barnasforfatterleksikon

Maiwas hevn

In Illustrerte klassikere on 28.06.14 at 12:34

Et forord fra serien Illustrerte klassikere

Maiwas hevn fra 1888 var den fjerde av Haggards i alt 13 romaner og fem noveller om Allan Quatermain.

På samme måte som i enkelte andre film- og romanserier slukker Haggard lyset for sin hovedperson for tidlig i forfatterskapet. Allan dør på siste side i den andre boka, «Allan Quatermain» (1887). Det klassiske eksempelet på heltens død er selvsagt westernfilmen «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1969), hvor de to helte-skurkene i Newmans og Redfords skikkelse dør i filmens siste scene. Hollywood løste dette senere ved å la oppfølgerfilmen hete «Butch and Sundance– the early years.» (1979). Haggard løser det på samme måte ved at de senere bøkene handler om Allans unge år.

Romanen foregår i Sør-Afrika i 1859, på et tidspunkt da Allan er 42 år gammel; 21 år yngre enn da han først introduseres i «Kong Salomos miner». Boka ble oversatt til norsk allerede i 1898, som «Jagteventyr fra Afrika». I denne tegneserieversjonen er handlingen imidlertid lagt til 1880-årene, men det er vanskelig å se hvilken forskjell dette utgjør – ettersom det for det meste handler om et fiktivt afrikansk landskap, uten synlige koblinger til virkeligheten.

Rider Haggard – også som jurist og politiker

I dag huskes Henry Rider Haggard best som forfatter, og 3-4 av bøkene hans har fremdeles stor utbredelse – i tillegg til de som leses av spesielt interesserte. Men Haggard hadde også andre karriereløp. Ettersom dette er den fjerde Haggard-boken i IK (etter IK4, IK30 og IK 43) kan det være på sin plass med en oppsummering av hans liv. Han ble født i 1856 som åttende av ti barn i en familie i den lavere jordbruksadelen. Han fikk ingen videre utdanning, men ble sendt til Sør-Afrika som ulønnet sekretær i koloniadministrasjonen. Her er han fra 1874 til 1879, og får etter hvert betrodde stillinger, blant annet som høyesterettsfullmektig i den nye kolonien Transvaal fra 1877.

I 1880 er han hjemom i England og gifter seg med Louisa Margitson, før de vender tilbake til strutsefarmen i Sør-Afrika. Ekteskapet med Louisa var en nødløsning for Haggard; hans store kjærlighet Lily Jackson giftet seg året før med en rik bankier, etter at hun hadde gitt opp å vente på ham. Louisa må enten ha vært usedvanlig tålmodig, eller svært ulykkelig; for det var tydelig for alle som leste Haggards romaner at han aldri glemte Lily. Hovedpersonen i «Montezuma’s daughter» (1893) rømmer utenlands etter at han ikke fikk lov til å gifte seg med sin utkårede. Han skaper seg en formue, reiser til Mexico og gifter seg. Den første kona og barna dør av pest, og den neste kona og barna blir drept. Da vender han nedbrutt hjem til England, hvor han forenes med sin elskede Lily (!).

Virkelighetens Lily vendte hjem fra Afrika i 1907. Da var hun enke, og fatalt smittet av den samme syfilis som hadde drept ektemannen. Haggard hjalp henne økonomisk inntil hun døde i april 1909.

I mellomtiden hadde Haggard i 1895 mislyktes i å bli valgt inn i parlamentet. Han fortsatte imidlertid å engasjere seg politisk, og særlig i spørsmål om jordbruk og levekår. Han skrev flere bøker om slike emner («A farmer’s year» 1899, «Rural England» 1902, «The Poor and the land» 1905, med flere) og var medlem av ulike offentlige utvalg, lengst i «Dominions Royal Commission», som altså skulle bidra til å utforme imperiets politikk i forhold til sine kolonier.

Da Haggard i 1912 ble utnevnt til Knight Batchelor og i 1919 til Knight Commander of the British Empire var det delvis for sitt forfatterskap, og delvis for sitt engasjement i sosiale og politiske saker.

Filmhelten Quatermain

Det er laget mange filmer med Allan Quatermain. Den eldste versjonen av Kong Salomos miner er fra 1937, og av rollebesetningen fra denne filmen er det vel bare sangeren og borgerrettsforkjemperen Paul Robeson som huskes i dag; han spilte zulukrigeren Umbopa. I 1950-versjonen av Kong Salomos miner var det Stewart Granger som spilte Allan.

Richard Chamberlain – han med Tornefuglene og Shogun, ja – spilte Allan i to filmer i 1985 og 1987, først i Kong Salomos miner og deretter i «Allan Quatermain og jakten på den gyldne by», som bygger på boka «Allan Quatermain» og tegneserien «Vi fant Zu Vendi» (IK 43). I begge filmene spiller han mot en ung Sharon Stone, som sant å si ikke har så mye å spille på i manus, ut over det å være blid og søt. Det er kanskje mer interessant at Chamberlains partner i det virkelige livet, Martin Rabbett, spiller rollen som Allan Quatermains forsvunne bror i den siste av filmene. Både Chamberlain-versjonen og 1950-filmen forandret det opprinnelige reisefølget av utelukkende engelske gentlemen, og introduserte en dame. Sånt gjør seg jo på film.

Senere har Patrick Swayze – han som danset dirty, ja – spilte i en Hallmark-tv-serieversjon av Kong Salomos miner. I den siste, rett-på-dvd-versjonen av Kong Salomos miner, er det sørafrikaneren Sean Michael som har rollen som Allan.

Dette er ikke noe filmatisk stjernelag. Allan Quatermain har rett og slett havnet i skyggen av Indiana Jones. Eleven har gått forbi læreren. Ettertiden har vist oss at Indiana Jones har bestått prøven, mens de andre adventurefilmene fra 1980-tallet blir barmhjertig glemt. Det gjelder både Quatermain-filmene og Michael Douglas’ og Kathleen Turners to filmer: Kampen om den grønne diamanten (1984) og Nilens juvel (1985).

Det er laget flest filmer basert på den mest kjente av de to romanene, og den ene Chamberlain-filmen som er laget av Zu Vendi-romanen «Allan Quatermain» er sant å si et pinlig syn. Noen av elementene fra romanen er tatt vare på, slik som vulkanen i den underjordiske elva, de to dronningene og den gale presten. Andre ting er endret, slik at romanens flodhestangrep har blitt en løve, klovnerollen er overdrevet, og Allans britiske reisefølge av modne herrer er erstattet med en romantisk duett mellom Chamberlain og Stone. Det verste er likevel svakheten i alle ledd av filmen: skurker som ser fjollete ut når de skal være onde, dårlig motivert intrige, og et lydspor som høres ut som en skolekorpsversjon av den Wagner-pompøse spenningsbyggende musikken vi kjenner fra Indiana Jones-filmene.

Og her kommer en godbit for alle som liker historier som biter seg selv i halen. Allan Quatermain er som tidligere nevnt (IK 43) inspirert av den legendariske storviltjegeren Frederick C. Selous (1851-1917). Quatermain ble på sin side en rollemodell for Indiana Jones. Derfor er det ekstra artig at den unge Indiana Jones møter Selous i to episoder av den amerikanske tv-serien «The Young Indiana Jones Chronicles», som ble produsert i to sesonger og 28 episoder i 1992-93.

Denne tv-serien hadde jo, som noen kanskje husker, et visst preg av «skolefjernsyn». Indy reiser verden rundt med sin familie, og møter kjente personer fra perioden 1908-1920: Tolstoj, Mata Hari, Roosevelt, Freud, Jung, Edison, Lenin, Picasso, Puccini, Kafka osv osv. Indy og Selous møtes først i en episode som foregår i 1909, mens Theodore Roosevelt med følge er på storviltjakt i Øst-Afrika (Roosevelt var forresten også en venn av Haggard!); og de møtes igjen i 1916, under krigen, mens de samarbeider om å bekjempe tyskernes fryktelige «Phantom train of doom». Og for å gjøre sirkelen enda mer sluttet: i begge episodene blir Selous spilt av Paul Freeman, som spilte den franske sjefsskurken René Belloq i den første kinofilmen om Indiana Jones, «Jakten på den forsvunne skatten» («Raiders of the lost ark», 1981).

Extraordinary men

Vi kan glede oss over at Allan Quatermain har gjenoppstått fra den litterære glemselen som medlem av The League of Extraordinary Gentlemen, i tegneserier av Alan Moore og i filmen med samme navn fra 2003. I filmen har Allan omsider fått den alderen som Haggard beskrev i sine bøker, slik han spilles av den godt voksne Sean Connery.

Alan Moore (født 1953) er en av de store tegneserieforfatterne fra de siste tiårene, i skjæringspunktet mellom fantasy, skrekk og superhelter. Sammen med vennen Neil Gaiman er Moore den fremste til å skape nye fortellinger basert på intertekstualitet, med moderne nytolkninger – og fusjoner – av gamle myter og helter bringer de nytt liv både til de gamle historiene og den nye litteraturen. Moore står bak Watchmen, Hellblazer-hovedpersonen John Constantine, Batman og den underlige «Lost girls», som er en miks av naiv gladporno og et ambisiøst forsøk på å forklare at opplevelsene til Wendy (fra «Peter Pan»), Alice (fra eventyrlandet) og Dorothy (fra «Trollmannen fra Oz») egentlig er forvrengte minner om tidligere seksuelle erfaringer.

Serien om The League of Extraordinary Gentlemen har utviklet seg gjennom i flere faser. Først kom Moores og Kevin O’Neills to første tegneseriealbum i 1999 og 2002. Det første foregår i 1898 og skildrer en gal skurk som prøver å angripe London med et luftskip, med en handling full av cyberpunk-elementer. Del 2 er en gjenfortelling av H.G. Wells ’ sciencefictionroman «Klodenes krig» (The War of the Worlds). Deretter kom filmen i 2003. Senere, fra 2007 til 2012, har det kommet fire fortellinger, lagt til henholdsvis 1958, 1910, 1969 og 2009.

Filmen bygger ikke på handlingen i Moores tegneserier, bare på hans utvikling av personene og etableringen av gruppen. Filmen skiller seg fra tegneseriene på flere vis. Først ved at den i større grad enn tegneseriene har scener hvor de ulike heltene får eksponere sine unike ferdigheter, og dernest ved at den legger seg tett opp til fortellerteknikk og plot i James Bond-filmene. Her finnes den korte actionscenen før åpningsvignetten, her finnes scenen hvor skurken trer fram og røper sin plan for helten, her finnes gadgets, og her finnes heltenes angrep på den onde skurkens fabrikk hvor han skal utvikle stoffet som ødelegger verden. Alan Moore var på ulike måter misfornøyd med filmen, og «hevnet seg» ved å la representanter for «James Bond-universet» (som jo også Sean Connery er knyttet til) få skurkeroller i de siste tegneseriene om ligaen.

Mina og Allan

Ligaen av hemmelige agenter har faktisk en kvinne som gjennomgangsfigur, til tross for gentleman-navnet. Wilhelmina Harker (eller Mina Murray) fra Bram Stokers «Dracula» er den eneste som spiller en aktiv rolle i alle fortellingene, men Allan Quatermain er også nokså gjennomgående til stede. Mina og Allan blir i 1958-fortellingen «The Black Dossier» skildret som udødelige – fordi de har badet i den samme ungdomsflammen som den fascinerende 2000 år gamle hovedpersonen Ayesha i Haggards roman «She» ( 1887, norsk utgave «Hun» 2012). Med sin miks av autoritet og sensualitet er Ayesha med god margin Haggards mest fascinerende figur, og Freud og Jung brukte henne som case i sine analyser av menns forestillinger om kvinner.

Andre sentrale roller i dette teamet av hemmelige agenter var i den første, viktorianske fasen Kaptein Nemo (fra Jules Vernes Verdensomseiling under havet), Dr Jekyll og Mr Hyde og Den usynlige mannen. Kaptein Nemos etterkommere opptrer i de etterfølgende bindene. I filmen er Dorian Gray (fra Oscar Wildes roman) og Tom Sawyer (som US Secret Service agent) også introdusert, selv om de ikke finnes i Moores tegneserieunivers.

I de etterfølgende heftene følger vi Mina og Allan sammen med Orlando, hovedpersonen i Virginia Woolfs roman med samme navn, en person som lever evig og stadig skifter kjønn. Dette gir rom for både historiske allusjoner til Troja, kong Arthur og Jeanne d’Arc, romantiske forviklinger og flere pikante situasjoner. Men gjennom det hele er det Minas viljestyrke som bærer både henne og Allan.

Men hovedpersonene er bare en liten del av det hele; Moore har snekret sammen et unikt univers hvor det stadig drypper inn figurer fra alle deler av film, litteratur og virkeligheten. Og han har også forsynt dette universet med en egen historie og geografi. Mye av dette er beskrevet i etterord til tegneseriene, og det finnes også artikler om det på Wikipedia.

I vår sammenheng blir det spesielt interessant når Moore omsider lar Allan dø, på de siste sidene av Century:2009, hvor han kjemper mot selveste Anti-Christ. (Til sist er det Mary Poppins som må til for å bekjempe ondskapen, intet mindre!). Mina og M (hun fra MI6) tar med seg Allan til det indre av Afrika, og begraver ham i Zu Vendi – der det allerede finnes en gravstein med hans navn, slik det fortelles i romanen «Allan Quatermain» (1887), utgitt i IK som «Vi fant Zu Vendi» (IK nr 43).

Som romanhelt betraktet lider Allan Quatermain under at han forteller i jeg-form. Det betyr at forfatteren ikke kan skryte like mye av ham som hvis fortellingene var skrevet i tredje person. Selv beskriver han seg både som erfaren, snarrådig, god med våpen og dyktig til å lese spor. Indirekte beskriver han seg selv også som melankolsk. Det siste egner seg godt for den stemningen Alan Moore benytter seg av, men ellers er Allan først og fremst en effektiv og fleksibel helt som kan brukes til det meste.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: