barnasforfatterleksikon

Mestring, frigjøring og hjemlengsel i Veronica Salinas’ «Og»

In Ungdomsromaner on 26.02.17 at 09:46

Denne livsreisen fra Argentina til Fredrikstad har et overbevisende preg av selvbiografi. Den handler om å bryte ut og frigjøre seg fra sin egen skjebne, og om lengselen etter det man forlot. Den handler om å mestre livet, og finne en sjelelig balanse mellom det Falkeid kaller «Et umulig par»: nomaden og bonden.

Jeg leser boka både som en historie om ett menneske med vilje og livskraft, og som en eksempelhistorie om mange menneskers erfaringer med å være langt hjemmefra og ny i Norge.

Frigjøring

Jeg-personen flytter fra Argentina som 17-åring i 2001/2002. Vi får – merkelig nok – ikke vite hvorfor hun valgte Norge, men følger med henne mens hun etablerer seg som au pair hos en familie i Fredrikstad. Vi leser om hennes liv i familien, på språkkurset og i det gryende vennskapet med Monika – som er medelev og au pair-kollega, og deres trilletreff i parken og besøk til biblioteket.

Humoren i boka kommer tydeligst fram i de delene som er fra språkkurset. Det er en slags kollektiv galgenhumor i de ufullstendige setningene og potensielle misforståelsene.

I jeg-personens møter med vertsfamilien møter vi et bredt spekter av følelser. Hun føler seg redusert fra å være en person til en rolle, og reagerer med sinne, avmakt og underlegenhet. Hun utvikler en kritisk analyse av travle voksne som er overfladiske mot sine egne barn. Jeg-personen oppfatter seg selv som den som forstår barna best, og som har forutsetninger for å bedømme den norske familien. Dette er en helt forståelig reaksjon, og understreker at vi alle vurderer hverandre ut fra vårt eget ståsted.

Selvsagt leser vi også om hjemlengselen, og romanen veksler mellom å beskrive minst tre tidsplan: nåtid i Fredrikstad, barndomsminner fra bestemorens hjem i jungelens indianerlandsby, og minner fra livet sammen med familien i Buenos Aires i tiden før oppbruddet.

Boka er for det meste skrevet med korte helsetninger. Bruken av ujevn høyremarg kan først få en til å tro at det er snakk om et langt, fortellende dikt, men det er vel heller snakk om den samme type lettles-virkemiddel som vi kjenner fra leseløvene. På noen få sider er teksten satt med sperret skrift, og gir inntrykk av å være famlende begynnersetninger. I andre deler av boka, særlig samtalene med Monika, er setningene korte og enkle. Det enkle språket er likevel ikke helt gjennomført. De avsnittene som behandler minnene fra barndommen er språklig sett mer avanserte, med idiomer, metaforer og kenninger.

Hjemlengsel

Jeg tror vi trenger et nesten ubegrenset antall vitnesbyrd om innvandring; hver med sin stemme, sin bakgrunnshistorie og sine erfaringer. Vi trenger mange fortellinger hvor «de andre» blir synlige som en «jeg», og inviterer leseren til empati og medlevelse. Sterkest inntrykk gjør forfatterens iherdige arbeid med å etablere et selvstendig «jeg» utenfor og uavhengig av vertsfamilien.

Boka kan leses som en politisk historie om overklasser og underklasser, den kan også tolkes som en personlig, individuell historie om sosial og geografisk mobilitet, og om jakten på tilhørighet. Selv synes jeg også det gir mening å oppfatte det som en historie om generasjoners klassereise, som et slags globalsosiologisk case.

Den lange reisen fra sommerferiene i indianerlandsbyen til norskkurset i Fredrikstad er full av kontraster. Det er interessant, men likevel ikke uventet, at slike lange sprang av erfaringer kan rommes i én person.

Kanskje er det likevel mest naturlig å lese det som en historie om tre generasjoner. Mormor er indianer, og ut fra det vi ser i boka, lever hun et tradisjonelt landsbyliv, med variert husdyrhold. Foreldrene er begge halvt indianere, og har tatt reisen til byen, hvor han er brannmann og mekaniker, mens hun er kokk. Disse to, i arbeiderklassen, har valgt å sende sine to døtre til en dyrere, privat skole – for å gi dem bedre framtidsmuligheter.

Jeg-personen, som er historiens tredje generasjon, gjør flere valg som er overraskende. Et av dem er å slutte på den videregående skolen i Buenos Aires for å finne seg selv: «miste alt for å finne seg selv.» «Jeg ville slutte på videregående. Jeg bestemte meg for å miste alt. For å gå på yoga på dagtid og jobbe på kveldstid.» I lys av Maslows behovsteori er det uventet at man går direkte fra kampen for tilværelsen til å ville finne seg selv. (Jeg kjenner forresten at det er vanskelig å skrive om dette. Er det boka jeg vurderer? Eller er det jeg-personens autentisitet og valg? Eller kanskje det er forfatterens livsvalg jeg reflekterer kritisk over?) Så kommer oppbruddet fra Argentina til Norge, som vi nesten ikke får vite noe om. Jeg er nysgjerrig på om det er personlige hensyn eller et litterært grep som er forklaringen på dette tomrommet i teksten.

Hvilken målgruppe?

Selv om boka på mange måter framstår som en vaskeekte selvbiografi, presenteres den på forlagets hjemmeside som en roman, og på vaskeseddelen som en «befriende annerledes ungdomsroman». Det selvbiografiske, med bruk av levende modeller, understrekes enda tydeligere i referatet fra lanseringen som vi kan lese på forlagets blogg.

Ifølge vaskeseddelen er hovedmålgruppa «ungdom 13–15 år». Denne anmeldelsen på Barnebokkritikk indikerer også at vi snakker om en ungdomsbok. På hjemmesiden til forlaget sies det likevel ingen ting om at dette er ei ungdomsbok.

Jeg blir usikker. En av mine kjepphester er at det er liten forskjell mellom en oppvekst- og utviklingsroman skrevet for voksne lesere, og en psykologisk-realistisk ungdomsroman. Det hadde vært fristende å bruke tid på å nærlese boka på jakt etter indikatorer på om boka er rettet mot tenåringer eller mot voksne mennesker. Hva er det som eventuelt konstituerer denne boka som ungdomsroman? Hva er det som utgjør forskjellen?

Jeg tror likevel at dette er den typen balansekunst som forlag av og til driver med for å maksimalisere inngang i ulike målgrupper, kombinert med best mulig støtteordninger. Gyldendal holdt på med noe lignende med en serie bøker for 10-12 år siden.

Kulturfondet er mer forutsigbart for romaner enn for selvbiografier, og det er dobbelt så stort for ungdomsbøker som for voksenbøker. Jeg mistenker også at kulturrådets vurderingskriterier for voksen skjønnlitteratur ikke har særlig rom for «lettlestbøker for voksne med liten norsk-erfaring». Derfor lanseres den altså – i noen sammenhenger – som ungdomsbok.

På den annen side er det ikke sannsynlig at lesere over 18 år vil plukke opp ei bok som det står «ungdomsbok» på. Derfor tones dette helt ned i andre sammenhenger. Men dette er forlagets krumspring, og bør ikke brukes mot forfatteren eller mot boka.

Mestring

Den forholdsvis åpne tittelen «OG» finner sin forklaring på side 105 i boka. Jeg-personen føler seg ikke hjemme noe sted: «Jeg er den fattige blant de rike. Jeg er indianeren blant de hvite. Jeg er byjente blant folk i Fredrikstad. Jeg er ikke herfra. Jeg er verken eller.»

Løsningen hennes er å omfavne tilværelsen som «både og», og på siste side står det slik: «Jeg er fattig og rik. Jeg er herfra og derfra.» «Hele min historie er reisen til et ord: OG.»

Historien får dermed en dobbelt lykkelig slutt: i det ytre våger hun å bryte opp en gang til, fra den første vertsfamilien, på jakt etter en ny jobb og ny familie. I sitt indre finner hun fram til en forsoning mellom bonden og nomaden, mellom hjemlengselen og den frigjørende utferden.

Barnebokkritikk.no, 19. april 2016

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: