Lekker bildebokserie forenkler store menneskers liv

Ine Marie Wilmann og Ingebjørg Faugstad Mæland
Min første biografi – Sonja Henie
Gyldendal

Kristin Grue og Lina Raknes
Min første biografi – Gro Harlem Brundtland
Gyldendal

Gyldendal er synlig inspirert av den internasjonale barneboksuksessen «little people, big dreams», som kom på norsk våren 2018. Bøkene stiller seg lagelig til for hugg med forenklede biografier rettet mot barn 3-6 år, men lander stort sett pent i balansen mellom biografisk troverdighet og stilisert litterær behandling.

Flittige barn
Bøker om berømte mennesker har alltid være en del av barnelitteraturen. Selv slukte jeg bøkene i «historien om»-serien. Det var skjematiske biografier hvor flid i unge år ble kronet med ære og fremgang. Slikt ga opphav til formaninger som «Du må skjerpe deg, gutt. Da Abraham Lincoln var på din alder, var han best i klassen,» og derved også indirekte til det drepende svaret «Ja da, pappa. Men da han var på din alder var han president.»

Anime
Disse nye seriene utmerker seg med det visuelle uttrykket. Ulike illustratører forener personlig stil med en anime-inspirert serieestetikk. Bøkene innfrir på flere plan hvis du har en drøm om bøker som accessoirer på barnerommet i interiør-reportasjene.

Mælands bilder i boken om Sonja Henie er min favoritt. Her er det fart og bevegelse, og en lekker art deco-inspirert periodeestetikk.

Kortfattet
Henie-biografien er ærlig ved at den svært kortfattet gir rom for Henies skuffelse da karrieren falmet. I Brundtland-biografien blir komprimeringen særlig påfallende. Her skildres en karriere som mange av oss har fulgt i samtid, og det sparsomme utvalget av begivenheter blir derfor særlig tydelig. Med barnehjem og fattig-Oslo er det et dickensk preg over boken.

Samtidig er dette med på å minne leseren om at biografier består av valg. Alle liv kunne vært presentert gjennom andre utsnitt.

Brundtland-biografien fremstiller hovedpersonen i kontrast til navnløse motstandere, som regel nevnt i setninger som «noen ble sure for dette». Når jeg leser flere av bøkene i seriene, framstår dette fortellergrepet med motstand og motstandere som en gjennomgående metode fra forfatterne for å få fram et poeng. Vi sitter igjen med budskapet at du må våge å være upopulær i «noens» øyne for å oppnå noe.

Nye helter
Seriene fortjener ros for å tilby en ny generasjon helter: kvinnesakskvinner og aktivister. I min oppvekst leste vi om Edison og Henry Ford. Emmeline Pankhurst og Rosa Parks var aldri tema den gang. Til høsten kommer endog boken om Kim Friele.

Selv om bøkene er grove forenklinger av liv og livsvalg, inneholder de likevel nok materiale for målgruppen og for formålet: å gi et poengtert inntrykk av spennende liv og mulige forbilder.

Aftenposten, 16.6.2019