barnasforfatterleksikon

Komikk, krim og krise

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:51

Håkon Øvreås
Blåse
Illustrert av Øyvind Torseter
Gyldendal

Fra 6 år

Fin om undring, men pussig avsløringsscene

En sleip riking vil bygge en illeluktende hønsefarm i skogen hvor barna har lekehytte. Kan de stoppe ham?

Fortjent suksess

Håkon Øvreås har hatt fortjent suksess med de tre vennene som kler seg ut som hevnende superhelter. Rune blir Brune, Atle blir Svartle og Åse blir Blåse. De har masker, kapper og malingsspann, og de sniker seg rundt i natten. Den første av bøkene, Brune, fikk Nordisk råds barnelitteraturpris i 2014.

I den første boken var ideen unik, selv om temaet er gammelt: Rune måtte håndtere både en gjeng mobbere og savnet etter den nylig avdøde bestefaren. Alt måtte selvsagt løses i barnas egen regi; i barnebøkenes verden kan ikke barna be om hjelp fra de voksne.

Her er så underlig

Oppfølgerne Svartle (2015) og Blåse tar vare på stemningen fra første bok. I hele serien har vi sett et barneperspektiv som kjentes både sårt og autentisk. En trygt, lite bygdesamfunn, koblet med en underlig ensomhet: barna blir sjenerte i møte med nye mulige venner, foreldre lever i sin egen verden og det er vanskelig å takle bøller. Styrken og skjønnheten ligger i den presise gjengivelsen av tanker og følelser, og i trioens tapre kamp for rett og rettferdighet.

I alle tre bøkene er foreldrenes håpløse ideer en del av problemet. Åses pappa blir arbeidsledig, og uten noe familieråd bestemmer han at hele familien skal flytte nordover. Han får motstand, og flytteplanen må til slutt oppgis.

I tillegg til pappaen og fabrikkplanene må Åse leve med en opprørsk storesøster. Dessuten må hun gjøre godt igjen at hevnen over den slemme ‘Prestesønnen’ gikk ut over feil person.

Naiv løsning

I Blåse er barnas kontakt med de voksnes verden mer realistisk i form enn i de to første bøkene, men samtidig svakere på troverdighet. I Brune var de voksnes verden logisk for voksne, men uforståelig for barna. I Blåse er de voksnes verden uforståelig for de voksne, og barna må ordne opp på et naivt barnedetektivnivå.

Problemet «noen vil bygge på lekeplassen vår» er velkjent i barnelitteraturen. Denne gangen får det en forvaltningsrettslig vinkling som er fint bygget opp gjennom boken. Premisset er likevel alt for svakt.  Rikingen Tom Hane viser seg å være bror til ordføreren; og Åse har lært at det ikke er lov å være inhabil. Historiens klimaks og løsning baserer seg dermed på at alle i bygda har «glemt» at ordføreren har en tvillingbror, og at problemet hønsefarm forsvinner når Åse tar opp inhabiliteten.

Talentfull balansegang

Men selv om intrigen er tynn, er boken full av kvaliteter. Vi tror at Åse og guttene er 8-10 år gamle, og både forfatteren og tegneren lykkes svært godt med å fange forundringen, nysgjerrigheten, åpenheten, lekenheten og alvoret hos de unge superheltene.

Og kanskje er det tvetydigheten som gjør at dette både er svært elskbart og god litteratur. Er det utleverende komikk, koselig hverdagsdrama, spennende krim eller mild melankoli vi leser om? Antagelig er det litt av alt, og det er denne balansegangen som er bøkenes største kvalitet.

Aftenposten, 11. mars 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: