barnasforfatterleksikon

Fakta-fortellinger med forskjellige løsninger

In Fagbøker, Sakprosa 2012 on 31.12.12 at 10:40

Fortellinger der et barn reiser og utforsker et emne ledsaget av en mentor, er en grunnsjanger innen faglitteratur for barn. Det burde være nok å nevne Nils Holgerssons forunderlige reise fra 1907. Hvilken variasjon finnes det innenfor sjangeren?

I nyere tid har faktafortellingen for barn fått selskap av flere teksttyper. De vanligste er tekster med en synlig, resonnerende forfatter og bøker med en blanding av ulike tekstsjangre. To nye bøker bruker imidlertid begge faktafortellingen. Begge inngår i serier med en gjennomgående hovedperson, og jeg er opptatt av hvordan de har valgt ulike løsninger for å koble sammen fagstoff og fortelling.

Siri E. Mohr og Jan-Kåre Øien
Los-Reinerts verden

Terese Grøtan
Klara kan mykje rart om mat

Sørlandskysten

Fortellingene om Los-Reinert er en serie på sju bøker, utgitt mellom 1996 og 2009. Reinert bor på Hesnesøya utenfor Grimstad sammen med foreldrene og farfaren. I mine øyne er bøkene om Los-Reinert fortellinger om et sted og levemåten der, eksemplifisert med gutten Reinert, som opplever og lærer mye om natur, samfunn og historie på sørlandskysten i følge med bestefaren. Det er alltid et handlingselement i bøkene — i form av noe som skal oppklares, finnes eller berges. Det kan kalles et fiksjonsoppdrag eller prosjekt, og det tar vare på den episke framdriften og den skjønnlitterære spenningen. Ofte er det forbundet med vær og uvær. Bøkene kan oppleves som litt passive som moderne barnelitteratur betraktet — fordi Reinert sjelden er den aktivt handlende hovedpersonen.

Jeg har blitt mer og mer positiv til den tydelige sjangerviljen i denne serien. Forfatteren framstiller Reinert som en nysgjerrig og lærende gutt som i følge med bestefaren får gode og brede inntrykk av sitt nærsamfunn og sin lokalhistorie. Det er en skrivestil som er konsekvent gjennomført, og som gjør bøkene relevante og interessante ut fra noen lesemåter.

Den siste boka i serien, Los-Reinerts verden (2012), består av utdrag fra de sju andre bøkene i serien. Selv om dette neppe er en oppslagsbok, slik det står på bokomslaget, så er det i alle fall et redigert utdrag av kunnskapsstoffet i bøkene. Her finnes opplysninger om båt- og skipstyper, om kjente forlis, om fyr og sjømerker, om fisk og dyr i sjøen, om sjøfugl, planter og stjernebilder. For å få med stoff fra alle de sju foregående bøkene er det også et avsnitt om julefeiring her. Det føles litt påhengt, men gir anledning til å nevne Terje Vigens grav og taretorsken som julemiddag.

Den typiske læringssituasjonen i bøkene er at Reinert og farfar kommer i en situasjon som gjør det naturlig for farfar å gi utfyllende informasjon. Noe informasjon gis i dialog, mens lengre avsnitt hvor farfar kåserer, er satt i kursiv. I noen av bøkene finnes i tillegg en dobbeltside sist i boka med et minileksikon. Det er ikke alltid noen episk forbindelse mellom situasjonen de befinner seg i, og farfars fortellinger; som regel får Reinert ny kunnskap uten at den har noen direkte anvendelse i de foreliggende fiksjonsoppdragene. Formålet er heller å gi Reinert og leseren et bredere bilde av lokal natur og historie. Når de besøker Lille Torungen fyr i boka Los-Reinert på fyret, får vi lære om fyrbygging i antikken og på Torungen, og vi får høre om et dramatisk forlis like ved i 1888.

Klara kan lære

Historien i Klara kan mykje rart om mat kan oppfattes som en oppdagelsesreise. Den typiske læringssituasjonen er at Klara og bestemor kommer til en matprodusent, hvor de får innblikk i produksjonen av en type mat. På de fleste stedene får de se en produksjonsprosess mens en person forklarer hva som skjer. Når kunnskapsstoffet presenteres slik, med ett nytt moment pr stoppested på reisen, får man en litt skjematisk organisering av fagstoffet.

Fortellingen som binder sammen denne rundreisen, er at bestemor og Klara skal samle mat til bestemors gårdsbutikk. Av bokas tolv kapitler er seks basert på denne stoppesteds-organiserte presentasjonen av fagstoff: om bær, honning, melk, sjokolade, E-stoffer og kjøtt. Som et dramatisk handlingselement til innsamlingsreisen blir det introdusert et ubehag som må overvinnes. Klara overhører at noen voksne er skadefro skeptiske til bestemors butikk. Historien handler deretter om å overbevise skeptikerne gjennom å arrangere en åpen dag. I neste omgang lykkes Klara dertil med å lokke hurtigrutepassasjerene opp til gårdsbutikken. Slik får Klara sin belønning: Salget når nye høyder, og hun får anerkjennelse for sin kunnskap om matvarer.

Dette er den andre boka i serien om Klara. Den første het Klara kan mykje rart om klede (2011). Forfatteren Teresa Grøtan er frilansjournalist, og hun har også skrevet en biografi om Mandela (2008) og Globaliseringsboka (2009). Begge Klara-bøkene inneholder en blanding av faktastasjoner og en fortelling: Klara blir bekymret for noe, og det oppstår et fiksjonsoppdrag som skal overvinne bekymringen. I begge bøkene foregår læringen i familien; i den første boka er det endog slik at skolen tviler på Klaras nye kunnskap, mens familien (og biblioteket!) brukes som læringsarena for å overbevise skolemiljøet. I begge bøkene er ny kunnskap nødvendig for å løse fiksjonsoppdraget, og i begge bøkene handler fiksjonsoppdraget om å overvinne skepsis.

To bøker, to grep

Forholdet mellom faglitteratur og fortelling er altså mer komplisert enn det først ser ut til. Teksten kan ha ulike former for kobling mellom fagtekstens kunnskapsformidling og fortellingens forløp. Sammenlignet med Los-Reinert er Klara en mer aktiv person. Både Reinert og Klara er i store deler av fortellingen forholdsvis passive mottagere av informasjon — selv om begge også har fått tildelt replikker med gode oppfølgingsspørsmål. Klara utmerker seg ved at hun er mer initiativrik og selvstendig handlende i fiksjonsdelen.

Bøkene om Klara virker skjematiske: I hvert nye kapittel og på hvert nye stoppested er det ett nytt moment som skal læres. Bøkene er punktmessig læringsorientert, med nær sammenheng mellom nye stoppesteder og ny innsikt på Klaras reise, og med tett sammenheng mellom innsikt og løsning. Klara-bøkene framstår som funksjonelt målrettede, logiske og velkomponerte.

I bøkene om Los-Reinert er ikke lærdommen organisert like punktvis og nytteorientert, man får mer inntrykk av at forfatteren Mohr og fortelleren farfar maler sitt landskap med bredere pensel og lavere tempo. Mens Klara opptrer som en orienteringsløper som skal innom alle postene før hun når fram til mål, har Los-Reinerts og farfars danningsreise mer til felles med den norske søndagsturen: oversikt, inntrykk og god tid. Mohrs bøker om Los-Reinert er også logisk målrettede, men mindre handlingsrettet. Bøkene kan tidvis virke ensporede med sitt lille univers, og med det passive barnet virker bøkene noe mer gammelmodige enn Klara-bøkene. Bøkene er like fullt en kompetent utforskning av et kystsamfunns natur og historie, på en måte som vinner min respekt. De to seriene er svært ulike, og med hver sine sterke sider. Hvis jeg skal velge én favoritt, må det bli Los-Reinert, fordi Mohr lar historiene få tid og rom til å utfolde seg.

I Prosa, nr 4 2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: