barnasforfatterleksikon

Overtydelig metoo-roman

In Ungdomsromaner on 10.02.20 at 21:00

Helene Uri
Stillheten etterpå
Gyldendal

Fra 13 år | Riksmålsprisvinneren peker på alles skyld

Er dette er en roman, eller et debattinnlegg formet som en roman? Først virker Helene Uris nye ungdomsroman som en vanlig fortelling om det kleine ved å være en gruppe unge mennesker pakket sammen i et klasserom hvor ulike personligheter støter sammen. Historien utspiller seg gjennom tre måneder den første høsten på videregående.

Det tar ikke lang tid før vi merker at det skurrer alvorlig, og halvveis ut i boken forstår vi at noen av de sterkeste jentene i klassen har innledet en krig mot den ferske læreren. Det uspesifiserte misnøyen blir raskt konkretisert med at han «kikker på meg hele tiden. Han kikker ned ut utringningen min.» Sakte spinner historien fram mot sammenbruddet.

Boken har to fortellerstemmer i hver sin indre monolog: den utrygge, overanalyserende eleven Ane og den umodne, selvhøytidelige lektoren Odd Erik. Begge er utstyrt med forhistorie, kjæreste og andre omgivelser som setter dem i relieff. Et artig grep er telefonsamtalene som Odd Erik har med moren, hvor vi bare hører hans replikker.

Rundt de to fortellerne møter vi klasserommets typer: bråkmakerne, intrigemakerne, medløperne, drømmerne, streberne og observatørene. Boken kan tidvis leses som en studie i klasseromsledelse, selv om denne typen privatpraktiserende alene-lærere virker noe utdatert. Uri er god til å beskrive personene sine detaljert og avslørende. Svakheten er at noen forblir typer. Det hender også at hun utleverer romanpersonene sine slik at leseren ler av dem, heller enn å føle med dem.

Den tragiske slutten er varslet på baksiden og ved at romanen åpner med en anonymisert utsnitt fra sluttscenene. Likevel kommer slutten brått, uten at det er bygget opp til den i timene eller scenene som leder frem dit.

Lest som debattinnlegg er dette et forsvar for den uskyldig anklagede. Misnøye med læreren blir blandet med falske rykter og kanalisert inn i en metoo-fortelling. Et case hvor fjær blir til høns, og hvor den som leter etter moralsk brist hos sine medmennesker alltid finner noe til slutt. Dette debattinnlegget kan ha noe for seg, men føles likevel som en avsporing fra de store linjene i metoo-kampen.

Lest som roman er dette en slags kriminalhistorie spilt baklengs, med et noe bredere perspektiv på gruppepsykologi og lynsjeprosesser. Intensjonen kan være å vise hvor grotesk ubønnhørlig en slik prosess kan være, hvis ingen gjør noe for å stoppe den.

I et avsnitt med ettertanke etterlyser Uri den som tør stille kritiske spørsmål underveis. Var det min og vår skyld at det gikk som det gikk? Det er et grunnleggende menneskelig dilemma, og alltid et godt spørsmål.

Aftenposten, 8. desember 2019

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: