barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Fagbøker’ Category

Coffeetable for barna

In Bildebøker, Fagbøker on 16.10.14 at 17:07

Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski
Kart for oppdagere og eventyrlystne
Fontini forlag

Det er lett å like slike bøker. De er både minnebok, turistguide, og et visuelt emneordsregister til kunnskap om landet.

Kart er ei bok i stort format (38×28 cm), bygget på et kjent konsept. Hvert oppslag dekkes av kartet over et land, og på og rundt kartet er det tegnet inn motiv fra landets natur, kultur og historie. Her finnes matretter, severdigheter, fritidsaktiviteter, folkedrakter og kjente personer.

 

43 land

Det er i alt 43 land som presenteres på hver sin dobbeltside, i tillegg til at Arktis og Antarktis har hver sin side. Forutsigbart nok er Europa overrepresentert i boka, med 21 land. Det er tatt med 7 afrikanske land og 4 land sør for Mexico. I tillegg til at dette gjenspeiler et europeisk syn på hva som er viktig, henger nok dette også sammen med hvilke land man for seg at boka kan eksporteres til.

Tegnestilen er preget av en markert konturstrek, rene fargeflater og tilnærmet todimensjonale figurer – det er gjort få forsøk på å gi de mange små tegningene dybde og preg av tredimensjonalitet. Figurene minner litt om Anna Fiskes tegninger.

 

Mat og barn

Utvalget av motiv er stort sett behagelig klokt og allsidig. På oppslaget om Sverige finnes 75-80 små bilder. Mat, dyrearter og kulturminner/severdigheter er de tre hovedmotivene, men her finnes også bilder av vanlige fritidsaktiviteter, kjente personer, folkedrakter og barn i nåtidsklær.

Sammenlignet med f.eks. Reiseboken (Cappelen Damm 2012) er dette et mer kompetent, variert og intelligent utvalg opplysninger fra hvert land. I min anmeldelse av den boka pekte jeg blant annet på at boka gikk langt i å tradere unyttige ikke-fakta om landene, som at «bjørnen Paddington kommer fra Peru», og at det var tendens til eksotisering av u-land. Likevel er det en påfallende tendens også her i Kart: nesten alle kjente personer kommer fra Vest-Europa. Fra Tyskland nevnes ni kjente personer, fra Hellas navngis bare fem fra antikken og fra de sju asiatiske landene er det 0-1 navngitte fra hvert land.

 

Huskebilder

Jeg tenker på dette som en typisk coffeetable bok, både for barn og for voksne. Det er ikke nødvendigvis en bok man leser fra ende til annen, men en bok man stadig tar fram for å bla i. Slike bøker egner seg både som «huskebilder» og som emneknagger for en leser på jakt etter kunnskap om landene.

Tilfeldigvis hadde vi besøk fra Østerrike mens jeg jobbet med denne anmeldelsen. Boka var en fin samtalestarter når vi skulle fortelle hverandre om folk og landskap og særegenheter i våre respektive land.

Og det kan selvsagt også være en reiseplanlegger, «for oppdagere og eventyrlystne» – som det heter i undertittelen. Hvis du ennå ikke har reist, vil boka først og fremst være en inspirasjon til å lete etter mer informasjon om andre steder: Hva er det med palasset i Alhambra? Hvor gammel er Altamirahulen? Hvordan lager man gazpacho? Informasjonen om hvert objekt er bare et stikkord, men det kan være nok til å vekke nysgjerrigheten. Dette er en bok man leser sammen med andre, mer utdypende bøker og nettsteder.

 

Kunnskap og fantasi

Fra et nytteperspektiv kommer boka best til sin rett når den brukes av noen som har vært der. Som med vår østerrikske gjest, eller som minneknagger; bilder vi kan bruke for å skape felles fortellinger om det vi gjorde forrige gang vi var på reise sammen.

Tekstene er summariske. Som regel bare ett ord, noen få ganger en setning. Det er heller ikke lagt opp til at de mange tegningene skal ha et narrativt innhold. Det er mer snakk om stillbilder. Likevel tenker jeg altså at boka både kan brukes som kunnskapsportal og som meddiktende myldrebok.

I den grad leseren bygger fortellinger rundt stillbildene, så er det først og fremst et resultat av leserens egen fantasi og evne til innlevende meddiktning. Og man skal aldri undervurdere leserens meddiktning. Hvem vet hva leseren kan få ut av dette at en tyrolerhatt og et murmeldyr står side ved side med hoppbakken i Bergisel. De mange små bildene skaper lyst til å «trekke streker mellom prikkene», og videreutvikle bildet av landet.

På nettstedet Barnebokkritikk.no, 2.9.2014

Fagbøker for barn

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk, Sakprosa 2012 on 16.10.14 at 17:03

Er det forskjell på «fagbøker» og «faktabøker»? Hvorfor er noen fagbøker gode og andre dårlige? Hvordan har fagbøker for barn endret seg de siste 20 årene?

Bibliotekenes praksis med inndeling av bøker i «faglitteratur» og «skjønnlitteratur» er ikke nødvendigvis logisk for lånerne. Det er ikke alltid den er logisk for oss som jobber i bibliotek heller. Det finnes mange typer og sjangrer av faglitteratur, og de leses på forskjellige måter. Vi vet at biografier og dokumentarer leses som fortellende prosa på samme måte som fiksjonsprosa. Men det er også mye annen faglitteratur som leses som adspredelse, eller «tidtrøyte», om du vil.

Det finnes mange måter å lese på. Som bibliotekarer bør vi vite nok om bøker, og noe om lesere. Fagbøker for barn er et spennende felt å gjøre seg kjent med. Både når den forteller deg om det du vil vite, og i like stor grad når du kan lese mellom linjene, og se hvordan forfatterne tenker om sine lesere og om sin egen rolle. Jeg vil her se på noen ulike tendenser innen fagbokfeltet for barn, og hva de kan fortelle oss om fortellerrollen.

Fortellerstemmen kommer tilbake

For 20 år siden var «fagbøker for barn» nokså synonymt med bøker fra Dorling Kindersley (DK). Dks bøker utmerker seg med gjennomført og informativ grafisk formgiving, men også ved at de som regel er helt uten brødtekst: all tekst er sideingresser og bildetekster. Lærdommen du får er av typen Torgrim Eggen har kalt «TP-kunnskap», etter spillet Trivial Pursuit: små faktabiter som fungerer til quiz og small-talk, men som ikke gir rom for årsaksforklaringer, tvil eller alternative forståelsesmodeller.

En av våre fremste barnebokkjennere, førsteamanuensis Nina Goga ved Høgskolen i Bergen, har beskrevet forskjellen mellom «fagbøker» og «faktabøker» slik: «Med faktabok forstår man gjerne en litt løsere komponert tekst enn en fagbok/sakprosabok. Men ikke så løst at det blir en oppslagsbok. En faktabok er en tekst der opplysninger (fakta) kan stilles opp uten nevneverdig diskusjon eller krav til bevisføring.» De fagbøkene for barn som oversettes til norsk er som regel slike faktabøker med enkle, ukompliserte realopplysninger. De bøkene som byr på diskusjon og bevisføring er som regel norskskrevne.

Sammenligner vi Dorling Kindersley-bølgen på 1990-tallet med de barnefagbøkene vi har sett det siste tiåret, er den største forandringen at den synlige fortelleren har kommet tilbake. Vi har sett den kåserende, ruslende forfatteren i David Attenborough-stil i Ingunn Aamodts bok om Tutankhanon, og vi har sett Jon Ewos drøftende, spørrende fortellerstemme i fagbøkene om Jeanne d’Arc, Shakespeare og kong Håkon III.

Den synlige forfatteren kan ses som en bokbransjens naturlige respons på internett. I dag kan alle google seg fram til rene faktaopplysninger, og en god forfatter må derfor tilby noe mer enn fakta. For eksempel en morsom stil, en unik autoritet, et særegent perspektiv eller litterær nerve.

I Gyldendals IKON-serie med ungdomsbiografier byr forfatterne på seg selv. Forfatterens egen opplevelse av Diego Maradona, Bob Dylan eller Walt Disney er en del av fortellingen. I sin IKON-bok om Madonna tar Cecilie Asker med seg leseren tilbake til pikerommets idoldyrkelse.

Noen forfattertyper

I en undersøkelse der jeg leste alle norske barnefagbøker fra 2012, fant jeg fire eller fem «forfattertyper» som preger fagbøker for barn. (Undersøkelsen hadde bakgrunn i et stipend fra Kritikerlaget og Faglitterær forfatterforening; les mer om arbeidet på bloggen min Barnas forfatterleksikon.) Jeg vil her presentere tre av typene: læreren, forskeren og redaktøren.

Forfattertypen lærer ønsker å gi leseren en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Noen av de beste fagbøkene fra de siste årene er Bjørn Ouslands polarserie, med Sydover, Nordover og Nansen over Grønland. Dette er bøker som kombinerer kunnskap, forståelse og god dramaturgi, er gjennomillustrerte og gir en kronologisk framstilling. Rundt hovedteksten trekker Ousland inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter – alt sammen for å gi forståelse for bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Når forfatteren skriver som forsker, synliggjør hun kildene for leseren, deler egne vurderinger av dem og drøfter kildenes begrensinger. Intensjonen er å gi leseren en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk. Synnøve Veinan Helleruds bok Håkon den gode: mellom to kulturer i vikingtida er et godt eksempel på forsker-forfatteren. Mange av Jon Ewos fagbøker passer også her. Mange bøker beskriver forskere på arbeid, særlig i naturfagene – men det er ikke nødvendigvis slik at en bok om forskere synliggjør forskningens vesen.

En annen tendens i fagbøkene er det jeg kaller «ressurspakka»; bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre – typisk for forfattertypen redaktøren. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, med ulike teksttyper. Dagny Holms bok Søppel (2012) veksler mellom fiksjonstekst, intervju og utgreiende sakprosa. Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter (2012) veksler også mellom reportasje og utgreiende tekst.

Kampsportboka (2012) av Annette Münch og Hanne Eide Andersen er et gjennomført eksempel på at tekstcollagen i «ressurspakka» kan utvikles i retning av et magasin eller ukeblad: intervju og reportasje mikses med notiser, fun facts og tegneseriestriper.

Innkjøpsordningen har gjort noe

Innkjøpsordningen for faglitteratur for barn og unge ble innført i 1996. Det er en selektiv ordning, der ei vurderingsnemnd avgjør hvilke bøker som skal kjøpes inn innenfor et definert budsjett. (Det motsatte er automatiske ordninger, hvor alle påmeldte bøker fra organiserte forlag kjøpes inn, slik som Kulturrådets skjønnlitterære ordninger). Når en ny pengestrøm åpner opp innen et fagfelt, er intensjonen at noen skal reagere på disse pengene. Både erfarne og nye forfattere har bidratt, og bra er det.

Jeg vet ikke om alle endringene i barnefagbøkene kan forklares med innkjøpsordningen. Noen av trendene vi har sett i barnebøkene ville antagelig ha kommet uansett. Reaksjonen mot DK-faktabøkene var overmoden, og internett skapte behov for en mer forfatterpreget faglitteratur. Flere skjønnlitterære forfattere har utviklet en egen stemme og portefølje innenfor sakprosa for barn. Jon Ewo er allerede nevnt; andre er Øivind Berg, Kirsti Blom, Erna Osland, Eirik Newth og Bjørn Arild Ersland.

En annen tendens etter innkjøpsordningen er at det har kommet flere fagbøker utenfor seriene. Det finnes norske serier som Mangschous Nysgjerrigper og Damms fakta-Leseløver, men «seriene» som skrives av Blom, Osland, Ewo og Bjørn Ousland befinner seg i et grenseland. Bøkene er utgitt i enhetlige, serie-lignende format, men uten serietitler. En forklaring kan være at forfatterne og forlag ikke vil binde seg til et format og konsept. Men vi kan også tolke inn et signal om at man bør ut av serie for å være litterær?

Når går det galt?

Noe jeg møter dårlige fagbøker, er forklaringen oftest at de forenkler fakta, eller blander sjangre. Sjangerblanding kan fungere fint i noen bøker, men det krever en kompetent leser og en bevisst formgiver.

Pia Strømstads faktaleseløve Julenissen (2012) blander fakta og fiksjon uten markører. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» forteller først om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerte den moderne Santa Claus, deretter får vi fakta om Haddon Sundblom som i 1931 visualiserte myten. Så, uten grafiske markører av sjangerskifte, får vi en kort fiksjonsfortelling om Ida og Fredrik som vil være oppe for å avsløre nissen når han kommer.

Liv Andersens og Egil Hyldmos bok Folket som kunne fly (2012) har noe av det samme: sjangerblanderen og generaliseringene reduserer det faglige presisjonsnivået.

Direkte feil finner man dessverre også. Min anmelderkollega Guri Fjeldberg har flere ganger arrestert forfattere for faktafeil; du finner noe av dette på barnebokkritikk.no. Selv kom jeg over en sak i fjor høst: Cecilie Wingers skrev i Skumle skurker og mystiske mordere (2013) at «Hvis en bonde på 900-tallet ikke brygget øl til jul, måtte han betale 3 øre til biskopen». Intensjonen er god, men detaljene er på jordet. Hvor mange biskoper fantes i Norge på 900-tallet? Hvor innarbeidet var kristenretten? Brukte de «øre» som myntenhet?

Den farligste misforståelsen er likevel at det finnes en motsetning mellom fakta og diktning, en forskjell på faglitteratur og skrivekunst. Slik er det selvsagt ikke. Fakta taler ikke for seg selv, til tross for at det er et vanlig munnhell. Den gode fagboka trenger den gode forfatteren og den gode illustratøren, formgiveren og forlagsredaktøren. Når alt stemmer, blir det gode bøker.

Litteraturliste:

  • Bloggen barnasforfatterleksikon.wordpress.com
  • Nina Gogas artikkel «Barnelitteraturens sakprosa. Forvaltning av form eller faglitterær forskning?» I Prosa, nr 4, 2009. Online på prosa.no
  • Lars Helge Nilsens artikkel «Fjorten år med fakta, fag og sak» På nettstedet barnebokkritikk.no, oktober 2004

I fagbladet Bibliotekforum, september 2014

Biografier for barn

In 2004-anmeldelser, Fagbøker on 28.06.14 at 13:08

Høstens barnebiografier viser hvor ulikt man kan tenke om biografi og om fortelling.

Torbjørn Færøvik
MAHATMA GANDHI
Cappelen

Knut Lindh
LEIV ERIKSSON OPPDAGER AMERIKA
Cappelen

Elin Prøysen
ALF PRØYSEN
Gyldendal

Tor Edvin Dahl
ROALD DAHL
Gyldendal

Birte Svatun
ANNE STINE OG HELGE INGSTAD
Damm

Mange av oss har hatt ”byggende” biografier som en del av vår barndoms lesning. De lettleste og sterkt idealiserende bøkene i serien ”Historien om”-serien har heldigvis fått selskap av mer reflekterte tekster. Bredden i utvalget kan skyldes innkjøpsordningen for faglitteratur for barn, som i løpet av få år har dyrket fram norske bøker innen flere tema. Lest ved siden av hverandre gir disse fem biografiene et variert inntrykk. De spesielle utfordringene i genren barenbiografier er blant annet: Hvor langt ned i alder kan man forklare det unike ved de omtalte personenes liv? Og hvor mye bakgrunnskunnskap er nødvendig for at leseren skal forstå?

Færøvik fikk bragepriser for sin bøker fra India og Kina. I 2002 skrev han en ungdomsbiografi om Marco Polo. I år fortsetter han sin Asiatiske suite med en episk biografi, som for en stor del bruker Gandhis selvbiografi som kilde. Det er en velskrevet og empatisk bok. Men jeg synes at boka har problemer. Mer enn tredjedelen av boka handler om oppvekst, og gjennom hele boka står det mest om privatmennesket. Dersom man ønsker at en Gandhi-biografi skal innholde tre like store deler; om liv, lære og om samtid; så faller denne boka gjennom. Dertil synes jeg boka framstiller en asket med tilpasningsvansker, og det er da vel ikke hele bildet? Skal vi betrakte dette som en øvelsesbok før forfatteren kommer med en bredere biografi for voksne?

En fortelling om nordmenn på 900-tallet har ikke mange skriftlige kilder å støtte seg til. Knut Lindh har løst dette problemet ved å veksle mellom to genre i sin bok. En ”fagbokdel” og en diktet del som beskriver i ”romanform” hvordan personene kan ha tenkt og handlet. På den måten klarer Lindh å ivareta både den dramatiske siden av historien, og å drøfte interessante spørsmål om datidens samfunn, Grønlendingesagaens troverdighet og norrøn arkeologi i Nord-Amerika. Resultatet er en fin bok som spenner opp et lerret som er bredt nok til både helhetsbildet, hovedpersonene og detaljene. Til sammenligning forteller Lindh mer om Grønland for 1000 år siden enn Færøvik gjør om India for 80 år siden.

Mens Færøvik og Lindh skriver for barn fra ca 12 år, er de tre neste bøkene skrevet i lettlest-serier som antyder lesere fra 8 år. Elin Prøysen har så variert illustrasjonsmateriale at boka om faren blir et helt tidsbilde av en utklippsbok, med private fotografi, bokomslag osv at boka. Teksten har god balanse mellom person, verk og samtid, med egne kapitler om by og land, og om radio og tvs rolle i Prøysens virksomhet. Og heldigvis byr boka på mer enn idyllikeren Prøysen; i kapitlet om Trost i Taklampa gis en handlingsreferat av mobbeofferet som kommer hjem for å vise seg, bare for å bli dukket igjen.

Tor Edvin Dahl har vært Roald Dahls faste oversetter, og gir en grei biografi med fin balanse mellom barndom og voksenliv. Mye er kjent fra Roald Dahls 2 selvbiografier som går fram til ca 1945, men Tor Edvin Dahl skal ha ros for en usminket skildring av en kranglete og gretten gammel gubbe – uten at han gjør noen forsøk på å bagatellisere eller bortforklare. Det står mindre om bøkene hans enn noen sikkert ville ønsket seg, men Roald Dahls liv er i seg selv mer enn spennende nok. Teksten kan virke flat for en voksen, men vokser ved andre gangs lesing.

Helge Ingstads liv er spennende som en lang rekke romaner, og sammen med Anne Stine beviste han at nordboere må ha vært i Nord-Amerika i vikingtiden. I Svatuns biografi buker hun halve plassen på ”jakten etter Vinland”. I den første halvdelen kunne hun valgt en kvikk revy gjennom hele livet; men valgte heller å legge vekt på debutboken Pelsjegerliv. Svatun har lyktes godt med balansen mellom liv og verk, og jeg synes det er hyggelig at barn gjennom denne boka kan få et forhold til dette ”nysgjerrige paret” – for å bruke undertittelens ord. Damm gir også ut Leseløve-biografier om Gro H Brundtland og Nansen i høst.

Konklusjon? Det er flere måter å skrive om liv og verk på. Færøvik hadde den vanskeligste oppgaven, og fikk merke fallhøyden. Dahl-biografien er en oppsiktsvekkende ærlig bok, og både Ingstad, Prøysen og Leiv Eriksson framstår som aktive personer i lys av seg selv og sin samtid.

I Adresseavisen mandag 11. oktober 2004. Hentet fram fra arkivene.

1814 – historien på mange måter

In Fagbøker on 09.04.14 at 18:50

Grunnlovsjubileet har gitt oss mange og varierte nye bøker. Jon Ewo skildrer året som et spill mellom fire aktører; mens både Atle Næss og Ole Røsholdt har funnet unge personer som framstår som vitner til historien. Beate Muri skriver om nasjonaldagen, og lar den være et prisme for Norges nyere historie.

Energien er sterkest hos Ewo, og hvis jeg må velge én bok blir det hans. Han iscenesetter fire hovedpersoner: Georg Sverdrup, Wedel Jarlsberg, prins Christian Frederik og kronprins Carl Johan. Han framhever sider ved disse fire som gjør konflikten tydeligere – og påfallende lik en dramatisering for scene eller skjerm. Ewos grep visker imidlertid også ut noen nyanser, og gjør andre (som Falsen) til statister.

Bjørn Ouslands illustrasjoner er ofte nærbilder av de fire aktørene: rasende, overveldet, gråtende, sjokkert, utslått. Det understreker Ewos vinkling som et personlig drama. Ewo bruker også mest plass på krigen i juli og august. Derved forsterkes inntrykket av at 1814 var en kamp mellom ulike viljer og mål, og at friheten ble betalt med blod og gru.

Koblingen til jubileumsetaten Eidsvoll 1814 gjør at det er stedet, tiden og bygningen som blir sentralt i Atle Næss’ bok. Aktørperspektivet og frontene i grunnlovsutformingen blir mindre synlig. Næss skriver for yngre lesere, og følger barneperspektivet så konsekvent at vi får vite mer om den fransksvenske prins Oscar (15) og den danske prins Frederik (6) enn om hvilke ambisjoner fedrene hadde. Mer om grunnlovsbarna enn om grunnlovsfedrene, altså.

Lene Ask dyrker barneperspektivet i sine tegninger; de voksne personene ser ut som søkende, lærende unge gutter. Og der det er udiskutabelt at de er voksne, legger hun inn en komisk tone.

Hos Røsholdt er sekondløytnant Thomas Konow (17) fra Bergen og marinen jeg-person. Styrken i synsvinkelen ligger i at Thomas’ stemme føles autentisk og relevant: han undres, kjeder seg, og forholder seg til ting han lærer. Svakheten er at mye av den europeiske storpolitikken må filtreres gjennom Thomas’ gjenfortelling. Håkon Lystads illustrasjoner er varierte og interessante, spesielt når han viser oss storpolitikken med spillebrett og brikker.

Beate Muri skriver ikke om nasjonens fødsel, men om dens liv: 17. mai gjennom tidene. Det er interessant, men blir etter hvert litt for detaljrikt. Hun hadde stått seg på å velge ut færre hendelser. Nasjonaldagen har vært brukt til å markere de fleste stridstema i nyere norsk historie, og i sum blir dette litt for stort til å la seg gjenfortelle i barnefagbokas raske kavalkade.

Jon Ewo
1814 – nære på
Illustrert av Bjørn Ousland
Cappelen Damm

Atle Næss
I grunnlovens hus
Illustrert av Lene Ask
Gyldendal

Ole Røsholdt
Yngstemann på Eidsvoll
Illustrert av Håkon Lystad
Mangschou

 Beate Muri
Historien om 17. mai
Illustrert av Line Halsnes
Omnipax

Fotballbøker – om å beundre, beherske og bekymre seg

In Barneromaner, Fagbøker, Lettlestbøker on 22.02.14 at 17:59

Tom Stalsberg
Jakten på Messi
Kagge – dokumentarbok

Alt om Messi 2013/2014
Gyldendal – fagbok

Viggo Strømme
Fotballmagi
Kagge– fagbok

Heidi Linde
Pym Pettersons mislykka brevvenn
Gyldendal – barneroman

Arild Stavrum
Maradonas magi
Cappelen Damm – barneroman

Ronny Solvik Engebretsen
Kristoffer Blink. Driblekongen
Kagge– barneroman

Lars Mæhle
Knoterud FK, Solskjærs rose
Cappelen Damm – lettlestbok

Lars Bøgeholt Pedersen
FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle
Aschehoug – lettlestbok

«Fotballbøker» er en rommelig sekkekategori som både omfatter heltedyrkning, dagdrømmer, saklige instruksjonsbøker og skrått humoristiske bøker om miniputtlag som er bedre på samhold enn på skåringsevne. Det utgis mange fotballbøker for barn, rettet inn mot ulike aldersgrupper og lesestrategier.  Jeg har valgt å samle dem under tre stikkord; helten, laget og nederlaget.

Helten

Da jeg var 10 år gammel var jeg mer interessert i modellfly enn i fotball, selv om jeg også var halvgod og halvhjertet venstreving på et lilleputtlag. Min pappa var en skogens mann, og tok oss med på seljefløyteturer, skiturer og bærturer. En av guttene i nabolaget hadde til vår store misunnelse en pappa som var svært interessert i modellfly – han hadde endog et eget hobbyrom til slike, og han var derfor helt på bølgelengde med oss gutta på Søbakken. Cato ble misunt av oss modellbyggergutta, og Catos pappa framsto som en drømmepappa som hadde skjønt hva som betød noe, en pappa med samme interesse som oss. Ettertankens lys har lært meg at mine foreldre også delte det som var viktig for dem, og at turgleden har vart lenger enn modellflygleden.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi Tom Stalsbergs bok Jakten på Messi handler om flere ting: ytre sett handler den om en reise til en fotballkamp i Barcelona, og om å sette Messi inn i en kontekst av tidligere fotballidoler. Under overflaten er den en selvbiografi om en journalist som jobber for å være en kul far, med kontakt med egne barndomsminner og ønske om å skape fellesopplevelser med sønnen. Jeg tror at mange gutter vil begynne å lese denne boka fordi de vil lese om Barcelona eller om Messi, og at de avslutter lesingen med et ønske om at også deres far skal bli en slik type som tar dem med på fotballkamp i utlandet.

Fotballjournalistenes språk
Boka Alt om Messi 2013/2014 tilhører en serie som Gyldendal oversetter fra dansk. Som sakprosa betraktet er det skrale saker, men den har en del elementer som trekker opp også. Teksten er svært episodisk, med ustø språkføring, tett mellom faktaopplysninger, og med hyppig bruk av bransjesjargong og koder som ikke forklares. I tillegg møter vi flere steder sportsjournalistenes yndlingssjanger, kenningene: Barcelona nevnes et sted som «det katalonske laget», mens hovedpersonen selv veksler mellom å være «Messi», «Leo», «Spiller nr 10» og «den lille argentineren».

Alt dette er sider ved teksten som isolert sett senker leseforståelsen og gjør den mindre tilgjengelig. Men samtidig representerer det også en initieringsfase; når barnet lærer å forstå disse kodene og å sette faktaopplysningene inn i sin sammenheng, er hen i ferd med å forstå både spillet og språket, og er i ferd med å bli en innvidd fotball-venn. Messi presenteres positivt vinklet, som en grei gutt som er glad i jobben sin, og stadig forsøker å bli bedre.

Det er også andre interessante trekk ved boka som gjør at den kan bli en bibliotekfavoritt. Leseforskeren Astrid Roe peker (i sin artikkel i boka Gutter og lesing; Fagbokforlaget, 2013) på at gutters lesestrategier kommer best til sin rett i møte med «informasjonstekster» og «ikke-sammenhengende tekster som tabeller, grafer og diagram».  Dette er langt på vei en slik bok: mye av stoffet er presentert i tabeller og bokser, og de fleste tekstene er på mindre enn 15 linjer, mange av dem er bare 3-5 linjer lange og er satt i sitatform.

Fire ferdigheter
Viggo Strømmes bok Fotballmagi er en lærebok i egentrening for unge fotballspillere. Bokas hovedbudskap er at det ikke er nok å være flink som barn, da vil du lett bli innhentet av jevnaldrede som trener mer. Det er fire hovedkapittel: om å lese spillet, om ballbeherskelse, fysisk trening og samhold i laget. De to siste kapitlene er svært korte, og virker litt pliktskyldige. De to første kapitlene er derimot interessante, og lette å bli klok av. For å mildne preget av lærebok har boka gjennomgående brukt to unge landslagsspillere, Caroline og Cajebah, som fotomodeller.

Bridget Jones møter Zlatan
I Heidi Lindes Pym Pettersons mislykka brevvenn kommer fotballfetisjisme inn som bimotiv og «deus ex machina». I tredje bok i serien er Pym er fremdeles Bridget Jones for tweens; forfatteren kombinerer kvikke oneliners med en god og presis drøfting av hvordan man kan håndtere pinlige situasjoner. Boka tar opp tre ting på en gang, og lykkes godt med det, selv om løsningen blir i overkant enkel og grei. De tre tingene er «umake venner finner sammen», mobbing av nykommeren og oppgjør med mobberne, og fotballfetisjisme som løsning.

Historien begynner med at Pyms klasse skal få besøk av en svensk klasse, og elevene skal bo hjemme hos hverandre. Pyms forberedte brevvenn kommer ikke, og hun blir koblet med Adam, som er ny i klassen og viser seg å være et innesluttet mobbeobjekt. Løsningen på historien er komisk, men søkt: Adam er fetter med fotballstjerna Zlatan Ibrahimovic, som plutselig dukker opp i Oslo, i kjellerstua og i historien, og berger Adams status. Som troverdig løsning på mobbeproblem er dette helt på nivå med heksa i Gummi-Tarzan, men Linde får i alle fall en del fin komikk ut av det. Hvorvidt dette er ei «fotballbok» er et mer åpent spørsmål, men nå er den i alle fall nevnt.

Laget
Arild Stavrums bok Maradonas magi er en forholdsvis ordinær guttebok med et tredelt prosjekt: finn skatten, vinn kampen, vinn jenta. Historien spinnes rundt et familiecruise i Middelhavet, et kapteinsbind som skal ha tilhørt Maradona, og en fotballkamp de skal forberede seg til. Jeg synes ikke at boka er spesielt interessant; det er litt for åpenbart hvilke roller de enkelte personene i historien har: helten Mikke, motstanderen Sondre fra byrivallaget, heltens venner Hansa og Shearer (!), og heltens belønning: Kari. Fortellingen viser også at «fotballbok» er en fleksibel sekkepost, som rommer både skattejakt, krimgåter, utviklingsromaner og fortellinger om ferdighetsutvikling. Sånn sett ligner den på andre sjanger-kategorier, både hestebøker og friluftsbøker.

Ronny Solvik Engebretsens bok Kristoffer Blink, Driblekongen bygger på en riktig dårlig storyline. Det er den andre i en serie, og det handler om bydelsrivalisering. Kristoffers lag er hederlige underdogs med dårlig stadion, mens laget på den andre siden av elva er bortskjemte pappagutter, og en av dem er sønn av ordføreren. En eksentrisk millionær lover å bygge kjøpesenter og stadion i en av bydelene, og vinnerlaget i en fotballturnering skal få det nye stadionet. Dette er den type historie hvor gutter tar på seg løsskjegg og dermed får adgang til lukkede pressekonferanser (!), og hvor ordførere forsøker å hindre byutvikling i den bydelen han ikke bor selv. Litt på nivå med Donald Duck, altså. Men når det kommer til fotballspill og kampreferat blir fortellingen mer levende og interessant. Her finner vi små innskudd av lærebok, av heltedyrking og en solid dose fotballsjargong. Og vi finner også et sjarmerende driv etter å lykkes som spillere og som lag.

Nederlaget
Det finnes etter hvert mange lettlestserier med handlingen lagt til fotballmiljø. Mest kjent er Jørn Jensens serie om Kasper. De bøkene skal egentlig ikke nevnes i denne samleanmeldelsen, ettersom det er tre år siden den foreløpig siste Kasperboka kom: Kasper trener på selfinten. Likevel føles det naturlig å nevne Kasper når jeg skriver om fotballbøker, fordi Svein Slettan nylig har skrevet en fin analyse av Kasper- serien i antologien Gutter og lesing (Fagbokforlaget/LNU, 2013). Slettan peker på fire suksessfaktorer i bøkene: guttefellesskapet, kunnskapsgleden, heltefortellinga og interessen for lystbetont lek og kappestrid.

Kasper-bøkene handler mest om mestring av spillet. Det karakteristiske for de norske lettlestseriene om fotball er at de i like stor grad handler om mestring av nederlaget. Både Lars Mæhle (Knoterud FK), Bjørn Sortland (Bølla og B-laget) og Bjørn Ingvaldsen (fotballaget Froskene) skriver om fotballag som kjemper tappert fra en underdog-posisjon. I disse bøkene er sjelden seiersfølelsen knyttet til å vinne en kamp, men ofte knyttet til at laget vinner en seier over seg selv.

Om å finne seg selv og hverandre
I Mæhles niende bok om Knoterud FK, Solskjærs rose, handler det om å tape med verdighet, og om å yte i motgang. «Vi tapte 2. omgang bare 5–4» er et treffende sitat. I disse bøkene handler det ofte om selvbilde, samhold og vennskap. Solskjærs rose handler litt om cup, litt om å bli starstruck i møte med selveste Solskjær, litt om å spille og tape, men mest om samholdet i laget.

I år har Aschehoug oversatt den første av Lars Bøgeholt Pedersens fire bøker om FC Fodboldvenner. På norsk heter det FK Fotballvenner 1. Ronaldo og Kalle. Jeg har ikke lest hele serien på dansk, men ut fra den første boka ligner dette mer på Kasper enn på Knoterud. De to naboguttene Kalle og Ronaldo finner både seg selv og hverandre i gleden over spillet, og fotball blir en arena for utfoldelse og selvrealisering. Forfatteren har vi tidligere sett på norsk med sjangergrøss for barn.

Forberedelse til hva?
En interessant måte å lese barnelitteratur, er å se på den som en fiksjonalisert verdisamtale mellom barn og voksne: Hva er den bakenforliggende lærdommen som de voksne avsenderne av denne boka skal formidle?

Hos Lars Mæhle ser budskapet ut til å være nokså entydig: dere har ikke kontroll over om de dere møter er bedre enn dere, derfor er det greit å ha en sunn, bearbeidet holdning til nederlag. Likevel kan du alltid gjøre ditt beste. Og det er alltid viktigere å ta vare på hverandre enn å vinne. Man kan kanskje anta at Mæhle skriver sine bøker for et barn som har mer lyst til å spille enn evne til å mestre spillet.

Som en kontrast til dette opplever hovedpersonen i Kasper-bøkene og FK Fotballvennene idretten som en arena for lek, selvutfoldelse og mestring. Du kan bli god hvis du vil.

Barnebokkritikk.no; 11. november 2013

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

In Fagbøker, Kommentarer og overblikk, Sakprosa 2012 on 10.11.13 at 17:53

Denne artikkelen ble trykt i Barnebokforum nr 3, 2013; et tidsskrift utgitt av IBBY Norge. Det er en lett bearbeidet versjon av artikkelen som tidligere i år sto på barnebokkritikk.no, og som også ligger her på bloggen. Denne nye versjonen skiller seg først og fremst ved at jeg i åpningen prøver å begrunne at forfatterrolle er relevant.

I 2012 fikk jeg et sakprosastipend fra Norsk kritikerlag/Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Jeg skulle anmelde sakprosa for barn, og lete etter trender. Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterroller (eller «forfatterposisjoner») i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012, og jeg mener at disse er representative for norske barnefagbøker generelt. De fem er: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren og -journalisten, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Hvorfor skrive om forfatterrolle?

Spørsmålet om forfatterrolle er viktig, fra flere ulike synsvinkler. Leseren er nødt til å forholde seg til sjangervalget mens hen leser, og foreta en ubevisst avkoding for å forstå hva slags tekst hen bruker. Formidlerne er nødt til å forholde seg til forfatterrollen når vi anbefaler bøker. En fortelling er ikke det rette for eleven som er ute etter et sammendrag av realopplysninger, en forskertekst som problematiserer kjente fakta er kanskje ikke det rette for en svak leser, mens en alt for entydig faktatekst blir banaliserende for elever over et visst nivå.

Det hender også at sakprosabøkene preges av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Dette er valg som forfatteren må gjøre i begynnelsen av prosjektet, og det er valg som må drøftes mellom forfatter og forlagsredaktør.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er av praktiske hensyn avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld: dette er ikke ment som fullverdige anmeldelser av bøkene som nevnes; her er det forfatterposisjonen jeg skriver om.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands «Nansen over Grønland» er en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men alt i alt er forfatter en lærer: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperiment, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl finnes også i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; ting som er typisk for lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over flere skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en saklig presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en tekst med personlige vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok «Søppel» er også en lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er kanskje et logisk mønster er at fagbøker for de yngste leserne må være mest entydige? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-22. juli-bok «Det som står på spill», som jeg har anmeldt som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og det norske «uenighetsfellesskapet», med en innarbeidet kultur for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også en slags drøfting, men ikke av kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

Journalisten og magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatteren vil gi leseren et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, og hvor ulike stemmer kommer fram. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes fun facts og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen ligner på et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» har tre tekstsjangre som er adskilt grafisk. Først en utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og overvekt av saklighetens normalprosa.  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.

Gonzojournalisten

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa.  Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon fra 2006, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc fra 2008. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt. Forfatterens kan være mer opptatt av å fascinere leseren enn av å belære. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket er antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender og skjønnlitteratur. Teksten har imidlertid flere problemer slik at boka gir mer empatisk effekt enn saklig forståelse. Et problem er at taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Også Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» blander fakta og fiksjon uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst.

Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med vage kildehenvisninger som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok «Muhammed» er en dårlig bok fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Leseren sitter igjen med en nesten generalisert biografisk urfortelling om «den ene nytenkende i kamp mot tradisjonen» uten at det er fylt med realinnhold om hvilket budskap Muhammed kom med.

Verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.  Slikt må lærere huske når de gir oppgaver, og slikt må bibliotekarer huske når de veileder om litteratur.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Kan hende er det også nødvendig å velge på nytt i løpet av skriveprosessen? På samme måte som et romanprosjekt endrer karakter ved å veksle fra førsteperson til tredjeperson, slik vil også en fagbok forandre seg hvis forfatter endrer rolle fra forteller til lærer.

Den empatiske Gud

In Fagbøker, Ungdomsromaner on 30.10.13 at 20:11

Jan Christian Kielland
Åpne dører
Verbum forlag

Fra 12 år

Livstolking og bibeltekster for å gjøre Gud relevant

Gatepresten i Oslo domkirke har skrevet en andaktsbok for ungdom. Både det grafiske uttrykket og tonen i budskapet er moderne og imøtekommende åpent. Formen er imidlertid tradisjonell for andaktsboksjangeren: hvert kapittel åpner med korte novelletekster hvor vi følger to ungdommer; deretter en refleksjon om menneskenes liv og muligheter. Kapitlene, som bare er på 2-3 sider, avrundes med en kort bibeltekst som skal synliggjøre forbindelsen mellom Guds tanker og våre liv.

Novellepersonene har ulike familier og ulik økonomi. Rune bor med mor, og savner faren som stakk av. Susanne vemmes av morens fjerne travelhet og hyppige kleskjøp. Ubehaget ved den materialistiske kulturen er et overraskende tydelig bimotiv i boken. Jeg tror at boken vil ha mest appell til lesere som deler Kiellands syn på kjøpekulturen.

Fortellingene følger de to gjennom dager med prestasjonsjag, fremmedfølelse og savn. Begge leter etter et rotfeste og et livsgrunnlag. Kiellands budskap er at livet ikke nødvendigvis er lett, men at Gud kjenner menneskenes liv, og at den kristne troen kan gi oss svar. Våre moderne livserfaringer finnes i Bibelen; Gud kan forstå oss og bekrefte oss. I bokas siste kapittel kombineres Susannes møte med en gatesanger som synge «True Colors» med den kjente evangeliefortellingen om disiplene som fikk møte den oppstandne Jesus på veien til Emmaus. Slik sier forfatteren noe om å bli seg selv i møtet med troen.

Det er den empatiske, lyttende Gud som er mest synlig i boka. Etter hvert introduseres Frelseren, mens Gud som Skaperen og Herskeren er lite til stede. Det er lite teoretisk troslære, men et tydelig budskap om kristentroen som et personlig forhold til en vennlig Gud. Noen steder seg jeg at boka kunne vært strammere redigert, men Kielland får tydelig fram budskapet sitt: Gud er relevant for våre liv.

Aftenposten, 20.10.2013

«Guttene» mellom stereotypi og individ

In Fagbøker on 30.10.13 at 20:01

Gutter leser visst dårligere enn jenter. Gutter er visst spesielt dårlige til å lese noen typer tekster. Likevel velger skolen å framheve disse teksttypene som ekstra viktige å beherske. Og fremdeles ser det ut som om lesepedagogikken arbeider med kjønn som den viktigste forskjellsmarkøren for leseferdighet.

En anmeldelse av artikkelsamlingen «Gutter og lesing», redigert av Kåre Kverndokken fra Høgskolen i Vestfold.

Tall fra de regelmessige PISA- og PIRLS-undersøkelsene har lydt som et vedvarende skremmeskudd de siste tjue årene. Norske gutter leser dårligere enn jenter, og forskjellene ser ut til å øke.

Ulike leseferdigheter
Astrid Roes åpningsartikkel gir en ryddig og god oppsummering av ulike resultater i ulike undersøkelser, fra IEA 1991 til PISA 2009. Hennes sammendrag viser ikke bare at guttene leser dårligere, men også at ulikheten varierer med ulike typer tekster.
Roe peker på at jenter er relativt sett best på oppgaver som handler om å «reflektere», mens gutter gjør det relativt sett bedre på oppgaver hvor man skal «finne» og «tolke» informasjon. De gjør de i «ikkesammenhengende tekstformater som kart, grafer, tabeller, punktlister».
Det viser seg også at gutter gjør det bedre på lesning av fiksjonstekster dersom hovedpersonen i teksten er en gutt/mann. Det kan tyde på at motivasjonsbehovet er høyere for gutter enn for jenter.
En av mine kjepphester i dette feltet er at gutter er ulike. Derfor er jeg glad når Roe nyanserer: «I nyere forskning dempes kjønnsstereotypiene, og det legges mer vekt på de sosiale og kulturelle faktorene som enten forsterker eller hemmer forskjellene.».
Roes artikkel er en slik oppdatert basisartikkel som vi trenger, enten vi er lærere eller jobber med leseoppdragelse på andre arenaer. De øvrige artiklene i antologien varierer mellom forskning, refleksjoner og veiledende tekster. Her finnes erfaringer fra ulike klasserom, intervju med fire mannlige forfattere, og heldigvis også drøfting av om det bare finnes ett mannsideal og én type gutter.

Gutter møter veggen
Bokas neste artikkel er både talende og interessant. Gunilla Molloy fra Stockholm fulgte en klasse i tre år for å studere deres lesing og leserespons. Hun trekker fram en av elevene. Pelle avviser lesing av skjønnlitteratur, samtidig som han gjennom leseloggene viser at han er språklig kompetent, særlig når han får fortelle om mekking og mopeder.
Molloy tar utgangspunkt i at elevenes utforskning av ulike identiteter og roller varierer, men at denne variasjonen «… ligger på et ytligt plan. Könsidentiteten ligger däremot, med få undantag, stabil.». Hun ser ut til å mene mannsrollen er i konflikt med skolens ideal om å legge vekt på lesing av skjønnlitteratur. Skjønnlitteratur har jo den kvaliteten at den utvikler leserens «narrative fantasi», eller empati.
Jeg synes Molloy har mange interessante observasjoner, og en sympatisk lesning av Pelle. Jeg er imidlertid ikke enig med henne i at det bare finnes én mannsrolle, og at alle gutter er på vei dit. Derfor synes jeg også at hun maler seg selv inn i et hjørne når hun både konkluderer med at lesing av skjønnlitteratur er uinteressant for gutter, og samtidig den viktigste formen for lesing, både for skolen og for demokratibygging. Hennes konklusjon blir, ikke uventet, at det er samfunnet rundt skolen som må forandres. Da blir det lite handlingsrom igjen hvor man kan komme guttene i møte.

Flere typer gutter?
Lest som én helhetlig tekst er denne boka ambivalent i forhold til hvordan gutter leser. Flere steder, som i Molloys artikkel, finnes det bare én type gutter. De liker ikke skjønnlitteratur, men de kan fristes til å lese bøker med actionpreg, og bøker om maskuline emner som krig, teknikk og idrett.

Kverndokkens egen artikkel om bokas «gripefaktor» er et annet eksempel på det samme. Han tar opp kjente og viktige spørsmål om hvordan omslagsdesign og baksidetekst kan trigge eller dempe leselyst, men tar det for gitt at det som appellerer til gutter appellerer til alle gutter.

I andre artikler nyanseres dette bildet noe. Det er lett å bli grepet av Kverndokkens fine intervjuer med tre gutter i sjette og sjuende klasse, hvor selv den svakeste leseren har betydelig mediekompetanse, og endog har sin egen blogg. Her viser Kverndokken en viktig vilje til å komme bakenfor mytene om gutters ikkelesing.
Svein Slettan nærleser Kaspar-serien på en interessant måte, og ser på hvordan bøkenes suksess kan forklares med kombinasjonen av faktalæring og en fortelling om utvikling av et guttekollektiv.
Mens Molloy ser på guttesosialisering som noe forholdsvis entydig er den dansk-norske forskeren Susanne V. Knudsen mer nyansert i sin artikkel. Knudsen mener at «drænge og mænd er mere flertydige, mangfoldige og varierede», og at vi bør følge nøye med på hvilke mannsidealer som presenteres i norske lærebøker.

Mindre fantasy
Boka gir forholdsvis mange konkrete lesetips, og spekteret av råd virker bredere enn for noen år siden. Idrett og dokumentarlitteratur trekkes ofte fram. Slik jeg leser boka, er ikke lenger fantasy betraktet som den universelle guttelitteraturen, som man antar at skal appellere til alle.

Dette er nok antagelig påvirket av at det en stund siden Ringenes Herre-filmene (2001-03), og at det nå er jentehelter som dominerer fantasy på kino, med Twlight og Dødslekene.

Guttelese-industrien
Det finnes mange stemmer i lesediskusjonen. Foreningen !Les har sine prosjekter og sin positivt vinklede agenda. Ole I. Storøs kronikktittel «Jeg er gutt, altså leser jeg» er talende for deres ønske om å gjøre noe positivt, og unngå selvoppfyllende profetier.
Aftenpostens oppslag i slutten av mai framstår i ettertid som et prakteksempel på «noe må gjøres! Raskt!»-journalistikk. Saken var ikke bare basert på trykkfeil i boka – men trykkfeilen gjaldt et svært marginalt tema, sett i forhold til leseoppdragelse i skolen: biblioteklån av skjønnlitteratur blant aldersgruppa 24-30 år. Doh!

Jeg har selv vært en del av dette, med prosjektet «Smarte gutter leser» i 2000-02. Prosjektet hadde en pågående, optimistisk-agerende tittel – preget av drømmen om raske løsninger, mens prosjektrapporten fikk den mer tilbakelente tittelen «La gutta lese i fred».
Jeg sa da at «gutters lesing er et spørsmål om respekt. De aller fleste gutter kan for så vidt godt lese ei bok, så lenge de liker boka, og ingen bryr seg. Aktivt lesende gutter er en delvis usynlig subkultur, og mange av disse guttene vil helst at det skal fortsette å være slik.». Jeg frarådet kjønnsspesifikke lesekampanjer, og foreslo et integrert, usynlig gutteperspektiv i bokpushing.

Nå, ti år etter, er jeg mer opptatt av å nyansere kjønnsperspektivet. «Gutter» har ikke identisk leseatferd, og det viktigste skillet mellom lystlesere og leseulyst går antagelig ikke langs kjønnsgrensen. Skoleforskeren Selma Therese Lyng har studert ungdomsskoleelevers adferd i klasserommet, og funnet 8 ulike elevstiler som kan erstatte kjønnsrollenes todeling: machogutten, gutteromsgutten, gromgutten, villkatten, gulljenta, jålejenta, spurvejenta og nerden. Jeg skrev en artikkel om det i «Bibliotekaren», nr 4, 2008; og jeg tror at vi som formidler ungdomsbøker kan ha nytte av å kjenne til disse begrepene, og se på mulige koblinger mellom elevstil, identitet, leselyst og sjangerlyst.

Og jeg er stadig mer bekymret for at den «guttelese-industrien» som har vokst fram de siste 10-15 årene kan utvikle seg til en selvoppfyllende profeti. Jeg kan da vel ikke være den eneste som er redd for denne kollektive stigmatiseringen av guttene?
Så, alt i alt har Kverndokken laget en bok som sier begge deler samtidig: både at gutter er forskjellige, og at det finnes noen grep som fanger opp alle gutter. Det kan være forvirrende.

Trykt i Bok og bibliotek, nr 4, 2013

Terror og tankesykdommer

In Fagbøker on 24.06.13 at 21:14

Vidar Kvalshaug
Det var en gang en sommer
Gyldendal

Fra 8 år

Forsøker å finne en stemme for det umulige

Det har tatt lengre tid enn ventet å skrive den første «22. juli-boken» for barn, men resultatet viser også hvor vanskelig det er. Vidar Kvalshaug har gjort et hederlig forsøk i sin første barnebok – om vi ser bort fra de ukrediterte bidragene til Tora Marie Norbergs tre pekebøker om Kongen. Han har ellers skrevet sju bøker for voksne.

På 56 sider gir boken korte svar på dette: Hva skjedde? Hvordan ble han slik? Hva nå? Tydeligst er boken på dette siste: Breivik er trygt forvart, og du vil ikke risikere å møte ham på en chattekanal.

Det vil være ulike meninger om hvor konkret man skal skildre mordraidet på Utøya. Her har Kvalshaug valgt et godt grep: han følger synsvinkelen til Bjørn Ihler, 20-åringen som tok var på to små gutter.

Boken rammes inn av to korte tekster om bearbeidingen i egen familie. Teksten er best der den er nær og lavmælt. Det er lett å finne stemmen til den bekymrede og engasjerte faren, og vi merker prosessen for å finne mening i en brutal verden. Det er ikke like lett å se for seg det barnet som skal lese boken: Litt for ofte møter vi abstrakte idiomer som at mange pårørende «sliter tungt»; det er underlige ordvalg i en barnebok.

Det er vanskelig å drøfte hva en normal barndom er, for lesere som selv er barn. Kapitlet om Breiviks barndom som mulig forklaring på ondskapen etterlater spørsmål. Blir man terrorist hvis man ikke har venner? Blir man terrorist av å være uvenner med mor? Kan jeg bli sånn? Kan andre i klassen min bli sånn? Paradoksalt nok har dette kapitlet minst leserhenvendelse, og samtidig størst behov for den veiledende, trøstende forfatteren.

Vidar Kvalshaug har forsøkt å finne en stemme for å snakke med barn om ondskapen som kom nær oss. Det er et viktig forsøk, og mange kan ha utbytte av boken, men jeg tror ikke at dette blir den endelige barneboken om terrordagen.

Aftenposten, 2.6.2013

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 24.06.13 at 21:07

Norsk sakprosa for barn er både engasjert og variert. Men mange sakprosabøker er også preget av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterposisjoner i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012.

Fagbøkene fra 2012

I denne oppsummeringsartikkelen handler det om forfatterposisjonen. Jeg har etter hvert kommet til at norsk sakprosa for barn skrives ut fra fire-fem ulike forfatterposisjoner: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld vil jeg gjerne understreke at jeg i denne omgang ikke foregir å skrive fulle anmeldelser av de bøkene jeg nevner; i denne sammenhengen er det forfatterposisjonen i bøkene jeg leser etter.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka «Det litterære skattkammer» (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands bok «Nansen over Grønland» er et prakteksempel på en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok «Hvor kommer jeg fra?» er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller; først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls «Fysikkmagi» er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men i bunnen er forfatterposisjonen lærerens: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok «Forskerfabrikken» er langt på vei skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperimenter, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl er også høyst til stede i Morten Munkviks «Sånn funker kroppen». Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; alt dette er en del av lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos «Norske konger og dronninger» spenner over mange sjangre og skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en utgreiende presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en personlig preget tekst med vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok «Søppel» er også en utgreiende lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes riktignok også noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er forskjell på de fagbøkene jeg behandler her; og det er kanskje et logisk mønster er at bøker for de yngste leserne må være mest entydige? Eller trenger det ikke å være slik? Sigbjørn Skådens bok «Samer» er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-bomben-bok «Det som står på spill», som jeg i min anmeldelse av boken beskrev som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og fremhever verdien av det norske «uenighetsfellesskapet», hvor det finnes prosedyrer for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar. Disse drøftingene og svarene er ikke basert på forskningsmetodiske spørsmål, men allmennetiske.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs «Norske spioner». Her er det også et rom for drøfting, men dette gjelder ikke drøfting av valgene i fremstillingen eller i kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

 

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok «Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida» er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene. Boka har også noen trekk av gonzojournalistikk: den bruker en anakronisme som samlekort for å presentere historiens aktører, og i de små fiksjonstekstene tenker og resonnerer personene som om de skulle være nåtidige.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

 

Magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatterens intensjon er at leseren skal få et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, eller hvor mange ulike stemmer og erfaringer kommer til syne. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var «Kampsportboka» som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes kuriosa, fun facts om «filmer med …» og «kjente personer som driver med …», sideblikk og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen framstår som nokså sjangerlik et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok «Fotballhistorier» har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok «Dyrepasserne; Tiger» er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok «Nysgjerrig på roboter» er på samme måte som Dagny Holms «Søppel» en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok «Når du går på ei bru» inneholder tre tekstsjangre, som er adskilt med tydelige grafiske markeringer. Først finnes en alminnelig utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil som gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Strømstads «Julenissen» og Hyldmos «Folket som kunne fly», hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører.

Gonzojournalisten

Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa. Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Gonzojournalistikk defineres vanligvis som en subjektiv, gjerne litt respektløs skrivestil hvor forfatteren selv er synlig i teksten. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.  Jeg mener at det ikke finnes mange slike fagbøker for barn på norsk, men det finnes noen, og det er ganske interessant at de finnes.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke automatisk gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Hylland Eriksen gjør i årets bok, Ingunn Aamodt gjør i sin bok om Tutankhamon, eller Ewo gjør i sin bok om Jeanne D’Arc. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa av de innkjøpte bøkene: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt, og på opplevelsen av dialogen mellom avsender og mottager. Forfatterens intensjon kan være å fascinere leseren. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok «Folket som kunne fly» om taterne eller romanifolket, er nok antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender, skjønnlitteratur og faglitteratur, og med noen grafiske markører for ulike teksttyper. Teksten har imidlertid flere problemer som gjør at jeg mener at boka faller mer innenfor bestefarbokas intensjon: empatisk effekt på leseren heller enn saklig forståelse. Et problem med boka er at alt som beskrives av taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Pia Strømstads faktaløve om «Julenissen» er et annet eksempel på at fakta og fiksjon blandes ukritisk og uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst, fulgt av et nytt sjangerskifte til en leseraktiviserende tekst; hvor leseren oppfordres til å ta en «snill eller slem-test» på internett.

Anne og Harald Herresthals bok «Jorden rundt med Ole Bull» forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med generaliseringer som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, «Verdens første ballongferd» er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Jeg mener at denne boka er god, men problematisk. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands «Venner med venger» er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok «Muhammed» er i mine øyne en dårlig bok om sitt emne, fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Lindhs intensjon har kanskje vært å gi et bilde av samfunn, tid og tenkemåte – i en lærertype-tekst, men leseren sitter igjen med en nesten generalisert fortelling om en hovedperson som møter motgang, altså mer av en bestefartype-tekst uten det viktige realinnholdet .

Oppsummering: verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også verdt å minne om at det er snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i «Søppel» og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i «Hvor kommer jeg fra?».

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Barnebokkritikk, 3.5.2013

%d bloggere liker dette: