barnasforfatterleksikon

Grusomt og velskrevet om sårbarhet og vold

In Barneromaner on 07.08.17 at 08:25

Bjørn Ingvaldsen
Lydighetsprøven, en tenkt fortelling om et barn
Gyldendal

Fra 10 år

Tilbakestående Alvis blir sviktet, slått og lurt

 

Dette kan være årets beste barnebok. Det er en nådeløs historie, fortalt med stram struktur fram mot katastrofen.  Synsvinkelen ligger konsekvent hos jeg-personen Alvis; det er meget dyktig gjort og forsterker sårheten.

 

Særbarnet

Alvis er elleve år. Moren har blitt kjæreste med arkeologen Duncan, og de flytter inn hos ham. Gradvis går det opp for oss at det er noe med Alvis. Han leker med yngre barn, han får spesialundervisning, og klassekameratene unngår ham.  Og han tisser seg ut, og foraktes av den grunn.

Noen steder merker vi arven etter Jens Bjørneboes Jonas og Magnhild Haalkes Allis sønn. Alvis er jo ikke den første grovt forsømte gutten i norsk litteratur. Men han er kanskje den første i barnelitteraturen? Det må være alvoret ved dette som gjør at forfatteren følte behov for et forord i boken, hvor han både understreker at dette er diktning, og at det finnes barn som har det vanskelig.

 

Offeret

Alvis’ historie handler om gjentatte nederlag. Om en mor som tror eller håper at han har noen å leke med. Om mødrene til de yngre lekekameratene som sender ham hjem. Om komplimenter med dobbelt bunn. Om en tolvårsdag uten gjester.

Alvis blir venn med 14-åringer som bruker ham til å stjele øl i butikker. Det groveste sviket mot gutten ligger likevel i stefarens sinne. Han slår både Alvis og moren. Både guttegjengen og stefaren krever lydighet, derav bokens tittel. Ingvaldsens skrivekunst viser seg i hvordan disse hendelsene virker sammen med Alvis’ nødløgner og vokser seg større, fram mot den dramatiske finalen.

 

Thriller og opprop

Det er fristende å lese boken som et skole- og sosialpolitisk debattinnlegg. Jeg blir opprørt over at ingen ser Alvis, og begynner å diskutere med meg selv hvor sterk grad av utviklingshemming han kan ha. Er han et grensetilfelle som er så nesten funksjonsfrisk at det ikke utløser noen tiltak?

Fordi synsvinkelen ligger hos Alvis får vi aldri vite hva moren tenker, eller hvor mye hun har strevd gjennom guttens oppvekst. Vi ser mot slutten av boken at hun forsøker å flytte fra Duncan.

Boken er like mye en thriller som et melodrama. Den er et debattinnlegg og en eksempelfortelling om vold i hjemmet og voksnes manglende respekt for barns integritet og rettigheter. Den er en fortelling om mobbing og usynliggjøring. Og bokens styrke er at den er alt dette samtidig.

 

Uten lykkelig slutt

Og selvsagt er dette en barnebok. Til tross for at den bryter med den faste «barnebok-kontrakten» med leseren: forventningen om en lykkelig slutt. Jeg kan fremdeles huske den første barneboken jeg leste som ikke hadde en lykkelig slutt. Dét er en overgangserfaring som alle lesere må gjennom. Noen vil møte den her.

Jeg mener at barn har stor rettferdighetssans og evne til empati, og nettopp derfor har utbytte av triste, alvorlige bøker som denne.

 

Flere gode

Bjørn Ingvaldsen har skrevet flere sterke barnebøker. Far din (2016) handler om å ha en far med dårlig rykte. Den er nominert til Nordisk råds barnebokpris i år. Tryllemannen (2014) handler om møter med den pedofile «mannen i skogen», og Sangen om Lucy (2010) om jenta som ikke forstår hvor syk moren er.

Dertil har han skrevet flere populære og komiske lettlest-serier. Kanskje har underholdningstalentet dominert vårt bilde av Ingvaldsen? Det er på tide å få øynene opp for hans seriøse romaner; de er skrevet med stort alvor, talent og medfølelse.

Aftenposten, 7. mai 2017

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: