barnasforfatterleksikon

Barnet er sjefen – i virkeligheten og i barnebøkene

In Barneromaner, Bildebøker, Ungdomsromaner on 24.06.13 at 21:11

Vi ler litt overbærende over kinesernes ettbarnspolitikk, og deres «små keisere», de bortskjemte enebarna. Men har vi egentlig rett til å dømme? Kanskje er det norske samfunnet, med helikopterforeldre, curlingforeldre og speilforeldre like preget av at barnet settes i sentrum, på godt og vondt?

Et speil

I dag har vi valgt å se på barnebøker om «barna som er sjefen i familien». Det omfatter mange ulike typer opprørske barn, og mange ulike former for abdiserende foreldre.

Min grunntese er at barnelitteraturen speiler virkeligheten. Barnebøker skrives av voksne, og de kjøpes og leses av voksne, for barna. Alt vi finner i barnelitteraturen er satt dit av voksne som vil si noe om barndom eller barnets relasjoner til verden.

Selvstendige valg

Barnet som aktivt utfordrer de voksnes autoritet finnes i en rekke varianter. Vi ser vi på to av dem: Ulf Starks svenske versjon er en bittersøt tragikomedie om «the little king of everything», som lengter etter å komme ut av den tvangstrøya som kommandorollen har satt ham i. Reidar Kjelsens Bertil er mer av en lek med trassalderen, hvor det går riktig ille før foreldreautoriteten trer inn igjen.

Et av premissene for moderne barnelitteratur er at barnet selv skal være den som vurderer, velger og handler – uten de voksnes hjelp. Alle som har lest Harry Potter-bøkene har sett at uavhengigheten er en litterær nødvendighet for å skape frie og sterke hovedpersoner.

Det er sjarmerende med moderne bokbarn som tar ansvar for seg selv. Som Pippi, eller som Jill Moursunds bortkomne jente i «Min venn reven og jeg». Når de voksne svikter, så klarer de seg suverent selv.  Det er fin lesning, men et litt ubekvemt oppdragelsesideal fra den voksne avsenderen: farvel, og lykke til!

Ansvar og innsikt

Barnelitteraturhistorien er full av storesøsken som har tatt tidlig ansvar, men da er bakgrunnen ofte melodramatisk: død, sykdom eller nød. I nye barnebøker møter vi foreldre som har abdisert på grunn av inkompetanse eller dårlige antenner.

Det analyserende barnet er blitt en sår gjenganger i moderne barne- og ungdomsbøker. Vi ser dem i Bøges ungdomsroman og i Johnsens billedbok fra Syden. Disse hovedpersonene forstår sine voksne bedre enn de voksne forstår dem, og det har blitt barnets rolle å ta ansvar for seg selv, og skape et mest mulig friksjonsfritt liv for seg selv og sin familie.

Det gjør vondt å lese om utagerende barn som ikke møter grenser, enten det er fra virkeligheten eller fra barnebøkene. Men enda sårere er det å lese om utrygge barn som stadig er på jakt etter signaler som de kan tolke fra barnslige eller utydelige voksne.

Aftenposten, 22.5.2013  – kommentarartikkel til temarigg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: