barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Høytlesningsbøker’ Category

Gull for gullungene

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:51

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad
Hvem har tatt pølsene?
Ena forlag

Fra 3 år

Mysterier i lav høyde. Rart at ingen har kommet på det før.

Kråkeslottet barnehage er på tur i skogen. De skal leke og grille pølser. Men pølsene blir borte! Vi har altså en ny sak for de 4-5 år gamle detektivene Leon og Live. Alle personer som er til stede blir mistenkt, og må oppgi et alibi. Når barna finner noen fotspor på åstedet, blir også de undersøkt og fulgt.

Kinderegg-suksess

Lars Mæhles serie om «Mysteriene i Kråkeslottet barnehage» har blitt en liten suksess, og dekker avgjort en nisje i barnebokmarkedet.

Dette er den femte boka i serien; de to første lå pent plassert på bestselgerlistene våren 2017, og er solgt til Danmark og Finland. I de tidligere bøkene har vi lett etter briller som ble borte, boller som ble borte og bortkomne sokker. Min favoritt er likevel Hvem gikk med utesko inne? Det er en boktittel som svært tydelig viser at dette handler om barns verden og barns perspektiv.

Vi kan snakke om et effektivt og velsmakende kinderegg med tre ting på en gang: bildebøker med handling fra barnehagehverdag, utvikling av barns kognitive evner og analytiske forståelse av hendelser, og imitasjonslek hvor små barn selv kan være detektiver.

Disse tre innfallsvinklene har hvert sitt bokkjøpende publikum, og sammen dekker de mange lesemåter både hos ungene og de voksne bokkjøperne og høytleserne. Leserne leker og lærer seg gjennom barnehagehverdagen.

Ingen er slemme

Vi møter en liten barnehageavdeling med to voksne, de to detektivene Leon og Line, og 2-3 andre barn. Hvem de andre barna er, kan variere litt fra bok til bok. Det er ikke helt samsvar mellom dagens store barnehageavdelinger og den lille gruppa i bøkene, men det er lett å forstå at et kriminalmysterium trenger et mindre gruppe mistenkte.

Den kognitive lærdommen i bøkene er at alle må mistenkes. Alle kan være ansvarlige for at noe har skjedd. Forklaringen er som regel en enkel bagatell. Ingen er ondsinnede. Noen av de voksne har vært uheldige eller glemske. Eller det kan være som her: et dyr er skyldig. En løpsk puddel har stjålet pølsene.

En gjennomgående effekt i bøkene er bruken av hengende setninger, hvor spørsmålet begynner nederst på høyresiden, og det utløsende poenget i setningen kommer etter at man har bladd om. For en voksen leser kan dette virke litt oppskrudd, men vi vet av erfaring at dette er god dramatikk for de yngste.

Effektiv tegnestil

Odd Henning Skyllingstads tegninger er tydelige og effektive. Det er tegneseriestil med markert konturlinje, rene fargeflater, karikerte trekk og overdreven mimikk. Synsvinkelen er rolig og i barnehøyde, og omgivelsene er som regel forenklet bort. Personene opptrer mot hvit bakgrunn, supplert med noen detaljer som steiner, trær og bålplassen.

Dette er gull for gullungene! Det er en god idé, godt gjennomført. Det er realistiske miljø, realistiske problem, sjarmerende typer og et godt språklig og visuelt uttrykk. Dette kan trygt anbefales.

Aftenposten, 18. februar 2018

Ferrantes fabel for barn er ikke for alle

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:14

Elena Ferrante
Natt på stranda
oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget

Fra 7 år

Dukkens redsel veksler mellom det banale og det ubehagelige

Noe i denne bildeboken er forutsigbart og tilhører barnelitteraturens grunnmotiver. Andre ting er vanskeligere å forstå, og gir fortellingen et ubehag.

Gjenglemt

Dukken Celina blir glemt igjen på stranda når familien går hjem for kvelden. Jenta Mati – som eier Celina, blir distrahert av sin nye gave: en kattunge. Historien sees fra Celinas synsvinkel. Hennes sjalusi overfor katten og lengsel etter Mati er en ramme for det som skjer på stranda – når menneskene har gått hjem.

Vaktmesteren

«Den slemme strandmannen» dukker opp, raker dukken sammen med søppel og andre gjenglemte leker, og tenner på. Det ligner H.C. Andersens besjelede hverdagsgjenstander; tinnsoldaten, ovnen og trollet i esken. Ilden, havet og natten får også personlige egenskaper i Celinas dialog med alt rundt seg.

Dukken berger seg unna ilden, men havner på havbunnen. Her hviler hun i et slags dødens favntak, før strandmannen trekker henne opp av vannet.  Celina kan visst snakke, hun har et repertoar av ord som Mati har lært henne. Disse ordene vil strandmannen trekke ut av munnen hennes, og enten selge eller spise selv. Her er fortellingen litt inkonsekvent.

Hjelpeløs

Strandmannen føles farlig fordi vi ikke forstår ham. Han er både hverdagslig og demonisk, uten å være noen skrekk-klisje.

Hvordan skal ord-tyveriene forstås? Er det Celinas «menneskelighet» som står på spill? Ligger sjelen i ordene? Eller det det bindingen til morsfiguren Mati som står i fare når ordene blir borte?

Dukkens avhengighet av «mor» er med på å understreke sårbarheten, og skrivestilen får dukken til å framstå ynkelig og hjelpeløs: «Mati, vesle mamma, kvar er du? Eg er dokka di, ikkje forlat meg. Mati, høyrer du, viss du ikkje kjem straks og reddar meg, viss du lar flammen ta meg, kjem eg til å gråte».

Reisen inn i natten

Historien kan forstås på flere måter; mildest som en reise ut i det skumle og hjem igjen. Dels som et mørkt blikk inn i nattens uforklarlige farer, og kanskje også som en fabel om ord og eksistens. Forholdet mellom barn og dukke er en innarbeidet metafor for forholdet mellom barn og voksne.

Boken utkom i 2007, fire år før Napolikvartetten begynte. Dukken Celina forekommer også i den tredje boken i kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir; andre dukker i romanene symboliserer utrygge bånd mellom mennesker.

Boken ender godt når kattungen kommer for å hente Celina, og begge forenes med barnet Mati. Men leseren vil nok sitte igjen med sterkere inntrykk av farene.

Natt på stranda er med andre ord ingen koselig god-natt-historie for alle og enhver. Men det kan godt tenkes barn og ungdom som lar seg fascinere av en bildebok om frykt og farer.

Aftenposten, 3. september 2017

Sommerboka 2017 – Den hemmelige hagen

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:38

To foreldreløse og forsømte søskenbarn vekker en forsømt hage til live igjen. I Den hemmelige hagen (1911) av britisk-amerikanske Frances H. Burnett møtes romantikkens frodige hage og livgivende natur med gotikkens sorgtyngede herregård på den øde heia.

Boken er oversatt flere ganger, den nyeste er ved vår favoritt Torstein Bugge Høverstad, som lar historien åpne slik: «På den tiden Mary Lennox ble sendt til onkelen sin for å bo på Misselthwaite hovedgård, sa folk at gufnere unge skulle ingen sett».

Som bibliotekar har jeg lånt ut denne til folk fra 8 til 80 år, og alle kom fornøyde tilbake. Dette er den klassikeren jeg stadig kommer tilbake til.

Mitt bidrag til anmeldernes sommerbok-enquete i Aftenposten, 18. juni 2017

Vakker og alvorlig bildebok om adopsjon og morskjærlighet

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:34

Torill Kove
Tråder
Cappelen Damm

Oscarvinner skriver fra mors synsvinkel

Fra 4 år

 

Tråder er en mors tanker til og om sin adoptivdatter, med basis i Koves egen familie. Det er en enkel og gripende historie om å lengte etter noen å ta vare på, og hva det vil si å ha ansvar for et annet menneske. Vise omsorg og kjærlighet, skape tillit og til slutt gi slipp – for å la datteren finne sine egne tråder.

 

Stilisert tegnestil

Som vanlig er Koves tegnestil stilisert og lavmælt. Figurene er tegnet todimensjonale – uten rundmodellering, og det er hovedsakelig brukt helfigur og normalperspektiv. Bakgrunnen er fraværende eller bare skissert, og fargepaletten er dus.

Det er tydelig at den dypt personlige fortellingen blir sterkere når alle virkemidlene dempes. For dette virker! Det kjennes som en kjærlighetserklæring og en livsfilosofi. Teksten er kort, litt formell og høystemt.

 

Oscarvinner

Torill Kove (59) er en unik person i norsk film og litteratur. Hun har laget tre kortfilmer som alle ble Oscar-nominert som beste animerte kortfilm. «Den danske dikteren» (2006) vant Oscar.

Hun har laget barnebøker basert på alle tre kortfilmene, og i tillegg har hun illustrert bildebøker av Henrik Hovland og regissert en Albert Åberg-film. Hun har vokst opp på Hamar, og bor siden 1982 i Montreal, Canada. I de tidligere bøkene finnes en underfundig tone av forvirret komikk. Denne gangen er det bare oppriktig alvor.

 

Arkitektforeldre

Opprinnelig er Kove utdannet innen byutvikling, men skiftet karriere til animasjonsfilm på 90-tallet. Det er både vakkert og komisk at hun, som beskriver seg selv som en «klønete tegner», har funnet en stil som både er distinkt gjenkjennelig og pris-verdig populær.

Selv sier hun at hennes gjengivelser av rom og bylandskap er preget av oppveksten med arkitektforeldre, og inspirert av arkitekt-tegnebordets estetikk og virkemidler.

 

Til hjertene

Trådene i tittelen er først det som rykker moren ut av sin gamle hverdag og fører henne til barnet. Siden er det hjertetråd og sikkerhetsline. Noe som binder sammen, og som kritisk lest kan virke litt overbeskyttende.

Boken kan leses helt konkret, som en reise over havet for å møte et fremmed barn for første gang. Det er antagelig denne lesemåten som først vil appellere til barn. Men boken har også et videre potensial, som en fabel om hvordan morskjærlighet føles. Som en gavebok til nybakte familier.

Og ikke minst er den vakker en gave fra mor til 18-åringer og avgangselever: «En dag blir du stor nok til å passe på deg selv. Da kan du finne din egen vei. Du vil vite i ditt hjerte hvordan det føles å være glad i noen og at noen er glad i deg.»

Aftenposten, 28. mai 2017

Brageprisvinner viser norsk mangfold av religioner

In Bildebøker, Fagbøker, Høytlesningsbøker on 02.03.17 at 20:12

Gudny Ingebjørg Hagen og Malgorzata Piotrowska
Fest og feiring
Cappelen Damm forlag

Fra 4 år

5 bind lærende fortelling om islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og kristendom

Jula varer helt til påske, sier du? Eller kanskje den varer til vesak? Eller ramadan? I en prisvinnende bokserie viser blånisse-forfatteren Gudny I. Hagen (62) oss det nye religiøse mangfoldet i ditt nabolag.

I samme nabolag

Bokserien tar utgangspunkt i familier i samme nabolag, og de forberedelsene som gjøres til familienes ulike religiøse høytider. I desember feirer noen jul mens noen feirer den jødiske lysfesten hanukka, i mai feirer noen vesak til minne om Buddhas fødsel. Hinduene feirer lysfesten divali i september til minne om gudinnen Lakshmi. Fastemåneden ramadan og id-festen til minne om Muhammeds første åpenbaring, er en bevegelig høytid, fordi det islamske året er 11 dager kortere enn den «vanlige» kalenderen.

Kaker og klær

Strukturen i bøkene er enhetlig: hver bok åpner med et oversiktsbilde av strøket, derfra zoomer vi inn til en småbarnsfamilie som forbereder seg til høytid. Mye virker likt, og handler om baking, nye klær og opptrinn som skal øves inn. I boken om jul er det fortalt om to nabofamilier, en norsk folkekirkefamilie og en polsk katolsk familie. Ellers er hver historie knyttet til én familie, oftest en innvandrerfamilie, og deres tradisjoner i hjem og trossamfunn. Det er bare protestantisk kristendom og jødedom som ikke fremstilles som innvandret i denne/forrige generasjon.

Koselig strøk

Historiene er laget for lærdommens skyld. Forstyrrende momenter er fjernet, og nabolaget er idyllisk vennlig på en måte vi kjenner fra barnetv-serier som Skomakergata og Lillys butikk. Illustratøren Piotrowska skildrer små, skjeve smilende hus og smårufsete interiører. Den regelmessige bruken av bevegelsesstriper understreker den barnlige energien.

Hver bok har noen små spenningselement. Barna forbytter ransel eller gruer seg til å møte noen kusiner som erter. I hver bok er én side reservert til en gjenfortelling av den religiøse fortellingen til festen. Resten av boken er en dokumentarfortelling som viser tro og høytid i hjemmet og i familiens sosiale liv.

Innenfra

Alt sees innenfra. Fortellerstemmen er lojal til hver familie, og festene framstår som en naturlig blanding av kjent rutine og etterlengtet begivenhet.

At bøkene vant Brageprisen i november var helt på sin plass, både ut fra ambisjonsnivået i prosjektet og betydningen av bøkene.

Hensikten med bøkene er å formidle kunnskap ulike tradisjoner. Det er ingen uttalt moral i teksten ut over dette, men gjennom skildringen av det rause nabolaget skinner den store moralen likevel gjennom: vi er ulike, og vi er naboer som kan leve sammen, side ved side.

Aftenposten, 26. februar 2017

«Som barnelitteratur betraktet er Ehrlins bøker en skam og en pinlighet»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:12

Foreldre bør verken manipulere eller abdisere ved leggetid

Johan B. Mjønes og Åshild Irgens
Sov godt, Lukas
Aschehoug

Carl-Johan Forssén Ehrlin
Elefanten som gjerne ville sove
Oversatt av John Grande
Cappelen Damm

To skremmende ytterpunkter i det moderne foreldrelivet

Mens samfunnet trenger foreldre som er trygge, rolige autoriteter med respekt for sine barn, viser disse to bøkene hvordan det kan gå når foreldrerollen glipper.

Jeg har sjelden vært så provosert av noen barnebok som av denne elefanten. Som barnelitteratur betraktet er det en skam og en pinlighet. Den svenske adferdspsykologen Carl-Johan Forssén Ehrlin slo gjennom i fjor med boka om Kaninen som så gjerne ville sove, og følger i år opp med en elefant i samme stil. Og han varsler en tredje bok i serien.

En bok som helt eksplisitt er skrevet for at høytleseren skal manipulere tilhøreren inn i en bestemt stemning, er på ingen måte «litteratur». Litteratur er noe barn og voksne opplever sammen, og som begge har glede av. Manipulering er og blir manipulering.

Ehrlin har stor tillit til sin egen metode; boka åpner med en bruksanvisning: «Les aldri denne boken høyt i nærheten av noen som kjører bil eller annet kjøretøy». Han gir tips om manipulerende leseteknikker: gjesp, legg inn barnets navn i teksten, les kursivert tekst saaakte. Og så videre. Han svarer også på vanlige innvendinger. Et svar er spesielt talende: «Boken er kjedelig og stimulerer ikke barnets fantasi.», og Ehrlin svarer: «Hvis boken hadde vært for spennende, tror jeg det ville ha fått negativ virkning til lysten til å sove.» Her er det rene ord for pengene: effekten er viktigere enn fortellingen.

Handlingen er uinteressant. Ellen elefant vandrer rundt i skogen før hun skal legge seg; hun møter andre dyr som også er trette. Og hun går ned «søvntrappen», med en nedtelling av trinnene med hypnotiske intensjoner.

I den andre ytterligheten får vi en sjarmerende parodi på det autonome, selvregulerende barnet – helt fristilt fra voksnes autoritet. Man har vært bekymret for de «små keiserne» som følger av den kinesiske ettbarnspolitikken, bortskjemte enebarn i sentrum for seks voksnes oppmerksomhet. Mye tyder på at keiserne finnes i Norge også.

Lukas holder seg egenrådig våken mens to foreldre, en hund og fire besteforeldre gjør sitt beste for å få ham til å sove. Uten at de lykkes. Ideen er ikke ny, vi kjenner igjen «God natt, Albert Åberg». Mjønes tilfører fortellingen et fint strukturerende regle-element, og han utdyper Lukas’ evne til å underholde seg selv mens de voksne sover. Åshild Irgens’ bilder er fint hverdagsrufsete, med dyktig variasjon i utsnitt og synsvinkler.

I motsetning til elefant-manipulasjonen er det mulig å glede seg over boken om Lukas. Den er både ironisk, fornøyelig og vellaget. Samtidig er det en svært bitter bakgrunn for Lukas’ ensomme våkenatt. Enten de voksne er for slitne til å følge opp barnet, eller om de har abdisert som voksne autoriteter, så er det et like trist bilde av vår samtid.

Aftenposten, 27. november 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:00

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Vakkert, søtt og inderlig av Lisa Aisato og Haddy N’jie

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:49

Vakkert, søtt og inderlig

Lisa Aisato og Haddy N’jie
Snart sover du, et års god natt
Cappelen Damm

Fra 3 år

Barokkfrodig godnattvise om årstidene

De siste årene har Lisa Aisato (35) markert seg som en av våre fineste barnebokillustratører, både med egne tekster og i samarbeid med andre forfattere. Hun har vært nominert til flere priser, og vant nylig «Sørlandets litteraturpris» sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand for biografien om Astrid Lindgren.

Haddy N’jie (36) er musiker, skuespiller, journalist og tv-programleder. Hun har tidligere skrevet en leseløvebok for barn. Dette er første gang de to søstrene lager bok sammen.

Boken er en godnattfortelling med fast struktur gjennom fire årstider som personifiseres med en magisk overdådighet. Hver årstid har sin unike personlighet, men strukturen er den samme i hver årstids fire dobbeltsider; vi zoomer inn til nærbilde, ser årstiden utfolde seg, og avrunder årstiden med et sovende barn. Logisk nok biter bildene hverandre i halen, ved at det siste vinterbildet er nesten identisk med det første bildet av vårens begynnelse. I tillegg til de fire årstidspersonene møter leseren fire ulike sovende barn, og to gjennomgående barn som leker ved et stort tre i fire ulike årstider.

Den samme, stramme strukturen finnes både i bildene og teksten. De står også godt til hverandre i sin barokke frodighet: «I varmen sover høsten i et vintereplekart / Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart // Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor / Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.» Teksten er stilrent og konsekvent gjennomført; og de heftige ordmaleriene er i en stil som man enten må gi seg over for, eller vil reagere på som overdreven.

Den faste rytmen i teksten kan muligens virke søvndyssende, slik det forventes av en god natt-bok. Det er likevel langt fra høstens dypt irriterende Den lille kaninen som så gjerne vil sovne av svenske Carl-Johan Forssén Ehrlin til denne ambisiøse boken. Ehrlins insisterende manipulasjon står i skarp kontrast til den fortellergleden og livsfesten som Aisato/N’jie byr på. Alle foreldre som angrer på kjøpet av kaninboken, kan nå oppgradere lesestundene med denne.

Aisato har gjennom sine bøker vist at hun har et bredt spekter av bildespråk; hvor det blekt timide, det storøyd undrende, det groteske og det varmt glødende er blant ytterpunktene. I denne boken går hun enda lenger enn tidligere i å feire de sterke, maksimalistiske fargene.

Motivene er noen ganger eksplisitt nordiske, som nordlyset i vinternatten. Andre ganger er byer og landskap mindre stedbundne. At barna og årstidene har ulike hudfarger, er helt som det skal være.

Aftenposten, 22. mai 2016

Gjensyn med Ruffen – en kjær venn

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:42

Gjensyn med kjær venn

Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen
Ruffen og tiden som gikk i stykker
Gyldendal

Fra 4 år

Den alvorlige leken – litt på tomgang

Verden revner i denne sjuende boken om Ruffen. Helt siden den første Ruffenboken i 1972 har generasjoner lært seg å elske denne sjøormen som ikke kunne svømme. Både forfatter Bringsværd og illustratør Hansen har i stor grad blitt identifisert med disse bøkene. De foregående seks bøkene om Ruffen har kommet i to puljer; tre bøker fra 1972 til 1982, og tre bøker fra 2005 til 2007.

Hvis vi ser bort fra Karsten og Petra, var det lenge karakteristisk for Bringsværds barnebøker at han sjelden dvelte mer enn tre bøker ved hver hovedperson. I kontrast til alle disse framstår Ruffen som noe av et livsvarig forhold for forfatteren.

Selveste tiden kommer i ulage når tre maskerte hvalrosser sniker seg ned i kjelleren under sjøormslottet, og stjeler en viktig gullskrue fra den store maskinen. Det er et komisk grep som lar tegneren plassere dinosaurer i dagens storbyer, sammen med vikinger, Columbus og samuraier. Men det er også et velprøvd fortellergrep her: den unge helten på jakt etter den magiske gjenstanden for å gjenopprette orden. Og det er et tema med mørke undertoner – til småbarnsbok å være: hvordan vil det går hvis verden faller fra hverandre i sømmene?

Det går selvsagt bra til slutt, og moralen er enkel: «All you need is love». Både sjørøvere og sære eneboere blir snille når noen er glade i dem. Og på siste side ymter Ruffen og hans japanske dragekjæreste Hamayoko om mulige etterkommere.

For venner av Ruffen, og jeg er en av dem, oppleves hver ny bok som en glede. Et kritisk blikk viser imidlertid at dette ikke er Bringsværd på sitt aller beste. Historien er litt for rik på komiske sidespor og bakoverpek til tidligere bøker. Heller ikke tegneren er på sitt beste; noen av bildene føles dessverre både uskarpe rent teknisk, og uten en fokusert fortelling.

Heldigvis finnes det også noen visuelle perler her, slike som gjør at den gamle tanken fremdeles føles levende: «hvis jeg noen gang skal tatovere meg, så må det bli med Ruffen!»

Aftenposten, 8. mai 2016

Dyr og personligheter i «Kattejenta» og «Kunsten å møte en bjørn»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:40

Veronica Erstad
Kattejenta
Illustrert av Bo Gaustad
Cappelen Damm

Camilla Otterlei og Jill Moursund
Kunsten å møte en bjørn
Mangschou

Fra 3 år / 5 år

Dyrefabler forklarer folk

Her er to barnebøker som er dels fiksjon, dels fabel og dels sosialpsykologiske anekdoter.  Her blir barnehagens bølle beskrevet som en bjørn, mens ulikhetene mellom venninnene Ruth og Kristin langt på vei blir forklart med at de har katte- og hundepersonligheter.

Man kan saktens smile når en åtteåring veslevoksent sier «du skjønner, jeg er mer av et kattemenneske, jeg. Men bestevenninna mi er et hundemenneske.» Samtidig er det et helt reelt behov for at også barn skal forstå hva som forgår i dem selv, og mellom dem og venner.

Camilla Otterlei (35) fra Drammen har skrevet bøker før; men dette er hennes første bildebok. Den har et tydelig aksjonistpreg: voksne må lære å se mobbing, barn må tørre å si ifra. Det begynner en ny gutt i barnehagen til Alf; han er stor, sint og skremmende. Antagelig er han også såret og sårbar, men her handler det om at noen må sette grenser for ham.

Historien og løsningen er underordnet budskapet, og er ikke 100 % finslipt. Samtidig er det lett å være enig i moralen her; du kan ikke la bølla definere deg. Jill Moursunds illustrasjoner holder en nostalgisk fargepalett og stemning, brutt av noen ekspressive scener med tegneserieaktige virkemidler.

Debutanten Erstad (35) forteller om den introverte kattejenta Ruth og hennes omgivelser: impulsive mamma, den utadvendte venninna Kristin, uoppmerksomme pappa og katten August. Handlingen er enkel og poengtert, og også her får man inntrykk av at historien er underordnet budskapet: å iscenesette bestemte personlighetstrekk. «Kristin er mi beste venninne. Kristin vil vere saman med meg kvar dag. Nokre dagar vil eg vere saman med Kristin, men andre dagar vil er vere åleine. Det skjønnar ikkje Kristin. Ho er ei hundejente». Det er både klokskap og varme i denne fine boken, som hjelper modne barn til å forstå seg selv.

Den rutinerte illustratøren Bo Gaustad fanger de dramatiske scenene i gode, karakteriserende strektegninger. De mange små kattestudiene er en fin bonus.

Aftenposten, 8. mai 2016

%d bloggere like this: