barnasforfatterleksikon

Allan Quatermain og Zu Vendi

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:17

Et forord fra serien Illustrerte klassikere

La oss begynne med minne hverandre om det gamle brettspillet «Den forsvunne diamanten». Spillet ble utviklet i Finland i 1951 av Kari Mannerla, og han ga det navnet «Afrikas stjärna» («Afrikan tähti»). Dette populære brettspillet har tre inspirasjonskilder. For det første er det diamanten; Cullinandiamanten som ble funnet utenfor Pretoria i Sør-Afrika i 1905, og som i 80 år var verdens største diamant.

For det andre er det hint i spillet om de europeiske statenes kappløp om herredømmet over det afrikanske kontinentet. Her blir stormaktenes blodige rivalisering omformet til et lekende kappløp mellom Frankrike (hvis du velger å bringe diamanten fram til Tanger er du antagelig fransk) og Storbritannia (Kairo).

Og bak disse faktiske, historiske begivenhetene lurer den innarbeidede myten om det mystiske, ukjente Afrika med sine uoppdagede skatter som den hvite mann kan hente ut. Denne myten stammer langt på vei fra sir Henry Rider Haggard og hans helteskikkelse Allan Quatermain. Det var Haggard som først introduserte Afrika som en arena for skattejakt og eventyrlige opplevelser, med «Kong Salomos miner» i 1885 (IK bind 4). Merk at boken utkom nesten samtidig med at Robert Louis Stevenson hadde introdusert de tropiske øyene som et lignende eventyrland i «Skatten på sjørøverøya» (1883).

Quatermain og Selous

Denne tegneserien bygger på den andre boka Haggard skrev om Quatermain. Ei bok som på engelsk heter «Allan Quatermain» og utkom i 1887. Den ble oversatt til bokmål i 1902 som «Et eventyrland» og til nynorsk i 1960 som «Det ukjende afrikalandet».

Fortellingen i tegneserien følger romanen nokså presist. Vi får nesten alle de viktige fasene i historien, selv om åpningsscenene og reisens formål blir utelatt eller forkortet i tegneserien. Her finnes misjonsstasjonen, elva gjennom fjellet, ildsøylen, de to dronningsøstrene og kjærlighetsrivaliseringen.

Figuren Allan Quatermain er inspirert av den legendariske storviltjegeren Frederick Courteney Selous (1851–1917) fra London, som levde det meste av sitt voksne liv i Sør- og Øst-Afrika, som jeger, soldat, samler, guide og oppdagelsesreisende. Selous ble drept i strid under første verdenskrig og ligger begravet nær stedet der han falt, i et område som nå er fredet som viltreservat med hans navn. «Selous Game Reserve» i Tanzania ble opprettet i 1922, og har siden 1982 vært et av UNESCOs verdensarvområder. Området er med sine 54 600 km² et av verdens største naturvernområder.

Selous var arketypen på «The Great White Hunter», en type som ble de hvite afrikanernes mandighetsideal; han som behersker villmarken slik at endog de innfødte ble imponert. Det er slett ikke rart at Haggard brukte ham som modell. Det pussige er at Selous selv – som fremdeles var i sine beste år mens Quatermain-bøkene utkom – lot seg inspirere av Haggards fortellinger. Selous skrev flere bøker om sine afrikanske opplevelser, og i de seneste av dem endret han på sin egenframstilling slik at han etter hvert kom til å ligne mer på Quatermain.

Selous har også satt andre spor i litteraturen. I Wilbur Smiths to romanserier om hvite familier i Rhodesia/Zimbabwe i kolonitiden er Selous dels til stede i handlingen, og delvis har han vært inspirator for typetegningen av de mannlige hovedpersonene i Courteney- og Ballantyne-familiene. Hos Smith fremstår Selous riktignok som en litt klønete person som ikke kan måle seg med Smiths egne helter, men han er like fullt en del av bakteppet for Smiths typer og miljø. Smith debuterte med «Where the lions feed» («Ung manns land») i 1964, som ble det første i en trilogi om Courteney-familien (merk navnesammenfall!). Bøkene er siden bygget ut til en slektssaga i 13 bind. Bøkene om Ballantyne-familien begynte med «A falcon flies» («Falkens flukt») i 1980, og har blitt et fembindsverk, hvor det siste bindet «A triumph of the sun» («Solens triumf») fra 2005, forener de to slektshistoriene.

En klønete helt

De tingene som mangler i denne tegneserien i forhold til romanen er det som gir Quatermain hans upraktiske preg. Han er om lag dobbelt så gammel som forfatteren selv var når han skrev om ham. Både romanen og tegneserien er skrevet i jeg-stil, og i åpningen av romanen introduserer han seg selv: «prøv å sjå for deg ein liten, tynnvaksen kar på seksti-tre år, med magre hender, store, brune augo og grått, stuttklipt hår som står opp liksom busta på ein gammal kost – så veit du om lag korleis eg, Allan Quatermain ser ut. Eg har elles fleire namn. Dei innfødde i Afrika pla kalla meg ’Storviltjegeren’ eller ’Makumasan’, som tyder ’han som held god vakt om natta’.» At Allan er tynget av sorgen over sønnens død en uke tidligere, er også en del av bildet.

Haggard selv var bare 31 år gammel da romanen kom ut, og i ettertid kan vi kanskje se det som et tegn på hans hang til romantisk dysterhet at han skapte en gammel, visnende helt.  Men Haggards skildring av Allan inneholdt også mye slapstick. Haggard ønsket å skape en antihelt og type helt ulik seg selv: gammel, med dårlige tenner, sykelig beskjeden og med hang til å nedvurdere egen innsats, upraktisk i alle andre ferdigheter enn jakt, lite belest, med dårlig formuleringsevne og med få og dårlige favorittbøker som han siterer i tide og utide.

Dette er bare den andre boka i en serie som til slutt kom til å omfatte 13 romaner og fem noveller om Allan, men allerede i denne romanen skriver Allan fra dødsleiet på romanens siste side: «det er som ljoset sloknar og mørket tetnar ikring meg.  Men midt i mørkret ser eg eit nytt ljos, og eg ser kjære andlet som smiler mot meg – Harry, son min, og mor hans som eg var så glad i. Snart skal eg møte dei att.».  Selv om Allan dør, skriver Haggard videre, og de senere bøkene handler om Allans unge år. De tidligste møtene vi får med den unge Allan er i romanen «Marie» (1912), som foregår i 1835, og er knyttet til hendelser under den sjette Xhosa-krigen dette året. Allan skal være født i 1818.

Problemer i paradis

Haggard var nok ikke noen klassisk rasist. Riktignok mente han at det var den hvite rases plikt å være overhode og formynder for de fargede. Samtidig var han en slags amatørantropolog og sto for en nyansert rasetenkning, hvor han erkjente de politiske og militære ferdighetene til noen av de afrikanske folkegruppene, særlig zuluene. Haggard var nok mer skeptisk til boerne enn til zuluene, men det kan ha sammenheng med at britene i egne øyne kjempet mot boerne for å bidra til å sivilisere zuluene.

Det er også forunderlig at alle problemer i boka oppstår som følge av at Quatermain og hans venner ankommer. De skaper selv de problemene som de etterpå skal løse. Kampen mot masaiene ved misjonsstasjonen, den drepte flodhesten og sjalusidramaet i Zu Vendi. Intet av dette hadde skjedd uten at de hvite hadde ankommet.  Det er ikke noe i teksten som tyder på at hovedpersonen eller forfatteren selv reflekterer over dette. Haggard mente kanskje at hans helter hadde rett til å fare frem, koste hva det koste ville.

Av de mer kuriøse observasjonene om boka er at den onde dronningen stadig omtales som «Sorais of the night», noe som kan gi assosiasjoner til «Nattens dronning» i Mozarts opera Tryllefløyten. De to verkene har flere likhetstrekk. Litteraturhistorikeren Robert Fraser peker også på at dette at dronning Nasta velger seg en fremmed utlending til ektemann, var et særlig aktuelt tema i England i 1887. Dette var det året da man feiret dronning Victorias 50 år på tronen, og Victoria hadde selv i sin tid valgt en utenlandsk ektemann, sin tyske fetter Albert.

Utopi

Litteraturforskeren Leif Høghaug skriver i etterordet til den nyeste norske utgaven av «Kong Salomos miner» (2007) at boka antagelig bør leses mer som en utopi enn en dokumentarisk roman fra Afrika. Jeg mener at det samme gjelder denne romanen. Det er ikke det virkelige Afrika Haggard forsøker å skildre, men han skaper et drømmeland hvor han kan iscenesette sine fantasier om spennende eventyr, politiske intriger, historiske opphavsmyter og dramatisk skjønnhet og kjærlighet.

Utopiene er en litterær sjanger som har sitt navn etter Thomas Mores roman «Utopia» fra 1516. More skapte ordet utopia etter de greske ordene outopia («ingensteds») og eutopia («et godt sted»). Kjente verk i denne sjangeren er blant annet Swifts «Gullivers reiser» (1726) og Ludvig Holbergs «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (1741); begge disse bøkene er politiske allegorier om en bedre samfunnsorden, men det finnes selvsagt både politiske, religiøse og rent eskapistiske utopier.

Lost worlds

Haggard brukte en fremmed, eksotisk verdensdel for å skildre en drømmeverden, og endte opp med å skape forestillinger om Afrika som lenge etterpå ble oppfattet som nærmest autentiske.

Han begrenset seg heller ikke utelukkende til Afrika. I «Ayesha, the return of She» (1905) lar Haggard de tre hovedpersonene fra «She» («Hun» , 1887) møtes igjen i et munkekloster i Tibet. Og Haggard er ikke alene om slike bortgjemte visdomssentra. Den britiske forfatteren James Hilton skrev i 1933 romanen «Lost horizons» («Tapte horisonter»), hvor han skildrer et paradisaktig munkekloster dypt inne i Kunlunfjellene i Kina/Tibet. Her finnes dyp livsvisdom og tilnærmet evig liv. Romanen er blitt filmet to ganger, og har fyret opp under mytene om det mystiske indre av Asia. Og både Haggard og Hilton har fått etterfølgere i denne sjangeren.

I årene før flyving ble alminnelig utbredt og den geografiske kartleggingen av verden var fullført, var det lettere å tenke seg at det lå et mystisk kongerike et sted bak de sju blåner. Mange mener at Haggards bøker var startskuddet for den sjangeren som kalles «Lost worlds», og de av oss som har lest mange Tarzan- og Fantomet-tegneserier, vet hva dette handler om: kloke og fredselskende små kongeriker med store skatter som blir forstyrret, oppdagelsen av geografiske lommer med forhistoriske dyr eller ny kunnskap om ellers kjente oldtidsriker. Etter Haggard fulgte raskt lignende bøker av vennen Rudyard Kipling («The man who would be king», 1888) og av Arthur Conan Doyle («The lost world», 1912) og Edgar Rice Burroughs («The land that time forgot», 1918). Doyle og Burroughs er selvsagt best kjent for bøkene om Sherlock Holmes og Tarzan.

Det er mange grunner til at Lost World-sjangeren ble populær. Den fanget opp naturfaglig fascinasjon i det lange kjølvannet av darwinismen og særlig den rivaliseringen mellom fremtredende paleontologer på den stadige jakten etter nye funn av dinosaur-fossiler som pågikk 1877–92 og som omtales som «The Bone Wars». Samtidig var jakten på oldtidsrikene blitt intensivert. Interessen for Egypt hadde vært stor i Europa helt siden Napoleons felttog i 1798–1801, og i 1882 ble et eget vitenskapelig selskap for egyptologi etablert i Storbritannia. Fra 1870 av foregikk det også utgravninger i det gamle Troja, kjent fra Illiadens fortelling om trojanerkrigen. Det er ikke noe rart at slike og andre oppdagelser inspirerte romanforfattere til å skape sine egne versjoner av oldtidsriker og naturhistoriske lommer av urtidsdyr.

Bøker av Haggard og Doyle er sammen med «Skatten på sjørøverøya» av Robert L. Stevenson er blitt samlet i en litterær sjanger eller idétrend som er beskrevet som «Victorian Quest Romance». Litteraturhistorikeren Robert Fraser mener at sjangeren samler britiske helter på jakt etter det opprinnelige. De gjør sine eventyrlige reiser over hele verden: Stevenson søkte sin tapte barndom på skattejakt, Haggard lette etter den vestlige sivilisasjonens røtter i det dypeste Afrika, Rudyard Kipling leter etter kjernen i det menneskelige i sin bok om ulvebarnet Mowgli og i andre bøker, og Arthur Conan Doyle gikk enda lenger bakover: til urtidens dyreliv.

Litteratur

  • Robert Fraser. Victorian Quest Romance. Northcote House publishers, 1998.
  • H. Rider Haggard. Hun. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2012.
  • H. Rider Haggard. Kong Salomos miner. Med etterord av Leif Høghaug. Transit forlag, 2007
  • Tom Pocock. Rider Haggard and the lost empire. Weidenfeld and Nicolson, 1993
  • Norman Etherington. The annotated «She». Indiana University Press, 1991
  • E. Mandiringana og T.J. Stapleton. The literary legacy of Frederick Courteney Selous. I: History in Africa; nr 25 (1998); side 199-218
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: