barnasforfatterleksikon

Archive for desember, 2012|Monthly archive page

Fakta-fortellinger med forskjellige løsninger

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 31.12.12 at 10:40

Fortellinger der et barn reiser og utforsker et emne ledsaget av en mentor, er en grunnsjanger innen faglitteratur for barn. Det burde være nok å nevne Nils Holgerssons forunderlige reise fra 1907. Hvilken variasjon finnes det innenfor sjangeren?

I nyere tid har faktafortellingen for barn fått selskap av flere teksttyper. De vanligste er tekster med en synlig, resonnerende forfatter og bøker med en blanding av ulike tekstsjangre. To nye bøker bruker imidlertid begge faktafortellingen. Begge inngår i serier med en gjennomgående hovedperson, og jeg er opptatt av hvordan de har valgt ulike løsninger for å koble sammen fagstoff og fortelling.

Siri E. Mohr og Jan-Kåre Øien
Los-Reinerts verden

Terese Grøtan
Klara kan mykje rart om mat

Sørlandskysten

Fortellingene om Los-Reinert er en serie på sju bøker, utgitt mellom 1996 og 2009. Reinert bor på Hesnesøya utenfor Grimstad sammen med foreldrene og farfaren. I mine øyne er bøkene om Los-Reinert fortellinger om et sted og levemåten der, eksemplifisert med gutten Reinert, som opplever og lærer mye om natur, samfunn og historie på sørlandskysten i følge med bestefaren. Det er alltid et handlingselement i bøkene — i form av noe som skal oppklares, finnes eller berges. Det kan kalles et fiksjonsoppdrag eller prosjekt, og det tar vare på den episke framdriften og den skjønnlitterære spenningen. Ofte er det forbundet med vær og uvær. Bøkene kan oppleves som litt passive som moderne barnelitteratur betraktet — fordi Reinert sjelden er den aktivt handlende hovedpersonen.

Jeg har blitt mer og mer positiv til den tydelige sjangerviljen i denne serien. Forfatteren framstiller Reinert som en nysgjerrig og lærende gutt som i følge med bestefaren får gode og brede inntrykk av sitt nærsamfunn og sin lokalhistorie. Det er en skrivestil som er konsekvent gjennomført, og som gjør bøkene relevante og interessante ut fra noen lesemåter.

Den siste boka i serien, Los-Reinerts verden (2012), består av utdrag fra de sju andre bøkene i serien. Selv om dette neppe er en oppslagsbok, slik det står på bokomslaget, så er det i alle fall et redigert utdrag av kunnskapsstoffet i bøkene. Her finnes opplysninger om båt- og skipstyper, om kjente forlis, om fyr og sjømerker, om fisk og dyr i sjøen, om sjøfugl, planter og stjernebilder. For å få med stoff fra alle de sju foregående bøkene er det også et avsnitt om julefeiring her. Det føles litt påhengt, men gir anledning til å nevne Terje Vigens grav og taretorsken som julemiddag.

Den typiske læringssituasjonen i bøkene er at Reinert og farfar kommer i en situasjon som gjør det naturlig for farfar å gi utfyllende informasjon. Noe informasjon gis i dialog, mens lengre avsnitt hvor farfar kåserer, er satt i kursiv. I noen av bøkene finnes i tillegg en dobbeltside sist i boka med et minileksikon. Det er ikke alltid noen episk forbindelse mellom situasjonen de befinner seg i, og farfars fortellinger; som regel får Reinert ny kunnskap uten at den har noen direkte anvendelse i de foreliggende fiksjonsoppdragene. Formålet er heller å gi Reinert og leseren et bredere bilde av lokal natur og historie. Når de besøker Lille Torungen fyr i boka Los-Reinert på fyret, får vi lære om fyrbygging i antikken og på Torungen, og vi får høre om et dramatisk forlis like ved i 1888.

Klara kan lære

Historien i Klara kan mykje rart om mat kan oppfattes som en oppdagelsesreise. Den typiske læringssituasjonen er at Klara og bestemor kommer til en matprodusent, hvor de får innblikk i produksjonen av en type mat. På de fleste stedene får de se en produksjonsprosess mens en person forklarer hva som skjer. Når kunnskapsstoffet presenteres slik, med ett nytt moment pr stoppested på reisen, får man en litt skjematisk organisering av fagstoffet.

Fortellingen som binder sammen denne rundreisen, er at bestemor og Klara skal samle mat til bestemors gårdsbutikk. Av bokas tolv kapitler er seks basert på denne stoppesteds-organiserte presentasjonen av fagstoff: om bær, honning, melk, sjokolade, E-stoffer og kjøtt. Som et dramatisk handlingselement til innsamlingsreisen blir det introdusert et ubehag som må overvinnes. Klara overhører at noen voksne er skadefro skeptiske til bestemors butikk. Historien handler deretter om å overbevise skeptikerne gjennom å arrangere en åpen dag. I neste omgang lykkes Klara dertil med å lokke hurtigrutepassasjerene opp til gårdsbutikken. Slik får Klara sin belønning: Salget når nye høyder, og hun får anerkjennelse for sin kunnskap om matvarer.

Dette er den andre boka i serien om Klara. Den første het Klara kan mykje rart om klede (2011). Forfatteren Teresa Grøtan er frilansjournalist, og hun har også skrevet en biografi om Mandela (2008) og Globaliseringsboka (2009). Begge Klara-bøkene inneholder en blanding av faktastasjoner og en fortelling: Klara blir bekymret for noe, og det oppstår et fiksjonsoppdrag som skal overvinne bekymringen. I begge bøkene foregår læringen i familien; i den første boka er det endog slik at skolen tviler på Klaras nye kunnskap, mens familien (og biblioteket!) brukes som læringsarena for å overbevise skolemiljøet. I begge bøkene er ny kunnskap nødvendig for å løse fiksjonsoppdraget, og i begge bøkene handler fiksjonsoppdraget om å overvinne skepsis.

To bøker, to grep

Forholdet mellom faglitteratur og fortelling er altså mer komplisert enn det først ser ut til. Teksten kan ha ulike former for kobling mellom fagtekstens kunnskapsformidling og fortellingens forløp. Sammenlignet med Los-Reinert er Klara en mer aktiv person. Både Reinert og Klara er i store deler av fortellingen forholdsvis passive mottagere av informasjon — selv om begge også har fått tildelt replikker med gode oppfølgingsspørsmål. Klara utmerker seg ved at hun er mer initiativrik og selvstendig handlende i fiksjonsdelen.

Bøkene om Klara virker skjematiske: I hvert nye kapittel og på hvert nye stoppested er det ett nytt moment som skal læres. Bøkene er punktmessig læringsorientert, med nær sammenheng mellom nye stoppesteder og ny innsikt på Klaras reise, og med tett sammenheng mellom innsikt og løsning. Klara-bøkene framstår som funksjonelt målrettede, logiske og velkomponerte.

I bøkene om Los-Reinert er ikke lærdommen organisert like punktvis og nytteorientert, man får mer inntrykk av at forfatteren Mohr og fortelleren farfar maler sitt landskap med bredere pensel og lavere tempo. Mens Klara opptrer som en orienteringsløper som skal innom alle postene før hun når fram til mål, har Los-Reinerts og farfars danningsreise mer til felles med den norske søndagsturen: oversikt, inntrykk og god tid. Mohrs bøker om Los-Reinert er også logisk målrettede, men mindre handlingsrettet. Bøkene kan tidvis virke ensporede med sitt lille univers, og med det passive barnet virker bøkene noe mer gammelmodige enn Klara-bøkene. Bøkene er like fullt en kompetent utforskning av et kystsamfunns natur og historie, på en måte som vinner min respekt. De to seriene er svært ulike, og med hver sine sterke sider. Hvis jeg skal velge én favoritt, må det bli Los-Reinert, fordi Mohr lar historiene få tid og rom til å utfolde seg.

I Prosa, nr 4 2012

Advertisements

Selvstendigheten og imperiet

In Illustrerte klassikere on 31.12.12 at 10:16

Forord til tegneserieutgaven av G.A. Hentys bok For frihetens sak.

 

Det første vi lærer om skottene er at de er gjerrige. Det neste vi lærer er at de inderlig misliker å bli regjert av engelskmenn. Det første er basiskunnskap for vitsefortellere; det neste har vi fra filmer som Braveheart (1995) med Mel Gibson og Rob Roy (også 1995) med Liam Neeson. Vel og bra for oss nordmenn, som til enhver tid husker 1814, 1905 og EF-striden – og derfor er skeptiske til å bli regjert av andre og har sympati med andre frihetselskende vrangpeiser i karrige utkantstrøk. Det eneste som er pussig med dette i forhold til den tegneserien du snart skal lese, er at den er basert på boka In Freedom’s Cause (1885) av den britiske guttebokforfatteren G.A. Henty (1832–1902). Pussig fordi Henty i alle andre forhold og fortellinger var en varm tilhenger av imperiet og en motstander av opprør som den franske revolusjonen, boerkrigen og den amerikanske uavhengighetskrigen.

Fra en uavhengighetskrig

Hentys bok har den fulle tittelen In Freedom’s Cause: A Story of Wallace and Bruce. Bokas historie følger den samme strukturen som i de fleste av forfatterens bøker: en sympatisk ung mann engasjerer seg i en krig på den rette siden. Etter kort tid blir han betrodd assistent for en høyere offiser; han bidrar aktivt til seieren og hedres som helt både etter slaget og ved hjemkomsten.

I denne fortellingen dreier det seg om den første uavhengighetskrigen mellom England og Skottland, som foregikk med varierende intensitet fra 1296 til 1328.

For oss i Norge er det verdt å vite at kongsdatteren Margrete Eiriksdatter (1283–90), som skottene kjenner som «jomfruen av Norge», spilte en rolle i opptakten til krigen – antagelig uten at hun visste det selv. Margretes far var kong Eirik II, og farfaren var konge Magnus Lagabøte. Margretes mor Margaret (som døde i barselseng) var datter av kong Aleksander – som døde i 1286, og tre år gammel sto Margrete som den nærmeste arvingen til den skotske tronen. For å hindre at Margretes interesser som dronning skulle bli borte i en rivalisering mellom skotske adelsslekter, inngikk kong Eirik en avtale med den engelske kong Edvard I, om at de to jevngamle tronarvingene Edvard (II) og Margrete skulle bli forlovet. Dette ville også innebære en forsterket union mellom de to landene – allerede kong Aleksander hadde måttet akseptere en form for britisk overhøyhet. Margrete døde imidlertid under sjøreisen fra Norge til Skottland, antagelig på Orknøyene 26. september 1290. Dermed var den skotske tronen uten åpenbare arvinger, og dermed begynte et kappløp mellom arvinger som skottene kaller «the Great Cause». Det var i alt fjorten kandidater til tronen, men bare fire av kravene var noenlunde gode. Blant outsiderne fantes også vår kong Eirik.

I mangel av en nøytral oppmann, ble den engelske kong Edvard I invitert til Skottland for å dømme mellom kandidatene til tronen. Edvard kåret John Balliol til konge, og benyttet samtidig anledningen til å avkreve ham en troskapsed, slik at Skottland forble en engelsk vasallstat. Slik kan vi si at Balliol både vant kongevalget og samtidig tapte både riket og folket. Balliols fremste rival var Robert Bruce; og da snakker vi om Robert senior (1210–95)! Både hans sønn (1243–1304) og sønnesønn (1274–1329) hadde samme navn, og det var den yngste som ble konge, og som er den kjente helten fra frihetskampen.

William Wallace og Robert Bruce

Bruce-klanen hadde lenge ligget i strid med Balliol, og sett fra Roberts side var det et strategisk lykketreff at Balliols kongekåring førte til at Skottland kom under engelsk styre. Dermed kunne striden mellom Bruce og Balliol videreføres, nå som en skotsk uavhengighetskrig. Men dette er selvsagt bare en av mange måter å framstille saken på. Var det Balliol som var «the good guy», full av gode intensjoner, men fanget i en umulig skvis mellom en overmektig nabokonge og maktsyke rivaler på hjemmebane? Eller var det Robert Bruce som var den sanne, kompromissløse forsvarer av alle gode skotske interesser? Og var Balliol mest alliert med Bruce eller med Edvard?

Tegneserien springer litt i tid. Først følger vi oppbyggingstiden fra 1293 fram til det viktige slaget ved Stirling Bridge i september 1297. Dette slaget – som har fått en sentral plass i filmen Braveheart – nevnes bare kort, før vi får høre at William Wallace er død, han ble drept av den engelske kongen i 1305. I denne versjonen av historien er det selvfølgelig den unge hovedpersonen Archie som deretter er motoren i handlingen, og oppmuntrer Robert Bruce til å vende tilbake til Skottland for å la seg krone til konge – det skjedde i mars 1306. Så følger et lengre avsnitt med Archies private eventyr før vi kommer tilbake til et kjent slag: Slaget ved Bannochburn 23. juni 1314, hvor Robert Bruce vant en avgjørende seier mot en overtallig engelsk styrke. Tallene er det imidlertid ikke enighet om; mens Henty/tegneserien mener at det var 100 000 mot 30 000, har wikipedia funnet kilder som oppgir alt fra 13 000 til 25 000 engelske soldater, mot skottenes mellom fem og ti tusen.

Archie Forbes er typisk for Hentys romanhelter: tapper, ærekjær og klar til strid; og helt uten tvil og nøling. Hovedpersonene er ofte en ung gentleman av god familie og/eller god oppdragelse – og overraskende ofte er han faderløs. Tegneserien går bare raskt, i et par ruter, gjennom opptakten fra romanens første del: Archies far er drept av den rivaliserende Kerr-klanen, som deretter har tatt beslag i Forbes’ eiendommer.

G.A. Henty – offiser og forfatter

G.A. Henty (1832–1906) har blitt presentert i tre tidligere bind av IK (IK 13, 21 og 23). Her oppsummerer vi bare kort det viktigste. Faren var aksjemegler, og George hadde en trygg oppvekst som likevel ble preget av sykdom. Han avbrøt utdannelsen for å tjenestegjøre som intendanturoffiser fra 1853 og etter hvert som krigskorrespondent, før han brøt av og ble forfatter. Han skrev om lag 120 bøker fra 1867 til 1906, de fleste av dem med unge gutter som hovedperson og målgruppe. Dette var stort sett spenningsbøker med et dokumentarisk element: enten fra fjerne land eller fra viktige slag og kriger i historien.

Det finnes noen faste innslag i Hentys forfatterskap. Ett av dem er at hovedpersonen er en ung mann som engasjerer seg i krigen og vinner generalenes tillit, ære og rikdom. Et annet er alle drøftingene av hva det vil si å være en britisk gentleman og hvilke karriereveier som er de beste for en ung ambisiøs mann fra middelklassen. Både engasjement i hæren og opphold i koloniene regnes som gunstig. I det ytre følger Henty parolen fra offisielt britisk hold: Imperiets virksomhet i andre verdensdeler er ment å hjelpe de underpriviligerte. I praksis skildrer han en karriere i koloniene som en snarvei til rask rikdom, som kan omsettes til velstand og trygghet hjemme i England.

Pussig nok skrev han ikke bøkene, men dikterte bare handlingen. Han hadde to sekretærer; en gjorde historisk research, den andre gjorde skrivearbeidet. I sin samtid ble Henty verdsatt både for sine verdier og idealer og fordi han populariserte historie på en levende og sannferdig måte. I ettertid har man oppdaget at hans versjon av historien både kan være unøyaktig og ha slagside. I en analyse av forfatterskapet fra 1980 oppsummerer Dennis Butt med at man antagelig ikke kan lære så mye om Romerriket eller India på 1700-tallet ved å lese Henty, men man forstår mye av det sene 1800-tallets England, da bøkene ble skrevet.

Henty om politikk

Ifølge Henty er negrene i Afrika late, dumme og uorganiserte, og negrene i USA har det bedre som slaver enn som frie menn, såfremt de har en god herre. Det er en lykke for inderne at engelskmennene er i India, og det var en ulykke for USA at de brøt med Storbritannia. Henty lar ofte «de andre» (andre raser og den britiske arbeiderklassen) få komme til orde i dialoger hvor de er med på å bekrefte sin egen underlegenhet og bygge opp under de unge engelskmennenes herrefølelse.

I vår tid er det lett å se at Hentys politiske og sosiale idealer hører hjemme på historiens skraphaug. Men det skal han ha: I sin tid var han en skribent som energisk og lojalt dyrket og understøttet de rådende verdiene i samfunnet. Han ga leserne og samfunnet det de ville ha, og han gjorde det populært, lettlest og grundig, og var en folkekjær forfatter. Han regnet det selv som et bevis på bøkenes kvalitet og effekt at mange unge menn hadde gått inn i hæren som følge av hans bøker. Så kan vi heller spørre oss hva vi kan kreve av en forfatter: bør han ligge i strid med sin egen samtid for å bli verdsatt av ettertiden, eller skal han være en lydig tjener for samtidens common sense? Ønsker vi oss forfattere som er dissidenter, eller forfattere som ligner på oss selv?

Hvis man skal være snill med Henty, kan man kanskje også peke på at han var en romantiker: kombinasjonen av ungdom, mot og skjønnhet fortjente alltid en happy ending i hans bøker.

Hvordan kan skotter og imperiet forenes?

Selv om britene på 1800-tallet hersket over havene, og solen aldri gikk ned i Victorias rike, så bor det dypt i hver engelskmann et minne om at de britiske øyene fremdeles egentlig er okkupert av normannerne. Dette er selvsagt en grov generalisering, men vi lar det stå til: Det britiske herrefolket lever derfor med en ubehagelig ambivalens i sitt selvbilde: dels er de utvalgt av Vår Herre og historien til å herske over uregjerlige folkeslag i fjerne farvann, og dels er de fremdeles trassige individualister som nekter å la seg styre av noen som bor i Brussel, London eller Nottingham. Derfor appellerer fortellingene om Robin Hood, Ivanhoe, William Wallace og Robert Bruce fremdeles til den engelske folkesjela.

Det er denne folkesjela som Hentys roman og tegneserien handler om. En folkesjel med en liten hage foran huset, ørelappstoler foran peisen, ettermiddagste, en pint godt øl og en god pipe. «My home is my castle», sier engelskmannen. The British way of living handler derfor i en viss grad om å beskytte imperiet og kronen, men aller mest om at John Bull får nyte sin te og sin øl i fred i sin egen stue. Derfor tåler vi at tegneserieskaperne har begått noen aldeles pussige anakronismer i skildringen av skotske bondestueinteriører fra 1200-tallet; han har uansett og ubevisst fått med det viktigste: peisen og ørelappstolen.

Litteratur

  • Stuart Hannabuss. «The Henty phenomenon» I: Children’s literature in education; No 2, 1983
  • Nicholas Ranson. «G.A. Henty» I: British Children’s Writers, 1880-1914. Edited by Laura M. Zaidman. 1994
  • Mawuena Kossi Logan. Narrating Africa, George Henty and the fiction of Empire. Garland, 1999.

 

%d bloggers like this: