasjonsarbeid. Kongen selv fikk imidlertid liten glede av det, han døde i slaget ved Lützen 14 måneder senere.

Trettiårskrigen omtales som Europas blodigste til da, og en av de heldigere konklusjonene fra fredsslutningen i Westfalen var at man ikke lenger skulle bruke leiehærer som opptrådte som røvere blant sivilbefolkningen.

Litteratur

  • Carl Göran Ekerwalds innledning til 1985-utgaven av Fältskärns berättelser
  • Kai Söderhjelms artikkel om ZT i De läses än. Bibliotekstjänst förlag, 1992
  • Gard Espelands artikkel «Topelius ja Norsk Barneblad» I: Onnimanni, nr 2, 1998
  • Ann-Mari Häggmans artikkel «Visdiktaren Topelius och Nordens barn». I: Balladar og blue hawaii. Novus forlag, 2005.
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: