barnasforfatterleksikon

Døden blir alvor i Arne Svingens nye barnebok

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:44

Arne Svingen
Midt i svevet
Gyldendal

Velkomponert og spennende om krevende sorg

En maskert mann bryter seg inn i huset en natt. Didrik finner farens pistol i skapet og skyter den fremmede. Men fordi han nøler 10 sekunder for lenge, rekker mannen å skyte faren.

Didrik blir på samme tid både helt og sørgende.Å overleve
Herfra følger vi Didrik (13) mens han har to ulike prosjekter: å overleve i kaoset av følelser som rammer ham og familien, og å forstå hva den maskerte mannen var ute etter. I begge historiene er det en vond realisme som slår luften ut av magen på alle som tenker på mord og våpen som god action-underholdning.

Historien fortelles av Didrik som jeg-person. Hovedpersonen i Svingens forrige roman, Revolvergutten 2 (2016), var en upålitelig forteller med en barnslig naivitet. Didrik er ikke naiv på den samme måten, men han er preget av sjokket, og leseren får bare gradvis innsikt i alt som har preget ham. Den sterkeste kvaliteten i boken er den langsomt utporsjonerte avsløringen, noen ganger i små doser som krever en oppmerksom leser.

Nerd og underklasse
Det er en rekke typiske elementer her for den som har lest Arne Svingen tidligere. Et av dem er nerdefaktoren. For Didrik er det havskilpadder. Han samler på kunnskap om dem og drømmer om å bli skilpaddeforsker.

Et annet er de slitne, sårbare familiene som ikke lever opp til Middelklasse-Norges standard. Her er en mor med nervene i helspenn, en gutt med svakt utviklede antenner og lav status i klassen og en alkoholisert bestefar. For ikke å glemme den døde farens kriminelle meritter.

Fra helt til trussel
Når Didrik kommer på skolen dagen etter, blir han møtt med applaus, som en helt. Senere kommer traumene frem. På leirskole får han et flashback og forveksler læreren i hettegenser med innbruddstyven. Didrik går til angrep med en stein og ender nok en gang hos skolens rådgiver. Og blir et monster i klassekameratenes øyne.

Den misforståtte helten er et vanlig litterært motiv. Som leser tenker jeg ofte at dersom hovedpersonen bare fikk forklart seg, så ville de andre forstå at han er både fornuftig og sympatisk. Slik er også Didrik. For en voksen leser gjør det sterkt inntrykk å lese om den stillferdige guttens møter med overkjørende voksne i roller som rektor og terapeut.

Sammen med bestevennen Joakim, som har brodering som hobby (!), forsøker Didrik å forstå. De gransker huset, garasjen og minnene. Minnene fra en ferie i Marokko inneholder noe ubehag, men viser seg å være et blindspor i jakten på svar.
Bokens svakeste side, komposisjonsmessig sett, er nok at guttenes detektivvirksomhet fører til så lite. De forstår litt, men løsningene kommer likevel ikke før mamma begynner å fortelle.

Fattig-Norge
Svingens prosjekt er mer realistisk enn mange skjematiske barnedetektivbøker. Kriminalitet får en mer troverdig sosial kontekst og profil enn hos f.eks. Jørn Lier Horst, som skriver renslige bøker med nostalgiske, tegneserieaktige forbrytere.

Av og til blir norsk barnelitteratur beskyldt for å være homogen, basert på middelklassens familieliv. Men barnelitteraturen gir også gode bilder av andre familiemønstre. Særlig har Bjørn Ingvaldsen og Arne Svingen gang på gang skildret det moderne Fattig-Norge lojalt og med troverdig resultat.

Aftenposten, 14. januar 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: