barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Bildebøker’ Category

Brageprisvinner viser norsk mangfold av religioner

In Bildebøker, Fagbøker, Høytlesningsbøker on 02.03.17 at 20:12

Gudny Ingebjørg Hagen og Malgorzata Piotrowska
Fest og feiring
Cappelen Damm forlag

Fra 4 år

5 bind lærende fortelling om islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og kristendom

Jula varer helt til påske, sier du? Eller kanskje den varer til vesak? Eller ramadan? I en prisvinnende bokserie viser blånisse-forfatteren Gudny I. Hagen (62) oss det nye religiøse mangfoldet i ditt nabolag.

I samme nabolag

Bokserien tar utgangspunkt i familier i samme nabolag, og de forberedelsene som gjøres til familienes ulike religiøse høytider. I desember feirer noen jul mens noen feirer den jødiske lysfesten hanukka, i mai feirer noen vesak til minne om Buddhas fødsel. Hinduene feirer lysfesten divali i september til minne om gudinnen Lakshmi. Fastemåneden ramadan og id-festen til minne om Muhammeds første åpenbaring, er en bevegelig høytid, fordi det islamske året er 11 dager kortere enn den «vanlige» kalenderen.

Kaker og klær

Strukturen i bøkene er enhetlig: hver bok åpner med et oversiktsbilde av strøket, derfra zoomer vi inn til en småbarnsfamilie som forbereder seg til høytid. Mye virker likt, og handler om baking, nye klær og opptrinn som skal øves inn. I boken om jul er det fortalt om to nabofamilier, en norsk folkekirkefamilie og en polsk katolsk familie. Ellers er hver historie knyttet til én familie, oftest en innvandrerfamilie, og deres tradisjoner i hjem og trossamfunn. Det er bare protestantisk kristendom og jødedom som ikke fremstilles som innvandret i denne/forrige generasjon.

Koselig strøk

Historiene er laget for lærdommens skyld. Forstyrrende momenter er fjernet, og nabolaget er idyllisk vennlig på en måte vi kjenner fra barnetv-serier som Skomakergata og Lillys butikk. Illustratøren Piotrowska skildrer små, skjeve smilende hus og smårufsete interiører. Den regelmessige bruken av bevegelsesstriper understreker den barnlige energien.

Hver bok har noen små spenningselement. Barna forbytter ransel eller gruer seg til å møte noen kusiner som erter. I hver bok er én side reservert til en gjenfortelling av den religiøse fortellingen til festen. Resten av boken er en dokumentarfortelling som viser tro og høytid i hjemmet og i familiens sosiale liv.

Innenfra

Alt sees innenfra. Fortellerstemmen er lojal til hver familie, og festene framstår som en naturlig blanding av kjent rutine og etterlengtet begivenhet.

At bøkene vant Brageprisen i november var helt på sin plass, både ut fra ambisjonsnivået i prosjektet og betydningen av bøkene.

Hensikten med bøkene er å formidle kunnskap ulike tradisjoner. Det er ingen uttalt moral i teksten ut over dette, men gjennom skildringen av det rause nabolaget skinner den store moralen likevel gjennom: vi er ulike, og vi er naboer som kan leve sammen, side ved side.

Aftenposten, 26. februar 2017

«Som barnelitteratur betraktet er Ehrlins bøker en skam og en pinlighet»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker, Kommentarer og overblikk on 26.02.17 at 10:12

Foreldre bør verken manipulere eller abdisere ved leggetid

Johan B. Mjønes og Åshild Irgens
Sov godt, Lukas
Aschehoug

Carl-Johan Forssén Ehrlin
Elefanten som gjerne ville sove
Oversatt av John Grande
Cappelen Damm

To skremmende ytterpunkter i det moderne foreldrelivet

Mens samfunnet trenger foreldre som er trygge, rolige autoriteter med respekt for sine barn, viser disse to bøkene hvordan det kan gå når foreldrerollen glipper.

Jeg har sjelden vært så provosert av noen barnebok som av denne elefanten. Som barnelitteratur betraktet er det en skam og en pinlighet. Den svenske adferdspsykologen Carl-Johan Forssén Ehrlin slo gjennom i fjor med boka om Kaninen som så gjerne ville sove, og følger i år opp med en elefant i samme stil. Og han varsler en tredje bok i serien.

En bok som helt eksplisitt er skrevet for at høytleseren skal manipulere tilhøreren inn i en bestemt stemning, er på ingen måte «litteratur». Litteratur er noe barn og voksne opplever sammen, og som begge har glede av. Manipulering er og blir manipulering.

Ehrlin har stor tillit til sin egen metode; boka åpner med en bruksanvisning: «Les aldri denne boken høyt i nærheten av noen som kjører bil eller annet kjøretøy». Han gir tips om manipulerende leseteknikker: gjesp, legg inn barnets navn i teksten, les kursivert tekst saaakte. Og så videre. Han svarer også på vanlige innvendinger. Et svar er spesielt talende: «Boken er kjedelig og stimulerer ikke barnets fantasi.», og Ehrlin svarer: «Hvis boken hadde vært for spennende, tror jeg det ville ha fått negativ virkning til lysten til å sove.» Her er det rene ord for pengene: effekten er viktigere enn fortellingen.

Handlingen er uinteressant. Ellen elefant vandrer rundt i skogen før hun skal legge seg; hun møter andre dyr som også er trette. Og hun går ned «søvntrappen», med en nedtelling av trinnene med hypnotiske intensjoner.

I den andre ytterligheten får vi en sjarmerende parodi på det autonome, selvregulerende barnet – helt fristilt fra voksnes autoritet. Man har vært bekymret for de «små keiserne» som følger av den kinesiske ettbarnspolitikken, bortskjemte enebarn i sentrum for seks voksnes oppmerksomhet. Mye tyder på at keiserne finnes i Norge også.

Lukas holder seg egenrådig våken mens to foreldre, en hund og fire besteforeldre gjør sitt beste for å få ham til å sove. Uten at de lykkes. Ideen er ikke ny, vi kjenner igjen «God natt, Albert Åberg». Mjønes tilfører fortellingen et fint strukturerende regle-element, og han utdyper Lukas’ evne til å underholde seg selv mens de voksne sover. Åshild Irgens’ bilder er fint hverdagsrufsete, med dyktig variasjon i utsnitt og synsvinkler.

I motsetning til elefant-manipulasjonen er det mulig å glede seg over boken om Lukas. Den er både ironisk, fornøyelig og vellaget. Samtidig er det en svært bitter bakgrunn for Lukas’ ensomme våkenatt. Enten de voksne er for slitne til å følge opp barnet, eller om de har abdisert som voksne autoriteter, så er det et like trist bilde av vår samtid.

Aftenposten, 27. november 2016

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere – og svensk favoritt til Nordisk Råds pris

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk, Ungdomsromaner on 26.02.17 at 10:09

Nordisk barnelitteratur er skrevet for erfarne lesere
Morten Olsen Haugen

Kommentar i forkant av Nordisk råds pris

Det kan lyde som et paradoks når vi snakker om bøker for de yngste, men det mest påfallende ved nordisk barnelitteratur er at den forventer erfarne lesere. Den er avansert og kompleks, og skrives i samfunn med høyt utdannings- og velstandsnivå. Bøkene er skrevet for lesere som har mye forkunnskap om hva barnebøker er og kan være.

Om få dager skal Nordisk råd dele ut sin nye barne- og ungdomslitteraturpris for fjerde gang. De tidligere vinnerne var fra Finland, Norge (Brune av Øvreås og Torseter) og Sverige. Hvis man skal tro klisjeene om nordiske priser er det altså Danmarks tur. Min favoritt er imidlertid den svenske Ishavspirater – som sjangermessig kan minne om fjorårets vinner Mördarens öga: et episk spenningsdrama fra et realistisk univers med fantastiske innslag.

Dansk bredde

De to danske bøkene viser bredden i barnelitteraturen. Veteranen Bent Hallers Magnolia af Skagerak er en klassisk episodisk høytlesningsbok om sommerferie med besteforeldrene.  Det er en bok som det er lett å like; sommeridyllen er ispedd elementer som skaper motstand og lugger.

Performanceforfatteren Claus Beck-Nielsen – som her kaller seg «Sankt Nielsen», har laget bildeboken Da Gud var dreng sammen med den erfarne illustratøren Dorthe Karrebæk. Det rølpete førsteinntrykket viker raskt; dette er en dyp, moden bok full av litterære og visuelle sitater. Vi møter en sårbar og ensom ung Gud før verdens skapelse. Som i sangen «Vår Herres klinkekule» er også her en sorg over hva verden har blitt til. Det er en fin bok, men kanskje mest en kultklassiker for følsom ungdom og poetiske voksne.

Den samme ensomheten finnes i den finske bildeboken Koira nimeltään Kissa («En hund som heter katt» av Tomi Kontio og Elina Warsta. En foreldreløs hund av blandingsrase – som har fått lære at han ikke kan stole på noen, reiser som vagabond og ser forskjellene i dagens finske samfunn. I Helsingfors blir han en gammel uteliggers beste venn.

Typisk nordisk

Bildeboken Dröm om drakar av Sanna Tahvanainen og Jenny Lucander den ligner en kavalkade over typiske tema i nordisk barnelitteratur: foreldre som kommer til kort, barn som er klokere og mer ansvarlig enn de voksne, drømmen om renselsen i naturen, og den forløsende slutten når mor finner tilbake til det beste i seg selv. Den utilstrekkelige moren var også et tema i Tahvanainens forrige bildebok.

Bildenes eget liv

Et fellestrekk ved de to norske bøkene er illustrasjonenes egenverdi. I Ragnar Aalbus Krokodille i treet får en enkel anekdote store dimensjoner. Det er særlig de mange skiftende synsvinklene i bildene som gjør boken til noe helt særskilt.

Mulegutten hører til den skissepregede delen av Øyvind Torseters arbeide; strekene er noen ganger bare antydende, og han lar skjøtene og montasjene synes. Det er en moderne eventyrgjenfortelling som veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Det er en fri gjenfortelling av «Risen som ikke hadde hjerte», med Askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Boken vant Kritikerprisen i februar.

Det store eventyret

Siri må redde lillesøsteren Miki fra fangenskap og slaveri i diamantgruvene. Forestill deg skattejakten, bandittene og barnets synsvinkel fra Skatten på sjørøverøya – kombinert med vinter i den svenskfinske skjærgården og det dype alvoret fra Lindgrens Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Da er du i nærheten av Frida Nilssons Ishavspirater. Boken begynte som julekalender i Sveriges Radio og er Nilssons mest ambisiøse bok til nå. Den har vunnet to svenske litteraturpriser, og den er min favoritt til tirsdagens prisutdeling.

Puberteten

Den svenske tegneserien Iggy 4-ever av Hanna Gustavsson er stilren, tidligpubertal drabantbymelankoli. Ingrid («Iggy») lever med alenemor på sparebudsjett. Mobiltelefonen havarerer og Iggy plages av bøller i klassen. Hovedtemaet er likevel drømmen om å være noens bestevenn. Tristessen er gjennomført, og vi gleder oss med Iggy når det mot slutten ser ut til å ordne seg.

Islendingen Arnar Már Arngrímssons debuterer med ungdomsboken Sölvasaga unglings («Sagaen om unge Sølve»). Hovedpersonen sendes på 3 måneders sommerferie hos farmor på landet, dels på dataavvenning og dels fordi foreldrene må jobbe ekstra for å betjene huslånet. Boken veksler mellom sjangertypiske ungdomskvaler og et fint bilde av islandsk landskap og mentalitet.

Den eneste fantasyboken er Koparborgin («Kobberborgen») av Islands andre debutant, Ragnhildur Hólmgeirsdóttir. Det er en ambisiøs fortelling om en gruppe barn som prøver å overleve i en by herjet av pest. Tid og sted er uspesifisert, men det ligner norditaliensk senmiddelalder.

De små språkene

Tradisjonelt har minoritetsspråkenes litteratur brukt mye plass på å drøfte det å være minoritet. Å lese noe samisk var gjerne det samme som å lese om å være samisk. Årets bøker fra Grønland, Sapmi og Færøyene tyder på at man er over denne fasen; de skriver om et bredt spekter av emner.

Bildeboken Aima – schhh! fra Grønland er Bolatta Silis-Høeghs andre bok om jenta Aima. Formspråket er energisk collage mikset med andre teknikker. Temaet er universelt: Aimas usynlige venn som får skylden for rot og leven. Landskapet i bakgrunnen er imidlertid påtagelig grønlandsk. Samme tendens ser vi i den samiske bildeboka Reinkalven Lille Bizi, av Marry A. Somby og Biret Máret Hætta. Fra én side sett er dette hentet fra et samisk landskap; fra en annen side sett kunne reinkalven ha vært et annet dyr – for dette er også en fabel om en ung manns vandre- og læreår, hvor han diskuterer det gode liv med ulike karikerte typer.

Bárður Oskarssons bildebok Stríðið um tað góða grasið («Kampen om det gode graset») er helt fristilt fra den færøyske bakgrunnen, på samme måte som i hans tidligere bildebøker – hvorav to er oversatt til norsk. I et stilisert landskap som kan minne om både Samuel Becketts teaterstykker og Tom og Jerry-filmer, forsøker ulike dyr å overleve og finne en mening med livet. Oskarssons bøker anbefales varmt!

Aftenposten, 31. oktober 2016

Vellykket faktafortelling for barn om steinhumle

In Bildebøker, Fagbøker on 26.02.17 at 09:54

Steinhumle
Synnøve Borge og Lise Myhre
Gyldendal

Fra 5 år

Året rundt med lodden dronning

Genistreken i boken er den fine balansen Borge har valgt mellom individ, art og humler generelt. Vi leser om en steinhumledronning som verken er individualisert inntil det Disneybanale, eller forsvinner i den upersonlige systematiske zoologien.

Tredje i serie

Dette er den tredje naturboken Borge (56) og Nemi-Lise Myhre (40) samarbeider om. De to første bøkene handlet om (flaggermusarten) Brunlangøre (2014) og Kongeøyenstikker (2015).

Alt riktig

Fra et bokfaglig synspunkt har Synnøve Borge og hennes medarbeidere gjort alt riktig. Her er en fortelling om humledronningens liv gjennom året, fra vårens oppvåkning til den sene høstens dvale. Supplerende faktaopplysninger er trukket ut av fortellingen og plassert i bildetekster og små faktabokser.

Det finnes 35 humlearter i Norge, og en bok som skulle fortelle om dem alle, ville antagelig blitt mer av en oppslagsbok; ved å velge ut én av dem har Borge i stedet gitt oss en fortelling som vi kan leve oss inn i.

Poetisk frihet

Det blir full alarm i humlebolet når steingjøkhumla kommer. Visste du at humleartene har hver sin nemesis!? De sju gjøkhumle-artene har ikke evne til å etablere samfunn selv, men snylter på de sosiale humlene; steingjøkhumle på steinhumle, markgjøkhumle på markhumle og så videre.

I virkeligheten lykkes som regel gjøkhumlene i å overta et humlebol, kan vi lese i en faktaboks. Borge har tatt seg en dikterisk frihet, og lar våre venner overvinne inntrengeren. På samme måte forteller fagstoffet i boken oss at humler har fasettøye. Likevel har Myhre gitt oss en lubben, lodden og lur humledronning med varmt menneskeaktig blikk.

Den riktige balansen er suksessfaktoren i fagbøker for barn, som i alle andre bøker. Da tenker jeg på balansen mellom fakta og fortelling, mellom faglig presisjon og dikterisk frihet, mellom oversikt og identifikasjon. Vi kan slå fast at Borge har lyktes som balansekunstner.

Også Lise Myhre vokser fra bok til bok i denne serien. Her er både flotte innslag av komikk og overbevisende naturtro illustrasjoner.

Aftenposten, 19. juni 2016

Vakkert, søtt og inderlig av Lisa Aisato og Haddy N’jie

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:49

Vakkert, søtt og inderlig

Lisa Aisato og Haddy N’jie
Snart sover du, et års god natt
Cappelen Damm

Fra 3 år

Barokkfrodig godnattvise om årstidene

De siste årene har Lisa Aisato (35) markert seg som en av våre fineste barnebokillustratører, både med egne tekster og i samarbeid med andre forfattere. Hun har vært nominert til flere priser, og vant nylig «Sørlandets litteraturpris» sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand for biografien om Astrid Lindgren.

Haddy N’jie (36) er musiker, skuespiller, journalist og tv-programleder. Hun har tidligere skrevet en leseløvebok for barn. Dette er første gang de to søstrene lager bok sammen.

Boken er en godnattfortelling med fast struktur gjennom fire årstider som personifiseres med en magisk overdådighet. Hver årstid har sin unike personlighet, men strukturen er den samme i hver årstids fire dobbeltsider; vi zoomer inn til nærbilde, ser årstiden utfolde seg, og avrunder årstiden med et sovende barn. Logisk nok biter bildene hverandre i halen, ved at det siste vinterbildet er nesten identisk med det første bildet av vårens begynnelse. I tillegg til de fire årstidspersonene møter leseren fire ulike sovende barn, og to gjennomgående barn som leker ved et stort tre i fire ulike årstider.

Den samme, stramme strukturen finnes både i bildene og teksten. De står også godt til hverandre i sin barokke frodighet: «I varmen sover høsten i et vintereplekart / Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart // Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor / Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.» Teksten er stilrent og konsekvent gjennomført; og de heftige ordmaleriene er i en stil som man enten må gi seg over for, eller vil reagere på som overdreven.

Den faste rytmen i teksten kan muligens virke søvndyssende, slik det forventes av en god natt-bok. Det er likevel langt fra høstens dypt irriterende Den lille kaninen som så gjerne vil sovne av svenske Carl-Johan Forssén Ehrlin til denne ambisiøse boken. Ehrlins insisterende manipulasjon står i skarp kontrast til den fortellergleden og livsfesten som Aisato/N’jie byr på. Alle foreldre som angrer på kjøpet av kaninboken, kan nå oppgradere lesestundene med denne.

Aisato har gjennom sine bøker vist at hun har et bredt spekter av bildespråk; hvor det blekt timide, det storøyd undrende, det groteske og det varmt glødende er blant ytterpunktene. I denne boken går hun enda lenger enn tidligere i å feire de sterke, maksimalistiske fargene.

Motivene er noen ganger eksplisitt nordiske, som nordlyset i vinternatten. Andre ganger er byer og landskap mindre stedbundne. At barna og årstidene har ulike hudfarger, er helt som det skal være.

Aftenposten, 22. mai 2016

Gjensyn med Ruffen – en kjær venn

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:42

Gjensyn med kjær venn

Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen
Ruffen og tiden som gikk i stykker
Gyldendal

Fra 4 år

Den alvorlige leken – litt på tomgang

Verden revner i denne sjuende boken om Ruffen. Helt siden den første Ruffenboken i 1972 har generasjoner lært seg å elske denne sjøormen som ikke kunne svømme. Både forfatter Bringsværd og illustratør Hansen har i stor grad blitt identifisert med disse bøkene. De foregående seks bøkene om Ruffen har kommet i to puljer; tre bøker fra 1972 til 1982, og tre bøker fra 2005 til 2007.

Hvis vi ser bort fra Karsten og Petra, var det lenge karakteristisk for Bringsværds barnebøker at han sjelden dvelte mer enn tre bøker ved hver hovedperson. I kontrast til alle disse framstår Ruffen som noe av et livsvarig forhold for forfatteren.

Selveste tiden kommer i ulage når tre maskerte hvalrosser sniker seg ned i kjelleren under sjøormslottet, og stjeler en viktig gullskrue fra den store maskinen. Det er et komisk grep som lar tegneren plassere dinosaurer i dagens storbyer, sammen med vikinger, Columbus og samuraier. Men det er også et velprøvd fortellergrep her: den unge helten på jakt etter den magiske gjenstanden for å gjenopprette orden. Og det er et tema med mørke undertoner – til småbarnsbok å være: hvordan vil det går hvis verden faller fra hverandre i sømmene?

Det går selvsagt bra til slutt, og moralen er enkel: «All you need is love». Både sjørøvere og sære eneboere blir snille når noen er glade i dem. Og på siste side ymter Ruffen og hans japanske dragekjæreste Hamayoko om mulige etterkommere.

For venner av Ruffen, og jeg er en av dem, oppleves hver ny bok som en glede. Et kritisk blikk viser imidlertid at dette ikke er Bringsværd på sitt aller beste. Historien er litt for rik på komiske sidespor og bakoverpek til tidligere bøker. Heller ikke tegneren er på sitt beste; noen av bildene føles dessverre både uskarpe rent teknisk, og uten en fokusert fortelling.

Heldigvis finnes det også noen visuelle perler her, slike som gjør at den gamle tanken fremdeles føles levende: «hvis jeg noen gang skal tatovere meg, så må det bli med Ruffen!»

Aftenposten, 8. mai 2016

Dyr og personligheter i «Kattejenta» og «Kunsten å møte en bjørn»

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 26.02.17 at 09:40

Veronica Erstad
Kattejenta
Illustrert av Bo Gaustad
Cappelen Damm

Camilla Otterlei og Jill Moursund
Kunsten å møte en bjørn
Mangschou

Fra 3 år / 5 år

Dyrefabler forklarer folk

Her er to barnebøker som er dels fiksjon, dels fabel og dels sosialpsykologiske anekdoter.  Her blir barnehagens bølle beskrevet som en bjørn, mens ulikhetene mellom venninnene Ruth og Kristin langt på vei blir forklart med at de har katte- og hundepersonligheter.

Man kan saktens smile når en åtteåring veslevoksent sier «du skjønner, jeg er mer av et kattemenneske, jeg. Men bestevenninna mi er et hundemenneske.» Samtidig er det et helt reelt behov for at også barn skal forstå hva som forgår i dem selv, og mellom dem og venner.

Camilla Otterlei (35) fra Drammen har skrevet bøker før; men dette er hennes første bildebok. Den har et tydelig aksjonistpreg: voksne må lære å se mobbing, barn må tørre å si ifra. Det begynner en ny gutt i barnehagen til Alf; han er stor, sint og skremmende. Antagelig er han også såret og sårbar, men her handler det om at noen må sette grenser for ham.

Historien og løsningen er underordnet budskapet, og er ikke 100 % finslipt. Samtidig er det lett å være enig i moralen her; du kan ikke la bølla definere deg. Jill Moursunds illustrasjoner holder en nostalgisk fargepalett og stemning, brutt av noen ekspressive scener med tegneserieaktige virkemidler.

Debutanten Erstad (35) forteller om den introverte kattejenta Ruth og hennes omgivelser: impulsive mamma, den utadvendte venninna Kristin, uoppmerksomme pappa og katten August. Handlingen er enkel og poengtert, og også her får man inntrykk av at historien er underordnet budskapet: å iscenesette bestemte personlighetstrekk. «Kristin er mi beste venninne. Kristin vil vere saman med meg kvar dag. Nokre dagar vil eg vere saman med Kristin, men andre dagar vil er vere åleine. Det skjønnar ikkje Kristin. Ho er ei hundejente». Det er både klokskap og varme i denne fine boken, som hjelper modne barn til å forstå seg selv.

Den rutinerte illustratøren Bo Gaustad fanger de dramatiske scenene i gode, karakteriserende strektegninger. De mange små kattestudiene er en fin bonus.

Aftenposten, 8. mai 2016

Kritikerprisen 2015 – bildebøker med bredde og kvalitet

In Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 05.03.16 at 06:33

Torsdag – for to dager siden – ble Kritikerprisene for 2015 delt ut. Kritikerprisen for ungdom viser at norske bildebøker holder høy kvalitet, og er en eksportartikkel å regne med.

Jeg slår inn åpne dører når jeg hevder at bildebøkene er inne i en gullalder i Norge. I denne gullalderen finner vi de tre av de nominerte i år – Bjørn Ousland, Stian Hole og Øyvind Torseter. De er blant våre fremste bildebokkunstnere, med oversettelser til henholdsvis 4, 18 og 15 språk.

De tre står i en fin tradisjon; de siste årene har kritikerprisen gått til bildebøker. I 2012 Kari Stais Jakob og Neikob, i 2013 til Øvsteng og Nøkleby for Førstemamma på Mars og i fjor til Gro Dahle og Svein Nyhus for Akvarium. Andre nominerte bildebokkunstnere fra kritikerprisen de siste årene er Lisa Aisato, Anna Fiske, Gry Moursund og Kaia Dahle Nyhus – som er datter av Gro og Svein.

Som jurymedlem er jeg muligens partisk, men kritikerprisen må regnes som en av de tre store norske barnebokprisene. De andre er Brageprisen som deles ut i november som en del av bokhøsten, og Kulturdepartementets priser, som ble delt ut i går fredag. I bildebokklassen til departementets pris vant Hole; Torseter var også nominert, sammen med Tunnelen av Siri og Johansen. I hovedkategorien hos departementet vant Inga Sætres Fyrvokterne; de andre nominerte var Dahle/Nyhus’ Megzilla og Moens Jenta i speilet.

Den realistiske ungdomsromanen ligner oppvekstromaner for et voksent publikum, og får derfor lettere et publikum utenfor den tradisjonelle barnebokverdenen. Mange vil ha glede av den fjerde av de nominerte til Kritikerprisen: Liv Marit Webergs desperat selvanalyse i Det er heldigvis ingen som trenger meg. Boken har mange slektninger, men står likevel stødig på egne bein. Dette er Webergs andre ungdomsroman; fint i tråd med debutboken Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014), men galgenhumoren er mer befriende denne gang.

Hole, Ousland og Torseter befinner seg i hvert sitt hjørne av bildebokens uttrykksformer. Stian Holes bok Morkels alfabet viderefører hans hyperrealistiske og detaljrike photoshopmontasjer. De etterlater et sterkt skjønnhetsinntrykk; og det samme gjør hans vedvarende tendens til å forskjønne barnets opplevelser, minner og tankeverden.

Bjørn Ouslands Småbarnsuppe står i en bildeboktradisjon som sjelden når fram til premiebordet: Den er handlingsdrevet uten psykologiserende undertekst. Men likevel med tydelig kvalitet. Det er typisk for Ousland at han varierer fortellerstemmen, både tekstlig og visuelt; mellom helsider, tegneseriesekvenser og dokumentariske detaljer. Hans bakgrunn fra tegneserier viser seg blant annet i fartsstripene.

Øyvind Torseter vant årets pris med Mulegutten – en eventyrgjenfortelling som er høyst moderne der den veksler mellom lek og lojalitet til originalen. Her er askeladden, prinsessen som må reddes, og det underlige trollet. Men også en pratsom hest og en elefant. Når Torseter tilfører realisme til eventyret blir undringen og sårbarheten forsterket.

Torseter har flere ulike bildespråk. De tredimensjonale papirmodellene han har brukt i flere bøker er slående, og de intense fargene i Jon Fosses Spelejenta (2009) etterlot et sterkt inntrykk. Mulegutten tilhører den skissepregede delen av hans arbeide; strekene er noen gagner bare antydende, og han er ikke redd for å la skjøtene og montasjene synes. Slik sett står han i kontrast til de sømløse collagene som Hole skaper. I Mulegutten fungerer skissepreget utmerket og fortellingen får god balanse mellom innfall og framdrift. At Mulegutten også er en moderne heltefigur blir tydeligere for hver lesning; her er både samvittighet, tvil og lojalitet i en troverdig eventyrperson.

 

Nattens toner

In Bildebøker on 17.08.15 at 20:57

Gaute Heivoll og Lisa Aisato
Det svarte pianoet
Cappelen Damm

Fra 5 år

Storøyd undring fra prisbelønnet duo

Det begynner med Ask, mor og det nye huset de skal bo i. Vi ser store, nesten tomme rom og vinternettene utenfor. Det store pianoet blir et understrekende fremmedelement. Vi får ikke vite så mye mer; både huset og historien er renset for forstyrrende – eller utfyllende – detaljer.

Heivoll (37) og Aisatos (34) første bok sammen, Svalene under isen, ble nominert til Brageprisen i 2012. Hver for seg har de også fått priser og heder. Selv om denne boken har et helt annet visuelt uttrykk enn den forrige, er temaet beslektet: ubeskyttet undring over det store i verden.

I de åpne rommene i teksten må vi dikte inn en bakgrunn. Er mor og Ask på flukt fra noe? Har noen dødd, eller er det en skilsmissehistorie? Når Ask finner nøkkelen til pianoet lar han øredøvende lyd bli et retningsløst uttrykk for de mørke følelsene. Når pianoet blir hentet av husets forrige eier, kommer vi for første gang ut av huset, og Ask opplever hvor vakkert musikken kan fylle vinternatten.

Aisatos illustrasjoner veksler mellom det stemningsskapende og det overtydelige. I de tomme, mørke rommene skinner lyset inn gjennom nakne vinduer. Personene vises ofte mot nøytrale bakgrunner, og følelsene uttrykkes gjennom store øyne.

Ved første gangs lesning tenkte jeg at pianoet skulle vise seg som en forløsende nøkkel med en entydig tolkning som skapte en før-og-etter-situasjon i Asks utvikling. Jeg er jeg glad for at historien er mer kompleks enn som så. Pianoet åpner Asks verden, og viser ham at det ikke trenger å være farlig utenfor hans opprinnelige komfortsone.

Barneleseren vil merke at Ask er sint eller såret, og at dette får uttrykk gjennom pianoet. Kanskje det handler om følelser som Ask ikke kan sette ord på? Sorg over et oppbrudd? Kanskje handler det om musikkens styrke og magi? Om vinternattens stemninger? Det er en følelse der som ordene ikke når helt fram til. Det er den sterkeste kvaliteten ved denne fine boken.

Aftenposten, 16. august 2015

Astrid Lindgren – forfatter og forbilde

In Barneromaner, Bildebøker, Kommentarer og overblikk on 17.08.15 at 20:52

I år er det 70 år siden den første av bøkene om Pippi Langstrømpe utkom. Ved jubileet gjenutgis de tre originale Pippi-bøkene i ny oversettelse av Agnes-Margrethe Bjorvand fra Universitetet i Agder. Bjorvand har etter hvert etablert seg som vår fremste Pippi-kjenner og -entusiast. Hun arbeider også med en ny Lindgren-biografi for barn, som utgis til høsten.

De nye Pippi-utgavene innebærer en restaurering av en oversettelse fra 1940-årene som tiden hadde gått ifra. Forkortelser og utelatelser blir korrigert, samtidig som det famøse ordet «negerkonge» tas ut, etter ønske fra Lindgrens arvinger. Målet har vært å komme nærmere Lindgrens egen, opprinnelige stemme, sier Bjorvand. De originale illustrasjonene er også restaurert.

Lindgren-biografien Denne dag, et liv, av danske Jens Andersen utkom på dansk i 2014, og ventes på norsk til høsten, også den i Bjorvands oversettelse. Det er en ryddig og redelig bok, som er ærlig i sin kildebruk, og vet at en god biografi må veksle mellom «en vanlig dag på 50-tallet» og de ulike dramatiske hendelser. Andersen holder fra starten en høflig avstand til sin hovedperson; han forteller hva som skjer, men later ikke som om han kan lese tankene til den unge damen. Etter hvert som kildetilfanget blir større kommer vi nærmere. Astrid Lindgren skrev tross alt både dagbok og utallige brev.

Den sterke og sårbare Astrid Lindgren blir tydeligere for oss for hver ny biografi som utgis. Hun hadde en stabil oppvekst, i et solid gårdbrukerhjem. Hun er skoleflink, og får avisjobb. Så blir hun 18 år gammel gravid med avisens redaktør, som var 30 år eldre enn henne.

I slike vanskeligheter må hun vise hva som bor i henne. Hun føder sønnen Lasse alene i København, beskytter barnefarens identitet, finner et fosterhjem og lever på marginene inntil hun i 1931 skaper et hjem med Sture Lindgren, deres datter Karin og Lasse.

Siden følger familielykke, men også Stures alkoholbruk, damehistorier og tidlige død i 1952. Mens Astrid Lindgren i løpet av årene 1945-58 utvikler seg til å bli en av verdens mest berømte barnebokforfattere, arbeidet hun samtidig halv tid som forlagsredaktør, oppdro en tenåring, ble bestemor, ble radiokjendis i «20 spørsmål», og gråt over en avdød ektemann.

 «Författare hade jag nog blivit i alla fall, men inte en världsberömd författare,» sa Lindgren selv om alle prøvelsene som tenåringsgraviditeten medførte. Melankolien kan tydeligst gjenkjennes i Mio, min Mio (1954). Når man først er oppmerksom på forholdet, er det påfallende hvor mange farløse barn man finner i hennes bøker.

Den omsorgsfulle Lindgren kommer til syne i en brevveksling som nylig utkom på norsk. Fra 1971 til 1992 hadde Lindgren en brevveksling gående med den bråmodne løvetann-jenta Sara Ljungcrantz, som var 12 år gammel da hun sendte det første brevet. Det er snakk om 80 brev, til og fra, i ulike faser av Saras liv. Brevene kan leses som en ungdomsroman, om en rastløs oppvekst. De kan med rikt utbytte også leses som en duett mellom to temperament.

Størst inntrykk gjør det at den verdensberømte forfatteren på 64 tok seg tid til å skrive alle disse brevene, og til å bekymre seg for en forvirret, påståelig 12-åring et sted i Sverige, en barn hun aldri møtte. Det er et vitnesbyrd om genuin omsorg, tenker jeg.

 Den observante Lindgren finner vi i krigsdagbøkene som nå utgis. Like fra krigsutbruddet i 1939 skrev hun dagbok. Det ble en samling på 19 notisbøker. Boken som nå foreligger, stopper ved nyttårsaften 1945, men dagboken fortsetter helt fram til 1961. Lindgren er våken, velorientert og engasjert, der hun veksler mellom å kommentere krigshandlingene og å fortelle om hverdagene i byen og familien. Dette er virkelig en unik utgivelse, både fordi den dekker så mye, og fordi vi møter et interessant menneske på og mellom linjene. Boken inneholder også et utvalg av alle de avisutklipp hun limte inn i dagbøkene. Slik kan denne boken leses på flere måter, både av den som vil møte personen, og den som vil møte tiden.

Lindgrens forfatterskap inneholder glemte skatter som bør gjenoppdages. De fem ungpikebøker fra 1944-54 fortjener å bli relansert. En av dem ble aldri oversatt til norsk, og to er ikke gjenutgitt på 60 år. Både Guri Fjeldbergs ungdomsbiografi (2010) og Jens Andersen peker på at Lindgrens egne livserfaringer og livsvisdom er overraskende synlige i disse bøkene, også om morslykke og kjærlighetsbekymringer. I tillegg er det et betydelig potensial for «vintage chic lit» her. Katis reiser til Paris, Italia og USA foregår noenlunde samtidig med at Audrey Hepburn var prinsesse på vift i Roma og spiste frokost på Tiffany’s.

Likeledes spår jeg at vi vil få en renessanse for de tre bøkene fra Bakkebygrenda (1947- 1952). Vi ser i vår tid en lengsel etter et enklere, autentisk liv, med kjøkkenhage og hjemmestrikking. I Bakkebygrenda kommer vi nærmest et barndomsmiljø som ligner på Lindgrens egen oppvekst, og det er en barndom med lek, alvor og omsorg – i en tid lenge før flerkanalsamfunnet.

Astrid Lindgren representerte en legering av ulike idealer som strømmet gjennom Norden i løpet av 1900-tallet. Fra barndomshjemmet hadde hun en sterk, protestantisk arbeidsmoral og en vilje til å vedkjenne seg sine plikter. Livet lærte henne noe om kvinnekår og kvinnekamp, uten at hun ble noen barrikadestormer for kvinnesaken. Hun engasjerte seg i andre sosiale og politiske spørsmål, og huskes særlig for sitt engasjement for dyrevelferd på 1980-tallet. Og dypest i seg hadde hun en intuitiv forståelse for barns integritet og rettigheter.

Miks så alt dette med en personlighet som var preget av omsorg og redelighet. Dette utgjør en potent miks, og det er ingen overraskelse av denne «gamle kjerringa», som hun kalte seg, fremdeles har potensial til å være et levende og allsidig ideal, for både kvinnerolle og menneskerolle. De fleste av oss kan noen Lindgren-sitater. Og det har vi godt av.

Aftenposten, 31. mai 2015

%d bloggers like this: