barnasforfatterleksikon

Archive for the ‘Bildebøker’ Category

Varm skildring av livets storhet i unik, innovativ myldrebok

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:45

Kristin Roskifte
Alle sammen teller
Magikon forlag

Fra 4 år

Bragepriskandidat gir litterær nerve til tellebøker

Kristin Roskifte (43) er en erfaren bildebokkunstner som mine barn og jeg har hatt glede av tidligere. I de tre bøkene om Alf og Beate (2004–2009) viste hun overblikk, sans for visuell humor, og en varm raushet overfor menneskers ulike liv.

Likevel kommer årets bok som en overraskelse, med nye originale grep på kjente sjangre. Ytre sett er det en tellebok og myldrebok, men nærmere lesning viser store ambisjoner om historiefortelling.

Store hendelser

Boken har 43 gruppebilder som begynner med 1, og går sakte mot 100 personer i ett bilde, før de siste oppslagene gjør store sprang i tallrekken, opp til hele verdens befolkning på siste side. Bildene veksler mellom det hverdagslige og det skjebnesvangre. Fra gymtimer og dugnad i borettslaget til fengselsbesøk og begravelser.

På hver side står korte tekster som både beskriver det vi ser, inviterer til utforskning av bildet, og kobler personer på bildet til andre bilder i boken. Om de 75 personene som løper maratonløpet heter det at «en liker å gå i fremmedes bryllup og begravelser.» Aha!, tenker jeg og blar tilbake for å se hvem som var den fremmede personen i begravelsesfølget.

Jeg tror mange vil ha glede av at denne boken vokser ved gjentatt bruk. Selv oppdager jeg nye ting hver gang jeg åpner boken.

Personlige historier

Myldrebøkene er en egen sjanger med Hvor er Willy? (1987) som den mest kjente. I Norge har Tora Norberg, Flu Hartberg, Anna Fiske og andre laget fine myldrebøker, noen av dem også med innslag av fortelling. Roskifte løfter likevel myldreboken til et høyere nivå av sammenhengende univers, personlige historier og litterære ambisjoner enn vi kjenner fra før.

Teksten inviterer til flere typer undring, både detektivaktig nysgjerrighet og innlevende medfølelse. Hvem er lykkelig? Hvem har hemmeligheter? Hvem kan vi finne igjen fra forrige bilde? Noen av hintene peker utenfor bildene; til følelsene, og til menneskenes iboende potensial: «Tjue personer i en historietime på skolen. En tenker på alle som har levd før oss. En har mistet klassebamsen. En gruer seg til fotballtrening. En kommer til å bli statsminister.»

Suksess

Boken har allerede fått et gjennombrudd på flere måter. Den er nominert til Brageprisen og er solgt til åtte land.

Kombinasjonen av visuell lekenhet, de mange små fortellingene og den underliggende medmenneskeligheten i fortellingen gjør at Roskifte står som en verdig kandidat til Brageprisen.

Aftenposten, 18. november 2018

Mesterlig populærvitenskap for alle aldre

In Bildebøker, Fagbøker on 24.03.19 at 14:42

Bjørn Ousland
Oppover, Roald Amundsens spektakulære luftferder
Cappelen Damm

Fra 10 år

Dokumentar-tegneserie-bildebok med gode virkemidler

Med denne femte boka i serien om Nansens og Amundsens ekspedisjoner har Bjørn Ousland igjen vist at han forstår de to hemmelighetene bak god populærvitenskap og gode fagbøker for barn. Det ene er å bruke en kyndig miks av ulike tekst- og bildeformater. Det andre er å skrive slik at det blir relevant for både 10-åringen og den voksne leseren.

Folkehelt og konkursbo

Roald Amundsen var et idol i den unge staten Norge for 100 år siden. Etter erobringen av Sydpolen i 1911 og Nordvestpassasjen i 1918–20 var Amundsen både en folkehelt og en holden mann.

I denne boka følger vi de siste fem årene av hans liv, 1923–28. Det omfatter en konkurs, flere forsøk på å utforske nordområdene med fly, og den vellykkede ferden med luftskipet Norge over Nordpolen. Til slutt omkom Amundsen og fem andre menn i flyet Latham på vei fra Tromsø til Svalbard i juni 1928. De var ute for å berge den havarerte italienske luftskipskonstruktøren Umberto Nobile.

En tragisk helt

I store trekk forteller Ousland historien kronologisk, med Amundsen som hovedperson. Nansen, Nobile, Riiser-Larsen, Ellworth og de andre blir bipersoner som får tildelt noen få replikker. Noen steder tar forfatteren noen nødvendig steg til siden eller tilbake i tid for å minne leseren om kartet, 1920-tallets politiske bakteppe, eller om flyvningens historie.

Ousland gir et ærlig bilde av sin helt. Med tegneseriens uttrykksmidler følger vi Amundsen gjennom drømmer, sinne, sykdom og skuffelser. Det er mulig å lese Ouslands fortelling som en klassisk Ikaros-myte, om helten som stadig ville nå høyere og lengre.

Ikaros-myten kan være en skildring av utopiske drømmer og skjønn død. Men det er også mulig å lese denne boka som en undergangsfortelling om en tragisk gammel mann som ikke klarer å sette grenser for sine egne ambisjoner. Sterkest inntrykk gjør scenene når Amundsen virkelig har nådd polpunktet. På forhånd har han lekt med tanken om en øy skjult bak ismassene. Nå må han bittert erkjenne at «Det finnes ingen ting der».

Var Amundsen virkelig den første på Nordpolen? Ousland hevder det, og mener at ingen av de tre tidligere ekspedisjonene nådde helt til polpunktet.

Helhetlig og variert

Ousland viser igjen at han behersker stoffet, og kan forene fortelling og bakgrunnsinformasjon, flette inn utdrag fra taler og dagbøker, og smi det sammen med ulike typer illustrasjoner til effektiv historiefortelling. Bildekomposisjonen er god og variert: helsider, kartsider og montasjer, panorama, nærbilder og snakkebobler, detaljutsnitt av utstyret, og innslag av tegneserieruter når dramatikken tettes til.

Mye i disse bøkene fungerer fint som populærvitenskap for voksne. Samtidig er det umiskjennelig barnebøker. Dels fordi Ousland forklarer ting mer grunnleggende, med mest fordi jubel, lykke og vrede formidles med enkle, tegneserievirkemidler som tordenskyer. Alle vi møter er voksne menn som handler som voksne, men noen ganger slipper Ousland fram barnaktige reaksjoner som taler til unge lesere.

Det er en glede å anbefale Ousland, igjen!

Aftenposten, 10. november 2018

Kaja Dahle Nyhus forteller jordens historie som storartet billedbokoratorium

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:39

Kaja Dahle Nyhus
Verden sa ja
Cappelen Damm

Fra 5 år

Bragepriskandidat viser oss alt fra skapelsen til nåtid

Det begynner i det tomme mørke verdensrommet. Så kommer lyset, tiden, havet, og «en gang var vi alle fisk». Slik begynner unge, lovende Kaia Dahle Nyhus (28) sin fortelling om livets opprinnelse. Ytre sett er alt sammen kjent stoff for en voksen leser, men det er flere grep i teksten som gjør den rik, unik og interessant.

Verden og vi

Historien fortelles i en prosalyrisk form hvor verden besjeles og menneskeheten beskrives som en sammenhengende, kollektiv bølge. «Og da var vi ikke fisk lenger. Da ble vi noe annet og begynte å puste. Vi visste ikke hva vi var, men vi krabbet opp på land. – Nå er det ferdig, sa vi. Men verden var ikke ferdig. For vi fikk bein. For en gang var vi alle øgler.»

Nyhus’ verdenshistorie består av kuriøst utvalgte gjenstander på et variasjonsnivå som kan måle seg med Inger Christensens diktsamling «Alfabet» (1981). «Vi fikk mange, mange oster. Gul og hvit og brun og gul og blå. Og vi fikk biler og telefoner og vaskemaskiner. Vi hadde så mange ting, og da måtte vi ha større hus. Og vi bygde egne rom for ting vi glemte igjen når vi var ute og reiste.»

Overblikk

Framstillingen er et storslagent overblikk, med både komiske detaljer og en vemodig undertone. Bokens verdenshistorie er en historie om økende kompleksitet, større trygghet og mer variasjon, men også om misunnelse, ufred og feilvurderinger. For vi er aldri «ferdige», det er alltid noe mer vi kan utvikle eller ønske oss.

Og samtidig med at menneskene er én bølge, så er verden en levende organismen i økologisk dialog med sine beboere.

Her er setning etter setning som kan siteres, og det er lett å se for seg denne boken som et scenekunstverk. Framført med bilder på bakveggen, en oppleser og musikere. Alt fra en enkel fløyte til et helt orkester kan brukes i dialog med denne teksten.

Naivt

Illustrasjonene er i det samme formspråket som vi har sett i hennes tidligere bøker. Naivistiske figurer, hvor både dyr, mennesker og landskap er forenklet til grunnleggende figurer. Samtidig er det en begrenset fargebruk, med 2-3 farger på hver side.

Variasjonen i bildekomposisjon er likevel betydelig, og de ulike dobbeltsidene har ulike uttrykk. Noen viser møter, andre viser horisontal bevegelse eller close-up, mens atter andre forteller gjennom å veksle mellom forgrunn og bakgrunn. Noen av ansiktene er tomme og uttrykksløse, mens andre rommer en hel fortelling i blikket.

Kaia Dahle Nyhus har valgt et stort tema, og kommer svært godt ut av det. Dette er verdt å lese for både barn og voksne.

Aftenposten, 15. november 2018

Mellom undring og slapstick i færøysk vinnerbok

In Bildebøker on 24.03.19 at 14:35

Bárður Oskarsson
Træid
Bókadeild Føroya Lærarafelags

Fra 3 år

Lavmælt, god bok fra særpreget kunstner

Kaninen Bob lurer på hva som befinner seg bortenfor treet i horisonten. Hunden Hilbert dukker opp, og skryter av at han har vært bortenfor treet og reist hele jorden rundt. For han kan nemlig fly. Hilbert skryter litt mer, og går sin vei.

Det er faktisk hele handlingen i årets vinner av nordisk råds barnebokpris.

Det usagte

Dette er Bárður Oskarssons sjuende bildebok hvor han selv står for både tekst og bilder. Tre av dem har vært nominert til Nordisk råds pris. Og det betyr at Færøyene har løftet ham fram annethvert år siden barnebokprisen ble etablert i 2013.

Når man kan vinne den høythengende barnebokprisen for en lavmælt, absurd bildebok, så er det åpenbart at det må ligge mer under og bak. Og det gjør det virkelig. Oskarsson lufter store spørsmål og livets uro i en enkel form. I hans bildebokunivers befinner vi oss et sted mellom slapstickkomedie a la Tom & Jerry, finstemt understatement-humor, og en stille tomhet hvor mye forblir usagt liksom i et Jon Fosse-stykke.

Dukketeater

Tegningene er som en dukketeaterscene – før bakveggen er hengt opp. To figurer står vendt mot hverandre og snakker sammen. 16 helsides bilder, 38 setninger med tekst – og to rekvisitter. Horisontlinja er lav, og hverken forgrunn eller bakgrunn er utviklet.

Lignende enkle «sceneanvisninger» finner vi også i de tidligere bildebøkene hans. Tomrommet har sin egen fortelling, og de raskt stiliserte karakterene gir stort rom for meddiktning. I dialogen mellom en naiv kanin og en hund som er lystløgner oppstår det noen spenninger som selv svært små barn kan ha stor glede av å avsløre.

Heimstaddikting

Det er karakteristisk for litteraturen fra små språksamfunn at den ofte vil drøfte identitet. Derfor handler mange færøyske barnebøker om hvordan det er å være barn på Færøyene. Det ser vi i klassikere som Ebba Hentzes Antonia-bøker (1985) og Steinbjørn B. Jacobsens Vár og månen (1989) og i de bøkene som har vært nominert og oversatt fra Færøyene de siste årene. Vi ser noe lignende i de samiske og grønlandske prisnominasjonene.

I så måte er Bárður Oskarsson et unntak. Det er ikke noe ved tema eller illustrasjoner som gjør ham spesielt færøysk. Noe av forklaringen kan selvsagt være at han i 25 år har bodd og arbeidet i Danmark, men vi kan også se det som et tegn på at færøysk litteratur har vokst seg ut av heimstaddiktinga. For Oskarsson er populær i hjemlandet. To av figurene fra debutboka fra 2004 opptrådte på et frimerke i 2010.

Godt regissert

Jeg har vært begeistret for Oskarsson siden den første prisnominasjonen i 2014 med Den flate kaninen. Det er godt at to av bøkene hans finnes på norsk. Mens vi venter på en norsk utgave av Treet, kan du gjerne lete opp Den flate kaninen, og se hva som skjer når en hund og ei rotte finner en overkjørt kanin. Det er en genial kombinasjon av et morbid tema, en fomlete jakt på passende omsorg for det døde dyret og en finstemt regissert visuell komikk.

Aftenposten 2. november 2018

Bedre tenkt enn gjort om fantasireise i en pappeske

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:05

Kristin Bortolotti
Den magiske pappesken
Cappelen Damm

Fra 3 år

Vakkert og velment om undring i debutant-bildebok

Denne boken kan leses på to måter. Hvis du leser den uten forkunnskaper om forfatteren og bokens tilblivelseshistorie, oppleves den flat og uten handling. Hvis du leser den i lys av forfatterens erfaringer som mor, forstår du at det er et personlig prosjekt.

Fantasireise til virkeligheten

Du kjenner kanskje forfatteren bedre under hennes tidligere navn? Som Kristin Frogner spilte hun for 15-20 år siden «Charlotte» i de første sesongene av Hotell Cæsar. Siden har hun gitt ut to plater, og tatt kunst- og teaterutdanning, og debuterer nå altså med en bok.

I lanseringsintervju har hun sagt at boken har utspring i det virvaret av følelser som oppstod da sønnen fikk en autismediagnose. «Beskjeden om at han ikke kom til å utvikle fantasi, er den tyngste beskjeden jeg har fått i mitt liv.»

Siden forandret bokprosjektet seg. Mer enn en kjærlighetserklæring til fantasien har hun nå et ønske om å skape begeistring for den virkelige verden rundt oss. På hvert oppslag presenteres naturfaglige tema som «skal åpne for gode samtaler».

Vakkert

Førsteinntrykket er vakre blyanttegninger i et nostalgisk design. To søsken klatrer om bord i en tom pappeske og legger ut på en fantasireise i verdensrommet og fortiden.

Tegningene er detaljerte og følsomme, og har preg av å være tegnet etter fotografier av barna.

Tablåer uten subjekt

Teksten er uten handling. De elleve dobbeltsidene er tablåer hvor vi ser barna mot en bakgrunn, uten at noen opptrer som subjekt.

Et karakteristisk eksempel er denne teksten: «Esken treffer bakken / i forhistorisk tid. / Her kjempet dinosaurer / en brutal og blodig strid. / Kometregn haglet, / lavastrømmer rant. / Men ingen vet helt sikkert / hvordan beistene forsvant.» Tegningen viser barna som står fredelig sammen med en diplodocus og en baby triceratop. Ingen ting skjer.

Mangler drahjelp

Bildene er åpne nok til at barn og voksen kan skape fortellinger om det de ser. Men det må være en allsidig voksen som kan spinne videre på tekstens små antydninger om solsystemet, om ur-kontinentet Pangea, ulike dinosaurarter, og om framtidsdystopier.

Stillestående bilder og distansert tekst gir ikke nok drahjelp. Dermed må leseren selv ta ansvar for å skape den begeistrede undringen som forfatteren håper på.

Likevel liker jeg tegningene og det visuelle uttrykket i boken. Jeg håper at Bortolotti tar det med seg inn i nye prosjekter.

Aftenposten, 3. juni 2018

Ender som jantelov og skadefryd

In Bildebøker on 12.06.18 at 20:00

Lisa Aisato
Snokeboka
Gyldendal

Fra 4 år

En god idé glapp underveis for dyktig bildebokskaper

Det er lett å ha sympati med idéen i Lisa Aisatos nye bildebok; hun ønsker å slippe oss inn bak fasaden, og vise at selv pompøse og brautende voksne kan ha hemmeligheter og svake punkter som gjør dem sårbare, barnlige og elskbare.

Empati eller skadefryd

På sitt beste treffer boken der den skal, og vi smiler varmt av den ømme menneskekjærligheten som bærer prosjektet.

Ulykken er at Aisatos prosjekt ligger farlig nær Jantelovens budskap: du skal ikke tro du er bedre enn oss. Når forfengelighet og livsløgner skal avsløres, blir ikke resultatet alltid empati, men like ofte skadefryd.

Skadefryd

Rammefortellingen er seksten mennesker i en heis. Fortellerstemmen i boken er en snokete flue som tar oss med gjennom nøkkelhull og inn i alle leilighetene der de seksten bor. Grepet har en absolutt sjarme, men kan like gjerne gjøre leserne ubekvemme og redde for at «noen» ser dem i pinlige situasjoner.

En opptelling av hva som avsløres om de seksten personene vi møter i heisen, viser at skadefryden er i flertall. Enkelt sagt blir fire av dem mer elskelige når hemmelighetene avsløres, mens fire blir dypere og mer interessante.

Åtte av dem, altså halvparten, blir utsatt for vår skadefryd: en mislykket kunstner, en evig student og en vektløfter som har mistet kreftene sine.

Blant de få som blir mer elskelige, finner vi den bistre herren i dobbeltspent dress som trenger kosebamsen sin for å få sove, og den demente Lilly som er en balansekunstner om natten.

Barnehøyde

Bildene er holdt i en halvt realistisk stil med karikaturens overdrivelser. Fargeskalaen er enhetlig, men varierer bunnfargen fra side til side. Perspektivet er stort sett fra barnehøyde; det er et viktig grep som er med på å understreke grundigheten og sansen for detaljene i boken.

Bildeutsnittene er halvfigur eller helfigur. Det meste foregår inne i leilighetene, og derfor utspiller også bildene seg innenfor et avgrenset rom med bakvegg. De få unntakene fra dette mønsteret er med på å gi bildene rikdom, variasjon og – helt konkret – dybde. Balansekunsteren Lilly danser på ledninger i et nattlig bypanorama, mens Siv, som er forelsket i legen sin, blir sett fra et rosenrødt fugleperspektiv.

Svært talentfull

Lisa Aisato (37) er en spennende og talentfull kunstner. Noen av hennes bøker er blant de beste norske barnebøkene fra de siste årene, og uttrykket spenner fra emo/goth-inspirert medfølelse og sans for stillheten og det eksentriske i Fugl og En fisk til Luna, til frodig, nesten barokk overdådighet i Snart sover du, som hun laget sammen med søsteren Haddy N’jie.

Jeg er sikker på at vi kan se fram til flere gode bøker fra Aisato. Men denne boken, med all dens utilsiktede skadefryd, vil jeg foreslå at vi legger til side og glemmer raskt.

Aftenposten, 8. april 2018

Gull for gullungene

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:51

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad
Hvem har tatt pølsene?
Ena forlag

Fra 3 år

Mysterier i lav høyde. Rart at ingen har kommet på det før.

Kråkeslottet barnehage er på tur i skogen. De skal leke og grille pølser. Men pølsene blir borte! Vi har altså en ny sak for de 4-5 år gamle detektivene Leon og Live. Alle personer som er til stede blir mistenkt, og må oppgi et alibi. Når barna finner noen fotspor på åstedet, blir også de undersøkt og fulgt.

Kinderegg-suksess

Lars Mæhles serie om «Mysteriene i Kråkeslottet barnehage» har blitt en liten suksess, og dekker avgjort en nisje i barnebokmarkedet.

Dette er den femte boka i serien; de to første lå pent plassert på bestselgerlistene våren 2017, og er solgt til Danmark og Finland. I de tidligere bøkene har vi lett etter briller som ble borte, boller som ble borte og bortkomne sokker. Min favoritt er likevel Hvem gikk med utesko inne? Det er en boktittel som svært tydelig viser at dette handler om barns verden og barns perspektiv.

Vi kan snakke om et effektivt og velsmakende kinderegg med tre ting på en gang: bildebøker med handling fra barnehagehverdag, utvikling av barns kognitive evner og analytiske forståelse av hendelser, og imitasjonslek hvor små barn selv kan være detektiver.

Disse tre innfallsvinklene har hvert sitt bokkjøpende publikum, og sammen dekker de mange lesemåter både hos ungene og de voksne bokkjøperne og høytleserne. Leserne leker og lærer seg gjennom barnehagehverdagen.

Ingen er slemme

Vi møter en liten barnehageavdeling med to voksne, de to detektivene Leon og Line, og 2-3 andre barn. Hvem de andre barna er, kan variere litt fra bok til bok. Det er ikke helt samsvar mellom dagens store barnehageavdelinger og den lille gruppa i bøkene, men det er lett å forstå at et kriminalmysterium trenger et mindre gruppe mistenkte.

Den kognitive lærdommen i bøkene er at alle må mistenkes. Alle kan være ansvarlige for at noe har skjedd. Forklaringen er som regel en enkel bagatell. Ingen er ondsinnede. Noen av de voksne har vært uheldige eller glemske. Eller det kan være som her: et dyr er skyldig. En løpsk puddel har stjålet pølsene.

En gjennomgående effekt i bøkene er bruken av hengende setninger, hvor spørsmålet begynner nederst på høyresiden, og det utløsende poenget i setningen kommer etter at man har bladd om. For en voksen leser kan dette virke litt oppskrudd, men vi vet av erfaring at dette er god dramatikk for de yngste.

Effektiv tegnestil

Odd Henning Skyllingstads tegninger er tydelige og effektive. Det er tegneseriestil med markert konturlinje, rene fargeflater, karikerte trekk og overdreven mimikk. Synsvinkelen er rolig og i barnehøyde, og omgivelsene er som regel forenklet bort. Personene opptrer mot hvit bakgrunn, supplert med noen detaljer som steiner, trær og bålplassen.

Dette er gull for gullungene! Det er en god idé, godt gjennomført. Det er realistiske miljø, realistiske problem, sjarmerende typer og et godt språklig og visuelt uttrykk. Dette kan trygt anbefales.

Aftenposten, 18. februar 2018

Hjemlengsel og myk skogbunn

In Bildebøker, Fantasylitteratur, Kommentarer og overblikk on 12.06.18 at 19:38

Thore Hansen
Treet som hvisket
Gyldendal

Fra 5 år

Gripende vemod når barneblikk og gammelmannsdrømmer møtes.

I år, når Thore Hansen fyller 75, kommer han med en bok som feirer og oppsummerer noen hovedtema i det fine forfatterskapet: den gamle mannens tilbakeblikk på gleder og forsømmelser i unge år, en intens glede over ekte natur – kombinert med skepsis til asfalt, betong og rette linjer, og ikke minst drømmen om den magiske, frigjørende opplevelsen.

Urtidsdyr

Leonard Holm er en typisk person i en Hansen-bok: en gammel mann som bryter opp. Han forlater hjemmet, går inn i skogen og finner igjen barndommens klatretre. Treet tar ham med på en reise gjennom tiden; til urtidsdyrene og menneskehetens utvikling. På reisen ser han at jordens helse svinger fra likevekt til krise; da menneskene ble tallrike, ødela de naturen rundt seg. Leonard møter igjen barndomskjæresten Vera – i drømme, må vi anta – og finner fred og den siste hvile i trekronen.

Moral

Thore Hansens bøker er et meget moralsk univers. Både i fortellingenes store strukturer og i de mange små replikkene merkes forfatterens budskap. Alle hendelser vurderes etter etiske kriterier, og mange etiske spørsmål behandles: respekten for eldre, dyr og fremmede, for husfred, sosial og økologisk balanse, og respekten for ens egen historie, integritet og hjemlengsel.

I årets bok handler det mest om redselen for at menneskenes grådighet skal ødelegge jorden; både det sosiale og det økologiske samfunnet. Det er et tema han har vært innom mange ganger tidligere, tydeligst i Skogland-serien, hvor de tre hoved-«personene» kjemper for å bevare en verden i fred og balanse.

Hansen er ikke alene om det økologiske alvoret i barnebokhøsten. Siri Pettersens Bobla er en av flere andre som også preget av alvoret og ansvaret som barn og voksne må bære.

Den gamle mannen

Flere av Hansens hovedpersoner har vært gamle menn som angrer på valg de gjorde, og som får en ny sjanse i gave fra forfatteren. Conrad i Høstfabel (1996) er en slektning av Leonard.

Andre gamle menn er eksentriske gubber som har foredlet bohemen i seg. Og mange av dem er undervurderte. Allerede i debuten med novellesamlinga Grimaser i 1975 introduseres alderdommen som skjebne, der en av Hansens gjennomgangsfigurer: klovnen Bobodilla, er på vei til å pensjoneres.

Vertshuset

I tillegg til den gamle mannen, øko-krigerne og sivilisasjonsskepsisen er det flere andre tema som også gjentas i utallige varianter hos Hansen. Tidsreisen er et av dem; en annen kjær kjepphest er det tolerante nabolaget og det gode vertshuset. Vertshuseieren Smyrl i Skogland-serien er den fremste representanten for det gode samfunnet, slik Hansen ser det.

Keltisk popkunst

Hansens tegninger er både kjære og gjenkjennelige, og det går ikke an å skrive om ham uten å nevne vår gamle favoritt, sjøormen Ruffen, som Tor Åge Bringsværd og Hansen har laget 7 bøker om fra 1972 til 2017.

Lenge kunne Hansens tegnestil beskrives som en legering mellom art nouveau og keltisk ornamentikk, men i de siste bøkene har det også kommet tydelige spor av popkunst og andre trekk fra 1960- og 1970-tallets estetikk. I denne boken ser vi det tydeligst på treets store, røde lepper.

Barnet i oss

Blir det barnelitteratur av gamle menns hjemlengsel og vemod? Noen barn vil se tidsspranget som en bekreftelse på at deres nåtid og lek er viktig og verdt og ta vare på. Andre kan føle det som en halv-autentisk nostalgi som handler om en annen barndom enn deres.

Thore Hansen skriver kanskje barnebøker, eller kanskje er det allaldersbøker, eller barnlige bøker for voksne med et mjukt sinn og en lengsel etter et autentisk liv. Det moralske perspektivet og den naive gleden over de viktige tingene er kanskje med på å gjøre Hansen til en forfatter som mange kan ha glede av.

Aftenposten, 10. desember 2017

Vellaget, gåtebasert detektiv-underholdning for de minste

In Barneromaner, Bildebøker on 12.06.18 at 19:23

Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes (ill.)
Detektivbyrå nr 2. Operasjon mumie
Gyldendal

Fra 6 år

Flink, rutinert og sjangertro

Operasjon mumie er den femtende boken i serien om detektivbyrå nr 2. Bøkene ligger regelmessig på bestselgerlistene og må nok kalles Norges mest populære barnebokserie akkurat nå.

Småbyen

Serien foregår i den lille kystbyen Elvestad (krim-kjennere vet at navnet ikke er tilfeldig) med 939 innbyggere, en typisk karikert småby. Vi har sett lignende småbyer i Lars Mæhles bøker om krimteam Siri og Max, og Martin Widmarks bøker om LasseMajas detektivbyrå. Byene er et lettlest og oversiktlig samfunn, og bysamfunnet består gjerne av én av hver: en baker, en lærer, en museumsdirektør, en lokalavisredaktør og en ordfører.

Barneperspektivet er godt gjennomført, og vi befinner oss i et univers hvor det er naturlig at museumsdirektøren diskuterer sikkerhetsspørsmål med barn på 10-11 år.

Gullmaske

Elvestad museum skal ha Egypt-utstilling, og får låne en verdifull gullmaske. Mens utstillingen bygges opp, dagen før åpningen, skjer det en rekke uhell. De to unge og rutinerte amatørdetektivene eliminerer etter hvert mange av de mulige mistenkte, og stiller godt forberedt når deres hovedmistenkte forsøker å stjele gullmasken midt på natten.

Gjette gåter

Trusler og farenivå er på et nivå som barn kan forholde seg til, med avsaget stige og malingsspann som veltes. Spenningen i bøkene er ikke knyttet til jakt eller konfrontasjoner, men til å tolke spor og gjette gåter. På samme måte som i sin andre barnebokserie, Clue, gjør Horst en god jobb med å organisere hendelsen slik at leserne kan løse mysteriene sammen med hovedpersonene.

Horst legger inn noen små smil til de voksne lesere – som museumsdirektøren Siri Meyer her, og i en tidligere bok arkeologen Diana Jones. Men han har ellers få hint til voksnes popkulturelle referanser; spesielt hvis bøkene sammenlignes med Bjørn Sortlands kunstdetektiv-serie, hvor Don Rosa og James Bond stadig nevnes.

Gjennomtenkt tegneseriestil

Sandnes fremstår igjen som en kompetent illustratør som står godt til oppgaven. Alle bildene er halvnære, og med ett unntak er alle bildene sett fra normalperspektiv – i barns høyde! Dette er fint gjennomtenkt. Stilen er tegneserieaktig, med tydelig konturstrek og rene fargeflater og med en figurforming mellom «realisme» og karikatur. Det ligger tett opp mot hovedfeltet av amerikansk animasjonsfilm, og kan minne om art director Don Griffith hos Disney.

Trygt format

Seriebøker krever håndverk, kreativitet og organiseringsevne. En gjentagelse av de faste og forutsigbare elementene er et grunntrekk ved underholdningslitteraturen, og suksessen ligger gjerne i symmetriske variasjoner innenfor et kjent mønster.

Et lite innslag av faktisk kunnskap om mumier og arkeologers virksomhet er med på å berike boken. Vi kan derfor trygt konkluderer med at Horst, Sandnes og detektivene Tiril og Oliver i Elvestad. leverer varene enda en gang: godt tilpasset spenning og lærdom i en form og et format som både barn og voksne kan være trygge på. Godt håndverk som vi gjerne kan anbefale.

Aftenposten, 8. oktober 2017

 

Gro Dahle utfordrer barnelitteraturens siste tabu: pornokikking

In Bildebøker on 12.06.18 at 19:20
Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus
Sesam Sesam
Cappelen DammFra 7 år

Forfatterens forklaring om at porno er «skuespill for voksne», er god og nyttig. Jeg er likevel i tvil om vi skal normalisere pornoen.

Gro Dahles nye bok vil vekke reaksjoner, men jeg håper at noen også vil oppleve åpenheten som befriende. Det er første gang pornografi er tema i en norsk billedbok for barn og første gang et pornografisk motiv gjengis som «bildesitat» i en barnebok.

Normalisering
Det er ulike grunner til at voksne ikke snakker med barn om pornografi. Redselen for å normalisere er kanskje en hovedgrunn. Ubehaget ved å innrømme egen kjennskap, er kanskje en faktor. Og hvordan si «fy» til pornografien uten å gi inntrykk av at seksualitet generelt er skambelagt?

Hvis vi skal tro det som sies om barns tilgang til nettporno, er det likevel nødvendig å si noe. Dahles innfallsvinkel er at erfaringene må bearbeides, at porno er vanlig og «ikke noe farlig i det hele tatt», men at det gir et rart bilde av sex.

Pupper på skjermen
Hovedpersonen Al bor med mor og storebror Kas. Guttene deler en PC, og en dag får Al tilgang til en skjerm full av det broren nettopp har gått ifra. «Gigantiske pupper. Rumper. Rumpehull. Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser.»

Det er overveldende, og det er skamfullt å bli oppdaget av mor. Skammen blir til sinne, som mor håndterer klokt og avvæpnende.

«Kanskje du lurer på om det er sånn kjærester gjør? sier mamma.» Det er ikke sånn i det hele tatt. «Det du så på PC-en er skuespill for voksne.» Mammaen følger opp med at noen kan tro at det er slik det foregår, og at de må gjøre ting de ikke har lyst til. «Og da blir alt feil,» avslutter hun sin korte formaning.

Tabutema
At det ble Gro Dahle som brøt isen, er ingen overraskelse. Dahles prisbelønte forfatterskap er en lang serie med tilnærming til ubehagelige tema: familievold, depresjoner, omsorgssvikt og incest.

I denne boken bruker Dahle datteren Kaia som illustratør. De har allerede gitt flere intervju om boken. Kaia Dahle Nyhus sier at «Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som finnes rundt oss. På samme måte som reklameplakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både med tanke på utseende og rolle, som vi kanskje heller ikke vil at barn skal se.»

Kjør debatt
Dahle legger mer vekt på opplevelsen av porno enn på selve pornografien. Jeg synes at hennes forklaring «skuespill for voksne» er god og nyttig, men jeg er usikker på om den er dekkende og tilstrekkelig.

Hvorvidt det er rett å normalisere porno, er et etisk spørsmål som hver enkelt har sitt svar på. Jeg er i tvil, først og fremst fordi pornografien gjør menneskene til objekter og konsumenter.

Fra et litterært perspektiv må boken sees som en didaktisk dialog, godt tilrettelagt. Bokens beste trekk er antagelig øyne og ansiktsuttrykk hos Al der han svinger fra sjokk til skam, undring og sjenanse. Man kan diskutere hvor troverdige Als reaksjoner er på det han ser og om skamfølelsen er intuitiv. I en kort tekst som ikke drøfter motiver og mentalitet hos «skuespillerne», mener jeg at det er unødvendig å gjengi et stilisert samleiebilde fra skjermen.

Ikke til kosestunden
En vanlig innvending mot Dahles bøker er at de «ikke er for alle». Det er i beste fall en misforståelse. Barn har som regel stor nysgjerrighet og stor empatisk kompetanse.
Men det er helt sikkert at bøkene sjelden egner seg som kosestund, og de fungerer best for lesere som er forberedt på de temaene som tas opp.

Aftenposten, 26. september 2017

%d bloggere like this: