Angie Thomas skriver levende, men formelpreget om ghetto, rap og vanskelig valg

Angie Thomas
På vei mot toppen
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal

Fra 12 år

Bri må velge mellom artistkarriere og ansvarlighet

I sin andre roman gir Angie Thomas oss et tydelig bilde av en afroamerikansk bydel. Her finnes fattigdom, tomme kjøleskap, bevæpnede gjenger, fengselsfugler, rap-musikk, og drømmer om noe bedre. Her er også en saftig karikatur av en menighet med skinnhellige gamle damer som baksnakker hverandre.

En svart bydel

Bydelen Garden Heights, som kanskje ligger i forfatterens hjemstat Mississippi, er den samme bydelen som vi møter i hennes debutroman The hate u give. Den kom på norsk i 2017. Den ble også til en film i 2018. Miljøet er det samme, men alle personene er nye.

Drømmen om suksess

Bri er 16 år. Hun drømmer om et gjennombrudd som rap-artist, og håper at det kan forandre familiens liv. Når vi møter henne i første kapittel er hun på vei til en «rap battle», en blanding av duell og talentjakt. Hun vinner, og blir en lokal kjendis.

Hovedtemaet i boken er hvordan hun håndtere egne og andres forventninger. Halvveis i boken er det fremdeles åpent hvordan Bris drøm om musikalsk gjennombrudd skal utvikle seg. Skal hun bekjempe alle former for motstand, eller skal hun velge fred og forsoning? Det føles som om det vakre nederlaget også er en mulighet.  Tema, tendens og intrige gjør leseren usikker.

I bokens siste del tar hun avstand fra en rap-artist-image som skader både henne og bydelen, og velger å være tro mot seg selv.

Filmatisk

Romanen er svært filmatisk anlagt, med tydelige scener og en handling som drives fram av dialoger og møter.

Bydelen med dens sosiale og politiske bakgrunn er selvsagt utvetydig amerikansk. Det aller mest amerikanske er likevel denne tendensen i bøker og filmer til å la hovedpersonen meddele alle sine personlige veivalg fra scenen med offentligheten som publikum. Kan hende er det i slike scener vi merker best at retorikk er et fag i amerikansk skole.

Vibeke Saugestad har gjort en god jobb med oversettelsen. Det må ha vært en krevende, i en tekst som strømmer over av slang, rap-lyrikk og rytme.

Black lives matter

Boken inneholder litt for mange bipersoner og sidehandlinger til at den klarer å holde intensiteten oppe. Noen av dem er søte, slik de to guttene som blir hemmelige kjærester, mens andre er komiske eller melodramatiske.

Omtrent halvveis i boken blir det tydelig at forfatterens hensikt med å introdusere nye personer og hendelser er at de skal bidra til hovedpersonens dannelsesreise. Samtidig blir den viktige bipersonen, Jojo for lite utviklet til at vi forstår hans rolle når Bri gjør sine avgjørende valg.

Boken blir stående i spennet mellom miljøskildring, litt for tydelig moral og et samfunnsengasjement som springer ut Black lives matter-bevegelsen. Dermed er det er ingen perfekt roman, men den er sympatisk og relevant, med en form og et budskap som jeg håper at ungdom kan oppleve som viktig.

Aftenposten, 11. april 2020