barnasforfatterleksikon

Ferrantes fabel for barn er ikke for alle

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 12.06.18 at 19:14

Elena Ferrante
Natt på stranda
oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget

Fra 7 år

Dukkens redsel veksler mellom det banale og det ubehagelige

Noe i denne bildeboken er forutsigbart og tilhører barnelitteraturens grunnmotiver. Andre ting er vanskeligere å forstå, og gir fortellingen et ubehag.

Gjenglemt

Dukken Celina blir glemt igjen på stranda når familien går hjem for kvelden. Jenta Mati – som eier Celina, blir distrahert av sin nye gave: en kattunge. Historien sees fra Celinas synsvinkel. Hennes sjalusi overfor katten og lengsel etter Mati er en ramme for det som skjer på stranda – når menneskene har gått hjem.

Vaktmesteren

«Den slemme strandmannen» dukker opp, raker dukken sammen med søppel og andre gjenglemte leker, og tenner på. Det ligner H.C. Andersens besjelede hverdagsgjenstander; tinnsoldaten, ovnen og trollet i esken. Ilden, havet og natten får også personlige egenskaper i Celinas dialog med alt rundt seg.

Dukken berger seg unna ilden, men havner på havbunnen. Her hviler hun i et slags dødens favntak, før strandmannen trekker henne opp av vannet.  Celina kan visst snakke, hun har et repertoar av ord som Mati har lært henne. Disse ordene vil strandmannen trekke ut av munnen hennes, og enten selge eller spise selv. Her er fortellingen litt inkonsekvent.

Hjelpeløs

Strandmannen føles farlig fordi vi ikke forstår ham. Han er både hverdagslig og demonisk, uten å være noen skrekk-klisje.

Hvordan skal ord-tyveriene forstås? Er det Celinas «menneskelighet» som står på spill? Ligger sjelen i ordene? Eller det det bindingen til morsfiguren Mati som står i fare når ordene blir borte?

Dukkens avhengighet av «mor» er med på å understreke sårbarheten, og skrivestilen får dukken til å framstå ynkelig og hjelpeløs: «Mati, vesle mamma, kvar er du? Eg er dokka di, ikkje forlat meg. Mati, høyrer du, viss du ikkje kjem straks og reddar meg, viss du lar flammen ta meg, kjem eg til å gråte».

Reisen inn i natten

Historien kan forstås på flere måter; mildest som en reise ut i det skumle og hjem igjen. Dels som et mørkt blikk inn i nattens uforklarlige farer, og kanskje også som en fabel om ord og eksistens. Forholdet mellom barn og dukke er en innarbeidet metafor for forholdet mellom barn og voksne.

Boken utkom i 2007, fire år før Napolikvartetten begynte. Dukken Celina forekommer også i den tredje boken i kvartetten, Dei som flyktar og dei som blir; andre dukker i romanene symboliserer utrygge bånd mellom mennesker.

Boken ender godt når kattungen kommer for å hente Celina, og begge forenes med barnet Mati. Men leseren vil nok sitte igjen med sterkere inntrykk av farene.

Natt på stranda er med andre ord ingen koselig god-natt-historie for alle og enhver. Men det kan godt tenkes barn og ungdom som lar seg fascinere av en bildebok om frykt og farer.

Aftenposten, 3. september 2017

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: