barnasforfatterleksikon

Nå kommer de og tar deg

In Barneromaner on 24.06.13 at 21:22

Edderkopper
Lars Bøgeholt Pedersen
Front forlag

Fingeren
Arne Svingen

Cappelen Damm 2013

Frank
Ingunn Aamodt
Cappelen Damm 2013

I snart tjue år har det vært raust med grøss i norske barnebokhyller. Det begynte med R.L. Stines «Grøsserne» i 1995, en serie som etter hvert omfatter mer enn 60 bøker. Så, i 2007, tok Ewo, Svingen og Aamodt hegemoniet over sjangeren med sin «Marg & bein»-serie. Uavhengig av hva man mener om sjangeren, må man beundre deres planmessighet i dette: seriedesign, egen nettside, stilriktige fotosessions og et jevnt trykk av bøker fra dem alle tre. De siste par årene har også andre forlag blitt med i grøsserbransjen, slik som det ferske Front forlag, som henter nesten alle sine bøker fra Danmark.

Nonsens og grøss

Jeg lurer på om skrekklitteraturen har den samme funksjonen for 10-12-åringer som nonsensdikt har for 3-4-åringer. Barna som leker med nonsensdikt er i ferd med å ta kontroll over språket; og nonsensdiktene er med på å skjerpe bevisstheten om hva som er «ekte språk» og hva som er utenfor det realistiske.

Tilsvarende er barna i slukeralderen i en hektisk fase av orientering i forhold til seg selv, nærsamfunn, storsamfunn og universet. Skrekkfortellingene er orienteringsalderens svar på nonsensdiktene: de erter lesernes virkelighetssans, og tvinger fram en forsterket bevissthet om hva som er sant og hva som er diktning.

Når villdyret våkner

Edderkopper av danske Lars Bøgeholt Pedersen er i mine øyne et karakteristisk eksempel på at det er det håndverksmessige som dominerer sjangeren.

Jens har mareritt om en edderkopp som kryper inn i munnen hans. I de påfølgende kapitlene oppdager han til sin skrekk at han utvikler edderkopp-egenskaper. Etter hvert tar disse egenskapene overhånd. Det edderkoppaktige blir dels noe fremmed som vokser fram inni Jens, og dels blir han og familien invadert av en hær av små morderiske edderkopper. Skrekkhistorien kulminerer med at Jens blir ett med disse destruktive kreftene som både kommer innenfra ham selv og som en sverm utenfra, og det i en slik grad at han dreper flere av sine nærmeste.

I de første av de mange kapitlene kan man med litt velvilje lese dette som en ordinær pubertetshistorie, om en kropp i endring og begynnende interesse for jenter. Senere kommer overganger – hvor Jens anerkjenner de nye evnene sine og overskrider etiske grenser i sin bruk av dem, før sammenbruddet i de siste kapitlene, hvor den menneskelige bevisstheten er i ferd med å gå tapt. Alt dette er kjente mønster i sjangeren, med en tradisjonell ulykkelig slutt.

De primitive monstrene

Fingeren av Arne Svingen baserer seg på et par grunnleggende klisjeer fra underholdningsindustrien. Den ene er at en bortgjemt gruppe av «fremmede» er primitivt brutale og utgjør en akutt trussel for hovedpersonene. Den andre er at staten kjenner til disse som truer «oss», at staten legitimerer hemmeligholdet med forskningsinteresse, og at den statsetaten som forvalter hemmeligheten både består av forskere og av militære spesialstyrker.

Veien fram til disse klisjeene er imidlertid godt fortalt, og Svingen skal ha ros for at han bruker den norske bygdebyen/drabantbyen på en gjenkjennelig og troverdig måte som inngang til skrekkfortellingen. Hovedpersonen Maja blir kvalm en dag i klasserommet, og i oppkastet finnes en hel mannsfinger. Venninna Emilie kaster opp en nesetipp.

Svingen gir ingen god forklaring på hvordan kroppsdelene har kommet inn i kroppen, men en skummel forklaring på hvorfor: Det utstøtte Myrfolket, som ingen har hørt fra på 600 år, bor i skogen i nærheten. De har degenerert på grunn av innavl, og de leter etter unge jenter for å fornye gruppens arvemateriale. Ved å plassere kroppsdeler i magesekken til unge jenter vil de teste hvor robuste jentene er.

Det er litt uklart for meg hvordan disse primitive beistene har klart å resonnere seg fram til at de har behov for nytt arvemateriale, og deretter utviklet en slu plan for å finne fram til de best egnede. Det er en del her som kan trigge den som leter etter logiske hull i plottet, men hvis man ser bort fra dette, må vi innrømme at Svingen lykkes godt med spenningskurven: forvirring, fare, flukt, fangenskap. Bipersonen Leo Leonardsen er også morsomt gjenkjennelig som type. Ulykkelig slutt her også.

Den rastløse døde

Frank av Ingunn Aamodt tilhører en helt annen sjanger: spøkelsesfortellingen hvor både levende og spøkelser utvikler seg i løpet av historien. Caspers hus er hjemsøkt av et spøkelse i slik grad at familien bor på tre små rom, mens resten av huset er avstengt. Josefine og Casper forholder seg til spøkelseshistorien som til en kriminalgåte, og finner ut hva som skjedde den gang Caspers oldefar Frank – spøkelset, altså – ble gal av sorg. Ved et dramatisk lykketreff klarer de å riste ham ut av sorgens traume, slik at han kan få fred og ikke lenger trenger å opptre som spøkelse.

Historien baserer seg altså på tanken at spøkelser er døde mennesker med «unfinished business», og benytter seg dertil av et par andre klisjeer: den golde herregården, den steile, rike faren som angrer etterpå, og den store lykkelige slutten hvor alle misforhold forsones som følge av oppklaringen.

Variasjoner over skrekk

Jeg har ikke lest alle bøkene i Marg & Bein-serien, men hvis jeg skal sammenligne med bøkene jeg leste og anmeldte i 2010, så kan det se ut som om Svingens teknikk fremdeles er å fornorske og stedliggjøre grunnleggende skrekkfortellinger fra amerikanske populærkultur om farlige fremmede, mens Aamodt skriver om å forsone slektens nåtid og fortid med sin historie, i en slags psykologisk realisme – om bare ikke dét hadde vært slikt et pussig begrep når vi snakker om spøkelsesfortellinger.

Disse tre bøkene plasserer seg i to ulike hovedkategorier av skumle fortellinger: i den ene sjangeren tar det fæle aldri slutt; de kommer alltid tilbake en gang til for å ta deg. Den andre sjangeren, som Aamodt representerer, er mysterier som skal løses; en slags krimfortelling med overnaturlige elementer.

Både Svingen og Aamodt forteller om skremsler som har eksistert i lang tid, men som bryter ut akkurat nå. Premisset om «handling nå» er selvsagt en narrativ forutsetning, men den kritiske leseren vil kanskje spørre hvorfor ingen av alle de som har blitt utsatt for dette tidligere, har gjort noe med det.

For to måneder siden fikk Jørn Lier Horst en dobbeltside i VG med et utspill mot Marg & Bein-serien, og mot Svingens egen serie «Svingens mørke verden». Jeg synes ikke at Horst tilfører så mye til forståelsen av grøsserseriene. Han er innom flere gamle kjente momenter: han tror at den stadig mer brutale voksenkrimmen (a la Nesbø) har smittet over til barnelitteraturen, og han frykter at man er inne i en spiral av brutal opptrapping. Men joda, det bør jo være rom for flere typer litteratur, og det er fint at de får barna til å lese. Men selv foretrekker han snille krimbøker som sin egen CLUE-serie.

Trioen forsvarer seg forutsigbart med at de skriver bøker som barna ønsker seg, og at Horsts «Bobsey-barna-bøker» gjør at bøkene taper terreng mot dataspillene.

Arne Svingen er etter min mening nærmere en god forståelse av sjangerens rolle når han i det samme oppslaget sier at barn som får mareritt av grøsserne stort sett opplever marerittet som en positiv ting i ettertid. Kanskje som et slags lesningens adelsmerke, tenker jeg.

Retten til å lese «dårlige» bøker

Jeg har ingen spesielle følelser for disse bøkene selv, så det er ikke derfor jeg går på barrikaden for dem. Mitt engasjement er basert på en forventning om likebehandling: dersom barnelitteraturen skal behandles som likeverdig med voksenlitteraturen, så er det to holdninger vi må endre: først troen på at vi må finne et barn som liker boka for å gi boka moralsk rett til å fortjene litterære priser (det er aldri noen som krever framvist en ekte leser for å autorisere enn voksenbokpris), og for det andre må vi akseptere at barn har like mange ulike lesemodus som voksne: dannende, lærende, lekende, avkoblende, banaliserende, pirrende og skremmende.

Brukslitteratur er en ærlig sak. Man trenger ikke gjemme seg bak det gode formål at «det er bedre at barna leser dårlige bøker enn at de ikke leser». Jeg mener at både barn og voksne har rett til å lese seriebøker, sjangerbøker, brukslitteratur og endog dårlige bøker uten å behøve å unnskylde seg. Jeg synes ikke at vi skal ha et eget sett med moralske ambisjoner for barns lesning, som for å gjøre den edlere enn voksenlitteraturen.

Barnebokkritikk.no, 12.6.2013

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: