barnasforfatterleksikon

Venner i liv og død

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 31.12.12 at 11:44

Cornelia Funke
Spøkelsesridderen
Oversatt av Ute Neumann
Cappelen Damm

Fra 10 år

Grøss, sverdkamper og drømmen om heltemot

Det er lett å leve seg inn i den 11 år gamle Jon Whitcrofts fortvilelse når han blir sendt på internatskole. Moren har funnet en ny mann, og Jons trass er med på å forsure forholdene i hjemmet. Han tilpasser seg raskt de nye omgivelsene, med skole og kamerater, men blir flere kvelder hjemsøkt av synet av ridende gjenferd – som bare han kan se.

Jons forfedre var årsaken til dødsdommen over en Lord Stourton på 1500-tallet, og det er Stourton som nå går igjen og søker hevn. Jon oppdager heldigvis at det finnes andre på skolen som tror på det han har sett. Sammen med den jevngamle Ella og hennes bestemor må han oppsøke gjenferdet av ridder William fra 1200-tallet for å beskytte seg mot det onde spøkelset og hans tjenende ånder. Herfra byr historien på både dramatiske sverdkamper og skattejakt nattestid.

Mange barn – og voksne – liker å leve seg inn i fantasylitteraturens grunnpremisser: for det første at verden er større og mer overveldende enn det de fantasiløse «gompene» tror – at det er mer mellom himmel og jord. Og for det andre at det er en plass for «meg» i denne magiske verdenen. Et sted hvor jeg, når jeg identifiserer meg med hovedpersonen, kan være med på å utføre viktige heltegjerninger som utgjør en forskjell i liv og død.

Dette er den dype drømmen i alle eventyr, og bokens hovedperson Jon gir selv svaret i løpet av boken: «Hvorfor er du så glad i riddere? hadde mamma spurt meg. Kanskje fordi de får oss til å tro at man kan fordrive ondskapen med rustning og sverd.»

Jeg har med glede fulgt Funkes forfatterskap i noen år, og både Tyvenes herre (2004) og Blekkhjerte (2005) kan anbefales som spennende og originale barnefantasy-bøker, med et mildt preg av inspirasjon fra Tysklands forrige store barnebokforfatter: Michael Ende.

Funke fører oss fint gjennom sjangerovergangene fra ensomt barn til grøssende forfølgelse og til heltemodig kamp i beste fantasystil. Hun tar også leseren med inn i det ubehaget som Jon møter når han løfter sverdet og kjenner maktens og styrkens mørke sider. Og som i all god fantasy for barn handler det om en serie kamper og prøvelser som bidrar til modning og karakterutvikling og som gir effekt tilbake i det virkelige livet: «Jeg hadde lyst til å klatre opp på pulten min og rope: Ser dere ikke? Jeg er praktisk talt voksen. Jeg har stått oppe i et kirketårn og slåss mot en morder iført kroppen til en ridder.»

Den vordende stefaren Matthew som Jon mislikte, viste seg å være nødvendig hjelp i farene. Og den nye Jon, som har modnet av det han har gjennomgått, kan være voksen nok til å gi moren råd om å fortsette forholdet til Matthew.

Friedrich Hechelmanns bilder setter spøkelsene inn i en gotisk hage i midnattsgrønt lys. Og enda har jeg ikke nevnt samspillet mellom Jon og Ella, et vakkert og umiddelbart venneforhold som alene er verdt en roman!

 Aftenposten, 12. desember 2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: