Grøss og spenning

Ole-Mikal Nilsen
DØDEN LYSER BLÅTT
illustrert av Jens Kristensen
Gyldendal bokormen

Barnedetektiver møter etterkommer av Jonas Lies Andværs-skarv

Barnedetektivene Silje og Wenche er på nordlandsferie hos mormor, og begynner å nøste i en historie om en 100 år gammelt forlis, en forsvunnet skatt, et forsvunnet lik, og en ravn som kanskje var en skårunge i sitt forrige liv.

Noen av gåtene er misforståelser, noen er kriminalmysterier, og noen forblir spøkelseselementer. Det er Wenche som er fortelleren, mens Silje er den modigste. Språket glipper innimellom, og er ikke så lettlest som det burde. (”For å se om det kom noen på min alder. Noe det ikke gjorde”.)

Da Roald Dahl laget sin ”Sorte bok”, med 14 favorittgrøssere, var en av Jonas Lies noveller med. Selv om vi lever i en tid som etterspør grøssere, er Lies ”Trold” sørgelig glemt i dag.

Forfatteren med røtter i Husvær på Helgeland debuterte i 1995, og kommer nå med sin sjuende bok. Han forvalter på en fin måte arven etter Lies sjøgrøssere. Først en flott, genuin grøssertriologi for ungdom, og nå tre bøker om Silje og Wenche. Dette er en forfatter som fortjener mer oppmerksomhet og enda flere lesere.

Adresseavisen, 14.3.2005

Lesestart med Ragde

Morsomme hverdagsepisoder tatt på kornet og godt fortalt

Anne B. Ragde
Pappa er et surrehue!
illustrert av Philip Hauglin
Damms leseløver

Anne B. Ragde tilhører en generasjon forfattere som dyktig og kompetent veksler mellom ulike deler av bokmarkedet. Den ene uka kritikerrost suksesroman, neste uke pikant kioskromanserie, og deretter et vellykket forsøk på lettlestbok. Dette er hennes fjerde Leseløvebok, og hun har skrevet over 10 andre barne- og ungdomsbøker.

Surrehue-pappaen tilhører lesestart-delen av Leseløvekonseptet, den med bare store bokstaver. Selv om hvert barn vanligvis bare befinner seg noen få uker i dette mellomstadiet av leseutvikling, setter både foreldre og barn stor pris på at det finnes et utvalg bøker for denne fasen.

Jenna bor med mor og far, og de forbereder pappas 40-årsdag. Tonen og miljøet virker tidsriktig og troverdig, og den litt fjerne pappaen som blir overlistet av barnet er meget vanlig i nyere barne- og ungdomsbøker. Historien er fortalt rett fram, og det som trenger å forklares, blir forklart underveis i historien. Pappa roter alltid bort nøkler, lommebok og slike saker. Men denne gangen er det en hemmelig grunn til at tingene er blitt borte. Kanskje det har sammenheng med de innpakkede gavene som pappa skal få på bursdagsmorgenen?

En gjennomtenkt, enkel tekst med gjenkjennelse og komiske elementer, og med en spennende overraskelse i sluttscenen. Den har kanskje leseren gjettet allerede, og det er ikke mye som kan måle seg med gleden over å ha lest sin første bok, og løst sitt første lille mysterium.

Adresseavisen, 7.3.2005

 

Stilrent og kort om å være en god storebror

Maria Parr
Storebror
Illustrert av Åshild Irgens
Samlaget

Fra 6 år

Parr er både god og ulik seg selv

Siden debuten med Vaffelhjarte (2005) har Maria Parr blir prisbelønnet flere ganger og utropt til det nye store i norsk barnelitteratur. Hun må kalles en kresen forfatter, og har bare gitt ut to andre bøker: Tonje Glimmerdal (2009) og Keeperen og havet (2017). I tillegg har hun skrevet noen noveller, før hun nå bidrar til Samlagets lettlest-serie Leseland.

Storebror og lillebror
Det er en stilren og poengtert historie om jeg-personen som vil ha en storebror som han kan få hjelp fra og se opp til. Samtidig er han er sint på den klengete lillesøstera.

I løpet av de 30 korte sidene får vi møte de to kameratene Ole og Sivar og deres storebrødre. Én storebror er avvisende, mens den andre er kompis og imøtekommende. Sammen med andre inntrykk fra tydelig poengterte scener, leder dette fram til en moden erkjennelse hos jeg-personen: «Eg har ingen storebror, tenkjer eg. Eg er ein storebror.»

Renskårede bilder
Boken er gjennomillustrert som en bildebok. Åshild Irgens gjør en god jobb, og lar blikk og kroppsspråk fortelle om en observant hovedperson. Hun utelater bakgrunn i tegningene sine, og viser oss bare personene og de rekvisittene som leseren trenger for å tolke situasjonene.

 

Parrs stemme?

Lettlestbøkene varierer i omfang fra kortroman til novelle til enkelthendelse. Noen passer i lesestart-fasen, andre er for eldre barn med lesevansker. Denne boka er blant de korteste, nærmest som en utbrodert anekdote. Den kan leses både av seksåringer og elleveåringer med like stort utbytte.

Det er lite av det «typiske Parr» i denne boken. Hun er kjent for blomstrende språk med lekne, nyskapende kraftuttrykk, kombinert med en barokk overflod av dramatikk. Her har hun forsøkt en helt annerledes, renskåret tekst. Tema og miljø ligner hennes andre bøker, med samspillet mellom barn, og vekslingen mellom inne hos familien og ute med vennene.  Men dette er allmenne tema som mange skriver om.

De siste 30 årene har lettlest-seriene tatt en stadig større del av barnebokmarkedet. Mange norske forfattere bidrar: Bringsværd, Egeland, Ragde, Svingen, Stai, Lindell, Flatland. Som regel er det forlagene som inviterer forfatterne til å skrive slike små bøker innimellom. I dette tilfelle kan både Samlaget og Maria Parr være fornøyde med at Parr takket ja til invitasjonen, og fant fram til en ny stemme i sitt repertoar.

Aftenposten, 30.8.2019

Enkel magi og tydelig moral hos svensk superhelt

Elias og Agnes Våhlund
Håndbok for superhelter. 4 bind
Kagge forlag

Fra 7 år

Lisa overvinner små og store problemer i suksess-tegneserie

De fire bøkene om Lisa er en enkel og effektiv kombinasjon av tydelige virkemidler og enda tydeligere moral. Liten litterær dybde, men stor gjennomslagskraft.

Lisa blir mobbet på skolen, men får hemmelig hjelp av sin grandtante som er bibliotekar: De finner Håndbok for superhelter på biblioteket, og Lisa leser og lærer. Etter hvert utvikler hun ferdigheter og kostyme og blir «Røde maske». Hun våger å konfrontere mobberne, og hun gjør den typen «samfunnstjeneste» som vi venter av superhelter.

Forfatteren Elias Våhlund (46) har sagt at bøkene har utgangspunkt i at deres datter ble mobbet, og at de vil gi mot til den som står utenfor. Hans kone Agnes Våhlund (34) har illustrert. Bakerst finnes en side med informasjon «hvis du blir mobbet og trenger noen å snakke med.»

Serien er blitt en suksess, og debutant-ekteparet har hittil solgt 350.000 bøker i Sverige.

Tegneseriepreg

Bøkene inngår i trenden med tegneserier som i format og bokutstyr ligner barneromaner. Selv om de mangler sjangertrekk som serieruter og snakkebobler, er dette klassisk tegneseriestil med 1-3 bilder pr side, mettet fargebruk, tydelig konturlinje, bevegelsesmarkering og en karikaturrealistisk tegnestil.

Vi befinner oss i en storby med småbypreg. Her er flere trekk fra typiske «tegneserieunivers»: sirkusforestillinger, en utstilling av verdifulle mynter på rådhuset, gisselsituasjoner, og maskerte skurker med hevnmotiv. Den maskerte 10-åringen blir oppfattet som en kompetent samarbeidspartner for politiet og som en relevant motstander av skurkene.

Normdannende
Superheltuniversene har de siste 30-40 årene vekslet mellom mørk realisme og stilisert naivisme. Fra en side sett er fortellingen om Lisa og vennene hennes en enkel idealisering. Alt lykkes på første forsøk eller i det minste på andre forsøk. Det er et vesentlig moment i historien om Lisas utvikling at alle ferdigheter må læres og utvikles.

Etter hvert forstår hun også at helterollen også krever mot, holdninger og samarbeid. Det viktigste grepet i bøkene, etisk sett, er at både hun og mobberne overvinner sine første impulser, at mobberne ber om unnskyldning, og at de lærer å samarbeide.

Forfatterens intensjoner med bokserien er overtydelige, og lett å være enige i. Fordi vi vet at slike bøker blir lest med stort alvor av barn i målgruppa. Og moralen er udiskutabel: en superhelt må både ha ferdigheter, personlig mot til å bruke dem og holdninger til å bære dem.

Aftenposten, 31.3.2019

Fra knust til frigjort

Helga Flatland
Eline får besøk
Illustrert av Irene Marienborg
Aschehoug

Fra 6 år

Lettlestbok med flere lag av mening og moral

Eline er veldig opptatt av den nye iPaden hun har fått, og hun er opptatt av at alt skal være riktig når den nye gutten Markus blir med henne hjem. Hennes anspenthet skinner gjennom på og mellom linjene i første del av boken, en bok som er skrevet for nybegynnere i lesekunsten.

Helga Flatland (31) har fått ros og priser for sine romaner; dette er hennes første barnebok. Hun er en av mange voksenforfattere som har blitt utfordret av sine forlag til å skrive barnebøker. Og som mange andre havner hun i en forlagsserie, her «Lesehesten». Noen forfattere opplever slike serier som et strukturerende og frigjørende format, mens andre opplever det som en uniformerende tvangstrøye. For leseren er opplevelsen som regel positiv; man får mer av noe som ligner på det man likte.

Det er flere forhold som gjør en bok lettlest. Her er det blant annet korte helsetninger, og en enhetlig kronologisk fortelling.

Elines frigjørende øyeblikk er når iPaden knuses. Hun krangler med Markus, gråter, trøstes av far, og endelig finner Eline og Markus lykken: de går ut, og leker sammen i snøen. På kjelken går det superfort nedover. «Fortere enn bilene i Pad-spillene».

Raskt lest minner historien om en god, gammel moralhistorie: den ekte gleden oppstår når barna leker utendørs. Dataspill skaper derimot bare stress. Den korte fortellingen er disponert i mange små scener, og ofte bygger hver scene opp til en moralsk refleksjon av typen «Hvorfor ble det slik? Hva føler hun nå?» Noen lesere kan oppleve dette som overtydelig, for andre innbyr det til samtale og ettertanke.

Historien har også en dypere moral enn at frisk luft gjør godt: man må miste noe, og frigjøre seg fra bindinger, for å finne igjen seg selv. Den anspente Eline vi møter i åpningen, puster friere mot slutten av boken.

Bildene er i en vakker, vinterblå tone, og med en forenklet realisme med dempet mimikk.

Det enkle språket er fullt av små gullkorn, og historien munner også ut i en grunnleggende utopi / nostalgi som mange i Norge deler: den friske, vakre vinterdagen som varer helt til mørket tvinger oss inn.

Aftenposten, 17. sept 2015

Fotballbøker – om å beundre, beherske og bekymre seg

Tom Stalsberg
Jakten på Messi
Kagge – dokumentarbok

Alt om Messi 2013/2014
Gyldendal – fagbok

Viggo Strømme
Fotballmagi
Kagge– fagbok

Heidi Linde
Pym Pettersons mislykka brevvenn
Gyldendal – barneroman

Arild Stavrum
Maradonas magi
Cappelen Damm – barneroman

Ronny Solvik Engebretsen
Kristoffer Blink. Driblekongen
Kagge– barneroman

Lars Mæhle
Knoterud FK, Solskjærs rose
Cappelen Damm – lettlestbok

Lars Bøgeholt Pedersen
FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle
Aschehoug – lettlestbok

«Fotballbøker» er en rommelig sekkekategori som både omfatter heltedyrkning, dagdrømmer, saklige instruksjonsbøker og skrått humoristiske bøker om miniputtlag som er bedre på samhold enn på skåringsevne. Det utgis mange fotballbøker for barn, rettet inn mot ulike aldersgrupper og lesestrategier.  Jeg har valgt å samle dem under tre stikkord; helten, laget og nederlaget.

Helten

Da jeg var 10 år gammel var jeg mer interessert i modellfly enn i fotball, selv om jeg også var halvgod og halvhjertet venstreving på et lilleputtlag. Min pappa var en skogens mann, og tok oss med på seljefløyteturer, skiturer og bærturer. En av guttene i nabolaget hadde til vår store misunnelse en pappa som var svært interessert i modellfly – han hadde endog et eget hobbyrom til slike, og han var derfor helt på bølgelengde med oss gutta på Søbakken. Cato ble misunt av oss modellbyggergutta, og Catos pappa framsto som en drømmepappa som hadde skjønt hva som betød noe, en pappa med samme interesse som oss. Ettertankens lys har lært meg at mine foreldre også delte det som var viktig for dem, og at turgleden har vart lenger enn modellflygleden.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi Tom Stalsbergs bok Jakten på Messi handler om flere ting: ytre sett handler den om en reise til en fotballkamp i Barcelona, og om å sette Messi inn i en kontekst av tidligere fotballidoler. Under overflaten er den en selvbiografi om en journalist som jobber for å være en kul far, med kontakt med egne barndomsminner og ønske om å skape fellesopplevelser med sønnen. Jeg tror at mange gutter vil begynne å lese denne boka fordi de vil lese om Barcelona eller om Messi, og at de avslutter lesingen med et ønske om at også deres far skal bli en slik type som tar dem med på fotballkamp i utlandet.

Fotballjournalistenes språk
Boka Alt om Messi 2013/2014 tilhører en serie som Gyldendal oversetter fra dansk. Som sakprosa betraktet er det skrale saker, men den har en del elementer som trekker opp også. Teksten er svært episodisk, med ustø språkføring, tett mellom faktaopplysninger, og med hyppig bruk av bransjesjargong og koder som ikke forklares. I tillegg møter vi flere steder sportsjournalistenes yndlingssjanger, kenningene: Barcelona nevnes et sted som «det katalonske laget», mens hovedpersonen selv veksler mellom å være «Messi», «Leo», «Spiller nr 10» og «den lille argentineren».

Alt dette er sider ved teksten som isolert sett senker leseforståelsen og gjør den mindre tilgjengelig. Men samtidig representerer det også en initieringsfase; når barnet lærer å forstå disse kodene og å sette faktaopplysningene inn i sin sammenheng, er hen i ferd med å forstå både spillet og språket, og er i ferd med å bli en innvidd fotball-venn. Messi presenteres positivt vinklet, som en grei gutt som er glad i jobben sin, og stadig forsøker å bli bedre.

Det er også andre interessante trekk ved boka som gjør at den kan bli en bibliotekfavoritt. Leseforskeren Astrid Roe peker (i sin artikkel i boka Gutter og lesing; Fagbokforlaget, 2013) på at gutters lesestrategier kommer best til sin rett i møte med «informasjonstekster» og «ikke-sammenhengende tekster som tabeller, grafer og diagram».  Dette er langt på vei en slik bok: mye av stoffet er presentert i tabeller og bokser, og de fleste tekstene er på mindre enn 15 linjer, mange av dem er bare 3-5 linjer lange og er satt i sitatform.

Fire ferdigheter
Viggo Strømmes bok Fotballmagi er en lærebok i egentrening for unge fotballspillere. Bokas hovedbudskap er at det ikke er nok å være flink som barn, da vil du lett bli innhentet av jevnaldrede som trener mer. Det er fire hovedkapittel: om å lese spillet, om ballbeherskelse, fysisk trening og samhold i laget. De to siste kapitlene er svært korte, og virker litt pliktskyldige. De to første kapitlene er derimot interessante, og lette å bli klok av. For å mildne preget av lærebok har boka gjennomgående brukt to unge landslagsspillere, Caroline og Cajebah, som fotomodeller.

Bridget Jones møter Zlatan
I Heidi Lindes Pym Pettersons mislykka brevvenn kommer fotballfetisjisme inn som bimotiv og «deus ex machina». I tredje bok i serien er Pym er fremdeles Bridget Jones for tweens; forfatteren kombinerer kvikke oneliners med en god og presis drøfting av hvordan man kan håndtere pinlige situasjoner. Boka tar opp tre ting på en gang, og lykkes godt med det, selv om løsningen blir i overkant enkel og grei. De tre tingene er «umake venner finner sammen», mobbing av nykommeren og oppgjør med mobberne, og fotballfetisjisme som løsning.

Historien begynner med at Pyms klasse skal få besøk av en svensk klasse, og elevene skal bo hjemme hos hverandre. Pyms forberedte brevvenn kommer ikke, og hun blir koblet med Adam, som er ny i klassen og viser seg å være et innesluttet mobbeobjekt. Løsningen på historien er komisk, men søkt: Adam er fetter med fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, som plutselig dukker opp i Oslo, i kjellerstua og i historien, og berger Adams status. Som troverdig løsning på mobbeproblem er dette helt på nivå med heksa i Gummi-Tarzan, men Linde får i alle fall en del fin komikk ut av det. Hvorvidt dette er ei «fotballbok» er et mer åpent spørsmål, men nå er den i alle fall nevnt.

Laget
Arild Stavrums bok Maradonas magi er en forholdsvis ordinær guttebok med et tredelt prosjekt: finn skatten, vinn kampen, vinn jenta. Historien spinnes rundt et familiecruise i Middelhavet, et kapteinsbind som skal ha tilhørt Maradona, og en fotballkamp de skal forberede seg til. Jeg synes ikke at boka er spesielt interessant; det er litt for åpenbart hvilke roller de enkelte personene i historien har: helten Mikke, motstanderen Sondre fra byrivallaget, heltens venner Hansa og Shearer (!), og heltens belønning: Kari. Fortellingen viser også at «fotballbok» er en fleksibel sekkepost, som rommer både skattejakt, krimgåter, utviklingsromaner og fortellinger om ferdighetsutvikling. Sånn sett ligner den på andre sjanger-kategorier, både hestebøker og friluftsbøker.

Ronny Solvik Engebretsens bok Kristoffer Blink, Driblekongen bygger på en riktig dårlig storyline. Det er den andre i en serie, og det handler om bydelsrivalisering. Kristoffers lag er hederlige underdogs med dårlig stadion, mens laget på den andre siden av elva er bortskjemte pappagutter, og en av dem er sønn av ordføreren. En eksentrisk millionær lover å bygge kjøpesenter og stadion i en av bydelene, og vinnerlaget i en fotballturnering skal få det nye stadionet. Dette er den type historie hvor gutter tar på seg løsskjegg og dermed får adgang til lukkede pressekonferanser (!), og hvor ordførere forsøker å hindre byutvikling i den bydelen han ikke bor selv. Litt på nivå med Donald Duck, altså. Men når det kommer til fotballspill og kampreferat blir fortellingen mer levende og interessant. Her finner vi små innskudd av lærebok, av heltedyrking og en solid dose fotballsjargong. Og vi finner også et sjarmerende driv etter å lykkes som spillere og som lag.

Nederlaget
Det finnes etter hvert mange lettlestserier med handlingen lagt til fotballmiljø. Mest kjent er Jørn Jensens serie om Kasper. De bøkene skal egentlig ikke nevnes i denne samleanmeldelsen, ettersom det er tre år siden den foreløpig siste Kasperboka kom: Kasper trener på selfinten. Likevel føles det naturlig å nevne Kasper når jeg skriver om fotballbøker, fordi Svein Slettan nylig har skrevet en fin analyse av Kasper- serien i antologien Gutter og lesing (Fagbokforlaget/LNU, 2013). Slettan peker på fire suksessfaktorer i bøkene: guttefellesskapet, kunnskapsgleden, heltefortellinga og interessen for lystbetont lek og kappestrid.

Kasper-bøkene handler mest om mestring av spillet. Det karakteristiske for de norske lettlestseriene om fotball er at de i like stor grad handler om mestring av nederlaget. Både Lars Mæhle (Knoterud FK), Bjørn Sortland (Bølla og B-laget) og Bjørn Ingvaldsen (fotballaget Froskene) skriver om fotballag som kjemper tappert fra en underdog-posisjon. I disse bøkene er sjelden seiersfølelsen knyttet til å vinne en kamp, men ofte knyttet til at laget vinner en seier over seg selv.

Om å finne seg selv og hverandre
I Mæhles niende bok om Knoterud FK, Solskjærs rose, handler det om å tape med verdighet, og om å yte i motgang. «Vi tapte 2. omgang bare 5–4» er et treffende sitat. I disse bøkene handler det ofte om selvbilde, samhold og vennskap. Solskjærs rose handler litt om cup, litt om å bli starstruck i møte med selveste Solskjær, litt om å spille og tape, men mest om samholdet i laget.

I år har Aschehoug oversatt den første av Lars Bøgeholt Pedersens fire bøker om FC Fodboldvenner. På norsk heter det FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle. Jeg har ikke lest hele serien på dansk, men ut fra den første boka ligner dette mer på Kasper enn på Knoterud. De to naboguttene Kalle og Ronaldo finner både seg selv og hverandre i gleden over spillet, og fotball blir en arena for utfoldelse og selvrealisering. Forfatteren har vi tidligere sett på norsk med sjangergrøss for barn.

Forberedelse til hva?
En interessant måte å lese barnelitteratur, er å se på den som en fiksjonalisert verdisamtale mellom barn og voksne: Hva er den bakenforliggende lærdommen som de voksne avsenderne av denne boka skal formidle?

Hos Lars Mæhle ser budskapet ut til å være nokså entydig: dere har ikke kontroll over om de dere møter er bedre enn dere, derfor er det greit å ha en sunn, bearbeidet holdning til nederlag. Likevel kan du alltid gjøre ditt beste. Og det er alltid viktigere å ta vare på hverandre enn å vinne. Man kan kanskje anta at Mæhle skriver sine bøker for et barn som har mer lyst til å spille enn evne til å mestre spillet.

Som en kontrast til dette opplever hovedpersonen i Kasper-bøkene og FK Fotballvennene idretten som en arena for lek, selvutfoldelse og mestring. Du kan bli god hvis du vil.

Barnebokkritikk.no; 11. november 2013

Tigeren – nær og sårbar

Lars Mæhle
Dyrepasserne; Tiger
Cappelen Damm

Fra 6 år

Reportasjebok om dyrepark og dyrevern

Lars Mæhle har skrevet to bøker fra Dyreparken i Kristiansand; om tigerungen Tinka og orangutangungen Louie. Mæhle skriver i en reportasjeaktig sjanger, og lar oss møte søte dyreunger; han forteller om hvordan de ble født, og gir oss mye kunnskap om dyrenes adferd. Han skriver også om dyrepassere som brenner for jobben sin, om dyreparkenes avlsprogram og om det viktige arbeidet for å bevare de naturlige leveområdene for disse truede dyreartene.

Både Tinka og Louie er de første av sin art som er født i Norge. Tinka lever nå i Sveits, mens Louie som nå er 15 måneder gammel, fremdeles bor i Kristiansand.

Bøkene er også en spinoff fra TV2-serien Dyrepasserne. De er utgitt i Norges mest utbredte barnebokserie, Leseløvene, som skal være «lette å lese».  Riktignok er de både tydelige, konkrete og engasjerende, men det er få spesifikke lettlest-elementer her. Det blir uansett medrivende med sin kombinasjon av viktig og konkret: dyr, naturvern og engasjerte mennesker.

Aftenposten, 15.8.2012

Ettertankens kjærlighetshistorie

Liv Eirill Evensen
Meg og en kritthvit t-skjorte uten trykk på
Omnipax

Fra 12 år
Han som kom og endret alt

Aksel var ny i klassen. Åpen, energisk og impulsiv. Han vervet den solide, «kjedelige» Anne til et vidløftig samarbeid: finne den perfekte forretningsideen og bli styrtrike før de er 25. Boken har to tidsplan: hennes skildring av året de hadde sammen, og avsnitt med hennes tanker i nåtid.

Stemningen veksler mellom en Mr Bean-aktig tragikomikk etter hvert som forretningsideene faller i grus, og Annes voksende forståelse av at Aksel ble innhentet av en uhelbredelig sykdom. Kombinasjonen høres umulig ut, men Evensen har lyktes å få mye fin, sår varme ut av oppvåkning, erkjennelse, feiling og savn. Anne ble kjæreste med Håvard, uten å finne ro. Det uuttalte, store spørsmålet er hva hun og Aksel kunne hatt sammen.

Evensen (36) er kulturarbeider i Odda. Fortellinger om «han/hun som kom brått inn i livet mitt og forandret alt», er en kjent sjanger. Evensens versjon har fått en fin glød.

Aftenposten, 11. mai 2011

En liten stjernekrig

Realt bidrag til en sulteforet science-fictionsjanger

Tore Aurstad
KAMPEN OM MARS 1-3
Cappelen Damm

Vi er på planeten Mars, 117 år etter første landing. Daniel lever sammen med moren på en utpost hvor de dyrker mat. Moren har fått nyss i et kuppforsøk i regi av utpostens diktatoriske kommandant William. Når hun blir arrestert må Daniel og vennen Rikard frakte en avslørende minnebrikke fram til herskerne i Marsepolis, og avsløre William.

Det er mye som minner om Star Wars, ikke bare den unge helten på utposten, og det er nesten så vi hører voiceover-stemmen fortelle om «a galaxy far, far away». Samfunnet er et futuristisk demokrati, med innslag av en føydal middelalderstruktur. Olve Askims bilder lykkes med å være både dramatiske og å gi et troverdig inntrykk av en marskoloni. Aurstad (født 1972) har tidligere skrevet en serie skrekkbøker, og jeg er glad for alle forsøk på å nyformulere og vedlikehold sjangre slik han gjør.

De tre bøkene er én sammenhengende historie, og kunne i og for seg godt vært utgitt som én bok, men delt opp i tre Løve Pluss-bøker blir det nok lettere tilgjengelig for målgruppen 8-12 år. Kort sagt: fin spenning og real brukslitteratur. Jeg kjenner mange unge lesere som vil fryde seg over dette.

Adresseavisen, 6. april 2009