barnasforfatterleksikon

Å skrive seg fri fra fomlinga

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 08.05.12 at 19:00

Trenger en sexbok for ungdom å være belærende? Finnes det et budskap i en sum av stemmer som snakker om sex?

Av Morten Haugen

Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland
Juntafil. Sånn ca. alt om sex & kjærlighet
Aschehoug 2011

Fra den eldre

Den forrige redaksjonen i radioprogrammet Juntafil, som er NRK P3s ukentlige program om ungdoms kropp, sex og følelser, står bak boka  <i>Sånn ca. alt om sex & kjærlighet</i> Her skal jeg lese og anmelde boka ut fra en hypotese om at sex-bøker for ungdom er skrevet av mennesker i tyveårene som tenker at de har nådd en viss kunnskap, frihet og trygghet om seksualitet, og derfor kan gi råd fra den eldre til den yngre. Den implisitte leseren blir derfor en tenkt lillebror/lillesøster, og forfatteren går inn i en posisjon som på omslaget av <i>Kukbruk</i> (2005) beskrives som «en storebror som vet hva det handler om». Forfatterne henvender seg til noen som trenger deres erfaring, eller kanskje de endog skriver til seg selv som fomlende tenåring, og bearbeider egne erfaringer i en form som ytre sett framstår som nøytral, utgreiende sakprosa.

For å få et perspektiv på  boken til Gunhild Dahlberg og Webjørn Espeland har jeg sammenlignet den med <i>Sex og sånn</i> av Anders Danielsen Lie og Maria Øverås (Gyldendal 2007) og <i>Kukbruk</i> av svenske Manne Forssberg (Spartacus 2005).

Man trenger et ståsted

GD/WE skriver i forordet at kjærlighet kan være komplisert og vanskelig å trene på. Sex er derimot ganske lett, og det «går an å øve seg, både alene og med andre.» Så kommer de på at det kan være vanskelig også, og tuller med sanger som ikke passer når du skal ha sex for første gang: «Fuk u in the Ass» og «Nei, så tjukk du har blitt» frarådes. De anbefaler seg selv med at de gjennom tusenvis av intervju og sms’er i radioprogrammet Juntafil har et utgangspunkt for å «vite hva som funker og foretrekkes i unge kjærlighetsliv». Slik sett kan boka kanskje oppfattes som en seksuell trendguide.

ADL/MØ har valgt en ansvarlig voksenstemme i sitt bokforord: som leger ser de at kjønnssykdommer blir mer utbredt, og forskning forteller om angst forbundet med sex. De sier eksplisitt at de skiller mellom seksual-<i>opplysning</i> og seksual-<i>rådgivning</i>. Forssberg bruker til forskjell en storebrorstemme: han deler personlige erfaringer, og gir tydelige råd.

Dette er ikke første gang et radioprogram remedieres til bokform; vi kan også nevne Herreavdelingen, Radioresepsjonen og P.I.L.S.. En remediering av en fiksjonstekst kan utnytte intrige, karakterer eller miljø. Når man overfører et magasinbasert radioprogram til bok kan man gjenskape stemningen eller oppsummere det viktigste av innholdet. Remediering fungerer godt for program med et definert publikum, men har også en autoritetsdimensjon: «kjent fra NRK» inngår som en del av bokens appell.

Tekstcollage

Boksjangeren sexråd for ungdom har et fast grunnmønster som brukes både i disse tre bøkene og i andre bøker som jeg har sett tidligere.  Hovedkapitlene er anatomi, følelser (og eventuelt også identitet), relasjoner, seksualteknikk, mulige komplikasjoner (kjønnssykdommer, graviditet) og variasjoner (homofili og sex for funksjonshemmede).

GD/WE følger skjemaet i store trekk. Innenfor hvert kapittel består teksten av en polyfon tekstcollage, med en kort brødtekst av varierende innhold, noen faktaopplysninger, kjendissladder, vitser, slanguttrykk, spør legen-sider, kjendisintervju og halvanonyme samtalereferat kalt «Juntafilpanelet». Bortsett fra at det tre steder er en side med «Juntafils tips» er forfatternes egen stemme lite synlig i teksten. Den mest nærliggende tolkningen er at det er den flerstemte teksten som er budskapet og intensjonen: det er viktigere å snakke om sex, og lytte til hverandres meninger, enn å gi entydige anbefalinger.  ADL/MØ har en mer didaktisk tekst: hvert kapittel åpner med et novelleaktig anslag; mens resten av teksten er bygget opp med overskrifter i spørsmålsform og svarene i avsnitt på 5-20 linjer.

Er det vanlig at …?

Mye av det som tas opp i legespalten og i panelsamtalene handler om å avklare normalitet («Min penis peker skrått til venstre?» «Puppene mine er ikke like store!») og drøfte normer («Jeg slo opp via SMS!» «Jeg liker ikke vennene til kjæresten min»). Mye av dette er forbundet med usikkerhet, skam og sjenanse, og mange savner anledninger til å spørre, reflektere og samtale. Forssberg vil bekjempe usikkerhet og skam ved likeframhet og ved å erobre tabuordene i den gode saks tjeneste, ADL/MØ vil overvinne det med saklighet, mens GD/WEs strategi ser ut til å være å normalisere samtalen i seg selv, og å bearbeid pinlige erfaringer i samtale.

Lære eller prate?

Det er forskjell på å snakke om sex, undervise om sex og å forstå seg selv i lys av seksualiteten. ADL/MØ vil at leseren skal lære og forstå mer; Forssberg har en agenda hvor det å forstå sin seksualitet inngår i et danningsprosjekt for selvinnsikt og for å bli et helhetlig menneske og en likestilt, likeverdig og respektfull partner. Som den eneste av de tre bøkene har Forssbergs bok et oppsummerende sluttord med en moral (basert på den gyldne regel), og fremstår med det som mer av en monografi enn de to andre. GD/WE velger en posisjon hvor de snakker om sex, flerstemt, springende episodisk og uten å være belærende.

I og med at seksuell debut og «bli-kjent-med-kroppen» er bokas hovedtema, så er bokas målgruppe klar: ungdom fra pubertetens utbrudd til de har hatt sine første samleier. Og selv om forfatternes uttalte budskap veksler mellom å være et litt hedonistisk «ta sjansen, prøv deg fram, velg dine egne grenser» og å være usynlig, fremstår jo den store tekstcollagen som et budskap i seg selv: vi er mange som har vært gjennom mange ulike erfaringer, og det er helt greit å snakke om det.

Og i lys av dette: Stemmer hypotesen om storebrorposisjonen?  Kanskje! Hvis det å snakke ærlig sammen om sex er en verdi i seg selv, så kan hele boka leses som en invitasjon til å skaffe seg erfaringer, og til å bearbeide disse erfaringene til egenrefleksjon og samtale; en invitasjon hvor bokas polyfone samtale er sitt eget argument: vi har vært der, vi kom oss gjennom det og nå kan vi snakke om det.

Jeg har respekt for remediering som konsept, og med det utgangspunktet GD/WE har i radioprogrammet, har de fått til en bok som tar vare på den miksen av saklighet, åpenhet, lekent tull og kuriosa som programmet legger opp til. Problemet for leseren er at det er en krevende miks, og når bokomslaget lover en ”kunnskapsrik og underholdende bok”, så synes jeg at de har lyktes best med underholdningsdelen.

Prosa, nr 1, 2012

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: