barnasforfatterleksikon

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: