barnasforfatterleksikon

Redselen for å bli voksen

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 08.05.12 at 18:46

Kronikk i Morgenbladet 22.1.2010

Simen Sætres tanker om farsrollens sammenbrudd i Jul i svingen er interessante. Men overraskelsen over barnslige farsfigurer ville ha vært mindre hvis Sætre hadde lest mer ny barnelitteratur, og sett at denne farsrollen er del av et mønster. I Kjetil Indregårds Svingen-univers er yttersvingene lengre, men tendensen er helt entydig: I norske barnebøker finner vi selvbestemmende, selvdefinerende barn og ungdommer, og barn som opplever seg selv som mer kompetente og situasjonstilpassende enn de voksne.

Hva forteller den nye norske barnelitteraturen om hvordan det moderne norske samfunnet ser ut? Hvilke normer for det moderne samfunnet tillater vi at den nye barnelitteraturen forteller om?

Sprer nye normer. I NRKs Jul i Svingen møtte vi ni barn. De hører til sju familier, som er sammensatt som systematisk ulike familier. Linus og Klara bor med begge foreldrene, selv om foreldrene må kunne betegnes som dysfunksjonelle. Nure bor med en alenemor som er enke, mens Børres mor er alenemor uten forklaring. Åsa bor med faren – mor har flyttet. Akaia har norsk far og asiatisk mor, mens begge Atifs foreldre kommer fra India/Pakistan. Denne blandingen av familiemønstre speiler den norske samtidsvirkeligheten, og gjøres bare i begrenset grad til et tema i serien.

Denne utvidelsen av normalitetsbegrepet er en bevisst normendring fra NRKs side. Det er også en utbredt enighet i de barnelitterære institusjonene om å skape aksept for ulike familiemodeller. Ett eksempel: I debutanten Beate Muris Jon Eltons vitaminfattige liv fra i høst vokser hovedpersonen Jon opp med homofil far og lesbisk mor og medmor.

Selvstendige barn. Det spesielle ved autonome barn er deres ekstremt utviklede egenansvarlighet, skriver den danske terapeuten Jesper Juul. De vil velge selv. Når de velger feil, vil de selv erkjenne det og finne en ny løsning.

Og nettopp autonome barn og ungdommer er et grunntrekk ved samtidens barnelitteratur. Bøkenes barn er barn som identifiserer problemene på egen hånd, analyserer dem, finner løsninger og gjennomfører løsningene. Det autonome barnet er en narrativ nødvendighet. Tore Strømøy begikk den kardinaltabben å la faren være helten i sin Dan Brown-inspirerte røverroman Isprinsessen, men han er et unntak som bekrefter regelen: barnebøker trenger handlende hovedpersoner som selv er barn.

Pippi og Svingen. Det er vanskelig å lage kvantitative overganger fra barnebøkenes barneskildringer til virkelighetens barn. Noen fremhever Pippi (1945) som det første autonome barnet, men det kan bare delvis være riktig. Allerede Mark Twains Tom Sawyer (1876) og Rasmus Lølands Kvitebjørnen (1906) skildret barn som tolket og handlet på egen hånd. Også barna i Svingen opptrer på egen hånd. Voksne er til stede for å sette rammer og premisser, men barna lever sin egne liv, med selvutviklede løsninger og en myk, men alvorlig ansvarsfølelse.

I møte med barnelitteraturen har jeg en fornemmelse av at barns autonome handlingsrom i bøkene er blitt større, og jeg tror at dette svarer til en tendens i den norske barndommen, gjerne i lys av den svenske pedagogens Ellen Keys tese om 1900-tallet som barnets århundre. I takt med at vi høyner vår respekt for barnet som individ med egen personlighet og rett til å bli hørt og spurt, skjer det nok en betydelig utvidelse av barnets frie livsrom, selvdefinisjonsrett og egenansvarsfølelse. Barnebøkenes barn er ikke nødvendigvis identiske med virkelighetens barn, men det er rimelig å anta at det er en viss sammenheng, både med tanke på voksenstyrte idealer og leserstyrte identifikasjonsbehov. Den som vil forstå den norske barndommen kan altså få hjelp i barnebøkene.

Slemme barn. Som helhet er barna i Svingen empatiske og konfliktdempende. I én episode hvor tre av jentene lykkes med en gjengjeldsaksjon mot Børre, avblåser de aksjonen når de oppdager at hevnen virkelig gjør ham lei seg. Barna er for det meste samarbeidsorienterte og vennlige mot hverandre, men det finnes unntak. Storesøsken kan herse med småsøsken, og det finnes noen slanger i paradiset. Børre utvikler seg i løpet av serien fra slem nabogutt til real kompis, og Victoria utvikler seg fra overlegen til real.

Ellers finnes det forholdsvis mange slemme barn i nyere barnebøker. Mest i rollen som mobbere eller rivaler, selvsagt. Både i Arne Svingens De tøffeste gutta og i Torun Lians Adam den tredje i fjerde gjør jegpersonene opprør mot den syttitallspedagogiske tanken om at det skal være synd på mobberne. I moderne norske barnebøker er man forholdsvis åpne for tanken om at noen personer er dumme, brutale eller avstumpede. Det gis av og til en diskret forklaring på at barn oppfører seg dårlig, som med Børre som forsømmes av en travel alenemor, men i hovedtrekk ser dagens barnebøker ut til å ligne på barns erfaringer fra virkeligheten: det finnes bøller, helt uten forklaring og formildende omstendigheter.

Sorg og klovnerier. Det mest utfordrende, sett med barns øyne, er neppe å ha en tøysete far. I Svingen finnes det en død far, en mor som har reist sin vei, og en mor som ikke strekker til. Disse mønstrene, og mange flere, finnes også i moderne barne- og ungdomsbøker. Vi møter barn som såres, unnskylder, kompenserer, glatter over, eller legger til rette for foreldrene. Barn som strever, men som likevel er glade i foreldrene sine. I Svingen er den kanskje sterkeste klump-i-halsen-episoden den hvor Børre gir moren en prinsesse-for-en-dag-følelse på fødselsdagen, i tillegg til den hvor Linus og Klara gjenskaper det første møtets sødme slik at foreldrene finner igjen kjærligheten. I Tania Kjeldsets ungdomsbok Juli må gutten først fritas for ansvaret for en alkoholisert mor, før han kan vie seg til sommerromantikken, og i Brynjulf J. Tjønns I morgen skal vi sitte i solen må Oscar takle en mor som blir psykisk syk av sorgen. For ikke å glemme Maria Parrs vidunderjente Tonje Glimmerdal, som ikke er redd for å ordne opp når en gudfar på 80 og hans voksne datter ikke vil snakke sammen.

Fars fall. Barnslige fedre har vi sett mange av i barnelitteraturen, men kanskje enda flere inkompetente, sett fra barnets synsvinkel. Faren i Klaus Hagerups Markus-bøker er en komisk figur, mest fordi han ikke fikser kodene. Marvin er klovnen i Svingen. Ikke fordi han er far og far per definisjon er en inkompetent figur. Marvin er klovn fordi dette er en type historier som krever en klovn som forviklingsskaper. Derimot kan vi tenke på de mulige kandidatene, og spørre oss om hvorfor det ble akkurat Marvin? For at det komiske fallet skal være størst mulig, er det nødvendig å bruke en autoritetsfigur, men det er bare mulig å bruke en autoritetsfigur som det er etisk og episk forsvarlig å plukke ned. Derfor latterliggjør vi Marvin, og derfor ler vi av Basil Fawlty. Den dagen vi kan sette Sybil Fawlty og Agnete Svingen i slike roller, så har likestillingen enten tatt et langt skritt tilbake, eller fremover.

Det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom antiautoritære barn og latterlige voksne. Jeg tror det kan være like relevant å tolke noen av de barnslige fedrene som en variant av Peter Pan-syndromet: redselen for å bli voksen. Sånn sett kan det føles ubehagelig at mannlige forfattere transponerer sine forlengede guttedager inn i bøker for barn.

Og i lys av dette: Jeg er egentlig mer bekymret for hva disse fortellingene gjør med mødrerollen. Hvis mor skal være den eneste voksne i familien, blir det ikke mye rom for mor til å utfolde seg allsidig.

Planlagt utvikling. Barnelitteratur er i større grad enn annen litteratur tilpasset formidlernes verdier. Det betyr etter alt å dømme at eventuelle antiautoritære trender i de nordiske barnebøkene er en villet utvikling, på et eller annet nivå av «kollektiv bevissthet» i det litterære og barnekulturelle feltet. Så kan vi spørre om dette er en positiv utvikling. Det er et stort spørsmål, som ligger i ytterkanten av det man kan være faglig om. Ingen, eller få, i Norge ønsker autoritære voksne og streng disiplin overfor barn. Men mange i Norge ønsker seg høfligere barn og barn med større respekt for voksne. Deretter er oppfølgerspørsmålet om vi skal kreve at kunst for barn skal bidra til å formidle fellesverdier til barna våre, eller om den skal få lov til å være kunst.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: