barnasforfatterleksikon

Archive for februar 2020|Monthly archive page

Stilrent og kort om å være en god storebror

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Lettlestbøker on 04.02.20 at 21:10

Maria Parr
Storebror
Illustrert av Åshild Irgens
Samlaget

Fra 6 år

Parr er både god og ulik seg selv

Siden debuten med Vaffelhjarte (2005) har Maria Parr blir prisbelønnet flere ganger og utropt til det nye store i norsk barnelitteratur. Hun må kalles en kresen forfatter, og har bare gitt ut to andre bøker: Tonje Glimmerdal (2009) og Keeperen og havet (2017). I tillegg har hun skrevet noen noveller, før hun nå bidrar til Samlagets lettlest-serie Leseland.

Storebror og lillebror
Det er en stilren og poengtert historie om jeg-personen som vil ha en storebror som han kan få hjelp fra og se opp til. Samtidig er han er sint på den klengete lillesøstera.

I løpet av de 30 korte sidene får vi møte de to kameratene Ole og Sivar og deres storebrødre. Én storebror er avvisende, mens den andre er kompis og imøtekommende. Sammen med andre inntrykk fra tydelig poengterte scener, leder dette fram til en moden erkjennelse hos jeg-personen: «Eg har ingen storebror, tenkjer eg. Eg er ein storebror.»

Renskårede bilder
Boken er gjennomillustrert som en bildebok. Åshild Irgens gjør en god jobb, og lar blikk og kroppsspråk fortelle om en observant hovedperson. Hun utelater bakgrunn i tegningene sine, og viser oss bare personene og de rekvisittene som leseren trenger for å tolke situasjonene.

 

Parrs stemme?

Lettlestbøkene varierer i omfang fra kortroman til novelle til enkelthendelse. Noen passer i lesestart-fasen, andre er for eldre barn med lesevansker. Denne boka er blant de korteste, nærmest som en utbrodert anekdote. Den kan leses både av seksåringer og elleveåringer med like stort utbytte.

Det er lite av det «typiske Parr» i denne boken. Hun er kjent for blomstrende språk med lekne, nyskapende kraftuttrykk, kombinert med en barokk overflod av dramatikk. Her har hun forsøkt en helt annerledes, renskåret tekst. Tema og miljø ligner hennes andre bøker, med samspillet mellom barn, og vekslingen mellom inne hos familien og ute med vennene.  Men dette er allmenne tema som mange skriver om.

De siste 30 årene har lettlest-seriene tatt en stadig større del av barnebokmarkedet. Mange norske forfattere bidrar: Bringsværd, Egeland, Ragde, Svingen, Stai, Lindell, Flatland. Som regel er det forlagene som inviterer forfatterne til å skrive slike små bøker innimellom. I dette tilfelle kan både Samlaget og Maria Parr være fornøyde med at Parr takket ja til invitasjonen, og fant fram til en ny stemme i sitt repertoar.

Aftenposten, 30.8.2019

Lekker bildebokserie forenkler store menneskers liv

In Bildebøker, Fagbøker, Høytlesningsbøker on 04.02.20 at 21:06

Ine Marie Wilmann og Ingebjørg Faugstad Mæland
Min første biografi – Sonja Henie
Gyldendal

Kristin Grue og Lina Raknes
Min første biografi – Gro Harlem Brundtland
Gyldendal

Gyldendal er synlig inspirert av den internasjonale barneboksuksessen «little people, big dreams», som kom på norsk våren 2018. Bøkene stiller seg lagelig til for hugg med forenklede biografier rettet mot barn 3-6 år, men lander stort sett pent i balansen mellom biografisk troverdighet og stilisert litterær behandling.

Flittige barn
Bøker om berømte mennesker har alltid være en del av barnelitteraturen. Selv slukte jeg bøkene i «historien om»-serien. Det var skjematiske biografier hvor flid i unge år ble kronet med ære og fremgang. Slikt ga opphav til formaninger som «Du må skjerpe deg, gutt. Da Abraham Lincoln var på din alder, var han best i klassen,» og derved også indirekte til det drepende svaret «Ja da, pappa. Men da han var på din alder var han president.»

Anime
Disse nye seriene utmerker seg med det visuelle uttrykket. Ulike illustratører forener personlig stil med en anime-inspirert serieestetikk. Bøkene innfrir på flere plan hvis du har en drøm om bøker som accessoirer på barnerommet i interiør-reportasjene.

Mælands bilder i boken om Sonja Henie er min favoritt. Her er det fart og bevegelse, og en lekker art deco-inspirert periodeestetikk.

Kortfattet
Henie-biografien er ærlig ved at den svært kortfattet gir rom for Henies skuffelse da karrieren falmet. I Brundtland-biografien blir komprimeringen særlig påfallende. Her skildres en karriere som mange av oss har fulgt i samtid, og det sparsomme utvalget av begivenheter blir derfor særlig tydelig. Med barnehjem og fattig-Oslo er det et dickensk preg over boken.

Samtidig er dette med på å minne leseren om at biografier består av valg. Alle liv kunne vært presentert gjennom andre utsnitt.

Brundtland-biografien fremstiller hovedpersonen i kontrast til navnløse motstandere, som regel nevnt i setninger som «noen ble sure for dette». Når jeg leser flere av bøkene i seriene, framstår dette fortellergrepet med motstand og motstandere som en gjennomgående metode fra forfatterne for å få fram et poeng. Vi sitter igjen med budskapet at du må våge å være upopulær i «noens» øyne for å oppnå noe.

Nye helter
Seriene fortjener ros for å tilby en ny generasjon helter: kvinnesakskvinner og aktivister. I min oppvekst leste vi om Edison og Henry Ford. Emmeline Pankhurst og Rosa Parks var aldri tema den gang. Til høsten kommer endog boken om Kim Friele.

Selv om bøkene er grove forenklinger av liv og livsvalg, inneholder de likevel nok materiale for målgruppen og for formålet: å gi et poengtert inntrykk av spennende liv og mulige forbilder.

Aftenposten, 16.6.2019

Levi Henriksen og datter med gripende bok om død og dyr

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 04.02.20 at 21:04

Levi og Leah Henriksen
Vinter på savannen
Ena forlag

Mor er død. Eleanor (16) og stefaren Dag reiser sammen på safari i Masai Mara i Kenya, fordi det var mors siste ønske. De er uvant med å være bare de to sammen og sliter med å nærme seg hverandre.

Boken er skrevet av Levi Henriksen (55) og hans yngste datter Leah (19) i fellesskap. Forlaget forsøker å selge inn forfattersamarbeidet som unikt. Helt unikt er det ikke, men det er i alle fall interessant.

Godt gjort
Vinter på savannen er rent og ryddig skrevet, uten noen formeksperiment eller forsøk på å sprenge rammene. I stedet fylles rammene med velskrevne observasjoner. Det er lett å se hva forfatterne gjør i denne boka: de kombinerer et sted, en situasjon og et temperament. Og det er lett å se at de gjør det bra.

Ellinor lever midt i sorgen etter moren som døde av kreft, og har nok aldri behøvd å forholde seg aktivt til den relativt ferske stefaren Dag. Han og moren var gift i tre år. Så lenge som mulig holder hun avstand, med en passivt aggressiv likegyldighet.

Tre gode ting
Det beste i romanen ligger i skildringene av Eleanors skiftende sinn og forholdet til Dag. Hennes vei fra sorg til tillit og mestring går ikke helt rett fram, vi er innom både raseri, likegyldighet, nysgjerrighet og mistro underveis. De to første tredjedelene av boka handler om avstanden; deretter løsner noe, selv om den siste delen ikke gir fullgodt rom til utdype den vanskeligste skrivekunsten: å skildre den gradvise tilnærmingen.

Reisen gjennom Masai Mara, som er en av verdens mest kjente nasjonalparker, er også godt beskrevet. Det er konkret, detaljert, utpenslende og forsterkende. Teksten tar med inntrykk fra alle sanser, og knytter det sammen med store tanker om økologi og naturens bærekraft.

Romanen vever sammen sorg, reise og ny tilknytning på en fin og ryddig måte. De har også lagt inn en uviktig og forutsigbar bihistorie om forholdet til vennen/kjæresten Moses. Den blir bare en ekstra faktor for å forsterke Eleanors forvirring.

Skrivesamarbeid
Samarbeidet mellom far og datter framstår sømløst og vellykket, og ut fra lanseringsintervjuene ser vi at dette også er en slags skjult selvbiografi om et far-datter-forhold. Jeg er likevel nysgjerrig på detaljene rundt skrivesamarbeidet. Det er lett å forstå at reiseskildringen bygger på en faktisk felles tur. Men er Leah også den som har formulert observasjonene og refleksjonene i møtet med dyr og natur?

Aftenposten, 2.6.2019

Hanne Kristin Rohde velger enkleste løsning

In Barneromaner on 04.02.20 at 21:01

Hanne Kristin Rohde
Pyramidemysteriet
Kagge forlag

Fra 10 år

Rutinert miks av hest og krim, men voksenblikket forstyrrer

Når den kjente politikvinnen og krimforfatteren Hanne Kristin Rohde lanserer en krimserie for barn, velger hun kjente problemstillinger: narkotika og bildedeling. Forankringen i virkeligheten er tydelig, og hovedpersonen Astrid (13) går i åttende klasse på Nordberg skole i Oslo.

Advokatdatter
Pyramidemysteriet er den første av foreløpig to bøker i Blålys-serien. Hovedpersonen er advokatdatter – akkurat som Nancy Drew – og hestejente. Bestevennen Yusuf er ny i klassen. Han har britisk far og egyptisk mor og kaller seg selv en «verdensomelett».

Mye av handlingen lagt til stallen, og miljøet føles mer landlig enn jeg hadde ventet meg i en bok fra Kringsjå. Det begynner med at Astrids hest blir forgiftet. Etter hvert avdekker Astrid og Yusuf at stallen brukes til narkotikahandel.

Bekymringer
Hovedpersonen Astrid har få tydelige trekk, men er derfor lett å identifisere seg med for flere ulike lesere. Foreldrene er mer til stede i Rohdes litterære univers enn i de fleste andre barnebøker, og vi blir like godt kjent med fars Ferrari som med Astrids hest. Rohde gjør både far, mor og bestemor til talspersoner for sine råd til de unge. Advokatfaren formaner selvsagt om farlige rusmidler. Innvevd i intrigen finner vi også bitching mellom jentene i klassen og Astrids mulige følelser for Yusuf.

Overtydelig
Rohde gjør et hederlig arbeid med dialog og beskrivelser, men skriver ikke glitrende. Ofte flyter hun på faste vendinger og språklig rutine. Forfatterens verdier skinner også gjennom i beskrivelsene av bifigurene. Jenter som er overpyntet og lukter av parfyme betyr problemer.

Rohde leverer uoriginal, grei krim med et samfunnsaktuelt tema og passe mye spenning for barn i bokslukeralderen. Men hun gjør lite for å fornye språket eller sjangeren. Du vet hva du får, verken mer eller mindre.

Aftenposten, 12.4.2019

Stilriktige mord på pensjonatskolen

In Barneromaner on 04.02.20 at 20:59

Robin Stevens
Et høyst upassende mord
Oversatt av Hanne Elisabeth Munkelien
Aschehoug

Fra 10 år

Alle som elsker britiske mord vil fryde seg over denne boken. Her forenes internatskolens intriger med et periodedrama fra 1934.

På internatskolen Deepdean oppdager to jenter en død naturfaglærer i gymsalen. Når de kommer tilbake er liket borte og ingen vil si noe.

Forfatteren Robin Stevens (31) har skapt et univers som appellerer til mange ulike lesere, og hennes foreløpig åtte bøker er i ferd med å bli oversatt til flere språk.

Forfatterens sans for klassisk britisk krim og periodeelementene vekker gjenklang hos cosplayere og nostalgikere, mens andre lesere vil legge vekt på samspillet mellom den bossete sjefsdetektiven Daisy, hennes lydige assistent Hazel og de mange typene som ellers befolker internatskolen.

Hazel Wong – med britisk far og kinesisk mor – fremstår som den mest interessante av de to detektivjentene. Hun er kronikøren og tvileren, mens Daisy Wells regjerer over henne med erkebritisk overklasseautoritet. Stevens utnytter periodefølelsen maksimalt, med referanse til filmer, mat, mote og lærernes autoritet. Som bakteppe ser vi det britiske imperiet og de underliggende rasefordommene som en britisk-kinesisk jente møter. Intrigen og lærernes mange hemmeligheter er dertil preget av tidens tabuer og fordommer.

Alt i boken legger opp til stil-imitasjonen av klassisk krim. Lærerkollegiet utgjør en lukket krets av mistenkte, og alle har sine hemmelige motiv. Selvfølgelig avrundes det hele med at politimesteren samler lærerne til den klassiske avsløringstalen.

Med sine 322 sider er dette en bok for bokslukere, og gjerne slike som har gleden av tidsbildet, slik vi kjenner det fra Poirot, fader Brown eller Downton Abbey. Da kan det tenkes at voksne og barn vil slåss om hvem som skal leses boken først.

Aftenposten, 12.4.2019

Omsorgsfull robot med klassikerpotensial

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 04.02.20 at 20:49

Peter Brown
Den ville roboten
Oversatt av Jørn Roeim
Gyldendal

Fra 5 til 80 år

Denne amerikanske allaldersromanen fra 2016 har alle forutsetninger for å bli en moderne klassiker. Den ville roboten og framstår allerede nå som en bok som definerer livsfølelse og livssyn på samme måte som Den lille prinsen, Momo eller Ronja røverdatter.

Illustratøren Peter Brown (født 1979), debuterte med en bildebok i 2005, og har fått priser og oppmerksomhet for sine bildebøker.  Han fikk et ytterligere gjennombrudd med Den ville roboten, som lå 40 uker på amerikanske bestselgerlister.

En øde øy

Det begynner med et forlis og med at en robot blir aktivert på en øde øy. Gradvis gjør roboten Rozzum 7134 seg kjent med naturen og dyrene der. Hun er først mekanisk og uvitende, men opptrer våken, observant og lærevillig slik at hun blir en naturguide og et forbilde for både voksne og barn som leser boken.

«Første gang Roc gikk rundt på øya, hadde alle skrikene og knurringen og kvitringen hun hørte, bare vært meningsløse dyrelyder. Men nå hørte hun ikke bare lyder lenger. Nå hørte hun ordene som dyra sa.» Det er noe paradoksalt over at vi må gå omveien om en robot for å oppdage hva som skjer i naturen, men denne naive posisjonen fungerer utmerket.

Etter hvert blir hun fostermor for gåseungen Blanknebb, og blir dyrenes fortrolige. Hun blir en hjelper, en fortrolig og en fredsmegler som knytter bånd mellom dyr som var redde for hverandre.

Handlingen strekker seg over ett år, og vi følger årstidsendringene i naturen. Vi er også med i adskillelsens vemod når Blanknebb legger ut på gåsetrekket til varmere strøk.

Systemet slår tilbake

Forfatteren varierer naturidyllen ved å gi den siste femtedelen av boken et annet tempo når Roz må forsvare seg mot andre roboter som vil bringe henne tilbake til fabrikken. Selv liker jeg de lærende  naturskildringene bedre enn de forutsigbare kampscenene, men jeg også ser at de to delene balanserer hverandre.

Det er en Robinson-historie her. Og en outsiders kamp mot et voldelig system. Men kjernen i historien er en robots evne til å observere naturen, knytte vennskapsbånd og utvikle empati – fordi omsorg er fornuftig.

Verdier

Dette er en bok som er uventet og utypisk, men som samtidig treffer verdier og livsfølelse i vår tid så varmt og presist. Det originale vennskapet mellom Roz og Blanknebb er en favoritt på sosiale medier, både med barnetegninger og voksen fan art.

Det er en glede å anbefale denne boken, som leseglede og moralsk fabel.

Aftenposten, 4.5.2019

Kort roman med mange muligheter

In Ungdomsromaner on 04.02.20 at 20:43

Elen Betanzo
Nordsjøen
Gyldendal
108 sider

Elen Betanzos gode roman har kimen i seg til mange ulike romansjangre: den kunne blitt krimdrama, kammerspill, oppbruddsroman eller satire over nyrike. Til slutt ble den en historie om hovedpersonens sammenbrudd.

Boka begynner med at jeg-personen Mathias (16) kommer hjem en dag i oktober, og ser at politiet tar beslag i farens pc og papirer. Forretningsmann-faren har antagelig opptrådd uryddig/ulovlig, uten at vi får noe egentlig svar på det i løpet av boka. Alt sees fra Mathias’ synsvinkel.

Den første halvdelen av boka foregår i løpet av den første uka etter beslaget. Det veksler mellom nåtid og tilbakeblikk som viser hvordan familiens økonomiske status har utviklet seg: «Pappa ble ikke rik før jeg starta i fjerde klasse. Men da gikk det fort. Jeg husker at vi begynte å spise finere.» (s 21)

De to neste tidbolkene foregår fredag kveld uka etter, og i januar.

Mathias presenteres i første del av boka mest indirekte, gjennom sine beskrivelser av og reaksjoner på omgivelsene. Vi får en tydelig skildring av faren, som framstår som en gjenkjennelig gründertype med stort driv og liten sans for empati og nyanser. Mathias måler seg mot ham, uten å være sikker på om han beundrer eller misliker. Mora blir ikke beskrevet så grundig, og framstår som blek og utydelig birolle.

En liten bagatell som kanskje viser at Betanzo har jobbet med denne boka i flere år: Hva er nåtid? 16-åringen Mathias er født ett år etter at foreldrene møttes «en gang på 90-tallet».

Skrivesjangre
Et stykke ut i boka tenker jeg at her har forfatteren lekt med muligheten til at dette kunne bli mange ulike prosjekter, eller kanskje en stor, bredt anlagt roman som følger opp alle disse elementene.

Fra starten av boka får jeg inntrykk av at dette vil bli et krimdrama og kammerspill, noe a la Bjørn Ingvaldsens «Far din» – om å vokse opp i skyggen av en forbryter, og hvordan det påvirker barnet og familien.

Jeg kunne også se for meg at dette ble en oppbruddsroman, historien om å vokse ut av det livet faren hadde skapt for dem. Det var noe i den distanserte skildringen av farens konkurranseinstinkt og omgang med sin ferske rikdom som tydet på det. Eller kanskje det kunne blitt en satirisk skildring av de nyrike: «Det var på den tiden pappa begynte å dra til Argentina på jakt.» (s 22).

Så finner jeg flere steder ansatser til å gjøre dette til en Stavangerroman, med små innskutte karakteristikker av geografiske klasseskiller, millionærvillaer og hele den generelle siddisgeografien. Tydeligst er skildringene av seilbrett på Borestranda, kombinert med «Vi har aldri vært noe sjøfamilie. Både mamma og pappa kommer fra småsteder med potetåkrer på alle kanter.» (s 36) Men dette blir heller ingen hovedsak i boka.

Alfahannen som ikke sto løpet ut
Boka er godt skrevet, og godt fortalt. Hver episode og hendelse er med på å bygge opp under utviklingen og konklusjonen i boka. Boka tåler derfor godt å leses flere ganger, slik at du kan oppdage de små hintene i bokas første del som peker fram mot sammenbruddet.

Jeg er nødt til å fortelle deg som leser dette at det ikke går bra med Mathias. Ellers kunne jeg ikke skrevet om boka i det hele tatt. Men jeg velger å ikke gi noe referat av hvordan ting utvikler seg, eller hvordan han oppfører seg mot seg selv og sine venner.

Boka er skrevet i førsteperson. Det er en velformulert 16-åring som fører ordet. Det er helt åpenbart et godt og naturlig valg å gjøre dette til en førstepersonsskildring, men det er også med på å understreke det gamle dilemmaet: en velformulert forfatter må uttrykke seg gjennom en ubalansert 16-åring. Det blir i økende grad vanskelig å se sammenhengen mellom den følsomme, observante og analytiske ungdommen fra bokas første del, og den destruktive Mathias som gradvis utvikler seg.

Hvis du er en som skal skrive om denne boka i en skoleoppgave, vil jeg anbefale deg at du leter etter utsagn og replikker som nettopp viser hvordan hovedpersonen forandrer seg.

Ved andre lesning er det tydeligere at Mathias ikke bare er en følsom sønn, men også en gryende alfahann som imiterer faren. Vi ser det i samspillet med kjæresten Karo (Karoline), som Mathias tar når han vil – og da mener jeg seksuelt, og som han forsøker å kontrollere med sjalusi. Hans forhold til Karos venninne Jenny vitner også om en gutt som er vant til å få det som han vil, en gutt som bare delvis kontrollerer impulsene sine.

Til slutt i boka avsluttes det med en setning om undervannsstrømmene ved Borestranda. «Undervannsstrømmer» er en god beskrivelse av Mathias’ utvikling. Og det er lett å konkludere med at Elen Betanzo har skrevet en sterk historie som vil engasjere mange lesere.

Barnebokkritikk.no, 5.3.2019

Enkel magi og tydelig moral hos svensk superhelt

In Barneromaner, Fantasylitteratur, Lettlestbøker on 04.02.20 at 20:40

Elias og Agnes Våhlund
Håndbok for superhelter. 4 bind
Kagge forlag

Fra 7 år

Lisa overvinner små og store problemer i suksess-tegneserie

De fire bøkene om Lisa er en enkel og effektiv kombinasjon av tydelige virkemidler og enda tydeligere moral. Liten litterær dybde, men stor gjennomslagskraft.

Lisa blir mobbet på skolen, men får hemmelig hjelp av sin grandtante som er bibliotekar: De finner Håndbok for superhelter på biblioteket, og Lisa leser og lærer. Etter hvert utvikler hun ferdigheter og kostyme og blir «Røde maske». Hun våger å konfrontere mobberne, og hun gjør den typen «samfunnstjeneste» som vi venter av superhelter.

Forfatteren Elias Våhlund (46) har sagt at bøkene har utgangspunkt i at deres datter ble mobbet, og at de vil gi mot til den som står utenfor. Hans kone Agnes Våhlund (34) har illustrert. Bakerst finnes en side med informasjon «hvis du blir mobbet og trenger noen å snakke med.»

Serien er blitt en suksess, og debutant-ekteparet har hittil solgt 350.000 bøker i Sverige.

Tegneseriepreg

Bøkene inngår i trenden med tegneserier som i format og bokutstyr ligner barneromaner. Selv om de mangler sjangertrekk som serieruter og snakkebobler, er dette klassisk tegneseriestil med 1-3 bilder pr side, mettet fargebruk, tydelig konturlinje, bevegelsesmarkering og en karikaturrealistisk tegnestil.

Vi befinner oss i en storby med småbypreg. Her er flere trekk fra typiske «tegneserieunivers»: sirkusforestillinger, en utstilling av verdifulle mynter på rådhuset, gisselsituasjoner, og maskerte skurker med hevnmotiv. Den maskerte 10-åringen blir oppfattet som en kompetent samarbeidspartner for politiet og som en relevant motstander av skurkene.

Normdannende
Superheltuniversene har de siste 30-40 årene vekslet mellom mørk realisme og stilisert naivisme. Fra en side sett er fortellingen om Lisa og vennene hennes en enkel idealisering. Alt lykkes på første forsøk eller i det minste på andre forsøk. Det er et vesentlig moment i historien om Lisas utvikling at alle ferdigheter må læres og utvikles.

Etter hvert forstår hun også at helterollen også krever mot, holdninger og samarbeid. Det viktigste grepet i bøkene, etisk sett, er at både hun og mobberne overvinner sine første impulser, at mobberne ber om unnskyldning, og at de lærer å samarbeide.

Forfatterens intensjoner med bokserien er overtydelige, og lett å være enige i. Fordi vi vet at slike bøker blir lest med stort alvor av barn i målgruppa. Og moralen er udiskutabel: en superhelt må både ha ferdigheter, personlig mot til å bruke dem og holdninger til å bære dem.

Aftenposten, 31.3.2019

Forutsigbar fantasy forener barnebokindustrien med indiske eventyr og mytologi

In Barneromaner, Fantasylitteratur on 04.02.20 at 20:37

Roshani Chokshi
Aru-Shah og dommedagsdansen
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Vigmostad & Bjørke

Sayantani DasGupta
Kiranmala og slangens hemmelighet
Oversatt av Heidi Sævareid
Fontini forlag

Fra 10 år

Lærerikt og velment, Kiranmala er den beste av de to

Kiran er en 12-åring fra småbyen Parsippany i New Jersey, med pinlig overbeskyttende foreldre som stadig maser om slektens indiske bakgrunn. Alt er trygt og kjedelig. Helt til den dagen huset ble invadert av en rakkhosh – en demon, og to sabelsvingende prinser på vingehester kommer for å redde henne.

Syntese
På samme måte som Shrek-universet er en syntese av mange vesteuropeiske eventyr, har den indisk-amerikanske legen Sayantani DasGupta med sin debutbok om Kiranmala skapt en overdådig blanding av folkekjære elementer fra indisk og bengalsk fortellertradisjon. Inn i denne nygamle eventyrverdenen putter hun en kjent fantasy-handling om barnet som innleder puberteten med et oppdrag om å redde verden.

Det er neppe tilfeldig at to norske forlag samtidig innleder hver sin serie med indisk kultur i bunnen. Norge er et kulturåpent land, vi har et økende marked for eventyr hjemmefra fortalt på norsk, og ikke minst er norske forlag snare til å fange opp trender fra USA. Særlig hvis det kan være tale om en filmatisering.

Kiranmala bygger på eventyrtradisjoner. Samtidig kommer den unge filipinsk-indiske forfatteren Roshani Chokshi med en lignende bok: i Aru-Shah og dommedagsdansen opptrer guder fra hinduistisk mytologi som hjelpere og motstandere. Ingen av de to forfatterne er debutanter, men dette er gjennombruddsbøkene deres for et internasjonalt marked.

Franchise
Etter at Rick Riordan hadde suksess med den første boka om Percy Jackson i 2005, har han gitt oss en rekke fantasyeventyr med plot og miljø hentet fra mytologien. Først fra gresk mytologi, deretter fra egyptisk og norrøn mytologi. Nå har han trukket seg tilbake, og opptrer som gudfar for nye forfattere under vignetten «Rick Riordan presents». Hittil har det i USA utkommet bøker fra hinduismens, mayaenes og koreansk mytologi. Framover kan vi også vente oss navahoenes, cubanske, afroamerikanske og mesopotamiske myter. Aru-Shah er den første i serien, og den eneste som har kommet på norsk til nå.

Aru-Shah følger oppskriften fra læremesteren Riordan tett. Det betyr at hovedpersonen og en venn må ut på en reise for å samle livsviktige rekvisitter for å redde verden. Vi møter på godt og vondt guder som trer fram og presenterer seg selv som om de skulle være aktører i et skoleteaterstykke av Thorbjørn Egner.

Sjangertro
Begge bøkene lever opp til sjangerkravet om at hovedpersonen skal være en viktig person, med en mytisk-guddommelig avstamning.

Aru-Shahs største styrke – og største svakhet – er den forutsigbare plattformspill-strukturen. Her føres hovedpersonene videre til nye magiske rom i en jevn rytme av 7-8 sider lange kapitler. I hvert kapittel finnes en ny fare som skal overvinnes, en skatt som skal samles og en cliffhanger som leder leseren videre. Dette gjør boken gjenkjennelig og slukbar for storleserne i målgruppa 10-12 år.

Visuelt fortalt
Kiranmalas sterkeste side er humoren og dynamikken mellom hovedpersonen og hennes følgesvenner. Den har også en friere struktur, som bedre får fram karakteren til de mange skikkelsene vi møter.

Aru-Shah er på sin side bedre til å skildre kampscenene og de mange landskapene man flytter seg gjennom. Begge forfatterne skriver visuelt, som et frieri til filmindustrien, men Aru-Shah gjør dette best.

Kulturimpulser
Puristene kan si at Aru-Shah gjør vold på de hinduistiske gudene ved å pakke dem inn slik at de passer i bokens skjema. Slik var også Riordans bøker fra norrøn mytologi. Entusiastene vil si at litt omredigering må tåles, når hensikten er god, og gamle myter kan få nytt liv i moderne fortellerstrukturer. Denne gangen tilhører jeg entusiastene, og mener at klassiske helter alltids tåler å ikle seg nye klær.

For mange lesere i Norge vil disse bøkene føles eksotiske. For noen lesere vil disse bøkene være som å komme hjem. Begge lesemåter kan anbefales.

Aftenposten, 29.3.2019

 

Sårt, salt og søtt i Arne Svingens sterkeste

In Ungdomsromaner on 04.02.20 at 20:34

Arne Svingen
Alt jeg skylder deg er juling
Gyldendal

Fra 13 år | Fighter og gategutt finner omsider det faste punktet i seg selv

Arne Svingens nye bok er velskrevet. Den er ubehagelig lesning, og den fører leseren gjennom emosjonelle kollbøtter etter hvert som vi skremmes av hovedpersonen Herman (17), heier på ham, eller håper at det skal gå bra med ham.

Gategutt
Arne Svingen har et stort og rikt forfatterskap. I den seriøse delen av forfatterskapet har det lenge vært hans prosjekt å gi stemme til badboyene, gateguttene, skoletaperne, underdogene.

Romanen åpner midt i et gateslagsmål mens Hermans indre monolog forteller oss hva han hater av verden rundt seg, hvorfor han slår, og hvilke etiske prinsipper han prøver å overbevise seg selv om at han likevel har. Det er krevende å lese om en rasende og retningsløs gutt som bare har to faste punkt i livet sitt: mor og lillesøster.

Svingen bruker et velprøvd fortellergrep når han lar oss følge Hermans tankestrøm. Det som utenfra ville være udiskutabelt problembarn, ser innenfra ut som en noenlunde reflektert person med noen æresbegrep og intensjoner som han ikke klarer å dele med noen. «De ville ikke forstå uansett,» er som kjent refrenget i den misforståtte heltens monolog.

Flere problemer
Etter at Herman har gjort flere dårlige valg dukker Silje opp. Først framstår hun en drømmedame av kvikke, sexy og originale innfall. Både Herman og Silje bærer på tung bagasje fra oppveksten. Den blir bare gradvis avslørt for oss. Hun har oppsøkt ham fordi hun ønsker å utnytte hans temperament og voldsomhet til sitt eget hevnprosjekt mot overgripere.

Det som gjør boken god og interessant er de mange lagene med problemer og relasjoner som overlapper og avløser hverandre. Vi ser ikke hele bildet før mot slutten av boken.

Det begynte som en guffen bok. Og Svingen sendte meg som leser gjennom flere spenningskurver av «åh nei!» og «hva nå?», i en historie som gjør sitt beste for å framstå som uforutsigbar. Ikke før på siste side ser vi det lille skimtet av selvbeherskelse hos Herman som vi har lengtet etter gjennom hele boken, og som gjør at vi tør å tro at det kan gå bra med ham.

Byroman
Svingen utnytter bynatta på en måte som minner litt om tv-serien «En natt». Scenene med gutten, jenta og elva er små idyller i en brutal bok.

Jeg finner også et ekko av Rudolf Nilsen i boken. Det er likhetstrekk mellom Hermans selvbilde og det etos som Nilsen legger fram i diktet «En gategutt»: «Og ingen gategutt er født i går. Han finner tidlig både skyteskår og krutt.» Gateguttens sang «er hatets sang, en elv i strøm, og kjærlighetens vise, ung og øm.»

Onelinerne og de gode observasjonene som vi kjenner fra Svingens tidligere bøker finnes også her, men mer temmet og strammere utporsjonert denne gang.

Arv og miljø
Svingen lar leseren selv få forklare Hermans skjebne. Er det arv, miljø eller frie valg som rir ham gjennom den nedadgående spiralen? Det sier ikke boken mye om. Og forfatterens stemme og holdning kommer bare til syne i noen få replikker fra en politimann i forbifarten.

Den som vil analysere boken har mange valgmuligheter, og mange relasjoner som kan utforskes. Er Herman en pålitelig forteller? Er det far, mor, Silje, lillesøster eller en abstrakt æresfølelse som er drivkraften hans? Boken sier lite om Hermans og Siljes fortid, og enda mindre om fremtiden. Her er det rom for meddiktning.

For meg blir dette et skjebnedrama om en undergangsdømt gutt som til slutt lykkes med å finne fast grunn nederst i gjørma, og begynner veien oppover igjen. Om en løk som viser seg å ha en liten kjerne tross alt. Men forfatteren gir rom for ulike tolkninger. Er dette sosialrealisme, voldsestetikk, Thelma & Louise, eller den slitne krigerens ærerike oppreisning? Denne tvetydigheten er bokens største styrke, og gjør dette til en av Svingens beste bøker.

Aftenposten, 29.3.2019

%d bloggere liker dette: