barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Bildebøker’ Category

Bedre tenkt enn gjort om fantasireise i en pappeske

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:05

Kristin Bortolotti
Den magiske pappesken
Cappelen Damm

Fra 3 år

Vakkert og velment om undring i debutant-bildebok

Denne boken kan leses på to måter. Hvis du leser den uten forkunnskaper om forfatteren og bokens tilblivelseshistorie, oppleves den flat og uten handling. Hvis du leser den i lys av forfatterens erfaringer som mor, forstår du at det er et personlig prosjekt.

Fantasireise til virkeligheten

Du kjenner kanskje forfatteren bedre under hennes tidligere navn? Som Kristin Frogner spilte hun for 15-20 år siden «Charlotte» i de første sesongene av Hotell Cæsar. Siden har hun gitt ut to plater, og tatt kunst- og teaterutdanning, og debuterer nå altså med en bok.

I lanseringsintervju har hun sagt at boken har utspring i det virvaret av følelser som oppstod da sønnen fikk en autismediagnose. «Beskjeden om at han ikke kom til å utvikle fantasi, er den tyngste beskjeden jeg har fått i mitt liv.»

Siden forandret bokprosjektet seg. Mer enn en kjærlighetserklæring til fantasien har hun nå et ønske om å skape begeistring for den virkelige verden rundt oss. På hvert oppslag presenteres naturfaglige tema som «skal åpne for gode samtaler».

Vakkert

Førsteinntrykket er vakre blyanttegninger i et nostalgisk design. To søsken klatrer om bord i en tom pappeske og legger ut på en fantasireise i verdensrommet og fortiden.

Tegningene er detaljerte og følsomme, og har preg av å være tegnet etter fotografier av barna.

Tablåer uten subjekt

Teksten er uten handling. De elleve dobbeltsidene er tablåer hvor vi ser barna mot en bakgrunn, uten at noen opptrer som subjekt.

Et karakteristisk eksempel er denne teksten: «Esken treffer bakken / i forhistorisk tid. / Her kjempet dinosaurer / en brutal og blodig strid. / Kometregn haglet, / lavastrømmer rant. / Men ingen vet helt sikkert / hvordan beistene forsvant.» Tegningen viser barna som står fredelig sammen med en diplodocus og en baby triceratop. Ingen ting skjer.

Mangler drahjelp

Bildene er åpne nok til at barn og voksen kan skape fortellinger om det de ser. Men det må være en allsidig voksen som kan spinne videre på tekstens små antydninger om solsystemet, om ur-kontinentet Pangea, ulike dinosaurarter, og om framtidsdystopier.

Stillestående bilder og distansert tekst gir ikke nok drahjelp. Dermed må leseren selv ta ansvar for å skape den begeistrede undringen som forfatteren håper på.

Likevel liker jeg tegningene og det visuelle uttrykket i boken. Jeg håper at Bortolotti tar det med seg inn i nye prosjekter.

Aftenposten, 3. juni 2018

Ender som jantelov og skadefryd

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:00

Lisa Aisato
Snokeboka
Gyldendal

Fra 4 år

En god idé glapp underveis for dyktig bildebokskaper

Det er lett å ha sympati med idéen i Lisa Aisatos nye bildebok; hun ønsker å slippe oss inn bak fasaden, og vise at selv pompøse og brautende voksne kan ha hemmeligheter og svake punkter som gjør dem sårbare, barnlige og elskbare.

Empati eller skadefryd

På sitt beste treffer boken der den skal, og vi smiler varmt av den ømme menneskekjærligheten som bærer prosjektet.

Ulykken er at Aisatos prosjekt ligger farlig nær Jantelovens budskap: du skal ikke tro du er bedre enn oss. Når forfengelighet og livsløgner skal avsløres, blir ikke resultatet alltid empati, men like ofte skadefryd.

Skadefryd

Rammefortellingen er seksten mennesker i en heis. Fortellerstemmen i boken er en snokete flue som tar oss med gjennom nøkkelhull og inn i alle leilighetene der de seksten bor. Grepet har en absolutt sjarme, men kan like gjerne gjøre leserne ubekvemme og redde for at «noen» ser dem i pinlige situasjoner.

En opptelling av hva som avsløres om de seksten personene vi møter i heisen, viser at skadefryden er i flertall. Enkelt sagt blir fire av dem mer elskelige når hemmelighetene avsløres, mens fire blir dypere og mer interessante.

Åtte av dem, altså halvparten, blir utsatt for vår skadefryd: en mislykket kunstner, en evig student og en vektløfter som har mistet kreftene sine.

Blant de få som blir mer elskelige, finner vi den bistre herren i dobbeltspent dress som trenger kosebamsen sin for å få sove, og den demente Lilly som er en balansekunstner om natten.

Barnehøyde

Bildene er holdt i en halvt realistisk stil med karikaturens overdrivelser. Fargeskalaen er enhetlig, men varierer bunnfargen fra side til side. Perspektivet er stort sett fra barnehøyde; det er et viktig grep som er med på å understreke grundigheten og sansen for detaljene i boken.

Bildeutsnittene er halvfigur eller helfigur. Det meste foregår inne i leilighetene, og derfor utspiller også bildene seg innenfor et avgrenset rom med bakvegg. De få unntakene fra dette mønsteret er med på å gi bildene rikdom, variasjon og – helt konkret – dybde. Balansekunsteren Lilly danser på ledninger i et nattlig bypanorama, mens Siv, som er forelsket i legen sin, blir sett fra et rosenrødt fugleperspektiv.

Svært talentfull

Lisa Aisato (37) er en spennende og talentfull kunstner. Noen av hennes bøker er blant de beste norske barnebøkene fra de siste årene, og uttrykket spenner fra emo/goth-inspirert medfølelse og sans for stillheten og det eksentriske i Fugl og En fisk til Luna, til frodig, nesten barokk overdådighet i Snart sover du, som hun laget sammen med søsteren Haddy N’jie.

Jeg er sikker på at vi kan se fram til flere gode bøker fra Aisato. Men denne boken, med all dens utilsiktede skadefryd, vil jeg foreslå at vi legger til side og glemmer raskt.

Aftenposten, 8. april 2018

Gull for gullungene

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:51

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad
Hvem har tatt pølsene?
Ena forlag

Fra 3 år

Mysterier i lav høyde. Rart at ingen har kommet på det før.

Kråkeslottet barnehage er på tur i skogen. De skal leke og grille pølser. Men pølsene blir borte! Vi har altså en ny sak for de 4-5 år gamle detektivene Leon og Live. Alle personer som er til stede blir mistenkt, og må oppgi et alibi. Når barna finner noen fotspor på åstedet, blir også de undersøkt og fulgt.

Kinderegg-suksess

Lars Mæhles serie om «Mysteriene i Kråkeslottet barnehage» har blitt en liten suksess, og dekker avgjort en nisje i barnebokmarkedet.

Dette er den femte boka i serien; de to første lå pent plassert på bestselgerlistene våren 2017, og er solgt til Danmark og Finland. I de tidligere bøkene har vi lett etter briller som ble borte, boller som ble borte og bortkomne sokker. Min favoritt er likevel Hvem gikk med utesko inne? Det er en boktittel som svært tydelig viser at dette handler om barns verden og barns perspektiv.

Vi kan snakke om et effektivt og velsmakende kinderegg med tre ting på en gang: bildebøker med handling fra barnehagehverdag, utvikling av barns kognitive evner og analytiske forståelse av hendelser, og imitasjonslek hvor små barn selv kan være detektiver.

Disse tre innfallsvinklene har hvert sitt bokkjøpende publikum, og sammen dekker de mange lesemåter både hos ungene og de voksne bokkjøperne og høytleserne. Leserne leker og lærer seg gjennom barnehagehverdagen.

Ingen er slemme

Vi møter en liten barnehageavdeling med to voksne, de to detektivene Leon og Line, og 2-3 andre barn. Hvem de andre barna er, kan variere litt fra bok til bok. Det er ikke helt samsvar mellom dagens store barnehageavdelinger og den lille gruppa i bøkene, men det er lett å forstå at et kriminalmysterium trenger et mindre gruppe mistenkte.

Den kognitive lærdommen i bøkene er at alle må mistenkes. Alle kan være ansvarlige for at noe har skjedd. Forklaringen er som regel en enkel bagatell. Ingen er ondsinnede. Noen av de voksne har vært uheldige eller glemske. Eller det kan være som her: et dyr er skyldig. En løpsk puddel har stjålet pølsene.

En gjennomgående effekt i bøkene er bruken av hengende setninger, hvor spørsmålet begynner nederst på høyresiden, og det utløsende poenget i setningen kommer etter at man har bladd om. For en voksen leser kan dette virke litt oppskrudd, men vi vet av erfaring at dette er god dramatikk for de yngste.

Effektiv tegnestil

Odd Henning Skyllingstads tegninger er tydelige og effektive. Det er tegneseriestil med markert konturlinje, rene fargeflater, karikerte trekk og overdreven mimikk. Synsvinkelen er rolig og i barnehøyde, og omgivelsene er som regel forenklet bort. Personene opptrer mot hvit bakgrunn, supplert med noen detaljer som steiner, trær og bålplassen.

Dette er gull for gullungene! Det er en god idé, godt gjennomført. Det er realistiske miljø, realistiske problem, sjarmerende typer og et godt språklig og visuelt uttrykk. Dette kan trygt anbefales.

Aftenposten, 18. februar 2018

Hjemlengsel og myk skogbunn

In Bildebøker, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:38

Thore Hansen
Treet som hvisket
Gyldendal

Fra 5 år

Gripende vemod når barneblikk og gammelmannsdrømmer møtes.

I år, når Thore Hansen fyller 75, kommer han med en bok som feirer og oppsummerer noen hovedtema i det fine forfatterskapet: den gamle mannens tilbakeblikk på gleder og forsømmelser i unge år, en intens glede over ekte natur – kombinert med skepsis til asfalt, betong og rette linjer, og ikke minst drømmen om den magiske, frigjørende opplevelsen.

Urtidsdyr

Leonard Holm er en typisk person i en Hansen-bok: en gammel mann som bryter opp. Han forlater hjemmet, går inn i skogen og finner igjen barndommens klatretre. Treet tar ham med på en reise gjennom tiden; til urtidsdyrene og menneskehetens utvikling. På reisen ser han at jordens helse svinger fra likevekt til krise; da menneskene ble tallrike, ødela de naturen rundt seg. Leonard møter igjen barndomskjæresten Vera – i drømme, må vi anta – og finner fred og den siste hvile i trekronen.

Moral

Thore Hansens bøker er et meget moralsk univers. Både i fortellingenes store strukturer og i de mange små replikkene merkes forfatterens budskap. Alle hendelser vurderes etter etiske kriterier, og mange etiske spørsmål behandles: respekten for eldre, dyr og fremmede, for husfred, sosial og økologisk balanse, og respekten for ens egen historie, integritet og hjemlengsel.

I årets bok handler det mest om redselen for at menneskenes grådighet skal ødelegge jorden; både det sosiale og det økologiske samfunnet. Det er et tema han har vært innom mange ganger tidligere, tydeligst i Skogland-serien, hvor de tre hoved-«personene» kjemper for å bevare en verden i fred og balanse.

Hansen er ikke alene om det økologiske alvoret i barnebokhøsten. Siri Pettersens Bobla er en av flere andre som også preget av alvoret og ansvaret som barn og voksne må bære.

Den gamle mannen

Flere av Hansens hovedpersoner har vært gamle menn som angrer på valg de gjorde, og som får en ny sjanse i gave fra forfatteren. Conrad i Høstfabel (1996) er en slektning av Leonard.

Andre gamle menn er eksentriske gubber som har foredlet bohemen i seg. Og mange av dem er undervurderte. Allerede i debuten med novellesamlinga Grimaser i 1975 introduseres alderdommen som skjebne, der en av Hansens gjennomgangsfigurer: klovnen Bobodilla, er på vei til å pensjoneres.

Vertshuset

I tillegg til den gamle mannen, øko-krigerne og sivilisasjonsskepsisen er det flere andre tema som også gjentas i utallige varianter hos Hansen. Tidsreisen er et av dem; en annen kjær kjepphest er det tolerante nabolaget og det gode vertshuset. Vertshuseieren Smyrl i Skogland-serien er den fremste representanten for det gode samfunnet, slik Hansen ser det.

Keltisk popkunst

Hansens tegninger er både kjære og gjenkjennelige, og det går ikke an å skrive om ham uten å nevne vår gamle favoritt, sjøormen Ruffen, som Tor Åge Bringsværd og Hansen har laget 7 bøker om fra 1972 til 2017.

Lenge kunne Hansens tegnestil beskrives som en legering mellom art nouveau og keltisk ornamentikk, men i de siste bøkene har det også kommet tydelige spor av popkunst og andre trekk fra 1960- og 1970-tallets estetikk. I denne boken ser vi det tydeligst på treets store, røde lepper.

Barnet i oss

Blir det barnelitteratur av gamle menns hjemlengsel og vemod? Noen barn vil se tidsspranget som en bekreftelse på at deres nåtid og lek er viktig og verdt og ta vare på. Andre kan føle det som en halv-autentisk nostalgi som handler om en annen barndom enn deres.

Thore Hansen skriver kanskje barnebøker, eller kanskje er det allaldersbøker, eller barnlige bøker for voksne med et mjukt sinn og en lengsel etter et autentisk liv. Det moralske perspektivet og den naive gleden over de viktige tingene er kanskje med på å gjøre Hansen til en forfatter som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 10. desember 2017

Vellaget, gåtebasert detektiv-underholdning for de minste

In Barneromaner, Bildebøker on 12.06.18 at 19:23

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes (ill.)
Detektivbyrå nr 2. Operasjon mumie
Gyldendal

Fra 6 år

Flink, rutinert og sjangertro

Operasjon mumie er den femtende boken i serien om detektivbyrå nr 2. Bøkene ligger regelmessig på bestselgerlistene og må nok kalles Norges mest populære barnebokserie akkurat nå.

Småbyen

Serien foregår i den lille kystbyen Elvestad (krim-kjennere vet at navnet ikke er tilfeldig) med 939 innbyggere, en typisk karikert småby. Vi har sett lignende småbyer i Lars Mæhles bøker om krimteam Siri og Max, og Martin Widmarks bøker om LasseMajas detektivbyrå. Byene er et lettlest og oversiktlig samfunn, og bysamfunnet består gjerne av én av hver: en baker, en lærer, en museumsdirektør, en lokalavisredaktør og en ordfører.

Barneperspektivet er godt gjennomført, og vi befinner oss i et univers hvor det er naturlig at museumsdirektøren diskuterer sikkerhetsspørsmål med barn på 10-11 år.

Gullmaske

Elvestad museum skal ha Egypt-utstilling, og får låne en verdifull gullmaske. Mens utstillingen bygges opp, dagen før åpningen, skjer det en rekke uhell. De to unge og rutinerte amatørdetektivene eliminerer etter hvert mange av de mulige mistenkte, og stiller godt forberedt når deres hovedmistenkte forsøker å stjele gullmasken midt på natten.

Gjette gåter

Trusler og farenivå er på et nivå som barn kan forholde seg til, med avsaget stige og malingsspann som veltes. Spenningen i bøkene er ikke knyttet til jakt eller konfrontasjoner, men til å tolke spor og gjette gåter. På samme måte som i sin andre barnebokserie, Clue, gjør Horst en god jobb med å organisere hendelsen slik at leserne kan løse mysteriene sammen med hovedpersonene.

Horst legger inn noen små smil til de voksne lesere – som museumsdirektøren Siri Meyer her, og i en tidligere bok arkeologen Diana Jones. Men han har ellers få hint til voksnes popkulturelle referanser; spesielt hvis bøkene sammenlignes med Bjørn Sortlands kunstdetektiv-serie, hvor Don Rosa og James Bond stadig nevnes.

Gjennomtenkt tegneseriestil

Sandnes fremstår igjen som en kompetent illustratør som står godt til oppgaven. Alle bildene er halvnære, og med ett unntak er alle bildene sett fra normalperspektiv – i barns høyde! Dette er fint gjennomtenkt. Stilen er tegneserieaktig, med tydelig konturstrek og rene fargeflater og med en figurforming mellom «realisme» og karikatur. Det ligger tett opp mot hovedfeltet av amerikansk animasjonsfilm, og kan minne om art director Don Griffith hos Disney.

Trygt format

Seriebøker krever håndverk, kreativitet og organiseringsevne. En gjentagelse av de faste og forutsigbare elementene er et grunntrekk ved underholdningslitteraturen, og suksessen ligger gjerne i symmetriske variasjoner innenfor et kjent mønster.

Et lite innslag av faktisk kunnskap om mumier og arkeologers virksomhet er med på å berike boken. Vi kan derfor trygt konkluderer med at Horst, Sandnes og detektivene Tiril og Oliver i Elvestad. leverer varene enda en gang: godt tilpasset spenning og lærdom i en form og et format som både barn og voksne kan være trygge på. Godt håndverk som vi gjerne kan anbefale.

Aftenposten, 8. oktober 2017

 

Gro Dahle utfordrer barnelitteraturens siste tabu: pornokikking

In Bildebøker on 12.06.18 at 19:20
Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus
Sesam Sesam
Cappelen DammFra 7 år

Forfatterens forklaring om at porno er «skuespill for voksne», er god og nyttig. Jeg er likevel i tvil om vi skal normalisere pornoen.

Gro Dahles nye bok vil vekke reaksjoner, men jeg håper at noen også vil oppleve åpenheten som befriende. Det er første gang pornografi er tema i en norsk billedbok for barn og første gang et pornografisk motiv gjengis som «bildesitat» i en barnebok.

Normalisering
Det er ulike grunner til at voksne ikke snakker med barn om pornografi. Redselen for å normalisere er kanskje en hovedgrunn. Ubehaget ved å innrømme egen kjennskap, er kanskje en faktor. Og hvordan si «fy» til pornografien uten å gi inntrykk av at seksualitet generelt er skambelagt?

Hvis vi skal tro det som sies om barns tilgang til nettporno, er det likevel nødvendig å si noe. Dahles innfallsvinkel er at erfaringene må bearbeides, at porno er vanlig og «ikke noe farlig i det hele tatt», men at det gir et rart bilde av sex.

Pupper på skjermen
Hovedpersonen Al bor med mor og storebror Kas. Guttene deler en PC, og en dag får Al tilgang til en skjerm full av det broren nettopp har gått ifra. «Gigantiske pupper. Rumper. Rumpehull. Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser.»

Det er overveldende, og det er skamfullt å bli oppdaget av mor. Skammen blir til sinne, som mor håndterer klokt og avvæpnende.

«Kanskje du lurer på om det er sånn kjærester gjør? sier mamma.» Det er ikke sånn i det hele tatt. «Det du så på PC-en er skuespill for voksne.» Mammaen følger opp med at noen kan tro at det er slik det foregår, og at de må gjøre ting de ikke har lyst til. «Og da blir alt feil,» avslutter hun sin korte formaning.

Tabutema
At det ble Gro Dahle som brøt isen, er ingen overraskelse. Dahles prisbelønte forfatterskap er en lang serie med tilnærming til ubehagelige tema: familievold, depresjoner, omsorgssvikt og incest.

I denne boken bruker Dahle datteren Kaia som illustratør. De har allerede gitt flere intervju om boken. Kaia Dahle Nyhus sier at «Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som finnes rundt oss. På samme måte som reklameplakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både med tanke på utseende og rolle, som vi kanskje heller ikke vil at barn skal se.»

Kjør debatt
Dahle legger mer vekt på opplevelsen av porno enn på selve pornografien. Jeg synes at hennes forklaring «skuespill for voksne» er god og nyttig, men jeg er usikker på om den er dekkende og tilstrekkelig.

Hvorvidt det er rett å normalisere porno, er et etisk spørsmål som hver enkelt har sitt svar på. Jeg er i tvil, først og fremst fordi pornografien gjør menneskene til objekter og konsumenter.

Fra et litterært perspektiv må boken sees som en didaktisk dialog, godt tilrettelagt. Bokens beste trekk er antagelig øyne og ansiktsuttrykk hos Al der han svinger fra sjokk til skam, undring og sjenanse. Man kan diskutere hvor troverdige Als reaksjoner er på det han ser og om skamfølelsen er intuitiv. I en kort tekst som ikke drøfter motiver og mentalitet hos «skuespillerne», mener jeg at det er unødvendig å gjengi et stilisert samleiebilde fra skjermen.

Ikke til kosestunden
En vanlig innvending mot Dahles bøker er at de «ikke er for alle». Det er i beste fall en misforståelse. Barn har som regel stor nysgjerrighet og stor empatisk kompetanse.
Men det er helt sikkert at bøkene sjelden egner seg som kosestund, og de fungerer best for lesere som er forberedt på de temaene som tas opp.

Aftenposten, 26. september 2017

Ferrantes fabel for barn er ikke for alle

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:14

Elena Ferrante
Natt på stranda
oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget

Fra 7 år

Dukkens redsel veksler mellom det banale og det ubehagelige

Noe i denne bildeboken er forutsigbart og tilhører barnelitteraturens grunnmotiver. Andre ting er vanskeligere å forstå, og gir fortellingen et ubehag.

Gjenglemt

Dukken Celina blir glemt igjen på stranda når familien går hjem for kvelden. Jenta Mati – som eier Celina, blir distrahert av sin nye gave: en kattunge. Historien sees fra Celinas synsvinkel. Hennes sjalusi overfor katten og lengsel etter Mati er en ramme for det som skjer på stranda – når menneskene har gått hjem.

Vaktmesteren

«Den slemme strandmannen» dukker opp, raker dukken sammen med søppel og andre gjenglemte leker, og tenner på. Det ligner H.C. Andersens besjelede hverdagsgjenstander; tinnsoldaten, ovnen og trollet i esken. Ilden, havet og natten får også personlige egenskaper i Celinas dialog med alt rundt seg.

Dukken berger seg unna ilden, men havner på havbunnen. Her hviler hun i et slags dødens favntak, før strandmannen trekker henne opp av vannet.  Celina kan visst snakke, hun har et repertoar av ord som Mati har lært henne. Disse ordene vil strandmannen trekke ut av munnen hennes, og enten selge eller spise selv. Her er fortellingen litt inkonsekvent.

Hjelpeløs

Strandmannen føles farlig fordi vi ikke forstår ham. Han er både hverdagslig og demonisk, uten å være noen skrekk-klisje.

Hvordan skal ord-tyveriene forstås? Er det Celinas «menneskelighet» som står på spill? Ligger sjelen i ordene? Eller det det bindingen til morsfiguren Mati som står i fare når ordene blir borte?

Dukkens avhengighet av «mor» er med på å understreke sårbarheten, og skrivestilen får dukken til å framstå ynkelig og hjelpeløs: «Mati, vesle mamma, kvar er du? Eg er dokka di, ikkje forlat meg. Mati, høyrer du, viss du ikkje kjem straks og reddar meg, viss du lar flammen ta meg, kjem eg til å gråte».

Reisen inn i natten

Historien kan forstås på flere måter; mildest som en reise ut i det skumle og hjem igjen. Dels som et mørkt blikk inn i nattens uforklarlige farer, og kanskje også som en fabel om ord og eksistens. Forholdet mellom barn og dukke er en innarbeidet metafor for forholdet mellom barn og voksne.

Boken utkom i 2007, fire år før Napolikvartetten begynte. Dukken Celina forekommer også i den tredje boken i kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir; andre dukker i romanene symboliserer utrygge bånd mellom mennesker.

Boken ender godt når kattungen kommer for å hente Celina, og begge forenes med barnet Mati. Men leseren vil nok sitte igjen med sterkere inntrykk av farene.

Natt på stranda er med andre ord ingen koselig god-natt-historie for alle og enhver. Men det kan godt tenkes barn og ungdom som lar seg fascinere av en bildebok om frykt og farer.

Aftenposten, 3. september 2017

Vakker og alvorlig bildebok om adopsjon og morskjærlighet

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:34

Torill Kove
Tråder
Cappelen Damm

Oscarvinner skriver fra mors synsvinkel

Fra 4 år

 

Tråder er en mors tanker til og om sin adoptivdatter, med basis i Koves egen familie. Det er en enkel og gripende historie om å lengte etter noen å ta vare på, og hva det vil si å ha ansvar for et annet menneske. Vise omsorg og kjærlighet, skape tillit og til slutt gi slipp – for å la datteren finne sine egne tråder.

 

Stilisert tegnestil

Som vanlig er Koves tegnestil stilisert og lavmælt. Figurene er tegnet todimensjonale – uten rundmodellering, og det er hovedsakelig brukt helfigur og normalperspektiv. Bakgrunnen er fraværende eller bare skissert, og fargepaletten er dus.

Det er tydelig at den dypt personlige fortellingen blir sterkere når alle virkemidlene dempes. For dette virker! Det kjennes som en kjærlighetserklæring og en livsfilosofi. Teksten er kort, litt formell og høystemt.

 

Oscarvinner

Torill Kove (59) er en unik person i norsk film og litteratur. Hun har laget tre kortfilmer som alle ble Oscar-nominert som beste animerte kortfilm. «Den danske dikteren» (2006) vant Oscar.

Hun har laget barnebøker basert på alle tre kortfilmene, og i tillegg har hun illustrert bildebøker av Henrik Hovland og regissert en Albert Åberg-film. Hun har vokst opp på Hamar, og bor siden 1982 i Montreal, Canada. I de tidligere bøkene finnes en underfundig tone av forvirret komikk. Denne gangen er det bare oppriktig alvor.

 

Arkitektforeldre

Opprinnelig er Kove utdannet innen byutvikling, men skiftet karriere til animasjonsfilm på 90-tallet. Det er både vakkert og komisk at hun, som beskriver seg selv som en «klønete tegner», har funnet en stil som både er distinkt gjenkjennelig og pris-verdig populær.

Selv sier hun at hennes gjengivelser av rom og bylandskap er preget av oppveksten med arkitektforeldre, og inspirert av arkitekt-tegnebordets estetikk og virkemidler.

 

Til hjertene

Trådene i tittelen er først det som rykker moren ut av sin gamle hverdag og fører henne til barnet. Siden er det hjertetråd og sikkerhetsline. Noe som binder sammen, og som kritisk lest kan virke litt overbeskyttende.

Boken kan leses helt konkret, som en reise over havet for å møte et fremmed barn for første gang. Det er antagelig denne lesemåten som først vil appellere til barn. Men boken har også et videre potensial, som en fabel om hvordan morskjærlighet føles. Som en gavebok til nybakte familier.

Og ikke minst er den vakker en gave fra mor til 18-åringer og avgangselever: «En dag blir du stor nok til å passe på deg selv. Da kan du finne din egen vei. Du vil vite i ditt hjerte hvordan det føles å være glad i noen og at noen er glad i deg.»

Aftenposten, 28. mai 2017

Søt bagatell om kokkekamp fra Maja Lunde

In Bildebøker on 07.08.17 at 08:32

Maja Lunde og Hans Jørgen Sandnes
Den helt sanne historien om hvordan det aller beste ble til 
Aschehoug

Fra 4 år

Dyktig tegner forsterker komikken

 

Visste du hvordan favorittmåltidet ditt ble oppfunnet? Under det store kokkemesterskapet i den lille franske byen Gourmet. Hvis vi skal tro på denne boka da. Men det skal vi antagelig ikke.

 

Kosestund

Barnelitteratur har flere kvalitetsmålestokker enn annen litteratur. Skrivekunst, lesetrening, læring og kosestund er fire ulike mål. Denne boken velger helt entydig å svare på behovet for en koselesestund for barn og voksen sammen.

 

Eventyrets form

Maja Lunde (41) gjorde suksess med sin første roman Bienes historie i 2015. Boken er solgt til 20 land. Tidligere har hun skrevet flere barneromaner, blant annet fem om Verdens kuleste gjeng, med trendriktige underdog-action-komedie-stil.

Kokkekampen i Gourmet har et eventyrpreg, fritt for realisme. Vi er i en ubestemmelig «det var en gang»-tid før 1900. All verdens matretter presenteres her for aller første gang: crêpe, iskrem, pizza – og sursild. I tråd med eventyrets logikk er det barnet Ninon som vinner i ekstraomgangen; med kakaobønner fra en venn i Mexico lager hun verdens første sjokoladebiter.

 

Overdådig

Hans Jørgen Sandnes (37) er velkjent fra fargesterke og populære bildebøker av Prøysen, Vestly og Horst. Her er han enda mer sprudlende enn vi kjenner ham fra før, og han forsterker komikken ved å legge inn bonushendelser i de myldrende sidene.

Det er vanskelig å være misfornøyd med den som kan glede og more. Samtidig vet at vi Maja Lunde traff sine voksne lesere med intenst engasjement og alvor. Vi kan håpe at hun har noe vesentlig på hjertet for barneleserne også.
Aftenposten, 21. mai 2017

Bukkene Bruse lar seg gjenbruke i suksessformel

In Bildebøker on 07.08.17 at 08:30

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund
Bukkene Bruse begynner på skolen
Cappelen Damm

Fra 3 år

Trollet har nå blitt rektor

Med denne tredje boken om Bukkene Bruse viser Rørvik og Moursund igjen talentfull frekkhet.

 

Suksess

Da Bukkene Bruse på Badeland utkom i 2009 ble den raskt en suksess. Kjente eventyrfigurer ble kombinert med moderne hverdag på en måte som både vitnet om god dramatisk nerve og uredd tegnekunst.

Resten er historie, som det heter. Bukkene er på turne med Riksteateret som dukketeater. De er også oversatt til 7 språk. Nå sist til tysk, hvor Die Zeit kalte den «Genial durchgeknallt» (genial galskap).

 

Første skoledag

«Det var en gang» tre bukker som måtte begynne på skolen. Vi følger dem på skolebussen, i skolegården, i ryktene om strenge og snille lærere og grusom rektor. Når dyrenaturen tar overhånd og de tisser i blomsterbedet, blir de sendt til rektor. Som selvsagt er det store fæle trollet.

Boken følger den samme enkle, effektive formelen som Rørviks to tidligere bøker om Bukkene Bruse: anakronistisk plassering av kjente eventyrhelter i moderne virkelighet – komisk underliggjøring av hverdagserfaringer – slem motstander dukker opp på en måte som er både forventet og overraskende – dramatisk konfrontasjon – seieren feires.

Nå som bøkene foreligger virker det overraskende naturlig at bukkene har fått et nytt liv i en ny form. En revitalisering slik vi har sett med Shrek og andre eventyrmutasjoner. Men magien i litteraturen ligger fremdeles i å gjøre det, og gi det liv!  All ære til Rørvik og Moursund for dette!

 

Purriot blir opera

Forfatteren Bjørn F. Rørvik (53) debuterte i 1996 med den første av tolv bildebøker om Reven og griseungen, en duo med absurd-komiske opplevelser og misforståelser. Her samarbeider han med illustratøren Per Dybvig.

Sammen med illustratør Ragnar Aalbu har han laget fire bøker om privatdetektiven Purriot – som er en blanding av en purreløk og en kjent belgisk detektiv. Dette kriminalkomedie-universet kan du også møte i en nyskrevet forestilling på Den Norske Opera neste vår, med Gisle Kverndokk som komponist og komponisten «Gisle Jordskokk» som en av figurene på scenen.

 

Barneaktig estetikk

Gry Moursund (47) har laget bildebøker sammen med flere forfattere, i tillegg til egne tekster. Hennes Tre biler og en død katt (2016) er en storartet hyllest til 1970-tallets fargepalett. Hun er en av de tydeligste representantene for en tegnestil som vi ser stadig oftere, og som enklest kan kalle barneaktig estetikk. Stilen er todimensjonal, asymmetrisk, anti-«pen» og naiv, men fremdeles kompetent anvendt. Det ser vi også på hvordan hun vrir og tøyer sideformatet.

Moursund er ikke alene om denne stilen. Barnebokillustratører som Svein Nyhus, Anna Fiske og maleren Bjarne Melgaard uttrykker seg også på en måte som kan minne om art brut-retningen («rå kunst») tidlig på 1900-tallet. En rå/naiv stil med ansatser til å redefinere høyt og lavt i kunsten.

Miksen fra Rørvik og Moursund bekrefter igjen at norsk barnelitteratur på sitt beste er mye mer enn koselig. Den er sjangerbevisst, frekk og overraskende. Det er nok det som er den nye kosen.

Aftenposten, 15. mai 2017

%d bloggere like this: