barnasforfatterleksikon

Archive for juni, 2018|Monthly archive page

Thore Hansen – fem fine fra før

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:40

Fredselskere

Skogland-serien er Hansens storverk. I de fem første bøkene (1988–1993) følger vi et menneske, en «skogmann» og en drage i søken etter å bevare sin verden. Det er noe så utypisk som en fredselskende fantasyserie; heltenes mål er økologisk balanse og harmoni, uten erobring, kamp og skattejakt. Den vakre visjonen blir forstyrret av dystopiske trekk i femte bind. Serien ble utvidet med fire bøker, og alle ni kom i et samlebind i 2004. Merk deg spesielt Alvens lengsel (1999), en kort og vakker kjærlighetshistorie.

Jakten på mor

Sjørøverdronningen (2002) er en av mange Hansen-bøker hvor kjærligheten uttrykkes som lengsel, samtidig som han skriver seg inn i et kjent eventyrunivers – de karibiske sjørøverne på 1600- og 1700-tallet. Victor vokser opp med en norsk sjømann som alenefar, mens den gåtefulle moren er sjørøverkaptein på de sju hav – eller har forsvunnet. Bokens styrke ligger i skildringene av Victors indre utvikling og jakt etter sannheten om seg selv. Boken fortsettes i Madagaskar (2005).

Fred og ro til sist

Løvebrøl og munter snabelmusikk (2015) er en bildebok hvor en løve og en elefant rømmer fra sirkus og finner et nytt hjem i den søvnige lille stasjonsbyen Gulaker. Stemningen i boka svinger mellom naiv stumfilmkomikk og en underliggende moral om respekten for den som er annerledes og den som trenger beskyttelse.

Drømmemys

Bildeboken Vår verden, Victoria (1995) er en av mine favoritter. Victoria lever et fantasiløst liv med konvensjonelle foreldre. Helt til den vidløftige onkel Waldemar kommer på besøk, og lærer henne om drømmenes og fantasiens betydning.

Den pæreformede onkelen med frodig bart er et av Hansens selvportrett av seg selv som gammel skøyer.

Leiemorderen

Blues for en aldrende morder (2004) er noe så utypisk for Hansen som en thriller for voksne om en godhjertet leiemorder. Jonathan Ruud er 75 år gammel tegneserieskaper fra Fredrikstad som bor i Barcelona; med mord som bijobb.

Ruuds hevn over oppdragsgiverne er en helt akseptabel krimintrige, men boken er mest lesverdig som en reise gjennom det Hansen mener gjør livet verdt å leve: kunsten, landsbyen, kvinnen, måltidet og selvrespekten.

Aftenposten, 10. desember 2017

Hjemlengsel og myk skogbunn

In Bildebøker, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:38

Thore Hansen
Treet som hvisket
Gyldendal

Fra 5 år

Gripende vemod når barneblikk og gammelmannsdrømmer møtes.

I år, når Thore Hansen fyller 75, kommer han med en bok som feirer og oppsummerer noen hovedtema i det fine forfatterskapet: den gamle mannens tilbakeblikk på gleder og forsømmelser i unge år, en intens glede over ekte natur – kombinert med skepsis til asfalt, betong og rette linjer, og ikke minst drømmen om den magiske, frigjørende opplevelsen.

Urtidsdyr

Leonard Holm er en typisk person i en Hansen-bok: en gammel mann som bryter opp. Han forlater hjemmet, går inn i skogen og finner igjen barndommens klatretre. Treet tar ham med på en reise gjennom tiden; til urtidsdyrene og menneskehetens utvikling. På reisen ser han at jordens helse svinger fra likevekt til krise; da menneskene ble tallrike, ødela de naturen rundt seg. Leonard møter igjen barndomskjæresten Vera – i drømme, må vi anta – og finner fred og den siste hvile i trekronen.

Moral

Thore Hansens bøker er et meget moralsk univers. Både i fortellingenes store strukturer og i de mange små replikkene merkes forfatterens budskap. Alle hendelser vurderes etter etiske kriterier, og mange etiske spørsmål behandles: respekten for eldre, dyr og fremmede, for husfred, sosial og økologisk balanse, og respekten for ens egen historie, integritet og hjemlengsel.

I årets bok handler det mest om redselen for at menneskenes grådighet skal ødelegge jorden; både det sosiale og det økologiske samfunnet. Det er et tema han har vært innom mange ganger tidligere, tydeligst i Skogland-serien, hvor de tre hoved-«personene» kjemper for å bevare en verden i fred og balanse.

Hansen er ikke alene om det økologiske alvoret i barnebokhøsten. Siri Pettersens Bobla er en av flere andre som også preget av alvoret og ansvaret som barn og voksne må bære.

Den gamle mannen

Flere av Hansens hovedpersoner har vært gamle menn som angrer på valg de gjorde, og som får en ny sjanse i gave fra forfatteren. Conrad i Høstfabel (1996) er en slektning av Leonard.

Andre gamle menn er eksentriske gubber som har foredlet bohemen i seg. Og mange av dem er undervurderte. Allerede i debuten med novellesamlinga Grimaser i 1975 introduseres alderdommen som skjebne, der en av Hansens gjennomgangsfigurer: klovnen Bobodilla, er på vei til å pensjoneres.

Vertshuset

I tillegg til den gamle mannen, øko-krigerne og sivilisasjonsskepsisen er det flere andre tema som også gjentas i utallige varianter hos Hansen. Tidsreisen er et av dem; en annen kjær kjepphest er det tolerante nabolaget og det gode vertshuset. Vertshuseieren Smyrl i Skogland-serien er den fremste representanten for det gode samfunnet, slik Hansen ser det.

Keltisk popkunst

Hansens tegninger er både kjære og gjenkjennelige, og det går ikke an å skrive om ham uten å nevne vår gamle favoritt, sjøormen Ruffen, som Tor Åge Bringsværd og Hansen har laget 7 bøker om fra 1972 til 2017.

Lenge kunne Hansens tegnestil beskrives som en legering mellom art nouveau og keltisk ornamentikk, men i de siste bøkene har det også kommet tydelige spor av popkunst og andre trekk fra 1960- og 1970-tallets estetikk. I denne boken ser vi det tydeligst på treets store, røde lepper.

Barnet i oss

Blir det barnelitteratur av gamle menns hjemlengsel og vemod? Noen barn vil se tidsspranget som en bekreftelse på at deres nåtid og lek er viktig og verdt og ta vare på. Andre kan føle det som en halv-autentisk nostalgi som handler om en annen barndom enn deres.

Thore Hansen skriver kanskje barnebøker, eller kanskje er det allaldersbøker, eller barnlige bøker for voksne med et mjukt sinn og en lengsel etter et autentisk liv. Det moralske perspektivet og den naive gleden over de viktige tingene er kanskje med på å gjøre Hansen til en forfatter som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 10. desember 2017

Hjerte, smerte og livets vemodige ensomhet

In Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:35

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2017

Det gjennomgående temaet i årets nominerte barnebøker er at livet kan være vanskelig, og at ingen kommer gjennom det uten sår og skuffelser. Du er ikke trygg i familien heller.

Barnebokprisen er uforutsigbar, men det er godt mulig at norske Bjørn Ingvaldsen vinner. Men prisen kan også gå til en finsk bildebok, en dansk tegneserie eller en færøysk ungdomsroman. Årets outsider er Ulf Stark – som døde i vår.

Norsk tristesse

Ungdomsskolen av norske Anders N. Kvammen er en sterk tegneserieroman som utmerker seg på flere måter. Det første vi legger merke til er tristessen og naiviteten. Sammenlignet med annet barne- og ungdomslitteratur foregår påfallende mye av handlingen her innenfor familien. Replikkene er tilsynelatende banale.

Når vi venner oss til vekslingen mellom naiv familiekos og skolens grå mobbere, vokser fortellingen. Vi merker Kvammens isfjellteknikk; og ser hvor lite av dramaet som kommer til overflaten i dialogene. Noen følelser uttrykkes i store ordløse tablåer, andre ganger er det de små utsnittene som bærer fortellingen.

Alle de nominerte er utgitt i 2016 og mange var nominert til nasjonale priser i fjor. Kvammen vant Brageprisen med sin bok.

Tyven og bygdedyret

Bjørn Ingvaldsens Far din har det samme sterke og naive barneperspektivet som vi så i hans Lydighetsprøven i vår. Det begynner med forvirring når jeg-personens far blir arrestert og politiet beslaglegger gaver som viser seg å være tyvegods. Etter hvert går forvirringen over til forferdelse. Mor og sønn er også offer for fars tapping av kontoer, samtidig som bygdesamfunnet betrakter dem som medskyldige, og nekter dem jobb, respekt og adgang til butikken.

Det begynner som en individpsykologisk studie av hvordan det er å miste den man stoler på, og utvikler seg til en gruppepsykologisk studie i sosial utstøting som trappes opp fra dag til dag. Det er ubehagelig og brutalt, og er en type bok som lærerne vil sette pris på – for å sette problemer under debatt. Ingvaldsen kan godt være årets vinner, hvis ikke juryen synes at moralen er for tydelig.

Dyr som typer

Ulf Starks oppdiktede dyr i diktbildeboka Djur som ingen sett – utom vi representerer ulike mennesketyper og følelser. Her er blant andre den ensomme Eskalopen, de konforme Kakakerna, den omskiftelige Bipolaren og den selvgode Krakanen.

Stark døde i juni, 72 år gammel – og etterlot seg en rik arv av fine barnebøker hvor ingen ting er slik de først så ut. Juryen bør ikke bruke prisen som en minnepris over en kjær og nylig avdød veteran. Men Stark ville ha vært en suveren vinner, dersom han hadde vært i live.

Svensk søskenkjærlighet

Den andre svenske nominerte er Elin Bengtsson. Hennes ungdomsroman Ormbunkslandet («Bregne-krattet») er sterk og ubehagelig med sitt tabu-tema. Jegpersonen Margit har flyttet hjemmefra, og strever med å forsone seg med at kjærlighetsforholdet til broren Mika er avsluttet. Hun svinger fra arrogant stolthet over de det hadde, til selvutslettende reorientering av hele livet.

Ensomme danske barn

Dyr med pels – og uden av danske Hanne Kvist ligner på Ingvaldsens bok, med det konsekvente barneperspektivet på store hendelser i de voksnes verden. Freddy må lære seg å overleve i stadig nye stefamilier.

Den andre danske kandidaten, Stormhjerte/hjertestorm av Annette Herzog, er en fin sjangermiks hvor tegneserie, dikt, faktaruter og filosofiske betraktninger forteller både Storms og Violas versjoner av deres forelskelse.

Hon, sum róði eftir ælaboganum («Hun rodde etter regnbuen») av færøyske Rakel Helmsdal er en tradisjonell oppvekstroman med sterke kvaliteter.

Pedagogisk fantasy

Úlfur og Edda: Dýrgripurinn av islandske Kristín Ragna Gunnarsdóttir er dessverre alt for belærende. Stesøsknene Ulf og Edda leter etter en skatt, og kommer gjennom en portal til de norrøne gudenes verden. Den samiske Underlige hendelser ved villmarkssjøen av Kirste Paltto følger samme mal av oppdrag, fantasyelementer og kunnskapsstoff, men føles friskere.

Bildebøker

Den finske bildeboka Yökirja («Nattbok») er en vakker fabel om to barn som finner hverandre som sjelevenner. Den er min favoritt blant bildebøkene, men hittil har ingen bildebok vunnet. Den finlandssvenske Vildare, värre, Smilodon av Minna Lindeberg og Jenny Lucander er en urolig bok om en urolig dag i barnehagen. Den islandske bildeboka Ingen så hunden av Hafsteinn Hafsteinsson er en fargesterk bildebok om dyrenes liv blant menneskene, med svært enkel moral.

Aftenposten, 1. november 2017

Jeg leser for å gjøre min verden større

In Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:32

Jeg har møtt mange hyggelig mennesker gjennom livet. Noen rare også. Og mange som er både hyggelige og rare. Jeg har lært mye av alle møtene. Kanskje mest av å møte de rare.

Noen ganger kan jeg tenke tilbake – på en hendelse eller en person – og lure på om det var et menneske jeg har lest om, møtt selv, eller hørt noen fortelle om. Er det faktiske erfaringer eller litterære erfaringer? I slike situasjoner merker jeg at bøkene virker slik de skal. De gir oss et ekstra arsenal av lånte erfaringer.

Mine favoritter

Siden jeg begynte å jobbe som barnebokanmelder i 2004 har jeg lest mest barne- og ungdomsbøker. Ikke så mange som jeg synes jeg «burde», men mange nok til at jeg kan se noen mønster og strukturer. Og mange nok til at jeg har ei lang, uskreven liste av favoritter. Mange svenske favoritter, har jeg oppdaget.

Og mange favoritt-forfatterskap som jeg har fått være med og løfte fram: Bjørn Sortland, Jon Ewo, Bjørn Ousland, Tyra T. Tronstad, Eoin Colfer, Thore Hansen, Bringsværd, Nina Grøntvedt, Neil Gaiman, Lisa Aisato, Jill Moursund, Ragnar Aalbu. (Og mens jeg skriver angrer jeg allerede på at jeg var så dum at jeg begynte å nevne navn, for hvor skal jeg stoppe?)

Mange av mine favorittbøker har både en god historie, en mental tyngde og en måte å fortelle den på som gir den et løft. Det gjelder både Ouslands polarbøker, Sortlands tynne ungdomsbøker og Ewos etiske drama.

Tusen grunner

Det er tusen grunner til å lese. Noen av dem er rasjonelle, som økt ordforråd, økt empati og økt kunnskap. Noen handler om å unnfly hverdagene; for du vil aldri finne en bedre venn i virkeligheten enn de beste i bøkene. På instagram har jeg sett bøker brukt som accessoirer og estetikk, og jeg er gammel nok til å huske at bøker og kunnskap kan være et våpen i en kamp for rettigheter.

Min kampsak: hjertespråket

De siste 3-4 årene har jeg også fått være med på et unikt arbeid for å øke antallet barnebøker på sørsamisk. Det er både morsomt, lærerikt og viktig. Sørsamisk er det minste av de tre samiske språkene som brukes i Norge. Størrelsesforholdet kan uttrykkes ved grunnskolestatistikk: 1920 elever lærer nordsamisk i skolen, 104 lærer lulesamisk og 100 lærer sørsamisk.

Denne uka lanserer vi 6 nye barnebøker og 4 nye lydbøker. Siden mars 2014 har fylkesbiblioteket hvor jeg arbeider dermed bidratt til i alt 69 ulike oversettelser og utgaver, og flere er underveis. Tidligere utkom det bare 1-3 sørsamiske barnebøker i året.

Først laget vi løse oversettelser som skole, bibliotek og foreldre selv kunne lime inn i bøker på norsk/svensk. Det neste initiativet var å utgi bildebøker i samtrykk-produksjon fra engelske forlag som Macmillan og Usborne. Etter hvert har vi tatt kontroll over produksjonsfasen for flere av bøkene.

Tredje fase var lydbøker. Fordi sørsamene bor spredt – Fra Saltfjellet til Femundsmarka, er det viktig med god tilgang til talt sørsamisk tekst. Det er utgitt lydbøker med sørsamiske eventyr, Markusevangeliet, en diktsamling for voksne – Gaaltije, og flere barnebøker av «Leseløve»-størrelse.

Fjerde fase – som vi går inn i nå – skal ha større vekt på bøker for «lese selv-alderen», fra 7-8 år. Vi vil jo tilby bøker for hele aldersspennet fra 1 til 12 år, og helst også ungdomsbøker. Vi velger som regel tynne bøker; fordi vi vil tilby variasjon og valgmuligheter. Det er bedre å kunne velge mellom 4 ulike bøker på 50 sider, enn å være prisgitt den ene store boka på 200 sider.

Det overordnede målet er å skape mest mulig sørsamisk barneboktekst. Kjært barn har som kjent mange … bøker. Vi vil at også sørsamiske barn skal møte bredde og utvalg av bøker. Et annet mål er å tilby større variasjon av emner og sjangre i barnelitteratur på sørsamisk, som drager, prinsesser, monster, fotball, traktorer, kjæledyr og kjærester. Det tredje målet er å forankre oversetterarbeidet bredt i det sørsamiske miljøet, og skape en generasjon av nye oversettere.

Alvors-søkende lesere

Jeg har vært kritikerfadder for Foreningen !Les i flere omganger. Det jeg husker best er da jeg var med på Ungdommens kritikerpris det første året (2005/06), og opplevde yrkesfagungdommene på Heimdal i Trondheim som grundige, samvittighetsfulle og alvors-søkende lesere. Det ble en viktig erfaring for meg.

Jubileumshilsen til Foreningen !Les, publisert hos dem 25. september 2017

Vellaget, gåtebasert detektiv-underholdning for de minste

In Barneromaner, Bildebøker on 12.06.18 at 19:23

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes (ill.)
Detektivbyrå nr 2. Operasjon mumie
Gyldendal

Fra 6 år

Flink, rutinert og sjangertro

Operasjon mumie er den femtende boken i serien om detektivbyrå nr 2. Bøkene ligger regelmessig på bestselgerlistene og må nok kalles Norges mest populære barnebokserie akkurat nå.

Småbyen

Serien foregår i den lille kystbyen Elvestad (krim-kjennere vet at navnet ikke er tilfeldig) med 939 innbyggere, en typisk karikert småby. Vi har sett lignende småbyer i Lars Mæhles bøker om krimteam Siri og Max, og Martin Widmarks bøker om LasseMajas detektivbyrå. Byene er et lettlest og oversiktlig samfunn, og bysamfunnet består gjerne av én av hver: en baker, en lærer, en museumsdirektør, en lokalavisredaktør og en ordfører.

Barneperspektivet er godt gjennomført, og vi befinner oss i et univers hvor det er naturlig at museumsdirektøren diskuterer sikkerhetsspørsmål med barn på 10-11 år.

Gullmaske

Elvestad museum skal ha Egypt-utstilling, og får låne en verdifull gullmaske. Mens utstillingen bygges opp, dagen før åpningen, skjer det en rekke uhell. De to unge og rutinerte amatørdetektivene eliminerer etter hvert mange av de mulige mistenkte, og stiller godt forberedt når deres hovedmistenkte forsøker å stjele gullmasken midt på natten.

Gjette gåter

Trusler og farenivå er på et nivå som barn kan forholde seg til, med avsaget stige og malingsspann som veltes. Spenningen i bøkene er ikke knyttet til jakt eller konfrontasjoner, men til å tolke spor og gjette gåter. På samme måte som i sin andre barnebokserie, Clue, gjør Horst en god jobb med å organisere hendelsen slik at leserne kan løse mysteriene sammen med hovedpersonene.

Horst legger inn noen små smil til de voksne lesere – som museumsdirektøren Siri Meyer her, og i en tidligere bok arkeologen Diana Jones. Men han har ellers få hint til voksnes popkulturelle referanser; spesielt hvis bøkene sammenlignes med Bjørn Sortlands kunstdetektiv-serie, hvor Don Rosa og James Bond stadig nevnes.

Gjennomtenkt tegneseriestil

Sandnes fremstår igjen som en kompetent illustratør som står godt til oppgaven. Alle bildene er halvnære, og med ett unntak er alle bildene sett fra normalperspektiv – i barns høyde! Dette er fint gjennomtenkt. Stilen er tegneserieaktig, med tydelig konturstrek og rene fargeflater og med en figurforming mellom «realisme» og karikatur. Det ligger tett opp mot hovedfeltet av amerikansk animasjonsfilm, og kan minne om art director Don Griffith hos Disney.

Trygt format

Seriebøker krever håndverk, kreativitet og organiseringsevne. En gjentagelse av de faste og forutsigbare elementene er et grunntrekk ved underholdningslitteraturen, og suksessen ligger gjerne i symmetriske variasjoner innenfor et kjent mønster.

Et lite innslag av faktisk kunnskap om mumier og arkeologers virksomhet er med på å berike boken. Vi kan derfor trygt konkluderer med at Horst, Sandnes og detektivene Tiril og Oliver i Elvestad. leverer varene enda en gang: godt tilpasset spenning og lærdom i en form og et format som både barn og voksne kan være trygge på. Godt håndverk som vi gjerne kan anbefale.

Aftenposten, 8. oktober 2017

 

Gro Dahle utfordrer barnelitteraturens siste tabu: pornokikking

In Bildebøker on 12.06.18 at 19:20
Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus
Sesam Sesam
Cappelen DammFra 7 år

Forfatterens forklaring om at porno er «skuespill for voksne», er god og nyttig. Jeg er likevel i tvil om vi skal normalisere pornoen.

Gro Dahles nye bok vil vekke reaksjoner, men jeg håper at noen også vil oppleve åpenheten som befriende. Det er første gang pornografi er tema i en norsk billedbok for barn og første gang et pornografisk motiv gjengis som «bildesitat» i en barnebok.

Normalisering
Det er ulike grunner til at voksne ikke snakker med barn om pornografi. Redselen for å normalisere er kanskje en hovedgrunn. Ubehaget ved å innrømme egen kjennskap, er kanskje en faktor. Og hvordan si «fy» til pornografien uten å gi inntrykk av at seksualitet generelt er skambelagt?

Hvis vi skal tro det som sies om barns tilgang til nettporno, er det likevel nødvendig å si noe. Dahles innfallsvinkel er at erfaringene må bearbeides, at porno er vanlig og «ikke noe farlig i det hele tatt», men at det gir et rart bilde av sex.

Pupper på skjermen
Hovedpersonen Al bor med mor og storebror Kas. Guttene deler en PC, og en dag får Al tilgang til en skjerm full av det broren nettopp har gått ifra. «Gigantiske pupper. Rumper. Rumpehull. Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser.»

Det er overveldende, og det er skamfullt å bli oppdaget av mor. Skammen blir til sinne, som mor håndterer klokt og avvæpnende.

«Kanskje du lurer på om det er sånn kjærester gjør? sier mamma.» Det er ikke sånn i det hele tatt. «Det du så på PC-en er skuespill for voksne.» Mammaen følger opp med at noen kan tro at det er slik det foregår, og at de må gjøre ting de ikke har lyst til. «Og da blir alt feil,» avslutter hun sin korte formaning.

Tabutema
At det ble Gro Dahle som brøt isen, er ingen overraskelse. Dahles prisbelønte forfatterskap er en lang serie med tilnærming til ubehagelige tema: familievold, depresjoner, omsorgssvikt og incest.

I denne boken bruker Dahle datteren Kaia som illustratør. De har allerede gitt flere intervju om boken. Kaia Dahle Nyhus sier at «Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som finnes rundt oss. På samme måte som reklameplakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både med tanke på utseende og rolle, som vi kanskje heller ikke vil at barn skal se.»

Kjør debatt
Dahle legger mer vekt på opplevelsen av porno enn på selve pornografien. Jeg synes at hennes forklaring «skuespill for voksne» er god og nyttig, men jeg er usikker på om den er dekkende og tilstrekkelig.

Hvorvidt det er rett å normalisere porno, er et etisk spørsmål som hver enkelt har sitt svar på. Jeg er i tvil, først og fremst fordi pornografien gjør menneskene til objekter og konsumenter.

Fra et litterært perspektiv må boken sees som en didaktisk dialog, godt tilrettelagt. Bokens beste trekk er antagelig øyne og ansiktsuttrykk hos Al der han svinger fra sjokk til skam, undring og sjenanse. Man kan diskutere hvor troverdige Als reaksjoner er på det han ser og om skamfølelsen er intuitiv. I en kort tekst som ikke drøfter motiver og mentalitet hos «skuespillerne», mener jeg at det er unødvendig å gjengi et stilisert samleiebilde fra skjermen.

Ikke til kosestunden
En vanlig innvending mot Dahles bøker er at de «ikke er for alle». Det er i beste fall en misforståelse. Barn har som regel stor nysgjerrighet og stor empatisk kompetanse.
Men det er helt sikkert at bøkene sjelden egner seg som kosestund, og de fungerer best for lesere som er forberedt på de temaene som tas opp.

Aftenposten, 26. september 2017

Ferrantes fabel for barn er ikke for alle

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:14

Elena Ferrante
Natt på stranda
oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget

Fra 7 år

Dukkens redsel veksler mellom det banale og det ubehagelige

Noe i denne bildeboken er forutsigbart og tilhører barnelitteraturens grunnmotiver. Andre ting er vanskeligere å forstå, og gir fortellingen et ubehag.

Gjenglemt

Dukken Celina blir glemt igjen på stranda når familien går hjem for kvelden. Jenta Mati – som eier Celina, blir distrahert av sin nye gave: en kattunge. Historien sees fra Celinas synsvinkel. Hennes sjalusi overfor katten og lengsel etter Mati er en ramme for det som skjer på stranda – når menneskene har gått hjem.

Vaktmesteren

«Den slemme strandmannen» dukker opp, raker dukken sammen med søppel og andre gjenglemte leker, og tenner på. Det ligner H.C. Andersens besjelede hverdagsgjenstander; tinnsoldaten, ovnen og trollet i esken. Ilden, havet og natten får også personlige egenskaper i Celinas dialog med alt rundt seg.

Dukken berger seg unna ilden, men havner på havbunnen. Her hviler hun i et slags dødens favntak, før strandmannen trekker henne opp av vannet.  Celina kan visst snakke, hun har et repertoar av ord som Mati har lært henne. Disse ordene vil strandmannen trekke ut av munnen hennes, og enten selge eller spise selv. Her er fortellingen litt inkonsekvent.

Hjelpeløs

Strandmannen føles farlig fordi vi ikke forstår ham. Han er både hverdagslig og demonisk, uten å være noen skrekk-klisje.

Hvordan skal ord-tyveriene forstås? Er det Celinas «menneskelighet» som står på spill? Ligger sjelen i ordene? Eller det det bindingen til morsfiguren Mati som står i fare når ordene blir borte?

Dukkens avhengighet av «mor» er med på å understreke sårbarheten, og skrivestilen får dukken til å framstå ynkelig og hjelpeløs: «Mati, vesle mamma, kvar er du? Eg er dokka di, ikkje forlat meg. Mati, høyrer du, viss du ikkje kjem straks og reddar meg, viss du lar flammen ta meg, kjem eg til å gråte».

Reisen inn i natten

Historien kan forstås på flere måter; mildest som en reise ut i det skumle og hjem igjen. Dels som et mørkt blikk inn i nattens uforklarlige farer, og kanskje også som en fabel om ord og eksistens. Forholdet mellom barn og dukke er en innarbeidet metafor for forholdet mellom barn og voksne.

Boken utkom i 2007, fire år før Napolikvartetten begynte. Dukken Celina forekommer også i den tredje boken i kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir; andre dukker i romanene symboliserer utrygge bånd mellom mennesker.

Boken ender godt når kattungen kommer for å hente Celina, og begge forenes med barnet Mati. Men leseren vil nok sitte igjen med sterkere inntrykk av farene.

Natt på stranda er med andre ord ingen koselig god-natt-historie for alle og enhver. Men det kan godt tenkes barn og ungdom som lar seg fascinere av en bildebok om frykt og farer.

Aftenposten, 3. september 2017

Ny-friske røverunger

In 2005-anmeldelser, Barneromaner on 12.06.18 at 19:11

Maria Parr
Vaffelhjarte
Samlaget 2005

Ung debutant fornyer høytlesningsboka.

Maria Parr (24) fra Fiskå på Sunnmøre er debutant med ei bok som ytre sett kan pirre alle fordommer om den nynorske barneboka. To røverunger på 9 år bor i ei lita grend med tre hus, i lag med foreldre, besteforeldre og varierte dyr.

Vi følger dem fra sankthans til sankthans, hjemme, på skolen og på eventyr. Det er endog ei ferje her, det er sauesanking og på skolen er det rivalisering mellom de slemme og våre to helter. Til overmål fører et sykebesøk smått om senn til en ny legekjæreste for Lenas alenemor.

På en måte skriver Parr seg inn i en barnelitterær tradisjon. På en annen måte fornyer hun den grundig.

Fortellerstemmen tilhører Trille. Han bor med mor, far og bestefar. I nabohuset bor Lena og moren hennes. Lena er vestlandsbygdas variant av ei uvøren pippijente, som selv går rett til rektor når hun har slått ned klassas bølle.

Trille beundrer henne totalt. Hun er hans bestevenn, men tør han å tro at han også er hennes bestevenn? Denne usikkerheten omkring «hva tenker hun om meg?» er det tydeligste moderne elementet i denne helstøpte debuten. Men det er mer også. Her er sorgen over ei gammeltante som dør, og her en kvikk humor og gode replikker.

Boka er skrevet med tydelig episodiske kapittel, men likevel med helhetlig fremdrift og komposisjon. Kanskje var dette årets mest overraskende Brage-nominasjon, men den kan likevel fullt ut forsvares. Og det eneste spørsmålet er egentlig hva godt vi neste gang kan vente oss fra Parr.

Adresseavisen, 14. november 2005

 

Knallsterkt gjensyn med vennene fra Vaffelhjarte

In Barneromaner on 12.06.18 at 19:05

Maria Parr
Keeperen og havet
Samlaget

Fra 8 år

Store følelser, stort drama og stor replikkunst

Dette er ei slik bok som jeg får lyst til å lese høyt, kapittel for kapittel, for alle rundt meg. Her er spenning i hendelsene, drama personene imellom, og humor i nesten hver replikk.

Overgår seg selv

Etter to bøker, Vaffelhjarte i 2005 og Tonje Glimmerdal i 2009, ble Maria Parr (36) fra Sunnmøre utropt til det store nye talentet i norsk barnelitteratur. Så ble det stille, og det er lett å tenke seg at ideer ble prøvd og forkastet mens prestasjonsangsten spøkte.

Derfor er det særdeles gledelig å fortelle at Parr er tilbake, og overgår seg selv. Hun byr på mer av det vi har lært å like, og samtidig utvider hun barnas verden og handlingsrom.

Lena og jeg

Vi er tilbake i den vesle bygda Knert-Matilde, en ferjereise fra en by som kanskje er Ålesund. Lars/Trille og Lena var 9 år i Vaffelhjarte. Her følger vi dem gjennom sjuende klasse, og Trille er fremdeles jeg-fortelleren. Verden er større og begivenhetene er mer alvorlige. I én handlingstråd får vi utdypet farfars ungdom og forelskelse i farmor; i en annen handler det om at den nye fotballtreneren gir Lena så lite spilletid at hun heller begynner på et lag i byen.

Trekantdrama

Den nye jenta i klassen, Birgitte fra Nederland, skaper også uro. Trille vil gjerne være sammen med henne, men skjemmes samtidig over at han forsømmer farfar og Lena. Og han er svært forundret over at snille Birgitte kan se noe godt i klassens bølle Kai-Tommy.

Innimellom er det også tid til armbrudd, fisketurer, hemmeligheter, luftgeværulykke, kulturskolekonsert og et Lindgren-sitat: lillesøster blir heist opp i flaggstanga.

Havet, fødselen og kjærligheten

Hvis det i det hele tatt er noe å sette fingeren på ved boka, så må det være hangen til melodrama. Hovedpersonene er i livsfare på havet to eller tre ganger. Og Trilles lillesøster blir født under en veldig vinterstorm.

Samtidig er nok dette også bokas største styrke. Dramatikken er integrert og realistisk, og leseren kjenner at dette er livsens alvor.

Lena framstår enda mer som en tvetydig person. På sitt verste er hun selvopptatt, bråsint og furten. På sitt beste har hun et hjerte av gull, XL. Det er lett å forstå at den sindige Trille kan bli frustrert og forvirret.

Best på det meste

Keeperen og havet innfrir på flere av litteraturkritikkens kriterier: språket er rikt og variert. Komposisjonen, persongalleriet og spenningskurvene virker fungerer godt. Parr tør å ta det helt ut i alle svingene. Mer alvor, mer dramatikk og ikke minst – flest fantastiske nye ord og uttrykk: «søren kverke meg» og «Herre fryd og fjerten» er to eksempler.

Og best liker jeg hvordan Parr får hovedpersonene og leseren til å tenke, lære og vokse på alt de går gjennom. Her er ærlige barn som baler med store spørsmål, og som kommer ut av det med større selvinnsikt, og med større respekt for menneskene rundt seg.

Det er klokt, vakkert og gripende – og det er svært sannsynlig at Maria Parr feirer nyttår med flere nye litteraturpriser på peishylla.

Aftenposten, 13. august 2017

%d bloggere like this: