barnasforfatterleksikon

Karl XII – Sveriges unge store krigerkonge

In Illustrerte klassikere on 24.06.13 at 21:00

Et forord fra serien Illustrerte klassikere.

Karl XII (1682-1718) tiltrådte som konge snaut 16 år gammel i 1697. Han var i krig nesten hele sin regjeringstid, inntil han ble skutt under beleiringen av Halden ved juletider 1718. I ettertiden er krigerkongen Karl ansett som en av de største svenske heltene, selv om historikernes dom har vært noe mer reservert; de lange krigsårene ble dyre for den svenske bondebefolkningen.

Topelius og hans Fältskär

Tegneserien tar utgangspunkt i Zacharias Topelius romanverk Fältskärns berättelser, som vi tidligere har møtt i Kongens ring (IK 38). Fältskärns berättelser består av fem «cycler» og femten «berättelser» om det finske folket i krig og fred, og særlig som soldater i den svenske hæren fra 1631 til 1772.

I Kongens ring handlet det om Trettiårskrigen (1618-48) og Gustav II Adolf. Denne gangen gjelder det Karl XII og Den store nordiske krig, og det er hentet fra den tredje av de fem syklusene.

Tegneserien er bare et kort konsentrat av både romansyklusen og de faktiske historiske hendelsene, men den har tatt vare på essensen i romanen: vekselspillet mellom den finske adelsslekten Bertelsköld og kongen.

Topelius skriver om en ring med magiske evner, som beskytter den som bærer den. I løpet av romanverket har ringen i alt tolv eiere. I tegneserien Kongens ring er det mange som er opptatt av ringen og dens vandring fra hånd til hånd, men i denne fortellingen er ringen henvist til en statistrolle. Man må nok kjenne Topelius’ verk på forhånd for å forstå hva som foregår i de små episodene hvor ringen nevnes. Det hører med at Karl XII i Topelius’ versjon er en pragmatisk og lite overtroisk person, som ikke trodde på ringens betydning.

Bjørnejakt

Når denne fortellingen heter «Bjørnejakten», så skyldes det selvsagt at det foregår jakt i åpningsscenene.  Men tittelen har dobbelt bunn. Vi kan se det som en metafor for Karl XIIs russiske motpart, Peter den store. Bruken av den sterke og litt naive bjørnen som symbol for Russland har røtter helt tilbake til 1600-tallet.

Karl skal ha vært et oppvakt barn, og han fikk undervisning i både tysk, fransk og latin, i tillegg til mer praktiske ferdigheter som jakt, ridning og krigskunst. Han ble kronet til konge den 14. desember 1697, seksten år gammel. Hans regjeringstid 1697-1718 var sammenfallende med Den store nordiske krigen 1700-1721.

Selv om han neppe var personlig engasjert i arbeidet – slik faren Karl XI var, er hans navn også knyttet til den svenske bibeloversettelsen fra 1703. «Karl XII:s bibel» var i bruk inntil 1917, og har satt sitt preg på svenske ordspråk og sanglyrikk.

Peter den store

Tsar Peter den store hadde et stort mål: Han ville bli europeer. Den norske russlandkjenneren Peter Normann Waage har skrevet at «Peter arbeidet med ett må i sikte: Russland skulle forvandles fra en halvt asiatisk provins til en europeisk stormakt. Til det krevdes adgang til havet.»

Da Pjotr Aleksejevitsj ble kronet til tsar i 1682 var han bare ti år gammel.  Da han døde i 1725 var han ikke lenger tsar, men «keiser», og han hersket over et Russland som var mektigere og tydeligere orientert mot Europa enn det tidligere hadde vært.

Peters første felttog skaffet ham adgang til Svartehavet. I 1695 angrep russiske styrker for første gang Azov, og byen falt året etter. I 1700 inngikk Russland og Det osmanske riket en fredsavtale som ga Peter fred på sørflanken, og anledning til å vende oppmerksomheten mot Østersjøen.

Østersjøen som hjemmehav

Sverige hadde i lang tid bygget seg opp som nordeuropeisk stormakt, og behersket omkring 1700 det meste av landområdene rundt Østersjøen. Dette hadde pågått helt siden 1561, da Sverige engasjerte seg for å beskytte Den tyske orden i Estland mot russisk pågåenhet. Anno 1700 hadde det svenske riket sin største utstrekning gjennom tidene: Dagens Sverige, Finland med Karelen, Viborg, Ingermanland og alt land rundt Finskebukta (St. Petersburg), Estland, Latvia, Vest-Pommern og Bremen.

Denne dominansen var et dobbelt problem. Både fordi den sto i veien for Peters drøm om Europa, og fordi et sterkt og ekspansivt Sverige var et stadig problem for nabolandene. En allianse ble dannet i 1699 mellom tsar Peter, den dansk-norske kong Christian V og kong August II av Sachsen-Polen. I 1700 erklærte alle tre krig mot den svenske «guttekongen».

Seieren ved Narva

Nå er vi inne der hvor tegneserien begynner. Karl er på bjørnejakt på Kungsør i Västmanland, et slott som var både hans og farens favorittsted. I februar 1700 går kong August til angrep på Riga, og et «ilbud» blir sendt med hest for å underrette kong Karl. Ettersom det var vinter, med is i Østersjøen, måtte budet bruke tid på å ri rundt botniska viken.  Samtidig hadde danskene angrepet Holstein, et fyrstedømme som var Sveriges allierte.

Karl slo raskt tilbake. Et effektivt angrep på Danmark i juli 1700 satte danskene ut av spill i lang tid.

Den første større konfrontasjonen med Russland var Slaget ved Narva i november 1700. En styrke på 10 500 svenske soldater beseiret de russiske styrkene, som kan ha vært 32 000 mann, eller flere. På svensk side ble det registrert snaut 700 døde og 1200 sårede, mens russerne hadde om lag 12 000 døde og sårede.

De svenske styrkene hadde stor fordel av medvind i den kalde snoen, og muligens også av at russerne undervurderte den svenske tenåringskongen. Karls hell gjennom slaget ved Narva bidro til å befeste både hans egen og soldatenes tro på at han var beskyttet av Gud. Hesten hans ble truffet av en kanonkule og skutt vekk under ham. Om kvelden oppdaget man at det befant seg en muskettkule i kongens halstørkle. Det var den første av i alt 5 geværkuler som skulle treffe kongen i løpet av hans militære karriere. Den neste kom i 1709.

Seier uten fred

Etter seieren ved Narva tenkte Karl å utnytte medvinden til å overkjøre den andre av sine to motstandere; han ville slå ut de polsk-saksiske styrkene før han satte kursen mot Moskva. Slik gikk det ikke. Slaget ved Daugava (eller Düna) i juli 1701 endte ikke med noe avgjørende seier for svenskene. Fienden trakk seg tilbake, og Karl fulgte etter. De følgende årene skulle Karls polske felttog utvikle seg til en forvirrende plyndringskrig. Den norske historikeren Ola Teige oppsummerer innsatsen til at Karl ble blandet inn i en polsk borgerkrig. Karl fikk til slutt kontroll over Polen og innsatte sin kandidat, den unge Stanislaw (eller Stanislaus) som konge.

Mens Karl var opptatt i Polen, hadde Russland erobret Estland og Ingermanland. I 1703 begynte de å bygge en ny by ved utløpet av Neva. Riktignok var det først senere at Peter kom på å gjøre St. Petersburg til hovedstad, men ambisjonene var på plass fra første stund.

I disse årene fremsatte Peter flere forslag om fredsavtale, hvor Sverige skulle få beholde alle sine landområder unntatt St. Petersburg og dets omgivelser. Man er uenige om hvorfor kong Karl avslo. Noen mener at han ble overmodig av seieren ved Narva. Uansett var fredspremisset uspiselig for Sverige: man kunne ikke tillate russisk styrkeoppbygging i sitt eget «innlandshav».

Nederlaget ved Poltava

Det avgjørende slaget kom til å stå ved Poltava, en by i det nåværende Ukraina, i juni 1709. Da hadde en stor svensk styrke i to år forsøkt å marsjere mot Moskva. Blant annet ved hjelp av den brente jords taktikk hadde Peter presset de svenske styrkene sørover mot Poltava.

Alle fortellingene om Poltava beskriver det som et avgjørende skjebnedrama. De svenske styrkene var i undertall, slik de ofte hadde vært under kampene i Russland: 22 000 mot 44 000. Siden slaget ved Narva hadde imidlertid Russland også gjennomgått en omfattende strategisk og våpenteknisk opprustning. Nå var det de som representerte den nye tid.

Her skulle det avgjøres om kong Karl skulle innta Moskva, eller om tsar Peter skulle få beholde sin by ved Østersjøen. Det var første gang de to møttes på slagmarken. Karl var forresten skadet i foten, etter å ha blitt truffet av en kule noen dager tidligere. Han måtte derfor følge slaget fra en mer passiv posisjon enn han likte.

Det er ikke noe vakkert ved krig. I en av de mange bøkene om sjøhelten Hornblower sier en ung sjøoffiser at han foretrekker krig framfor fred; fordi det er lettere å stige i gradene under krig. De mange dødsfallene gjør at det stadig er ledige stillinger for den som vil opp og frem.  Denne sommerdagen ved Poltava ble det mange ledige stillinger. Sju av svenskenes ti bataljonsjefer ble drept i løpet av en halv time, kong Karls livgarde falt en etter en mens de beskyttet kongen.

Til slutt var det nok. Svenskene flyktet; eller de ble hugget ned. Mens tsaren feiret seieren lå 11 000 mann igjen på slagmarken, døde eller sårede. To dager senere kapitulerte de gjenværende svenske styrkene under ledelse av Adam Lewenhaupt. Dette kan ha vært første gang en offiser spurte soldatene sine om de ville kjempe eller gi seg.  Lewenhaupt ble kritisert i ettertid, men forsvarte seg med at «Hade jag, till att vinna namn af fåfäng bravur, kunnat bringa öfver mitt samvete att anställa ett sådant blodbad af alt vårt folk, så hade jag nog funnit lägenhet att föra det fattiga folket på slaktebänken.»

Etter Poltava

Russerne tok minst 18 000 fanger, både soldater og ikke-stridende. De gjenværende svenske styrkene besto da av om lag 1500 mann som fulgte Karl XII over elva Dnepr og inn i det osmanske riket.

Av alle disse var det kanskje bare en fjerdedel som noen gang fikk se Sverige igjen. De øvrige døde i fangenskap. En av de siste som kom hjem til Sverige var gardisten Hans Appelman. Da han kom hjem i 1745 hadde hans kone Maria vært regnet som enke i 23 år allerede. Fangene ble spredt til om lag 50 steder i Russland, særlig østover og i Sibir. Byen Tobolsk i Sibir var en av de stedene hvor flest svenske krigsfanger ble plassert. På 1980-tallet ble det også gjenoppdaget noen små landsbyer i Ukraina hvor man fremdeles snakket svensk.

Etter Poltava raknet flere av kong Karls tidligere seire. I Polen ble marionettkongen Stanislaw avsatt og kong August vendte tilbake på tronen. Danmark angrep Helsingborg i februar-mars 1710 for en ny omkamp om herredømmet over Skåne, men tapte.

Selv om nederlaget ved Poltava var fatalt, nektet Karl å kapitulere. Dette førte til at Russland angrep og okkuperte Finland fra 1714 til 1721, en periode som i finsk historie omtales som «Den stora ofreden».

Fra sultanen til Halden

Karl flyktet til Det osmanske riket i 1709. Han hadde håpet å engasjere sultanen på sin side i krig mot Russland, og lyktes riktignok med å skape krig mellom sultanen og tsaren i tre omganger, men aldri i slikt omfang at det utgjorde en forskjell. Han blir internert i byen Bender (i det nåværende Moldova) i fem år. Til slutt måtte han vel innse at en svensk-tyrkisk allianse ikke var realistisk, og at det mangeårige oppholdet var et blindspor for et statsoverhode. Riktignok hadde har forsøkt å styre Sverige gjennom brevskriving, men nå brøt han opp for å vende hjem.

Han reiste raskt, og han reiste i forkledning. Under navnet Petter Frisk red han med én offiser som ledsager gjennom Europa på fjorten dager, 150 km hver dag. Han ankom Stralsund i Pommern natt til 11. november 1714. Det var første gang på 14 år at han befant seg på svensk jord. Kort tid etter tok han over til Trelleborg, men han skulle faktisk ikke noen gang vende tilbake til Stockholm.

Det Sverige som han vendte tilbake til var mindre enn det han forlot, men det var flere nederlag i vente. I 1716 angrep karolinerne Oslo og Akershus, uten særlig hell. Angriperne trakk seg tilbake etter at den norskfødte admiral Tordenskjold hadde ødelagt mange svenske skip i Dynekilen. I 1718 vendte karolinerne tilbake, med et todelt angrep; dels mot Østlandet og dels mot Trøndelag. I 1716 hadde de kommet under skinn av å være venner og «befriere», denne gangen var det et ærlig angrep. Det endte like fullt tragisk både i Halden og Tydalsfjellene.

Under beleiringen av Halden/Fredrikshald falt det mest berømte skuddet i norsk og svensk historie. Det var 30. november, første søndag i advent, og Karl skulle inspisere nye skyttergraver som skulle brukes ved angrepet på Fredriksten festning. Fronten befant seg 160 meter fra festningsmurene. Her ble han skutt gjennom hodet med en geværkule, og døde med det samme.

Dødsmarsjen

Samtidig med angrepet på Østfold kom en annen svensk styrke, ledet av general Armfeldt, inn i Trøndelag. De planla å angripe Trondheim, men lyktes aldri med det. Etter flere bevegelser befant styrkene seg i Haltdalen da de den 6. januar 1719 fikk beskjed om kongens død, med ordre om å trekke seg tilbake.

En styrke på 5 800 svenske soldater skulle i januarkulden gå over fjellet, først til Tydal, deretter videre øst til Sverige. Etter tre dager med snøstorm lå 3000 mann døde igjen i fjellet, og ytterligere 600 døde på den siste etappen gjennom Sverige. Dette er den største katastrofen som har skjedd i Norge, og minnet om ulykken, som vanligvis kalles «Karolinernes dødsmarsj» holdes i hevd gjennom friluftsspel både i Røros og Tydal.

Armfeldt soldater var for en stor del finske regimenter, og de var finske soldater som fant sin kalde grav i fjellet. Det er derfor en særlig poetisk rettferdighet i at tegneseriens siste replikk er en hilsen hjem til det kjære fedrelandet. På den måten blir ringen (!) sluttet for fortellingen og dens utgangspunkt i en roman av den finske patrioten Topelius.

Bøkene om Karl XII

Litteraturen om Karl XII, hans felttog og hans karolinske soldater kjenner ingen grenser, og stadig kommer det nye bøker. Interessen for perioden kan kanskje uttrykkes ved at det er utgitt 12 bind bare med utdrag fra soldatdagbøker.

Et hovedspørsmål i litteraturen er hvorvidt kongen ble drept av en norsk kule, eller om det var en svensk kongemotstander som skjøt. En svensk uniformsjakkeknapp som skal ha vært brukt til snikmordet finnes på museet i Varberg festning. Argumentene for og mot begge syn er tallrike, og kongens grav har vært åpnet og liket undersøkt flere ganger på jakt etter nye opplysninger.

Den første som skrev utførlig om Karl XII var den franske filosofen Voltaire i 1731. Voltaire er ansvarlig for å ha skapt mange av de anekdotene og replikkene som huskes om kongen, slik som «detta skall hädanefter vara min musikk» om kulerregnet ved angrepet på Sjælland i 1700. En annen toneangivende versjon kommer fra den svensk-tyske historikeren Christian Fr. Rühs, som i 1803-14 skrev den første sammenhengende svenske historie.

Både Rühs og Voltaire fremstilte kongen først og fremst som en ærekjær helt, og vurderte i mindre grad hans politiske handlinger og resultater. «Den synen på konungen har satt djupa litterära spår i Sverige,» skriver universalkåsøren Alf Henrikson i sin svenske historie. Voltaires guttebokhelt er «temligen oförändrad att bese i Tegnérs dikt om Kung Karl, den unge hjälte». Esaias Tegnérs dikt ble skrevet ved 100-årsminnet i 1818, samtidig med at Erik Geijer skrev diktet «Viken, tidens flyktiga minnen» som under tittelen «Narvamarchen» har blitt en sentimental mannskor-klassiker.

Et annet bilde av kongen, som en sta og overmodig enevoldskonge, er skapt gjennom Ernst Carlsons biografi, som var kjent for mange ved at utdrag av den ble brukt i Folkskolans läsebok. Carlsons versjon har satt spor i Verner von Heidenstams novellesamling «Karolinerna» (1897-98) og August Strindbergs drama «Karl XII» (1903).

Av nyere bøker som man kan finne i bibliotek eller bokhandel kan vi nevne den svenske forfatteren Frans G. Bengtssons entusiastiske og ukritiske biografi fra 1932, som kom på norsk i 1949. Historikeren og nobelkomitelederen Peter Englunds skildring av Poltava er nok mer edruelig.

Karls ettermæle har også tiltrukket seg uforståelig mye oppmerksomhet fra svenske skinheads og nynazister. Den etthundreogfemtiårige tradisjonen i universitetsbyen Lund med feiring av hans dødsdag 30. november måtte til sist avsluttes i 2007, etter at den de siste 20-30 årene utviklet seg til gatekamper mellom ulike grupper med demonstranter.

Litteratur

  • Peter N. Waage. Skjebneslaget. Levende historie; nr 3, 2009
  • Ola Teige. Krigerkongen. Levende historie; nr 4, 2012
  • Alf Henriksson. Svensk historia. Bonniers, 1963 og senere utgaver
  • Peter Englund. Poltava, fortellingen om en hærs undergang. Universitetsforlaget, 1993 (Cappelen Damm 2012)
  • Peter Englund. Fortidens landskap, om mordet på Karl XII og andre essays. Universitetsforlaget, 1992
  • Olle Larsson. Karoliner i fångenskap i Sibirien. Populär historia, nr 9, 2009
  • Alf Bjercke. Nordens løve, Karl XII i Norge. Aschehoug, 1992
  • Bertil Falk. Sagor om ringar. BTJ förlag, 2010
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: