barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Høytlesningsbøker’ Category

Sommerboka 2017 – Den hemmelige hagen

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:38

To foreldreløse og forsømte søskenbarn vekker en forsømt hage til live igjen. I Den hemmelige hagen (1911) av britisk-amerikanske Frances H. Burnett møtes romantikkens frodige hage og livgivende natur med gotikkens sorgtyngede herregård på den øde heia.

Boken er oversatt flere ganger, den nyeste er ved vår favoritt Torstein Bugge Høverstad, som lar historien åpne slik: «På den tiden Mary Lennox ble sendt til onkelen sin for å bo på Misselthwaite hovedgård, sa folk at gufnere unge skulle ingen sett».

Som bibliotekar har jeg lånt ut denne til folk fra 8 til 80 år, og alle kom fornøyde tilbake. Dette er den klassikeren jeg stadig kommer tilbake til.

Mitt bidrag til anmeldernes sommerbok-enquete i Aftenposten, 18. juni 2017

Vakker og alvorlig bildebok om adopsjon og morskjærlighet

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:34

Torill Kove
Tråder
Cappelen Damm

Oscarvinner skriver fra mors synsvinkel

Fra 4 år

 

Tråder er en mors tanker til og om sin adoptivdatter, med basis i Koves egen familie. Det er en enkel og gripende historie om å lengte etter noen å ta vare på, og hva det vil si å ha ansvar for et annet menneske. Vise omsorg og kjærlighet, skape tillit og til slutt gi slipp – for å la datteren finne sine egne tråder.

 

Stilisert tegnestil

Som vanlig er Koves tegnestil stilisert og lavmælt. Figurene er tegnet todimensjonale – uten rundmodellering, og det er hovedsakelig brukt helfigur og normalperspektiv. Bakgrunnen er fraværende eller bare skissert, og fargepaletten er dus.

Det er tydelig at den dypt personlige fortellingen blir sterkere når alle virkemidlene dempes. For dette virker! Det kjennes som en kjærlighetserklæring og en livsfilosofi. Teksten er kort, litt formell og høystemt.

 

Oscarvinner

Torill Kove (59) er en unik person i norsk film og litteratur. Hun har laget tre kortfilmer som alle ble Oscar-nominert som beste animerte kortfilm. «Den danske dikteren» (2006) vant Oscar.

Hun har laget barnebøker basert på alle tre kortfilmene, og i tillegg har hun illustrert bildebøker av Henrik Hovland og regissert en Albert Åberg-film. Hun har vokst opp på Hamar, og bor siden 1982 i Montreal, Canada. I de tidligere bøkene finnes en underfundig tone av forvirret komikk. Denne gangen er det bare oppriktig alvor.

 

Arkitektforeldre

Opprinnelig er Kove utdannet innen byutvikling, men skiftet karriere til animasjonsfilm på 90-tallet. Det er både vakkert og komisk at hun, som beskriver seg selv som en «klønete tegner», har funnet en stil som både er distinkt gjenkjennelig og pris-verdig populær.

Selv sier hun at hennes gjengivelser av rom og bylandskap er preget av oppveksten med arkitektforeldre, og inspirert av arkitekt-tegnebordets estetikk og virkemidler.

 

Til hjertene

Trådene i tittelen er først det som rykker moren ut av sin gamle hverdag og fører henne til barnet. Siden er det hjertetråd og sikkerhetsline. Noe som binder sammen, og som kritisk lest kan virke litt overbeskyttende.

Boken kan leses helt konkret, som en reise over havet for å møte et fremmed barn for første gang. Det er antagelig denne lesemåten som først vil appellere til barn. Men boken har også et videre potensial, som en fabel om hvordan morskjærlighet føles. Som en gavebok til nybakte familier.

Og ikke minst er den vakker en gave fra mor til 18-åringer og avgangselever: «En dag blir du stor nok til å passe på deg selv. Da kan du finne din egen vei. Du vil vite i ditt hjerte hvordan det føles å være glad i noen og at noen er glad i deg.»

Aftenposten, 28. mai 2017

Brageprisvinner viser norsk mangfold av religioner

In Bildebøker, Fagbøker, Høytlesningsbøker on 02.03.17 at 20:12

Gudny Ingebjørg Hagen og Malgorzata Piotrowska
Fest og feiring
Cappelen Damm forlag

Fra 4 år

5 bind lærende fortelling om islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og kristendom

Jula varer helt til påske, sier du? Eller kanskje den varer til vesak? Eller ramadan? I en prisvinnende bokserie viser blånisse-forfatteren Gudny I. Hagen (62) oss det nye religiøse mangfoldet i ditt nabolag.

I samme nabolag

Bokserien tar utgangspunkt i familier i samme nabolag, og de forberedelsene som gjøres til familienes ulike religiøse høytider. I desember feirer noen jul mens noen feirer den jødiske lysfesten hanukka, i mai feirer noen vesak til minne om Buddhas fødsel. Hinduene feirer lysfesten divali i september til minne om gudinnen Lakshmi. Fastemåneden ramadan og id-festen til minne om Muhammeds første åpenbaring, er en bevegelig høytid, fordi det islamske året er 11 dager kortere enn den «vanlige» kalenderen.

Kaker og klær

Strukturen i bøkene er enhetlig: hver bok åpner med et oversiktsbilde av strøket, derfra zoomer vi inn til en småbarnsfamilie som forbereder seg til høytid. Mye virker likt, og handler om baking, nye klær og opptrinn som skal øves inn. I boken om jul er det fortalt om to nabofamilier, en norsk folkekirkefamilie og en polsk katolsk familie. Ellers er hver historie knyttet til én familie, oftest en innvandrerfamilie, og deres tradisjoner i hjem og trossamfunn. Det er bare protestantisk kristendom og jødedom som ikke fremstilles som innvandret i denne/forrige generasjon.

Koselig strøk

Historiene er laget for lærdommens skyld. Forstyrrende momenter er fjernet, og nabolaget er idyllisk vennlig på en måte vi kjenner fra barnetv-serier som Skomakergata og Lillys butikk. Illustratøren Piotrowska skildrer små, skjeve smilende hus og smårufsete interiører. Den regelmessige bruken av bevegelsesstriper understreker den barnlige energien.

Hver bok har noen små spenningselement. Barna forbytter ransel eller gruer seg til å møte noen kusiner som erter. I hver bok er én side reservert til en gjenfortelling av den religiøse fortellingen til festen. Resten av boken er en dokumentarfortelling som viser tro og høytid i hjemmet og i familiens sosiale liv.

Innenfra

Alt sees innenfra. Fortellerstemmen er lojal til hver familie, og festene framstår som en naturlig blanding av kjent rutine og etterlengtet begivenhet.

At bøkene vant Brageprisen i november var helt på sin plass, både ut fra ambisjonsnivået i prosjektet og betydningen av bøkene.

Hensikten med bøkene er å formidle kunnskap ulike tradisjoner. Det er ingen uttalt moral i teksten ut over dette, men gjennom skildringen av det rause nabolaget skinner den store moralen likevel gjennom: vi er ulike, og vi er naboer som kan leve sammen, side ved side.

Aftenposten, 26. februar 2017

«Som barnelitteratur betraktet er Ehrlins bøker en skam og en pinlighet»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:12

Foreldre bør verken manipulere eller abdisere ved leggetid

Johan B. Mjønes og Åshild Irgens
Sov godt, Lukas
Aschehoug

Carl-Johan Forssén Ehrlin
Elefanten som gjerne ville sove
Oversatt av John Grande
Cappelen Damm

To skremmende ytterpunkter i det moderne foreldrelivet

Mens samfunnet trenger foreldre som er trygge, rolige autoriteter med respekt for sine barn, viser disse to bøkene hvordan det kan gå når foreldrerollen glipper.

Jeg har sjelden vært så provosert av noen barnebok som av denne elefanten. Som barnelitteratur betraktet er det en skam og en pinlighet. Den svenske adferdspsykologen Carl-Johan Forssén Ehrlin slo gjennom i fjor med boka om Kaninen som så gjerne ville sove, og følger i år opp med en elefant i samme stil. Og han varsler en tredje bok i serien.

En bok som helt eksplisitt er skrevet for at høytleseren skal manipulere tilhøreren inn i en bestemt stemning, er på ingen måte «litteratur». Litteratur er noe barn og voksne opplever sammen, og som begge har glede av. Manipulering er og blir manipulering.

Ehrlin har stor tillit til sin egen metode; boka åpner med en bruksanvisning: «Les aldri denne boken høyt i nærheten av noen som kjører bil eller annet kjøretøy». Han gir tips om manipulerende leseteknikker: gjesp, legg inn barnets navn i teksten, les kursivert tekst saaakte. Og så videre. Han svarer også på vanlige innvendinger. Et svar er spesielt talende: «Boken er kjedelig og stimulerer ikke barnets fantasi.», og Ehrlin svarer: «Hvis boken hadde vært for spennende, tror jeg det ville ha fått negativ virkning til lysten til å sove.» Her er det rene ord for pengene: effekten er viktigere enn fortellingen.

Handlingen er uinteressant. Ellen elefant vandrer rundt i skogen før hun skal legge seg; hun møter andre dyr som også er trette. Og hun går ned «søvntrappen», med en nedtelling av trinnene med hypnotiske intensjoner.

I den andre ytterligheten får vi en sjarmerende parodi på det autonome, selvregulerende barnet – helt fristilt fra voksnes autoritet. Man har vært bekymret for de «små keiserne» som følger av den kinesiske ettbarnspolitikken, bortskjemte enebarn i sentrum for seks voksnes oppmerksomhet. Mye tyder på at keiserne finnes i Norge også.

Lukas holder seg egenrådig våken mens to foreldre, en hund og fire besteforeldre gjør sitt beste for å få ham til å sove. Uten at de lykkes. Ideen er ikke ny, vi kjenner igjen «God natt, Albert Åberg». Mjønes tilfører fortellingen et fint strukturerende regle-element, og han utdyper Lukas’ evne til å underholde seg selv mens de voksne sover. Åshild Irgens’ bilder er fint hverdagsrufsete, med dyktig variasjon i utsnitt og synsvinkler.

I motsetning til elefant-manipulasjonen er det mulig å glede seg over boken om Lukas. Den er både ironisk, fornøyelig og vellaget. Samtidig er det en svært bitter bakgrunn for Lukas’ ensomme våkenatt. Enten de voksne er for slitne til å følge opp barnet, eller om de har abdisert som voksne autoriteter, så er det et like trist bilde av vår samtid.

Aftenposten, 27. november 2016

Mimring, død og vennskap i den åttende Harry Potter-boken

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:00

Harry Potter vender tilbake etter 19 år – nå som far

Jack Thorne, J.K. Rowling og John Tiffany
Harry Potter and the cursed child
Little, Brown & Co

Midt mellom alle dødelige trylleformularer og nesten-fatale tidsreiser er dette stykket båret av trygge, behagelige familieverdier som gjør at en familie eller vennegjeng kan gå hånd i hånd ut av teatret og føle seg styrket, løftet og omsorgsfulle.

Det veksler mellom mimring i kjente Potterøyeblikk, noen nye fakta om gamle hendelser, og nye dramatiske hendelser med etiske overtoner. Forholdet mellom far Harry og sønnen Albus Severus er den røde tråden i historien som strekker seg over Albus’ tre første skoleår på Galtvort. Og merk dere; dette er faktisk teatermanuset – ikke en romanversjon av teaterstykket.

Barn av Potter og Malfang

Historien begynner på samme sted som epilogen i den sjuende boken; når ekteparet Harry og Gulla Potter skal følge sitt mellomste barn Albus Severus til første reise med Galtvoltekspressen. Rose Grang-Wiltersen og Scorpius Malfang – som også er barn av sine kjente foreldre, skal begynne i samme klasse.

Albus er preget av opprør mot faren, og av farens usikkerhet i farsrollen. Samtidig, eller derfor, finner han en bestevenn i Scorpius. Dette er det beste ved stykket. Det mest ubekvemme ved Potteruniverset har hele tiden, både etisk og litterært, vært konseptet med erkefiender, skjebnebestemte uvenner som bare skal bekjempes, og aldri kan vinnes som venner. Det er sympatisk av Rowling at hun lar neste generasjon rette opp dette. At stykket derfor går mye lenger enn tidligere Potter-bøker i å skildre en varm, åpen og søkende bromance – tett vennskap mellom gutter, er både sympatisk og interessant.

Albus og Scorpius ønsker å rette opp urett som Harry har begått, og foretar flere tidsreiser tilbake til Tretrollmannsturneringen som foregår i fjerde bok, Harry Potter og ildbegeret. Deres forsøk fører til mer skade enn nytte, og det oppstår underveis flere alternative fremtider som må rettes opp. I dette ligger det både komikk og moralsk lærdom.

Handlingen i den første halvdelen er bygget rundt Albus’ opprør og forviklingene rundt guttenes bruk av en forbudt tidsvender. Tittelens forbannede barn er Delphi Diggory (Djervell). Hennes mørke bakgrunn og farlige planer er hovedsak i den andre halvdelen. Alle motsetninger mellom Potter og Malfang opphører når de må samarbeide om å hindre henne.

Bare nesten vellykket

Etter lesningen sitter jeg igjen med tre kontrollspørsmål til boken. Sørgelig nok må jeg svare «nei» eller «bare nesten» på alle tre spørsmålene.

Lykkes forfatteren med å la Harry overlate scenen og stafettpinnen til neste generasjon? Bare nesten. Harry tar regi i scener der vi kunne ventet mindre av ham. Er moralen i far-sønn-relasjonen godt integrert i handlingen? Bare nesten. Er det en god balanse mellom mimring fra de tidligere bøkene og nyskrevede problemer og handlingstråder? Bare nesten, dessverre.

Jeg synes at stykket i for stor grad lener seg på scener som vi kjenner fra de sju tidligere bøkene. Samtidig skal vi respektere at teaterpublikummet kommer nettopp for å få en mimrestund, kombinert med litt ny spenning. Det er grunn til å tro at denne balansen fungerer bedre som teateropplevelse enn som lesestykke og frittstående fortelling.

Like mye som jeg ser at stykket faller gjennom som selvstendig verk, ser jeg at det også er fullt av varme, sjarme, rørende øyeblikk og passe dypsindig replikkunst. Replikker som allerede etter et døgn er i ferd med å få sitt eget liv i sosiale medier. Potteruniverset framstår fremdeles som storslått og ambisiøst både etisk og magisk. Men det er lett å se hva forfatterne gjør for å oppnå dette, med en blanding av drama, action og komikk.

Drama med filmpreg

Den boka som nå foreligger er et teaterstykke, ikke en roman. Dette kan bli det endelige gjennombruddet for oss som lenge har hevdet at dramatikk er leselig for folk flest, og vi kan håpe på ringvirkninger for lesning av annen dramatikk også.

Teaterteksten har hentet store impulser fra film og romaner. Filmpreget viser seg i at hver enkelt scene er kort, og stiller store krav til effekter og sceneteknikk. Romanpreget viser seg i at sceneanvisningene svært ofte gjengir tanker og følelser.

Historien består av to deler. I og med at den første delen avsluttes med en dramatisk cliffhanger, er det lett å være enig i at publikum bør se begge stykkene samme dag, som matine og kveldsforestilling.

Stykket hadde offisiell premiere i London 30. juli, men har hatt forhåndsvisninger siden 7. juni. Rowling har appellert til fans om å ikke røpe noe fra handlingen, og dette har stort sett blitt fulgt til nå. Stykket er skrevet av Jack Thorne (37), på grunnlag at en ide utviklet av Thorne, Rowling og stykkets regissør Tiffany. Thorne er en erfaren og allsidig manusforfatter. For skandinaver kan det være interessant å vite at han i 2013 dramatiserte Lindqvists vinter-vampyr-saga La den rette komme inn.

Den norske utgaven Harry Potter og barnets forbannelse er berammet til 19. oktober. Rutinerte Torstein Bugge Høverstad er nok allerede i sving.

Rowling dikter videre

Verdens mest berømte barnebokforfatter er nå altså tilbake med åttende bok i det vi trodde var et avsluttet sjubindsverk om trollmannslærlingen Harry Potter. Rowling er beryktet for sin tendens til å ikke ville slippe bøkene, men stadig komme med nye drypp av detaljer som ikke er nevne i bøkene. Noen husker kanskje at hun i 2007 «avslørte» at rektor Humlesnurr egentlig er homofil, selv om det ikke sies i bøkene. Et viktig og sympatisk signal om respekt, men karakteristisk for en forfatter som ikke lar bøkene leve sitt eget liv.

Det er forståelig, både fra et hjerteperspektiv og et kommersielt perspektiv, at Rowling ønsker å delta i den meddiktningen som svært ofte finner sted i kjølvannet av en populær bok- og filmserie.  Påfallende nok er dette likevel bare en foreløpig versjon av stykket; den endelige versjonen vil foreligge i 2017, når stykket og teksten har gått seg til på scenen. Det må være opp til den enkelte å vurdere om denne to-versjons-løsningen er et sympatisk svar på fansens krav om å ha tilgang til teksten tidligst mulig, eller om det er en kynisk strategi for å selge dobbelt så mange bøker.

Aftenposten, 1. august 2016

Vakkert, søtt og inderlig av Lisa Aisato og Haddy N’jie

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:49

Vakkert, søtt og inderlig

Lisa Aisato og Haddy N’jie
Snart sover du, et års god natt
Cappelen Damm

Fra 3 år

Barokkfrodig godnattvise om årstidene

De siste årene har Lisa Aisato (35) markert seg som en av våre fineste barnebokillustratører, både med egne tekster og i samarbeid med andre forfattere. Hun har vært nominert til flere priser, og vant nylig «Sørlandets litteraturpris» sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand for biografien om Astrid Lindgren.

Haddy N’jie (36) er musiker, skuespiller, journalist og tv-programleder. Hun har tidligere skrevet en leseløvebok for barn. Dette er første gang de to søstrene lager bok sammen.

Boken er en godnattfortelling med fast struktur gjennom fire årstider som personifiseres med en magisk overdådighet. Hver årstid har sin unike personlighet, men strukturen er den samme i hver årstids fire dobbeltsider; vi zoomer inn til nærbilde, ser årstiden utfolde seg, og avrunder årstiden med et sovende barn. Logisk nok biter bildene hverandre i halen, ved at det siste vinterbildet er nesten identisk med det første bildet av vårens begynnelse. I tillegg til de fire årstidspersonene møter leseren fire ulike sovende barn, og to gjennomgående barn som leker ved et stort tre i fire ulike årstider.

Den samme, stramme strukturen finnes både i bildene og teksten. De står også godt til hverandre i sin barokke frodighet: «I varmen sover høsten i et vintereplekart / Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart // Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor / Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.» Teksten er stilrent og konsekvent gjennomført; og de heftige ordmaleriene er i en stil som man enten må gi seg over for, eller vil reagere på som overdreven.

Den faste rytmen i teksten kan muligens virke søvndyssende, slik det forventes av en god natt-bok. Det er likevel langt fra høstens dypt irriterende Den lille kaninen som så gjerne vil sovne av svenske Carl-Johan Forssén Ehrlin til denne ambisiøse boken. Ehrlins insisterende manipulasjon står i skarp kontrast til den fortellergleden og livsfesten som Aisato/N’jie byr på. Alle foreldre som angrer på kjøpet av kaninboken, kan nå oppgradere lesestundene med denne.

Aisato har gjennom sine bøker vist at hun har et bredt spekter av bildespråk; hvor det blekt timide, det storøyd undrende, det groteske og det varmt glødende er blant ytterpunktene. I denne boken går hun enda lenger enn tidligere i å feire de sterke, maksimalistiske fargene.

Motivene er noen ganger eksplisitt nordiske, som nordlyset i vinternatten. Andre ganger er byer og landskap mindre stedbundne. At barna og årstidene har ulike hudfarger, er helt som det skal være.

Aftenposten, 22. mai 2016

Gjensyn med Ruffen – en kjær venn

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:42

Gjensyn med kjær venn

Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen
Ruffen og tiden som gikk i stykker
Gyldendal

Fra 4 år

Den alvorlige leken – litt på tomgang

Verden revner i denne sjuende boken om Ruffen. Helt siden den første Ruffenboken i 1972 har generasjoner lært seg å elske denne sjøormen som ikke kunne svømme. Både forfatter Bringsværd og illustratør Hansen har i stor grad blitt identifisert med disse bøkene. De foregående seks bøkene om Ruffen har kommet i to puljer; tre bøker fra 1972 til 1982, og tre bøker fra 2005 til 2007.

Hvis vi ser bort fra Karsten og Petra, var det lenge karakteristisk for Bringsværds barnebøker at han sjelden dvelte mer enn tre bøker ved hver hovedperson. I kontrast til alle disse framstår Ruffen som noe av et livsvarig forhold for forfatteren.

Selveste tiden kommer i ulage når tre maskerte hvalrosser sniker seg ned i kjelleren under sjøormslottet, og stjeler en viktig gullskrue fra den store maskinen. Det er et komisk grep som lar tegneren plassere dinosaurer i dagens storbyer, sammen med vikinger, Columbus og samuraier. Men det er også et velprøvd fortellergrep her: den unge helten på jakt etter den magiske gjenstanden for å gjenopprette orden. Og det er et tema med mørke undertoner – til småbarnsbok å være: hvordan vil det går hvis verden faller fra hverandre i sømmene?

Det går selvsagt bra til slutt, og moralen er enkel: «All you need is love». Både sjørøvere og sære eneboere blir snille når noen er glade i dem. Og på siste side ymter Ruffen og hans japanske dragekjæreste Hamayoko om mulige etterkommere.

For venner av Ruffen, og jeg er en av dem, oppleves hver ny bok som en glede. Et kritisk blikk viser imidlertid at dette ikke er Bringsværd på sitt aller beste. Historien er litt for rik på komiske sidespor og bakoverpek til tidligere bøker. Heller ikke tegneren er på sitt beste; noen av bildene føles dessverre både uskarpe rent teknisk, og uten en fokusert fortelling.

Heldigvis finnes det også noen visuelle perler her, slike som gjør at den gamle tanken fremdeles føles levende: «hvis jeg noen gang skal tatovere meg, så må det bli med Ruffen!»

Aftenposten, 8. mai 2016

Dyr og personligheter i «Kattejenta» og «Kunsten å møte en bjørn»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:40

Veronica Erstad
Kattejenta
Illustrert av Bo Gaustad
Cappelen Damm

Camilla Otterlei og Jill Moursund
Kunsten å møte en bjørn
Mangschou

Fra 3 år / 5 år

Dyrefabler forklarer folk

Her er to barnebøker som er dels fiksjon, dels fabel og dels sosialpsykologiske anekdoter.  Her blir barnehagens bølle beskrevet som en bjørn, mens ulikhetene mellom venninnene Ruth og Kristin langt på vei blir forklart med at de har katte- og hundepersonligheter.

Man kan saktens smile når en åtteåring veslevoksent sier «du skjønner, jeg er mer av et kattemenneske, jeg. Men bestevenninna mi er et hundemenneske.» Samtidig er det et helt reelt behov for at også barn skal forstå hva som forgår i dem selv, og mellom dem og venner.

Camilla Otterlei (35) fra Drammen har skrevet bøker før; men dette er hennes første bildebok. Den har et tydelig aksjonistpreg: voksne må lære å se mobbing, barn må tørre å si ifra. Det begynner en ny gutt i barnehagen til Alf; han er stor, sint og skremmende. Antagelig er han også såret og sårbar, men her handler det om at noen må sette grenser for ham.

Historien og løsningen er underordnet budskapet, og er ikke 100 % finslipt. Samtidig er det lett å være enig i moralen her; du kan ikke la bølla definere deg. Jill Moursunds illustrasjoner holder en nostalgisk fargepalett og stemning, brutt av noen ekspressive scener med tegneserieaktige virkemidler.

Debutanten Erstad (35) forteller om den introverte kattejenta Ruth og hennes omgivelser: impulsive mamma, den utadvendte venninna Kristin, uoppmerksomme pappa og katten August. Handlingen er enkel og poengtert, og også her får man inntrykk av at historien er underordnet budskapet: å iscenesette bestemte personlighetstrekk. «Kristin er mi beste venninne. Kristin vil vere saman med meg kvar dag. Nokre dagar vil eg vere saman med Kristin, men andre dagar vil er vere åleine. Det skjønnar ikkje Kristin. Ho er ei hundejente». Det er både klokskap og varme i denne fine boken, som hjelper modne barn til å forstå seg selv.

Den rutinerte illustratøren Bo Gaustad fanger de dramatiske scenene i gode, karakteriserende strektegninger. De mange små kattestudiene er en fin bonus.

Aftenposten, 8. mai 2016

Mitt gjensyn med Pippi

In Barneromaner, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 01.03.16 at 17:56

I år har Cappelen Damm utgitt de tre Pippibøkene i gjennomarbeidede, nye oversettelser ved Agnes-Margrethe Bjorvand. Samtidig har Rabén & Sjögren gjennomgått Ingrid Vang Nymans illustrasjoner på ny, og bøkene framstår derfor som tydeligere og friskere enn på lenge. Siden det også har vært 70-årsjubileum for Pippi i sommer, blir nyutgavene et kjærkomment påskudd til et gjensyn med Pippi.

Jeg skal prøve å skrive dette som et gjensyn; det er ikke mulig å skrive en direkte, uforbeholden førstelesning av Pippi, som om vi ikke visste noe om bøkene fra før. Samtidig vil jeg fremdeles og først og fremst reflektere som en kritiker – i møte med bøkene, ikke som en litteraturhistoriker – på jakt etter virkningshistorie og samtid.

Jeg vil tilbake til bøkene fordi jeg tror at den Pippi vi mener at vi kjenner, er en annen enn den vi finner i bøkene. Vår moderne versjon er dels skapt av filmene. Dels er det også formet av en prosess hvor vi har utpekt Pippi som representant for barns rettigheter og Girl Power, og tillegger henne gode egenskaper som vi mener en slik representant bør ha. Derfor bør et gjensyn med primærtekstene være av interesse.

 

Pippi blir til

De fleste kjenner historien om da Karin Lindgren var syk, og fant på et fantasifullt navn som moren skulle spinne rundt. Dette var i 1941. I 1944 ble fortellingene skrevet ut til en fortelling, som først ble refusert av Bonnier og siden utkom på forlaget Rabén & Sjögren i 1945. Den andre boka, Pippi Langstrømpe går om bord, utkom høsten 1946, og den tredje boka, Pippi Langstrømpe går til sjøs (… i Söderhavet) utkom i 1948.

I 1947 kom bildeboka Kjenner du Pippi Langstrømpe, som er en kort, gjennomillustrert introduksjon til Pippi og hennes verden. I 1949 kom den første filmen om Pippi, uten at Lindgren selv satte noe pris på den. En tegneserie med Pippi gikk i bladet Klumpe Dumpe i årene 1957–59. Astrid Lindgren var selv manusforfatter, og Ingrid Vang Nyman tegnet. Disse tegneseriene ble utgitt i seks små bøker i 1969–71. Så var det Olle Hellboms film i 1969, med oppfølgere og tv-serieversjon. Resten er historie.

De første norske utgavene ble oversatt av Hans Braarvig, og den første utkom allerede i 1946. Norge var et de første landene som oversatte Pippi, og regnes som et av de tre store «Lindgren-landene», forteller Kerstin Kvint i sin bok Astrid i vida världen (1997). De to andre er Danmark og Tyskland. De norske Pippi-tekstene har vært av variert opphav. De tre originale bøkene er Braarvigs, men Jo Tenfjord nyoversatte noen av tekstene etter hvert. Agnes Bjorvands tre nye oversettelser er vel derfor et restaureringsarbeid på overtid, og første gang at bøkene gjennomgås samlet. Den som samler på bibliografiske fakta har vel dessuten merket seg at de første norske utgavene var illustrert av Alice Midelfart.

 

Velkommen til den lille byen

Lindgren åpner alle tre bøkene med et eksposisjonskapittel. I den første boka heter det «Pippi flytter inn i Villa Villekulla». I begge de to neste heter det «Pippi bor fortsatt i Villa Villekulla», og det gir forfatteren anledning til å zoome inn mot den lille, navnløse byen, og mot villaen hvor Pippi bor. I bok 2 kommer en forundret reisende til byen, og den allvitende fortelleren gir ham, og leseren, en oppsummering om hvem Pippi er. I bok 3 kommer en karikatur av en rik, arrogant herremann kjørende til byen, han tror at skiltet til Villekulla betyr at huset er til salgs, og vil uten videre kjøpe villaen. Han havner i en krangel med Pippi som på sedvanlig vis ender med at han blir løftet og kastet.

Allerede i disse tre åpningskapitlene ser vi Lindgren på sitt beste og sitt svakeste, tenker jeg. Innzoomingsteknikken er et fint grep, fullt på høyde med William Heinesens berømte åpning i «De fortabte spillemænd». Miljøet etableres raskt og effektivt, men jeg synes samtidig at karikaturen er i groveste laget. En prektig herre dukker opp og oppfører seg som en ufordragelig drittsekk, bare for at det skal oppstå en situasjon hvor Pippi kan få demonstrere sin overmakt verbalt, etisk og fysisk.

Personene vi møter er nesten utelukkende figurer. Noen av dem gis litt mer dybde, som når vi får se hvordan lærerinnen bruker tid på seg selv mens barna leker under skoleutflukten. Ut over dette er det roller og typer: butikkdame, lærerinne, apoteker, bekymrede foreldre, dyreplagende bonde. Pappa Langstrømpe gis dybde i og med sin ambivalens mellom lengsel etter Pippi og respekt for hennes valg. Tommy og Annika har for det meste lite dybde, men uttrykker til gjengjeld et bredt spekter av følelser. Deres oppgave i bøkene er først og fremst å være Pippis primærpublikum. I tillegg til å være en slik kontrast av normalitet til Pippi, blir de også interessante når de befinner seg i situasjoner hvor de må velge mellom konvensjonell normalitet og lysten til det frie livet sammen med Pippi. Dette er et tema som innbyr til nærlesning og detaljstudier.

Pippi har derimot større dybde og følelsesspekter i bøkene enn vi er vant til fra filmene. Hun gråter, lengter og er ensom. Dette er ting som dels nevnes i episoder, som når Pippi på skoleutflukten brått faller ut av lekens rolle som farlig troll, for å gråte over en død fugleunge. Dels kommer det bare til syne i underteksten, som når hun sier (bok 2, side 15) at hun drømte om faren.

 

Autoritetene

Et særlig tema er de autoritetene som skal punkteres av Pippi. I bok 3 møter vi to av dem. Den ene er den rike mannen fra åpningskapitlet. «Han bodde i en mye større by, og derfor hadde han fått det for seg at han var finere og viktigere enn menneskene i den lille, lille byen. Nå var det også sånn at han hadde så veldig fin bil og at han selv var en så staselig herre med blanke sko og tykk gullring på fingeren. Så det var kanskje ikke så underlig hvis han trodde at han var spesielt fin og fornem.» Han blir fratatt all sin pompøsitet.

Den andre er den rike gamle frøken Rosenblom. Hun har åpenbart en eller annen viktig posisjon i den lille byen, kanskje vi ser en rest av gammel svensk adel? Dette gir henne rett til å møte opp på skolen, bedrive muntlige kunnskapstester i privat regi, og påføre barna en stigmatiserende veldedighet av drops til de flinke, ullundertøy til de fattige og grynsuppe til de spedbygde. Pippi møter opp til overhøringen, hun saboterer spørsmålene, og etablerer et konkurrerende maktregime av tullespørsmål og gratis utdeling av penger og sukkertøy. I dag virker en slik adelsfrøken som et mildt fiksjonsmonster, men jeg kan godt se for meg at kombinasjonen av kapital og adel representerte en reell maktfaktor i svenske småbyer på 1940-tallet. Jeg kan også godt forstå at dette ble opplevd som en udemokratisk makt som det føltes nødvendig å bekjempe litterært.

Forholdet til faren er derimot påfallende anti-autoritært. I dag er det en innarbeidet konvensjon at barn i barne- og ungdomsbøker skal være klokere enn sine voksne. I 1945–48 må det har virket oppsiktsvekkende at faren frasier seg autoritet og overlater Pippi til sine egne vurderinger og valg. I noen scener kan det faktisk også virke som om Pippi er den voksne, og Efraim er den barnslige.

 

Byen og øya

Praktisk talt alle historiene utspiller seg i den lille, navnløse byen og dens omgivelser. I bok 2 lider de skipbrudd på ei øy som er i gangavstand til byen, og både i bok 1 og 2 er det utflukter – ut på landet. I den tredje boka foregår riktignok 5 av 12 kapitler på Kurrekurreduttøya, men dette er overraskende lite utviklet, og det meste av det Pippi gjør på Kurrekurreduttøya ligner ting hun gjør hjemme: Hun etablerer nye normer for hva som er verdifullt, og hun overvinner farlige dyr og skumle tyver.

Bøkene er episodiske, slik det lenge har vært vanlig i barnebøker. I den grad det er en gjennomgående intrige i bokserien må det være Pippis forhold til den fraværende faren, som stadig berøres fra ulike vinkler. Reisen til Kurrekurreduttøya i siste halvdel av bok 3 kan best forstås som forfatterens forsøk på å fullføre denne delen av handlingen.

Reisen avrundes likevel med at den nye tilknytningen til faren blir en overgangsfase, og at hun reetableres som et ensomt barn i villaen. Oppbruddet fra øya er dels begrunnet i omsorgen for Tommy og Annikas hjemlengsel, og dels er det begrunnet med Pippis egen rastløshet, slik hun sier det før de reiser dit: «Man kan få nok av hofflivet også og bli lei alt sammen».

Når man gogler etter «kurre kurre dutt island», også på andre språk, finner man selvsagt først og fremst pippi-tekstene, og dernest tekster av typen «den egentlige kurrekurreduttøya er Tabarøyene». Noen peker også på raseperspektivet i denne delen av boka. Jeg skulle gjerne ha lest en dypere studie eller refleksjon rundt hvordan Kurrekurreduttøya og reisen dit fungerer innenfor Pippis liv og bokseriens verden. Jeg tror det ville være et fruktbart perspektiv. Det finnes nok noen slike allerede.

 

Hva slags opprør?

Finnes det et gjennomarbeidet program for barns rettigheter i alt Pippi gjør? Er hun en opprører med en plan, eller er hun bare en urokråke som først og fremst skal røske opp i konvensjonene?

Jeg er usikker. Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, som i 2000 utga boka Pippi og Sokrates, har utformet «Seks teser om Pippi Langstrømpe». En av dem er at hun «setter makten på hodet og gir makt til de maktesløse», en annen at hun, med sine skrøner og lystløgner, «setter verden på hodet og åpner for at alt kunne vært annerledes».

Det er nok mulig å trekke ut et slikt program fra bøkene. Men i mitt gjensyn med bøkene nå i høst, og med min første samlede gjennomlesning på kanskje 40 år, får jeg likevel et visst inntrykk av en frittgående urokråke som uten unntak er uenig med siste taler. Hun virker kontrari, for å bruke et gammelmodig uttrykk.

Kapitlet «Pippi går på marked» i bok 2 viser noe av bredden i Pippis egenskaper, og hun bryter hele veien med alle forventningene som stilles til henne. Hun er jålete på en barnslig måte, hun er rik og spandabel, hun koser seg i barnekarusellen, og hun er en mesterskytter. Hun har enorme krefter, hun beseirer en boaslange, temmer en tiger, og stopper en full bølle. I tillegg forstyrrer hun et teaterstykke fordi hun ikke forstår at det som foregår på scenen er fiksjon. Dette kan enten forstås som uskyldig naivitet, eller som en del av en plan om å spolere et pompøst melodrama.

I bok 1 finnes en lignende kavalkade over egenskaper i kapitlet «Pippi går på Sirkus»: Hun rir på sirkushest, balanserer på line, og beseirer selveste Sterke Adolf. Dette er et kjent kapittel, som også har vært utgitt som lettlestbok, og som det er lett å gjøre gode poeng ut av: det modige barnet som beseirer 40-tallets krigsherre Adolf. Bredden i Pippis egenskaper kommer imidlertid bedre til uttrykk i markedskapitlet i den neste boka.

Pippi har for det første økonomisk og fysisk styrke, slikt som teller i de voksnes verden. Det gir henne et nødvendig ståsted. Men hun har ingen respekt for den autoriteten som følger med dette; hun gir gladelig bort penger.

Én ting er at hun ikke respekterer sin egen rikdom, men hun er også helt uten respekt for alle andre typer autoritet. Hun er partycrasher, lystløgner, lekelysten. Noen ganger er det vanskelig å se at det ligger en idé om barns rettigheter bak alle påfunnene.

 

To hovedtema

Pippi er både forlatt og frigjort. Hun er selvstendig, utenfor kontroll, og delvis aksepterer systemet henne som et barn utenfor systemet (bok 2, side 42: «Pippi og frøken hadde blitt enige om at Pippi kanskje skulle komme tilbake til skolen når hun var blitt litt eldre og mer fornuftig.»)

Det er to hovedtema i bøkene slik jeg nå ser dem. Dels er det Pippis møte med autoritetene, her er hun en soleklar vinner. Dels er det forholdet mellom frihet og ensomhet. Det er et vanskelig spørsmål, hvor det ikke er lett å kåre vinnere.

Barnebokkritikk.no, 17. november 2015

Fra knust til frigjort

In Høytlesningsbøker, Lettlestbøker on 01.03.16 at 17:51

Helga Flatland
Eline får besøk
Illustrert av Irene Marienborg
Aschehoug

Fra 6 år

Lettlestbok med flere lag av mening og moral

Eline er veldig opptatt av den nye iPaden hun har fått, og hun er opptatt av at alt skal være riktig når den nye gutten Markus blir med henne hjem. Hennes anspenthet skinner gjennom på og mellom linjene i første del av boken, en bok som er skrevet for nybegynnere i lesekunsten.

Helga Flatland (31) har fått ros og priser for sine romaner; dette er hennes første barnebok. Hun er en av mange voksenforfattere som har blitt utfordret av sine forlag til å skrive barnebøker. Og som mange andre havner hun i en forlagsserie, her «Lesehesten». Noen forfattere opplever slike serier som et strukturerende og frigjørende format, mens andre opplever det som en uniformerende tvangstrøye. For leseren er opplevelsen som regel positiv; man får mer av noe som ligner på det man likte.

Det er flere forhold som gjør en bok lettlest. Her er det blant annet korte helsetninger, og en enhetlig kronologisk fortelling.

Elines frigjørende øyeblikk er når iPaden knuses. Hun krangler med Markus, gråter, trøstes av far, og endelig finner Eline og Markus lykken: de går ut, og leker sammen i snøen. På kjelken går det superfort nedover. «Fortere enn bilene i Pad-spillene».

Raskt lest minner historien om en god, gammel moralhistorie: den ekte gleden oppstår når barna leker utendørs. Dataspill skaper derimot bare stress. Den korte fortellingen er disponert i mange små scener, og ofte bygger hver scene opp til en moralsk refleksjon av typen «Hvorfor ble det slik? Hva føler hun nå?» Noen lesere kan oppleve dette som overtydelig, for andre innbyr det til samtale og ettertanke.

Historien har også en dypere moral enn at frisk luft gjør godt: man må miste noe, og frigjøre seg fra bindinger, for å finne igjen seg selv. Den anspente Eline vi møter i åpningen, puster friere mot slutten av boken.

Bildene er i en vakker, vinterblå tone, og med en forenklet realisme med dempet mimikk.

Det enkle språket er fullt av små gullkorn, og historien munner også ut i en grunnleggende utopi / nostalgi som mange i Norge deler: den friske, vakre vinterdagen som varer helt til mørket tvinger oss inn.

Aftenposten, 17. sept 2015

%d bloggers like this: