barnasforfatterleksikon

Ungdom, blod og ild

In Ungdomsromaner on 08.05.12 at 19:25

Aina Basso
Inn i elden
Samlaget

Finnmark anno 1621, sett med unge kvinneøyne

I sin tredje roman følger historikeren Basso (33) samme tråd som i de tidligere: kvinner i ytterkanten av samfunnet. Denne gang gjelder det kjede-hekseprosessene i Finnmark i 1620-21, hvor i alt tolv kvinner ble dømt til døden for trolldom. Det er dyktig populærdrama med orden på det historiefaglige, og det er lett å se det for seg som kostyme- og periodedrama på tv. Hekseprosessene er et mørkt kapittel i vår historie. Det foregikk ikke i den påstått mørke middelalderen, men etter renessansen: i enevoldstiden; og det var staten og ikke kirken som forfulgte og straffet «heksenes» ulydighet. Romanen har et informativt etterord på 4 sider om hekseprosesser generelt og kjedeprosessene i Finnmark spesielt.

Vi følger to sekstenårige jenter: Elen som er datter av en «trollkvinne» og bygdehore i Vardø, og Dorothe som er bedremannsbarn i København og ender som fogdekone i Vardø. Det er ingen overraskelse at deres liv og historier flettes sammen. Basso skildrer med solid forfatterhåndverk utviklingen fra naiv ungjente til ny, bitrere innsikt hos begge. Dorothe blir gift med en eldre mann, og lærer å elske, lærer å bli mor og lærer både gevinsten i og prisen man betaler for voksenlivet. Elen mister søsken, mister mora og mister den siste rest av naboenes respekt; i bytte får hun heksepakten og en indre frihet.   Naiviteten er størst hos overklassekvinnen, mens Elen fremstilles med en miks av barnets intuitive håp og en stereotypi: underklassens livserfarne skepsis.

Basso vekker innlevelse og empati hos leseren, men de melodramatiske stereotypiene hun bruker om forholdet mellom hovedpersonene og omgivelsene, gir mindre rom til å forklare de historiske forholdene som skapte hekseprosessene. I første halvdel skrives jentenes åpenhet og livsappetitt inn i en klassisk ungdomsromankonflikt om møte med bygdedyrets uforstand og en voksenverden og et maktapparat uten empati. I siste halvdel kommer det dokumentariske tydeligere frem.

Noen av heksene som brennes i boken bryter ut i forbannelser mot alt og alle. Jeg har alltid tenkt at denne innrømmelsen av djevelpakten var et tilfluktssted i galskapen som de dømte grep til når alt håp var ute. Basso lar Elen være annerledes: hun finne indre fred i døden og forvandles til en skarv; på den måten understreker forfatteren både at hovedpersonen er unik, og at dette er litteratur, med rom for magi, tolkning og meddikting.

Aftenposten, 22.4.2012

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: