barnasforfatterleksikon

Archive for 2017|Yearly archive page

Sommerboka 2017 – Den hemmelige hagen

In Barneromaner, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:38

To foreldreløse og forsømte søskenbarn vekker en forsømt hage til live igjen. I Den hemmelige hagen (1911) av britisk-amerikanske Frances H. Burnett møtes romantikkens frodige hage og livgivende natur med gotikkens sorgtyngede herregård på den øde heia.

Boken er oversatt flere ganger, den nyeste er ved vår favoritt Torstein Bugge Høverstad, som lar historien åpne slik: «På den tiden Mary Lennox ble sendt til onkelen sin for å bo på Misselthwaite hovedgård, sa folk at gufnere unge skulle ingen sett».

Som bibliotekar har jeg lånt ut denne til folk fra 8 til 80 år, og alle kom fornøyde tilbake. Dette er den klassikeren jeg stadig kommer tilbake til.

Mitt bidrag til anmeldernes sommerbok-enquete i Aftenposten, 18. juni 2017

Reklamer

Vakker og alvorlig bildebok om adopsjon og morskjærlighet

In Bildebøker, Høytlesningsbøker on 07.08.17 at 08:34

Torill Kove
Tråder
Cappelen Damm

Oscarvinner skriver fra mors synsvinkel

Fra 4 år

 

Tråder er en mors tanker til og om sin adoptivdatter, med basis i Koves egen familie. Det er en enkel og gripende historie om å lengte etter noen å ta vare på, og hva det vil si å ha ansvar for et annet menneske. Vise omsorg og kjærlighet, skape tillit og til slutt gi slipp – for å la datteren finne sine egne tråder.

 

Stilisert tegnestil

Som vanlig er Koves tegnestil stilisert og lavmælt. Figurene er tegnet todimensjonale – uten rundmodellering, og det er hovedsakelig brukt helfigur og normalperspektiv. Bakgrunnen er fraværende eller bare skissert, og fargepaletten er dus.

Det er tydelig at den dypt personlige fortellingen blir sterkere når alle virkemidlene dempes. For dette virker! Det kjennes som en kjærlighetserklæring og en livsfilosofi. Teksten er kort, litt formell og høystemt.

 

Oscarvinner

Torill Kove (59) er en unik person i norsk film og litteratur. Hun har laget tre kortfilmer som alle ble Oscar-nominert som beste animerte kortfilm. «Den danske dikteren» (2006) vant Oscar.

Hun har laget barnebøker basert på alle tre kortfilmene, og i tillegg har hun illustrert bildebøker av Henrik Hovland og regissert en Albert Åberg-film. Hun har vokst opp på Hamar, og bor siden 1982 i Montreal, Canada. I de tidligere bøkene finnes en underfundig tone av forvirret komikk. Denne gangen er det bare oppriktig alvor.

 

Arkitektforeldre

Opprinnelig er Kove utdannet innen byutvikling, men skiftet karriere til animasjonsfilm på 90-tallet. Det er både vakkert og komisk at hun, som beskriver seg selv som en «klønete tegner», har funnet en stil som både er distinkt gjenkjennelig og pris-verdig populær.

Selv sier hun at hennes gjengivelser av rom og bylandskap er preget av oppveksten med arkitektforeldre, og inspirert av arkitekt-tegnebordets estetikk og virkemidler.

 

Til hjertene

Trådene i tittelen er først det som rykker moren ut av sin gamle hverdag og fører henne til barnet. Siden er det hjertetråd og sikkerhetsline. Noe som binder sammen, og som kritisk lest kan virke litt overbeskyttende.

Boken kan leses helt konkret, som en reise over havet for å møte et fremmed barn for første gang. Det er antagelig denne lesemåten som først vil appellere til barn. Men boken har også et videre potensial, som en fabel om hvordan morskjærlighet føles. Som en gavebok til nybakte familier.

Og ikke minst er den vakker en gave fra mor til 18-åringer og avgangselever: «En dag blir du stor nok til å passe på deg selv. Da kan du finne din egen vei. Du vil vite i ditt hjerte hvordan det føles å være glad i noen og at noen er glad i deg.»

Aftenposten, 28. mai 2017

Søt bagatell om kokkekamp fra Maja Lunde

In Bildebøker on 07.08.17 at 08:32

Maja Lunde og Hans Jørgen Sandnes
Den helt sanne historien om hvordan det aller beste ble til 
Aschehoug

Fra 4 år

Dyktig tegner forsterker komikken

 

Visste du hvordan favorittmåltidet ditt ble oppfunnet? Under det store kokkemesterskapet i den lille franske byen Gourmet. Hvis vi skal tro på denne boka da. Men det skal vi antagelig ikke.

 

Kosestund

Barnelitteratur har flere kvalitetsmålestokker enn annen litteratur. Skrivekunst, lesetrening, læring og kosestund er fire ulike mål. Denne boken velger helt entydig å svare på behovet for en koselesestund for barn og voksen sammen.

 

Eventyrets form

Maja Lunde (41) gjorde suksess med sin første roman Bienes historie i 2015. Boken er solgt til 20 land. Tidligere har hun skrevet flere barneromaner, blant annet fem om Verdens kuleste gjeng, med trendriktige underdog-action-komedie-stil.

Kokkekampen i Gourmet har et eventyrpreg, fritt for realisme. Vi er i en ubestemmelig «det var en gang»-tid før 1900. All verdens matretter presenteres her for aller første gang: crêpe, iskrem, pizza – og sursild. I tråd med eventyrets logikk er det barnet Ninon som vinner i ekstraomgangen; med kakaobønner fra en venn i Mexico lager hun verdens første sjokoladebiter.

 

Overdådig

Hans Jørgen Sandnes (37) er velkjent fra fargesterke og populære bildebøker av Prøysen, Vestly og Horst. Her er han enda mer sprudlende enn vi kjenner ham fra før, og han forsterker komikken ved å legge inn bonushendelser i de myldrende sidene.

Det er vanskelig å være misfornøyd med den som kan glede og more. Samtidig vet at vi Maja Lunde traff sine voksne lesere med intenst engasjement og alvor. Vi kan håpe at hun har noe vesentlig på hjertet for barneleserne også.
Aftenposten, 21. mai 2017

Bukkene Bruse lar seg gjenbruke i suksessformel

In Bildebøker on 07.08.17 at 08:30

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund
Bukkene Bruse begynner på skolen
Cappelen Damm

Fra 3 år

Trollet har nå blitt rektor

Med denne tredje boken om Bukkene Bruse viser Rørvik og Moursund igjen talentfull frekkhet.

 

Suksess

Da Bukkene Bruse på Badeland utkom i 2009 ble den raskt en suksess. Kjente eventyrfigurer ble kombinert med moderne hverdag på en måte som både vitnet om god dramatisk nerve og uredd tegnekunst.

Resten er historie, som det heter. Bukkene er på turne med Riksteateret som dukketeater. De er også oversatt til 7 språk. Nå sist til tysk, hvor Die Zeit kalte den «Genial durchgeknallt» (genial galskap).

 

Første skoledag

«Det var en gang» tre bukker som måtte begynne på skolen. Vi følger dem på skolebussen, i skolegården, i ryktene om strenge og snille lærere og grusom rektor. Når dyrenaturen tar overhånd og de tisser i blomsterbedet, blir de sendt til rektor. Som selvsagt er det store fæle trollet.

Boken følger den samme enkle, effektive formelen som Rørviks to tidligere bøker om Bukkene Bruse: anakronistisk plassering av kjente eventyrhelter i moderne virkelighet – komisk underliggjøring av hverdagserfaringer – slem motstander dukker opp på en måte som er både forventet og overraskende – dramatisk konfrontasjon – seieren feires.

Nå som bøkene foreligger virker det overraskende naturlig at bukkene har fått et nytt liv i en ny form. En revitalisering slik vi har sett med Shrek og andre eventyrmutasjoner. Men magien i litteraturen ligger fremdeles i å gjøre det, og gi det liv!  All ære til Rørvik og Moursund for dette!

 

Purriot blir opera

Forfatteren Bjørn F. Rørvik (53) debuterte i 1996 med den første av tolv bildebøker om Reven og griseungen, en duo med absurd-komiske opplevelser og misforståelser. Her samarbeider han med illustratøren Per Dybvig.

Sammen med illustratør Ragnar Aalbu har han laget fire bøker om privatdetektiven Purriot – som er en blanding av en purreløk og en kjent belgisk detektiv. Dette kriminalkomedie-universet kan du også møte i en nyskrevet forestilling på Den Norske Opera neste vår, med Gisle Kverndokk som komponist og komponisten «Gisle Jordskokk» som en av figurene på scenen.

 

Barneaktig estetikk

Gry Moursund (47) har laget bildebøker sammen med flere forfattere, i tillegg til egne tekster. Hennes Tre biler og en død katt (2016) er en storartet hyllest til 1970-tallets fargepalett. Hun er en av de tydeligste representantene for en tegnestil som vi ser stadig oftere, og som enklest kan kalle barneaktig estetikk. Stilen er todimensjonal, asymmetrisk, anti-«pen» og naiv, men fremdeles kompetent anvendt. Det ser vi også på hvordan hun vrir og tøyer sideformatet.

Moursund er ikke alene om denne stilen. Barnebokillustratører som Svein Nyhus, Anna Fiske og maleren Bjarne Melgaard uttrykker seg også på en måte som kan minne om art brut-retningen («rå kunst») tidlig på 1900-tallet. En rå/naiv stil med ansatser til å redefinere høyt og lavt i kunsten.

Miksen fra Rørvik og Moursund bekrefter igjen at norsk barnelitteratur på sitt beste er mye mer enn koselig. Den er sjangerbevisst, frekk og overraskende. Det er nok det som er den nye kosen.

Aftenposten, 15. mai 2017

Brev om sorg og andre flauser

In Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:28

Liv Gulbrandsen
Papirfly
Aschehoug

Fra 10 år

June skriver brev for å ordne opp

 

Dette er dyktig komedie, om så u-komiske emner som død, begravelse, utroskap og traumer.

Vi kommer inn i Junes (15) liv rett etter at faren er død. Hun skriver brev for å ordne opp i tabber og misforståelser som hun har stelt i stand.

 

 Velprøvd komikk

Brevene er både et referat av hendelser og spørsmål til mottagerne. De bruker et velprøvd komisk virkemiddel: misforholdet mellom Junes ufrivillige selvutlevering i brevene, og den fraværende selvinnsikten. «Jeg gjorde jo bare sånn, fordi jeg tenkte at det var best å …» blir en gjentatt unnskyldning.

Det er lett å bli glad i June, og det er lett å ta hennes perspektiv. Det virket logisk å sette bestemor opp på hesten, og det var bare et hendelig uhell at hesten løp inn på kjøpesenteret. Det er klart at mannen i nabohuset må betale for de hemmelige marsvinungene, og det var litt dumt at mamma hadde snakka så mye om pedofile like før hun så at June fikk pengene.

Hendelsene er regissert sammen til en god blanding av forviklingskomedie og pinlighetskomikk. Andre komiske grep er understatement, hemmeligheter som eskalerer, verbalkomikk og onelinere, og som nevnt selvbedraget.

 

Erfaren

Liv Gulbrandsen (43) er kjent fra partiet Rødt, og fra radio, Barne-tv og bokbransjen. Når jeg leser boken for tredje gang slår det meg også at Junes far Tormod har noen ytre likhetstrekk med forfatterens far – Tron Øgrim. Siden 2011 er Gulbrandsen leder av lettlest-organisasjonen Leser søker bok. Papirfly er «hennes første ungdomsroman», sier forlaget – etter at hun ga ut to barne-tv-baserte bildebøker i 2006 og 2007.

Boken viser noen tendenser i bokbransjen. En er at du kan være «debutant» flere ganger, hvis du beveger deg oppover i sjangerhierarkiet. En annen er at stadig flere forfattere kommer innenfra bransjen og kjenner kodene. Det er bra for oss lesere at forfatterne er rutinerte når de begynner, men det er stadig vanskeligere å holde liv i myten om naturtalentet som dukker opp fra ingensteds med et manus i en bærepose.

 

Sorg og stress

Historien begynner i begravelsen. Der dukker farens elskerinne Isabella opp, og insisterer på å fortelle sin historie. Bokens første og siste brev er til henne.

Etterhvert som hendelsene utvikler seg fra brev til brev, får leseren en anelse om at June ikke forteller alt, og at hennes sorg finnes i det usagte mellom linjene.

Det som setter June i gang er delvis sorgen over faren. Isabella skaper også stress og forvirring. Bak den kleine scenen som Isabella står for, ligger et annet, vesentlig spørsmål som boka ikke får rom til å berøre videre: kjente June og mora bare en liten del av faren? Var den forsiktige faren enn annen når han var sammen med andre?

De andre adressatene er moren, Manglerud politistasjon, lederen på Tveitasenteret, bestemoren og skolepsykologen. Bokens tittel viser til brevene som sendes ut i verden.

 

Rørende

Sluttkapittelet ved urnenedsettelsen er sterkt og rørende, men er likevel ikke det beste ved boken – fordi det blir overtydelig at de løse trådene skal knyttes. Historien endrer i påfallende grad rytme fra pinlighetskomikk til aha-opplevelser, selvinnsikt og følelsen av omsorg.

Men selv om dette ikke er perfekt, så er det fremdeles godt. Først som komikk og deretter som en voksende forståelse av hvilke mentale krumspring sorgen kan føre deg ut i.

Aftenposten, 14. mai 2017

Grusomt og velskrevet om sårbarhet og vold

In Barneromaner on 07.08.17 at 08:25

Bjørn Ingvaldsen
Lydighetsprøven, en tenkt fortelling om et barn
Gyldendal

Fra 10 år

Tilbakestående Alvis blir sviktet, slått og lurt

 

Dette kan være årets beste barnebok. Det er en nådeløs historie, fortalt med stram struktur fram mot katastrofen.  Synsvinkelen ligger konsekvent hos jeg-personen Alvis; det er meget dyktig gjort og forsterker sårheten.

 

Særbarnet

Alvis er elleve år. Moren har blitt kjæreste med arkeologen Duncan, og de flytter inn hos ham. Gradvis går det opp for oss at det er noe med Alvis. Han leker med yngre barn, han får spesialundervisning, og klassekameratene unngår ham.  Og han tisser seg ut, og foraktes av den grunn.

Noen steder merker vi arven etter Jens Bjørneboes Jonas og Magnhild Haalkes Allis sønn. Alvis er jo ikke den første grovt forsømte gutten i norsk litteratur. Men han er kanskje den første i barnelitteraturen? Det må være alvoret ved dette som gjør at forfatteren følte behov for et forord i boken, hvor han både understreker at dette er diktning, og at det finnes barn som har det vanskelig.

 

Offeret

Alvis’ historie handler om gjentatte nederlag. Om en mor som tror eller håper at han har noen å leke med. Om mødrene til de yngre lekekameratene som sender ham hjem. Om komplimenter med dobbelt bunn. Om en tolvårsdag uten gjester.

Alvis blir venn med 14-åringer som bruker ham til å stjele øl i butikker. Det groveste sviket mot gutten ligger likevel i stefarens sinne. Han slår både Alvis og moren. Både guttegjengen og stefaren krever lydighet, derav bokens tittel. Ingvaldsens skrivekunst viser seg i hvordan disse hendelsene virker sammen med Alvis’ nødløgner og vokser seg større, fram mot den dramatiske finalen.

 

Thriller og opprop

Det er fristende å lese boken som et skole- og sosialpolitisk debattinnlegg. Jeg blir opprørt over at ingen ser Alvis, og begynner å diskutere med meg selv hvor sterk grad av utviklingshemming han kan ha. Er han et grensetilfelle som er så nesten funksjonsfrisk at det ikke utløser noen tiltak?

Fordi synsvinkelen ligger hos Alvis får vi aldri vite hva moren tenker, eller hvor mye hun har strevd gjennom guttens oppvekst. Vi ser mot slutten av boken at hun forsøker å flytte fra Duncan.

Boken er like mye en thriller som et melodrama. Den er et debattinnlegg og en eksempelfortelling om vold i hjemmet og voksnes manglende respekt for barns integritet og rettigheter. Den er en fortelling om mobbing og usynliggjøring. Og bokens styrke er at den er alt dette samtidig.

 

Uten lykkelig slutt

Og selvsagt er dette en barnebok. Til tross for at den bryter med den faste «barnebok-kontrakten» med leseren: forventningen om en lykkelig slutt. Jeg kan fremdeles huske den første barneboken jeg leste som ikke hadde en lykkelig slutt. Dét er en overgangserfaring som alle lesere må gjennom. Noen vil møte den her.

Jeg mener at barn har stor rettferdighetssans og evne til empati, og nettopp derfor har utbytte av triste, alvorlige bøker som denne.

 

Flere gode

Bjørn Ingvaldsen har skrevet flere sterke barnebøker. Far din (2016) handler om å ha en far med dårlig rykte. Den er nominert til Nordisk råds barnebokpris i år. Tryllemannen (2014) handler om møter med den pedofile «mannen i skogen», og Sangen om Lucy (2010) om jenta som ikke forstår hvor syk moren er.

Dertil har han skrevet flere populære og komiske lettlest-serier. Kanskje har underholdningstalentet dominert vårt bilde av Ingvaldsen? Det er på tide å få øynene opp for hans seriøse romaner; de er skrevet med stort alvor, talent og medfølelse.

Aftenposten, 7. mai 2017

Mysterier med forhistorie på mange plan i juniorkrim fra Egypt

In Barneromaner, Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:16

Eldrid Johansen
Faraos forbannelse
Mangschou

Fra 10 år

lærerikt og sjangertro actiondrama

 

Mathildes reise til Egypt er ikke bare ferie. Sammen med far, kusina Susanne og onkelen skal hun besøke stedet der moren døde. Moren Mathea var arkeolog, og var på sporet av noe hun mente kunne forandre verdenshistorien.

 

Mors forskning

De oppdager snart en farlig forbindelse mellom morens studie av den kvinnelige faraoen Hatshepsut, morens død og skumle menn som forsøker å sabotere ferien og undersøkelsene for Mathilde og familien.

 

Godt håndverk

Boken er dyktig skrivehåndverk på flere plan. Kombinasjonen av å lete etter noe, samtidig som man blir forfulgt, er et godt grunnlag for en tett intrige med mange små og store spenningstopper.

Språket er godt, med treffende og originale metaforer, og med et stilnivå som appellerer til de gode leserne. Hun tar seg også tid til å flette inn små sidefortellinger som farens feriemage, ubehaget med pakketurer, og det pinlige med en far som forsøker å flørte med den unge reiselederen.

 

Kjent formel

Intrige og struktur er slik vi kjenner det fra familieactiondramafilmer som «National Treasure»: Hovedpersonene skal oppklare noe som både er viktig for dem selv og av sentral historisk betydning. Motstanderne er en liga av kvinnefiendtlige historieforfalskere; de har eksistert i tusenvis av år med den agendaen å forringe betydningen av at en kvinnelig farao lyktes med å styre Egypt i fred og fremgang. Det er kanskje litt søkt som livsoppgave gjennom generasjoner? Men vi har møtt mer ulogiske skurker tidligere.

Den levende forbindelsen mellom fortid og nåtid er viktig for intrigen, og i flere drømmesekvenser som blir stadig tydeligere, får Mathilde dypere innsikt i Hatshepsuts liv. Her er også noen få, men betydningsfulle innslag av overnaturlige hendelser.

 

Faglig hjemmebane

Johansen (44) er hittil mest kjent for sine femten bøker i Leseløveserien. Hun har også redigert en bok med tekster fra gammel egyptisk religion og skrevet ungdomsboken Charliblogg. Sammen med ektemannen Steffen Sørum utga hun i fjor Skriv genialt, den fullstendig rå skriveboka for kommende stjerneforfattere, som ble nominert til Brageprisen.

Hun er utdannet både som skuespiller og som religionshistoriker med vekt på oldtidens Egypt. I et kort etterord gjør hun rede for hva som er sant og hva som er oppdiktet i boken.

 

Myter, skrekk og mysterier

Oldtidens Egypt er en skattkiste for underholdningsindustrien. Agatha Christie skrev både om mord blant turister (Døden på Nilen, 1937), og i Egypt for 4000 år siden (Det ender med døden, 1944 – som også er den eneste av hennes bøker som ikke foregår i hennes egen tid) og fra arkeologiske feltarbeid andre steder i Midt-Østen. Hun var som kjent gift med en arkeolog.

Helt fra filmhistoriens barndom (Georges Melies’ Cleopatra, 1899) har Egypt fristet eventyrfortellere. I nyere tid har vi sett underholdningsaction i Mumien (1999) og Gods of Egypt (2016).

Egypt har da også alt som en filmskaper eller forfatter kan ønske seg. Pyramidene er verdenskjente. Landets fortid kan by på merkelig guder, overveldende rikdom, totalitære maktdynasti og skrekk-klisjeer som fungerer fra barnehagekarneval til 18-årsfilmer.

Og aller viktigst. Egyptisk historie later fremdeles til å ha ubesvarte spørsmål og gåtefulle hemmeligheter. Det gir rom for intriger mellom forskere, og det åpner for meddiktning i dialog med historien. Eldrid Johansen har utnytte disse momentene godt.

 

Vel verdt å lese

Johansen presenterer Dagens Egypt fra et turistståsted som virker selvopplevd. Historien er visuelt fortalt, og det er i beste forstand lett å se det for seg som en storfilm.

Samtidig er det noen løse tråder. Jentenes angivelige blogg fremstår mest som et påskudd for å samle opplysninger og bilder. Farens flørt med den svenske reiselederen Emma fisler også bort. Og leserens møte med oldtidens Egypt kommer relativt sent i boken.

Når intrigen er vevd sammen med familiehistorien er det er bra for intensiteten i denne boken. Det kan kanskje gjøre det litt mer krevende å lage en god oppfølger? Kombinasjonen av jentedetektiv, morsarv, oldtidens Egypt og en anelse overnaturlig hjelp er en god miks, og tåler å bli utvidet til en serie.

Aftenposten, 9. april 2017

Jentesinn og guttekropp

In Ungdomsromaner on 07.08.17 at 08:13

Jessica Schiefauer
Guttene
Oversatt av Line Almhjell
Gyldendal

Fra 13 år

Mellom drømmer og debattinnlegg

 

Er kjønn politikk, biologi eller begjær? Trolig alt sammen, samtidig. Og mere til.

Historien i den prisbelønte svenske ungdomsromanen Guttene fra 2011 kan oppsummeres på få setninger, men er samtidig kompleks nok til å romme flere lesemåter og mye ettertanke. Det går fra jenters rettigheter via magisk plantesaft til kjønnsforvandling, erotikk og identitetsjakt.

 

Jenter som objekt

De tre jentene Bella, Momo og Kim (alle 14) merker daglig hva det vil si å være objekt for guttenes blikk, og tafsing. De trekker seg tilbake i en lomme av karneval og søsterskap hvor de kan dyrke hver sin hobbybaserte identitet: botanikeren, designeren og skuespilleren. En tidlig nøkkelsetning: «ingen skulle forestille noe som allerede fantes.» En ukjent plante forvandler dem til gutter, og de går ut i natta for å teste ut guttefellesskapet. Det er Kim som er pådriveren, mens Bella og Momo trekker seg unna etter hvert unna.

 

Gutterollen som frihet og fengsel

For Kim blir gutterollen en besettende frihet. En frihet til begjær, vekk fra objektrolle. Guttene i boken er imidlertid mest stereotyper. Tony og hans gjeng er en klisje av øl, lange netter, biltyveri og annen ungdomskriminalitet.

Den eneste interessante av guttene er Tony, og hans indre homofobi. Kim vil ha ham både når hun er jente og når hun er gutt. Når hun er jente merker hun at hun er uinteressant for ham; når hun er gutt kan de lekeslåss både fysisk og sanselig, men Tony våger ikke å leve ut den impulsen som Kim mener hun ser i blikket hans.

 

Kims historie

Det begynner som en kollektivroman om et jentefellesskap. Men etter at trioen og plantesaften er introdusert skifter boken takt, og blir en utviklingsroman om Kim. Hun forvandles fra tenåringsjente til gategutt og lovbryter og derfra til androgyn rømling. Hun forlater familien sin av uunngåelig konsekvens.

Handlingen drives fremover av Kims identitetsjakt, kranglene mellom jentene når den magiske blomstersaften er i ferd med å brukes opp, og ikke minst Kims sjalusi overfor alt annet som krever Tonys oppmerksomhet. Sjalusi og raseri fører henne til slutt ut av kontroll.

I en rammefortelling som foregår noen år senere ser vi et gjensyn mellom de tre venninnene; et gjensyn som heler og forsoner. Den som lurer på om Kims historie har gjort henne til mann eller kvinne, sosialt og biologisk, får likevel ikke alle svarene.

 

Ladet og tvisynt

Blikk og kropper som veksler mellom å være maskuline og feminine skaper en ladet stemning gjennom boken. Her er noen sexscener, men flere nestensexscener. Noen lesere vil huske at Kim som gutt ligger med en av venninnene; andre vil huske alt som kunne ha skjedd mellom Tony og Kim.

Det er mer tvisyn enn konklusjon i bokens komplekse budskap. Alt kan skje når knoppene brister. Gutterollen er fristende, men også eksplosiv og farlig. Begjær er godt, men også krevende å kontrollere. Jentefellesskapet kan være stormfullt, men er mest mykt, aksepterende og forsonende. Verden og valgfriheten er skremmende stor, og det beste er å ha venner å lande trygt hos.

Aftenposten, 12. mars 2017

Tyra T. Tronstad skrev den beste barneboka i 2016

In Barneromaner, Kommentarer og overblikk on 02.03.17 at 20:14

I dag, torsdag 2. mars, ble en av de tre store norske barnebokprisene delt ut. Sammen med Geir Vestad (Hamar Arbeiderblad) og Karen Frøsland Nystøyl (NRK og Vårt Land) hadde jeg gleden av å utgjøre juryen til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. I år var det også min tur til å holde talen ved prisutdelingen.

De andre to store prisene er Brageprisen og Kulturdepartementets barnebokpris. Brageprisen ble delt ut allerede i november; kulturministeren deler ut sine priser neste uke.

Vinneren ble Tyra Teodora Tronstad (45) fra Bøler i Oslo for boka Mørket kommer innenfra (Aschehoug). Hun vokste opp på Koppang i Østerdalen, med en far fra Inderøy.

Et hovedtema i barne- og ungdomsbøkene fra 2016 var livets alvor. Den norske barnebokbransjen har tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Sammen med Tronstad var det også tre andre tre nominerte bøker i finaleheatet til kritikerprisen: Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.) for Alice svømmer ikke (Aschehoug),
Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.) for Eg er eg er eg er (Samlaget) og Arne Svingen for Revolvergutten 2 (Gyldendal).

Tyra Tronstad har skrevet 6 bøker til nå. En diktsamling, en bildebok, tre barneromaner alene og en brevvekslingsbok for ungdom sammen med Bjørn Sortland. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I Mørket kommer innenfra (2016) er det et helt samfunn som står på spill. Det spesielle er hvordan Tronstad er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jegpersonen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er historie om dyr og om bygdedyr. Vera bok flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok i norsk barnebøker er faren mindre sosialt kompetent enn barnet. Det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har siden fortalt at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land.

Hovedpersonene Max og Linnea forstår ikke at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med.

Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.»

Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»

Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

Utrykt, mildt bearbeidet versjon av pristalen

Brageprisvinner viser norsk mangfold av religioner

In Bildebøker, Fagbøker, Høytlesningsbøker on 02.03.17 at 20:12

Gudny Ingebjørg Hagen og Malgorzata Piotrowska
Fest og feiring
Cappelen Damm forlag

Fra 4 år

5 bind lærende fortelling om islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og kristendom

Jula varer helt til påske, sier du? Eller kanskje den varer til vesak? Eller ramadan? I en prisvinnende bokserie viser blånisse-forfatteren Gudny I. Hagen (62) oss det nye religiøse mangfoldet i ditt nabolag.

I samme nabolag

Bokserien tar utgangspunkt i familier i samme nabolag, og de forberedelsene som gjøres til familienes ulike religiøse høytider. I desember feirer noen jul mens noen feirer den jødiske lysfesten hanukka, i mai feirer noen vesak til minne om Buddhas fødsel. Hinduene feirer lysfesten divali i september til minne om gudinnen Lakshmi. Fastemåneden ramadan og id-festen til minne om Muhammeds første åpenbaring, er en bevegelig høytid, fordi det islamske året er 11 dager kortere enn den «vanlige» kalenderen.

Kaker og klær

Strukturen i bøkene er enhetlig: hver bok åpner med et oversiktsbilde av strøket, derfra zoomer vi inn til en småbarnsfamilie som forbereder seg til høytid. Mye virker likt, og handler om baking, nye klær og opptrinn som skal øves inn. I boken om jul er det fortalt om to nabofamilier, en norsk folkekirkefamilie og en polsk katolsk familie. Ellers er hver historie knyttet til én familie, oftest en innvandrerfamilie, og deres tradisjoner i hjem og trossamfunn. Det er bare protestantisk kristendom og jødedom som ikke fremstilles som innvandret i denne/forrige generasjon.

Koselig strøk

Historiene er laget for lærdommens skyld. Forstyrrende momenter er fjernet, og nabolaget er idyllisk vennlig på en måte vi kjenner fra barnetv-serier som Skomakergata og Lillys butikk. Illustratøren Piotrowska skildrer små, skjeve smilende hus og smårufsete interiører. Den regelmessige bruken av bevegelsesstriper understreker den barnlige energien.

Hver bok har noen små spenningselement. Barna forbytter ransel eller gruer seg til å møte noen kusiner som erter. I hver bok er én side reservert til en gjenfortelling av den religiøse fortellingen til festen. Resten av boken er en dokumentarfortelling som viser tro og høytid i hjemmet og i familiens sosiale liv.

Innenfra

Alt sees innenfra. Fortellerstemmen er lojal til hver familie, og festene framstår som en naturlig blanding av kjent rutine og etterlengtet begivenhet.

At bøkene vant Brageprisen i november var helt på sin plass, både ut fra ambisjonsnivået i prosjektet og betydningen av bøkene.

Hensikten med bøkene er å formidle kunnskap ulike tradisjoner. Det er ingen uttalt moral i teksten ut over dette, men gjennom skildringen av det rause nabolaget skinner den store moralen likevel gjennom: vi er ulike, og vi er naboer som kan leve sammen, side ved side.

Aftenposten, 26. februar 2017

%d bloggere like this: