barnasforfatterleksikon

Barnebøker som lokalhistoriske kilder

In Barneromaner on 28.06.13 at 05:25

Hva kan barnebøkene fortelle om lokalsamfunn i gammel tid? Mye, tror jeg. Men det avhenger selvsagt av hva du ønsker å få vite. Noen ganger er barneboka en god representasjon av hvordan dagliglivet var i det miljøet som skildres, andre ganger får du kanskje like gjerne et innblikk i hvilke verdier forfatterne ønsket å formidle.

I det følgende skal jeg se på noen barnebokforfattere som jeg har jobbet mer eller mindre med gjennom årene, og det er naturlig for meg å la hovedtråden i teksten følge min egen geografiske vandring gjennom Norge.

Fra Trysil

Pappa er fra Trysil, og min bestefar var bror av den nå glemte barnebokforfatteren Ole Haugen-Flermoe og svoger av Halvor Floden – som huskes av litt flere.

Halvor Flodens (1884-1956) forfatterskap omfatter flere gode psykologisk-realistiske oppvekst- og utviklingsromaner fra det østnorske bygdemiljøet. Han skrev i alt 22 barnebøker fra 1911 til 1966), og blant de mest kjente er Fagerlia (1915), Furuberg-Finn (1927) og Kari Trestakk (1922). Som så mange andre forfattere skildrer Floden mest sin egen barndom, og bøkene er på den måten en egnet kilde til kunnskap om naturalhusholdning, sosiale forskjeller, fattigdom, lek og arbeid. I Gjenta frå landsvegen (1936) skriver Floden om forholdet mellom tater og bonde med et verdisett som føles foreldet i dag, men som et tidsbilde er nok boka fremdeles relevant for lokalhistorikeren. Og vi må selvsagt også nevne Flodens memoarverk Ein fjellgard (1968), som ble utgitt av Norsk Folkeminnelag etter hans død, og som gir detaljerte skildringer av den gamle gården og levemåten der. Karsten Alnæs brukte Floden som en av sine hovedkilder.

Floden skrev i samme stil som de noe eldre kollegene Rasmus Løland (1861-1907) fra Ryfylke og Sven Moren (1871-1938) fra Trysil. Særlig Løland nevnes som en av de første som rendyrket barneperspektivet i barnelitteraturen, og hans noveller om lek, sjalusi og følelsen av å gå seg bort i skogen oppleves fremdeles friske. Løland pekte også nese til den pompøse bedehusrepresentanten.

Og har vi først nevnt Sven Moren er det enda mer rimelig å nevne dattera Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Ved siden av lyrikken skrev også hun barne- og ungdomsbøker, i alt fire fra 1935 til 1949. Den første av dem var Du får gjera det, du (1935) om Sigrid som iverksetter farens drøm om å starte et gartneri. Det som har lest ektemannen Tarjei Vesaas’ roman Det store spelet (1934), vil se at paret var opptatt av de samme tingene: å gå inn i forpliktelsene til slekt, heim og jordbruk. Dette er kanskje like mye idéhistorie som det er lokalhistorie, men tidsbilde og arbeidsmåtene kan i alle fall hentes her.

Ole Haugen-Flermoe (1878-1956; han tok navneleddet «-Flermoe» sent i livet og utga bøkene under navnet Ole Haugen) har skrevet noen bøker av den typen som en venstrelærer i første del av 1900-tallet kunne forventes å skrive: om kjærlighet til jorden og heimbygda. Men han har også skrevet et par andre bøker, som oppleves spesielt relevante for meg.

I de endringspregede barnebøkene Stortingsgutane (1918) og Fosterbrør (1919) har han skildret sin egen barndom i Løvbekksetra i Østre Trysil i en svakt kamuflert fiksjonsform. Oppveksten var preget av den politisk engasjerte faren, og i Stortingsgutane beskriver han blant annet hvordan han og vennene «lekte politikk» og drøftet ulike samfunnsspørsmål i lys av de politiske brytningene i 1880-årene, og laget håndskrevne aviser. Som lokalhistorisk kilde betraktet kommer dette helt ned på individnivå, og jeg synes det er ekstra artig at mange av stedsnavnene fra den lokale utmarka er bevart. Ved siden av det biografiske finnes det også skildringen av reiser fra Trysil til Elverum med hest og slede.

Speidere fra Elverum

Jeg vokste opp på Elverum, blant annet som medlem av Mjølner speidergruppe. Som speidergutt på slutten av 1970-tallet var jeg ofte hjemme hos troppsleder Tore Lund, og fikk låne speiderfortellinger fra hans privatbibliotek. Dette var en gutteboksjanger som var populær i mellomkrigstida, med skildringer av kameratskap og friluftsliv, ofte med tydelige danningsambisjoner.

Det utkom omkring 60 slike speiderfortellinger i Norge mellom 1911 og 1940, og 25 av dem hadde norske forfattere (dette ifølge Nils Parelius). I tillegg til disse bøkene fantes det noen beslektede sjangre med kameratflokker og gutters hemmelige klubber på eventyr. Noen slike forfattere er Erling Hauger, Bernt Lie, Sverre D. Husebye og Einar Spang. Mange av disse bøkene kan nok ha betydelig lokalhistorisk verdi, hvis de foregår i en navngitt eller gjenkjennelig småby.

For oss på Elverum var det selvsagt to bøker om «Mjølnerklubben» som var gull verdt. Her ble vår egen speidergruppes historie fortalt, med lett kamuflerte navn. Speidergruppa var opprinnelig stiftet i 1917, og hadde i 1919 fått speiderhytta på åsen Nordhue som gave fra arvingene etter skogeieren, venstremannen og velgjøreren Helge Wæringsåsen.

Erik F. Lie, som var født i Elverum i 1912, skrev om barndommens speiderliv i de to bøkene Mjølnerklubben (Cappelen, 1936) og Mjølnerklubben gir sig ikke (Cappelen, 1937). I bøkene heter byen Elveby, godseieren Waade, speiderhytta ligger på «Sør-Toppen», og spenningselementene i historien er oppdiktet; men ellers er dette sanne erfaringer fra Elverum på tidlig tyvetall.

Andre østerdøler

Mammas familie kommer fra Rendalen, og som barn var jeg både fascinert og forundret over den underlige gravhaugen utenfor Ytre Rendal kirke, hvor dalens aller største sønn hadde iscenesatt sitt eget gravsted. Prestesønnen, patrioten og forfatteren Jacob Breda Bull (1853-1930) er mest kjent for sine sentimentalt-dramatiske noveller om Vesleblakken og Ulveslaget og for skillingsvise-aktige romaner om tatergutter og gårdmannsdøtre. Lokalt huskes Bull for mer enn dette, og de mest levende og interessante delene av hans forfatterskap er etter min mening jaktfortellingene og noen noveller med biografiske skisser av rendøler fra hans oppvekst.

Vidar Sandbeck (1918-2005) fra Åmot var en av de mange som kom inn i barnelitteraturen via radioen (mer om det siden). Hans hovedverk er de to seriene som kom fra og med 1977; en serie med sju erindringsromaner for voksne som begynte med Fy skam deg, og en serie med 9 barnebøker som begynte med Ferie i hamnehagan. Begge seriene er tydelig selvbiografiske og skildrer oppveksten som sønn av en oppfarende og engasjert skogsarbeider og NKP-sympatisør. Både romanene og barnebøkene er fremdeles høyst lesverdige, og gir et godt miljøbilde fra skogbygdene.

Ola Jonsmoen (1932-) fra Alvdal har skrevet flere barnebøker, romaner og kåserisamlinger. Her vil jeg bare trekke fram en av dem: Farlig ferd for fire (1978) kombinerer på tradisjonelt vis en reise og en kriminalhistorie. Ungdommene får med seg mye kunnskap om bygdene de reiser gjennom; fra Elverum gjennom Østerdalen til Røros og Støren før det bærer sørover til Lillehammer. I dag kan vi lese boka med dobbel læringseffekt: både det som var forfatterens geografipedagogiske intensjon i 1978, og en god dose kunnskap om reisemåten i Norge på 1970-tallet; sykkel, tog, buss og skysstasjoner.

Ørland og Austråttborgen

Fra 1991 til 2012 var jeg biblioteksjef i Ørland. Her oppdaget jeg etter hvert Anka Borchs forfatterskap. Anka Borch (1899-1971) var født i Tana, vokste opp i Ørland og Sarpsborg, og bodde i Oslo som voksen. Hun skrev både pikebøker og barnebøker, og ungpikeboka Jomfru Birgit fra 1951 tok jeg selv initiativ til å få gjenutgitt i 1996, på mitt eget kjøkkenbenkforlag. Boka veksler mellom den unge Birgits opplevelser i Ørland i 1916 – den høsten Austråttborgen brant, og Birgits drømmesyner fra Austrått på Ove Bjelkes tid på 1600-tallet. Ove Bjelke regnes jo som byggeherre for den utforming Austråttborgen har i dag.

Borch har også skrevet Torarin (1961), en ungpikebok fra Munkholmen på Magnus blindes tid, men dette er en sedvanlig historisk roman, med mindre lokalhistorisk kildeinteresse.

Da er det større lokalhistorisk potensial i de tre bøkene som lett kamuflert skildrer Borchs egen oppvekst på sorenskrivergården på Ørlandet; hvorav den første er En liten ridder (1947). Barna i fortellingen er ganske små, og det meste foregår innenfor familien, og det gir kanskje likevel ikke så sterke inntrykk fra Opphaug på Borchs tid. Men åpningsscenen, med dampbåten som kjemper seg ut fjorden og bakser for å legge til ved den lange, smale brygga på Brekstad er et presist tidsbilde.

I Borchs debutbok Hansine hodeløs (1942) møter vi krigstidens «villagriser» i Aker utenfor Oslo.

Mosvik og Inderøy

Fra Mosvik, her jeg nå bor, er det også skrevet bøker som skildrer hvordan bedrefolks barn hadde det før i tiden. Her i Mosvik er det Vinje bruk som er den store jord- og skogbrukseiendommen, og familien her hadde rimeligvis kontakt til andre storgårder i regionen.

Herman Løchen (1822-1876) vokste opp på By i Stjørdal og kjøpte storgården Sundnes på Inderøy i 1847. Året etter giftet han seg med ei datter på Vinje bruk, Anna Margrethe (1826-1911). De fikk flere barn som har skrevet seg inn i norsk kulturhistorie; i vår sammenheng er det kvinnesakskvinnen og venstrepolitikeren Antonie Løchen (1850-1933) og juristen, forfatteren og politikeren Håkon Løken (1859-1923) som er interessante. Antonie Løchen skrev to bøker av betydning for lokalhistorien: Minder fra livet paa Inderøen for 50 aar siden (1916) er mer konvensjonelle memorarer for et voksent publikum, mens Småhistorier om dyr (1909) er skrevet for et yngre publikum, og her er det lagt inn noen fortellinger med tilknytning til morens barndomshjem.

Håkon Løkens skjønnlitterære forfatterskap er trilogien Anne Kathrines ungdom, Landsens liv og Fra Fjordnes til Sjøvin (1910–12). Bøkene veksler mellom erindringer og fiksjon, med handlingen lagt til hjembygda Inderøy. Særlig i den første av disse er handlingen også lagt til Vinje bruk, som han kaller «Sjøvin».

Fra Inderøy må vi også nevne Mary Braa Hegge (1908-2001) som i de to bøkene Beritungen (1951) og Beritungen får nye vener (1952) skriver fra sin egen oppvekst på Byneset i Trondheim.

Venstrelæreren

I høst skrev jeg noen forfatterbiografier på Wikipedia, med utgangspunkt i Olaf A. Loens (1903-1984) bok Bygda gav diktarsyn (1970). Loen skriver om en generasjon av forfattere med røtter i folkehøgskolen, ungdomslaget, lærerskolen og Venstre, og flere av de 25 han skriver om var tilsynelatende personlige venner. Blant de halvglemte forfatterne som Loen trakk fram, vil jeg nevne tre. Petra Kvisli (1874-1947) vokste opp i Arendal, men hadde sin lærergjerning i Hedmark. Hennes roman Tora Dal (1912) skildrer ungpikedrømmer og et oppvekstmiljø som kan ligne på Kvislis eget, men er ellers ikke selvbiografisk.

Sigrun Okkenhaug (1889-1939) fra Levanger var ikke lærer, men gårdkone, foreningskvinne og sosialt og politisk engasjert med noenlunde samme ståsted som venstrelærerne. Hun debuterte som forfatter med Vesle Gunnar og dei andre (1919), en samling fortellinger som tidligere hadde stått i blad som Norsk Barneblad og Magne. Et gjennomgående tema var elendighet i husmannsfamilier. Også Born (1921) består av slike små fortellinger.

Okkenhaug er mest kjent for romanen Helga (1925) og oppfølgerne Ut i verda (1926) og I vika (1928). Helga er en sterk helteskikkelse som 14 år gammel tar ansvar for småsøsknene etter at moren dør. Disse bøkene bærer nok på noen holdninger som oppleves som foreldet, men de gir samtidig et godt bilde av livet på Innherred i forfatterens samtid. For leserne av dette bladet kan det kanskje også være interessant å vite at Sigrun Okkenhaug var datter av Skogns bygdebokforfatter Arne Vestrum.

I en klasse for seg står Leif Halse (1896-1984) fra Todalen på Nordmøre. Jeg ser dessverre ikke sjarmen i Halses mest kjente verk, tegneserien om Vangsgutane, som han skrev fra 1940 til 1982. Vi må anta at Halse mente det godt, og at han ønsket å fremheve viktigheten av individuelle etiske kvaliteter hos de farløse guttene Steinar og Kåre Vangen, sett i kontrast til mangelen på ansvar og alvor hos Larris Skjorhagen og faren Martin.

For meg blir det imidlertid helt feil; jeg ser et bygdesamfunn hvor drengen Sterk-Ola på storgården hjelper fram noen fattige på Vangen, mens far og sønn i Skjorhagen blir permanent stemplet og utstøtt fra bygdesamfunnet. Som lokalhistorikere kan vi likevel glede oss over at både denne tegneserien og de tidligste utgavene av Smørbukk gir oss gode, illustrerte tidsbilder fra den første fasen av motorenes inntog i bygdesamfunnet.

Når det gjelder Halse vil jeg heller trekke fram de tidlige barnebøkene, som henter motiv fra hans egen oppvekst i Todalen, og særlig nevne debutboka Ulv, fortellingar frå idretts-livet (1923), hvor han forteller om ungdommens folkelige og halvt uorganiserte kappestrider i hans eget oppvekstmiljø. Her skriver Halse om noe vi ellers sjelden leser om.

Barndom i radio og barndom i by

Hittil har jeg nesten gått i den fella å forutsette at norsk lokalhistorie er noe som utspiller seg i bygdemiljø. Det er på tide å se på noen barnebøker fra bymiljø.

Etter at Lauritz Johnson i 1946 revitaliserte Barnetimen sammen med Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne Cath. Vestly ble programmet gjennom hele etterkrigstida en solid premissleverandør og rekrutteringsbase for norske barnebokforfattere. Ekstra tydelig ble dette etter at «Barnetimen for de minste» begynte med sendinger seks dager i uken fra 1952. I Lørdagsbarnetimen var det regelmessig hørespill, mens Barnetimen for de minste vekslet mellom magasinprogrammer og rene høytlesninger av nye tekster. Den utvidede sendeflaten førte til økt behov for nye tekster og nye stemmer.

Egner, Vestly og Prøysen huskes best i dag, men bak dem står en hel generasjon, med Kirsten Langbo, Ingebrikt Davik, Arne Espeland, Amund Schrøder, Ebba Lind, Marie Takvam og Berit Brænne. Langbo (1909-1996) fortalte levende om oppvekst i gårdsmiljø på Hadeland, mens Brænne (1918-1976) i dag huskes best for de tre bøkene om Tørris (1967-69), med sine skildringer av gårdsliv og gårdsarbeid i Storlidalen nær Trollheimen på 1800-tallet.  Hos Prøysen (1914-1970) finner vi ikke bare barndommen på husmannsplassen i Ringsaker, men indirekte også hans eget familieliv i Nittedal på 1950-tallet.

Da Anne-Cath. Vestly (1920-2008) bokdebuterte med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1953) hadde stoffet allerede blitt testet ut i radio året før. Denne første av de fem bøkene om Ole Aleksander skildrer byen, med bygården, trikken, heisen og butikken i første etasje. I den femte boka flytter familien ut til en av de nye drabantbyene.

Vestlys forfatterskap utviklet seg etter hvert til et stort lerret med mange familier og miljø samlet rundt drabantbyen Tiriltoppen. Bøkene er en gullgruve for osloskolene og Oslo Museum når byens historie fra 1950 til ca 1990 skal beskrives, særlig med vekt på barns hverdagsliv. Tre nøkkelscener i norsk etterkrigshistorie er Ole Aleksander i drabantbyen, Aurora med den hjemmeværende faren og Guro som flytter inn til byen sammen med vaktmestermoren Erle. Også Ebba Lind (født 1928) skrev fra bymiljø i sine bøker fra 1959 av.

Thorbjørn Egners (1912-1990) forfatterskap er todelt; dels fantasiverdener som Kardemommeby og Hakkebakkeskogen, og dels hans egne barndomsopplevelser, som han skriver inn i de første bindene av lesebøkene. Fortellingene om barna fra Humlegata og om Ola-Ola Heia er flere ganger hentet ut fra lesebøkene og utgitt i ordinær barnebokfasong. I lesebøkene, som utkom omkring 1950, bygger Egner på sin egen oppvekst på Kampen i Oslo og sommerferier på Sørum i Akershus i årene omkring 1920. Komplett med hans egne tegninger er dette en lokalhistorisk kilde med stor sjarme.

Avslutning

Det meste av barnelitteraturen fra gamle dager har den samme systematiske skjevheten som andre lokalhistoriske kildetyper: overklassen er mest synlig. Det er lett å finne barnebøker som skildrer livet på sorenskrivergården på Ørlandet og på storgårdene i Mosvik og Inderøy. Sigrun Okkenhaug skildret fattigdommen på Innherred delvis utenfra, med utgangspunkt i bondekonas kjøkkenvindu og arbeidet i fattigkommisjonen. Egner var kjøpmannssønn, og hans erindringer gir neppe noe sant inntrykk av gråbeinsgårdene på Kampen.

Også den aller fremste småbyskildringen i norsk barnelitteratur er skrevet fra et borgerhjem. Da tenker jeg på byfogdens datter Dikken Zwilgmeyer (1853-1913), som med sine tolv bøker om Inger Johanne virkelig har beskrevet Risør. Og bøkene om speiderne i Elverum er skrevet av en ingeniørsønn, slik nesten alle de norske speiderbøkene gjenspeiler at speiderbevegelsen var et overklassefenomen. Dette må selvsagt ikke underslås. Tvert imot vil de fleste bøker fra gamle dager gi frivillige eller ufrivillige glimt av klasseskiller, og bøkene kan brukes som mer levende eksempler på dette enn de fleste andre kildene.

Jeg tror at det ligger mange gode muligheter i å bruke skjønnlitteratur i lokalhistorisk arbeid. Rauma kommune har laget et undervisningsopplegg omkring «gamle Åndalsnes» med utgangspunkt i Erling Pedersens firebinds romanserie (for voksne) som begynner med Din plass på jorden (1981). Mulighetene for å lage et undervisningsopplegg om hjemstedet, levemåten og arbeidsmåten vil være enda bedre i de kommunene og distriktene hvor lærerne har barnebøker å øse fra.

Lokalhistorisk magasin, nr 2, 2013

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: