barnasforfatterleksikon

Meget velskrevet, men litt oppkonstruert

In Ungdomsromaner on 16.10.14 at 17:11

Ida Løkås

 Ida Løkås
Pappa er et postkort
Schibsted forlag 2014
173 sider

Ida Løkås skriver frydefullt godt, med fine bilder og gode observasjoner. Men det er noen problemer med historien.

Una har vokst opp med mor, uten å vite noe annet om faren enn at han sendt bursdagskort hvert år i fjorten år. Så – på 15-årsdagen – blir det stille, og tausheten er den ytre tilskyndelsen til at Una begynner å lete etter far. Den tre år eldre gutten Leo dukker opp fra ingensteds når Una våkner etter bursdagsselskapet. Han har overnattet på sofaen, men forteller ikke hvorfor han kom. Leo skal begynne på filmskole i Lofoten, og vil gjerne bruke Unas jakt etter faren som en studentoppgave-film.

Dette er utgangspunktet for handlingen. Herfra utvikler det meste av romanen seg i to retninger. Una og Leo forfølger ulike hypoteser om hvem faren kan være, og hvor. Langt på vei er det Leos filmprosjekt som driver Una videre til nye møter med mulige fedre. Det andre hovedprosjektet i romanen er Unas forelskelse i Leo, og hennes frustrasjon over at han veksler mellom å virke inviterende og avvisende. Et tredje tema er Unas opptaksprøve for dramalinjen på videregående skole. Vi befinner oss i Stavanger, og det er sommer. Unas mor er skuespiller på turné, og med det har forfatteren ryddet henne ut av veien, og gitt Una frie tøyler og handlingsrom.

 

Vanskelig å tro på

La oss ta det negative først. Jeg synes det er vanskelig å tro på premissene for fortellingen. Først dette at Una aldri har spurt eller lett etter faren tidligere, men at hun skal bli kickstartet når postkortet for første gang uteblir. Dernest dette at hun er så føyelig når Leo driver jakten framover og iscenesetter møter med mulig pappakandidater. Jakten etter faren er viktig for henne og det er naturlig at hun vil ha regi på det selv. Vi merker at initiativene fra Leo intensiverer pappajakten mer enn Una egentlig er bekvem med, og at han sånn sett overskrider grensene hennes. Det første kan for så vidt forsvares som et dramaturgisk premiss; handlingen må begynne en gang, og ha en enhet i tid og rom. Det andre forsøkes begrunnet med at hun er forelsket i Leo, og bidrar til filmprosjektet for å få mest mulig tid med ham.

Jeg vil ikke røpe slutten, fordi den har betydning for lesningen. Uansett er jeg ikke helt fornøyd med den. Løkås har langt på vei skrevet en god ungdomsroman om jakten på identitet. Plutselig introduseres i de to siste kapitlene en slutt som besvarer noen spørsmål, skaper flere nye, utfordrer premissene, og skaper mye drama og et vesentlig taktskifte i fortellingen. Hittil har handlingen og teksten vært basert på Unas fortellerstemme, mens kapittel 28 er en replikk-basert krangel og et oppbrudd.

Slutten kan lese som et forstyrrende taktskifte, slik jeg har gjort her, men med velvilje kan den også leses som en åpen slutt, eller som en cliffhanger.

 

Godt fortalt

Det beste med romanen er Løkås’ skrivekunst. Jeg-stemmen har et modent, nydelig og presist språk. Det er observasjoner, stemninger og formuleringer her som man gjerne vil dele. «Bussen var som mensen. Den kom alltid litt før jeg ventet den.» «Sjøluften kastet seg rundt meg.» «Å savne ham var som å ha hjemlengsel etter et sted jeg aldri hadde vært.»

Jeg merker meg med glede hvordan visuell kultur er tydelig til stede i fortellingen, nesten slik at det blir en rød tråd. Én ting er Leos filmopptak, men her også serien av fødselsdagskort og referanser til bilder på sosiale medier («Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være en av statistene i instagram-albumet hennes, men siden vi hang så mye sammen var det uunngåelig.») I særklasse står den usannsynlig talende, sære og retro-kule fotoboksen som Una og mora har i kjelleren. Rundt boksen er rommet dekket av mange sort-hvitt-bilder, «det var som vårt eget fotoalbum». Og fotoboksens leveranse av en bildeserie gir en god observasjon av identitet «Det var som om fotoboksen avslørte mitt egentlige jeg. Selv om navnet mitt betydde den ene var det som om jeg hadde fire mennesker som bodde inne i kroppen min. Den sjenerte, den usikre, den seriøse og den drømmende. Det var jeg. Alle fire Unaene.»

Dagbokpreget gir en naturlig og realistisk skildring av ei ung jente, delvis skildret i sine hverdager og delvis løsrevet fram dem og overlatt til de store spørsmålene om opphav og kjærlighet. Og identitet. Hvis man aksepterer premissene for fortellingen er dette en fin bok. Velformulert, vesentlig og spennende.

Barnebokkritikk.no, 19.9.2014

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: