barnasforfatterleksikon

Selvstendigheten og imperiet

In Illustrerte klassikere on 31.12.12 at 10:16

Forord til tegneserieutgaven av G.A. Hentys bok For frihetens sak.

 

Det første vi lærer om skottene er at de er gjerrige. Det neste vi lærer er at de inderlig misliker å bli regjert av engelskmenn. Det første er basiskunnskap for vitsefortellere; det neste har vi fra filmer som Braveheart (1995) med Mel Gibson og Rob Roy (også 1995) med Liam Neeson. Vel og bra for oss nordmenn, som til enhver tid husker 1814, 1905 og EF-striden – og derfor er skeptiske til å bli regjert av andre og har sympati med andre frihetselskende vrangpeiser i karrige utkantstrøk. Det eneste som er pussig med dette i forhold til den tegneserien du snart skal lese, er at den er basert på boka In Freedom’s Cause (1885) av den britiske guttebokforfatteren G.A. Henty (1832–1902). Pussig fordi Henty i alle andre forhold og fortellinger var en varm tilhenger av imperiet og en motstander av opprør som den franske revolusjonen, boerkrigen og den amerikanske uavhengighetskrigen.

Fra en uavhengighetskrig

Hentys bok har den fulle tittelen In Freedom’s Cause: A Story of Wallace and Bruce. Bokas historie følger den samme strukturen som i de fleste av forfatterens bøker: en sympatisk ung mann engasjerer seg i en krig på den rette siden. Etter kort tid blir han betrodd assistent for en høyere offiser; han bidrar aktivt til seieren og hedres som helt både etter slaget og ved hjemkomsten.

I denne fortellingen dreier det seg om den første uavhengighetskrigen mellom England og Skottland, som foregikk med varierende intensitet fra 1296 til 1328.

For oss i Norge er det verdt å vite at kongsdatteren Margrete Eiriksdatter (1283–90), som skottene kjenner som «jomfruen av Norge», spilte en rolle i opptakten til krigen – antagelig uten at hun visste det selv. Margretes far var kong Eirik II, og farfaren var konge Magnus Lagabøte. Margretes mor Margaret (som døde i barselseng) var datter av kong Aleksander – som døde i 1286, og tre år gammel sto Margrete som den nærmeste arvingen til den skotske tronen. For å hindre at Margretes interesser som dronning skulle bli borte i en rivalisering mellom skotske adelsslekter, inngikk kong Eirik en avtale med den engelske kong Edvard I, om at de to jevngamle tronarvingene Edvard (II) og Margrete skulle bli forlovet. Dette ville også innebære en forsterket union mellom de to landene – allerede kong Aleksander hadde måttet akseptere en form for britisk overhøyhet. Margrete døde imidlertid under sjøreisen fra Norge til Skottland, antagelig på Orknøyene 26. september 1290. Dermed var den skotske tronen uten åpenbare arvinger, og dermed begynte et kappløp mellom arvinger som skottene kaller «the Great Cause». Det var i alt fjorten kandidater til tronen, men bare fire av kravene var noenlunde gode. Blant outsiderne fantes også vår kong Eirik.

I mangel av en nøytral oppmann, ble den engelske kong Edvard I invitert til Skottland for å dømme mellom kandidatene til tronen. Edvard kåret John Balliol til konge, og benyttet samtidig anledningen til å avkreve ham en troskapsed, slik at Skottland forble en engelsk vasallstat. Slik kan vi si at Balliol både vant kongevalget og samtidig tapte både riket og folket. Balliols fremste rival var Robert Bruce; og da snakker vi om Robert senior (1210–95)! Både hans sønn (1243–1304) og sønnesønn (1274–1329) hadde samme navn, og det var den yngste som ble konge, og som er den kjente helten fra frihetskampen.

William Wallace og Robert Bruce

Bruce-klanen hadde lenge ligget i strid med Balliol, og sett fra Roberts side var det et strategisk lykketreff at Balliols kongekåring førte til at Skottland kom under engelsk styre. Dermed kunne striden mellom Bruce og Balliol videreføres, nå som en skotsk uavhengighetskrig. Men dette er selvsagt bare en av mange måter å framstille saken på. Var det Balliol som var «the good guy», full av gode intensjoner, men fanget i en umulig skvis mellom en overmektig nabokonge og maktsyke rivaler på hjemmebane? Eller var det Robert Bruce som var den sanne, kompromissløse forsvarer av alle gode skotske interesser? Og var Balliol mest alliert med Bruce eller med Edvard?

Tegneserien springer litt i tid. Først følger vi oppbyggingstiden fra 1293 fram til det viktige slaget ved Stirling Bridge i september 1297. Dette slaget – som har fått en sentral plass i filmen Braveheart – nevnes bare kort, før vi får høre at William Wallace er død, han ble drept av den engelske kongen i 1305. I denne versjonen av historien er det selvfølgelig den unge hovedpersonen Archie som deretter er motoren i handlingen, og oppmuntrer Robert Bruce til å vende tilbake til Skottland for å la seg krone til konge – det skjedde i mars 1306. Så følger et lengre avsnitt med Archies private eventyr før vi kommer tilbake til et kjent slag: Slaget ved Bannochburn 23. juni 1314, hvor Robert Bruce vant en avgjørende seier mot en overtallig engelsk styrke. Tallene er det imidlertid ikke enighet om; mens Henty/tegneserien mener at det var 100 000 mot 30 000, har wikipedia funnet kilder som oppgir alt fra 13 000 til 25 000 engelske soldater, mot skottenes mellom fem og ti tusen.

Archie Forbes er typisk for Hentys romanhelter: tapper, ærekjær og klar til strid; og helt uten tvil og nøling. Hovedpersonene er ofte en ung gentleman av god familie og/eller god oppdragelse – og overraskende ofte er han faderløs. Tegneserien går bare raskt, i et par ruter, gjennom opptakten fra romanens første del: Archies far er drept av den rivaliserende Kerr-klanen, som deretter har tatt beslag i Forbes’ eiendommer.

G.A. Henty – offiser og forfatter

G.A. Henty (1832–1906) har blitt presentert i tre tidligere bind av IK (IK 13, 21 og 23). Her oppsummerer vi bare kort det viktigste. Faren var aksjemegler, og George hadde en trygg oppvekst som likevel ble preget av sykdom. Han avbrøt utdannelsen for å tjenestegjøre som intendanturoffiser fra 1853 og etter hvert som krigskorrespondent, før han brøt av og ble forfatter. Han skrev om lag 120 bøker fra 1867 til 1906, de fleste av dem med unge gutter som hovedperson og målgruppe. Dette var stort sett spenningsbøker med et dokumentarisk element: enten fra fjerne land eller fra viktige slag og kriger i historien.

Det finnes noen faste innslag i Hentys forfatterskap. Ett av dem er at hovedpersonen er en ung mann som engasjerer seg i krigen og vinner generalenes tillit, ære og rikdom. Et annet er alle drøftingene av hva det vil si å være en britisk gentleman og hvilke karriereveier som er de beste for en ung ambisiøs mann fra middelklassen. Både engasjement i hæren og opphold i koloniene regnes som gunstig. I det ytre følger Henty parolen fra offisielt britisk hold: Imperiets virksomhet i andre verdensdeler er ment å hjelpe de underpriviligerte. I praksis skildrer han en karriere i koloniene som en snarvei til rask rikdom, som kan omsettes til velstand og trygghet hjemme i England.

Pussig nok skrev han ikke bøkene, men dikterte bare handlingen. Han hadde to sekretærer; en gjorde historisk research, den andre gjorde skrivearbeidet. I sin samtid ble Henty verdsatt både for sine verdier og idealer og fordi han populariserte historie på en levende og sannferdig måte. I ettertid har man oppdaget at hans versjon av historien både kan være unøyaktig og ha slagside. I en analyse av forfatterskapet fra 1980 oppsummerer Dennis Butt med at man antagelig ikke kan lære så mye om Romerriket eller India på 1700-tallet ved å lese Henty, men man forstår mye av det sene 1800-tallets England, da bøkene ble skrevet.

Henty om politikk

Ifølge Henty er negrene i Afrika late, dumme og uorganiserte, og negrene i USA har det bedre som slaver enn som frie menn, såfremt de har en god herre. Det er en lykke for inderne at engelskmennene er i India, og det var en ulykke for USA at de brøt med Storbritannia. Henty lar ofte «de andre» (andre raser og den britiske arbeiderklassen) få komme til orde i dialoger hvor de er med på å bekrefte sin egen underlegenhet og bygge opp under de unge engelskmennenes herrefølelse.

I vår tid er det lett å se at Hentys politiske og sosiale idealer hører hjemme på historiens skraphaug. Men det skal han ha: I sin tid var han en skribent som energisk og lojalt dyrket og understøttet de rådende verdiene i samfunnet. Han ga leserne og samfunnet det de ville ha, og han gjorde det populært, lettlest og grundig, og var en folkekjær forfatter. Han regnet det selv som et bevis på bøkenes kvalitet og effekt at mange unge menn hadde gått inn i hæren som følge av hans bøker. Så kan vi heller spørre oss hva vi kan kreve av en forfatter: bør han ligge i strid med sin egen samtid for å bli verdsatt av ettertiden, eller skal han være en lydig tjener for samtidens common sense? Ønsker vi oss forfattere som er dissidenter, eller forfattere som ligner på oss selv?

Hvis man skal være snill med Henty, kan man kanskje også peke på at han var en romantiker: kombinasjonen av ungdom, mot og skjønnhet fortjente alltid en happy ending i hans bøker.

Hvordan kan skotter og imperiet forenes?

Selv om britene på 1800-tallet hersket over havene, og solen aldri gikk ned i Victorias rike, så bor det dypt i hver engelskmann et minne om at de britiske øyene fremdeles egentlig er okkupert av normannerne. Dette er selvsagt en grov generalisering, men vi lar det stå til: Det britiske herrefolket lever derfor med en ubehagelig ambivalens i sitt selvbilde: dels er de utvalgt av Vår Herre og historien til å herske over uregjerlige folkeslag i fjerne farvann, og dels er de fremdeles trassige individualister som nekter å la seg styre av noen som bor i Brussel, London eller Nottingham. Derfor appellerer fortellingene om Robin Hood, Ivanhoe, William Wallace og Robert Bruce fremdeles til den engelske folkesjela.

Det er denne folkesjela som Hentys roman og tegneserien handler om. En folkesjel med en liten hage foran huset, ørelappstoler foran peisen, ettermiddagste, en pint godt øl og en god pipe. «My home is my castle», sier engelskmannen. The British way of living handler derfor i en viss grad om å beskytte imperiet og kronen, men aller mest om at John Bull får nyte sin te og sin øl i fred i sin egen stue. Derfor tåler vi at tegneserieskaperne har begått noen aldeles pussige anakronismer i skildringen av skotske bondestueinteriører fra 1200-tallet; han har uansett og ubevisst fått med det viktigste: peisen og ørelappstolen.

Litteratur

  • Stuart Hannabuss. «The Henty phenomenon» I: Children’s literature in education; No 2, 1983
  • Nicholas Ranson. «G.A. Henty» I: British Children’s Writers, 1880-1914. Edited by Laura M. Zaidman. 1994
  • Mawuena Kossi Logan. Narrating Africa, George Henty and the fiction of Empire. Garland, 1999.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: