Barnet hjelper den voksne i tidløst kunsteventyr
Jon Fosse
SPELEJENTA
Illustert av Øyvind Torseter
Samlaget
Dette er Fosses niende barnebok, og det er 9 år siden sist. Det har blitt en vakker bok, og den kan leses med utbytte både som en enkel eventyrfortelling, og for den som vil ha næring for samtaler og ettertanke.
Den navnløse jenta sanser at faren er i nød, og reiser ut for å finne ham. Hun har med seg ei fele. På den spiller hun ”verdas tristaste og vakraste slått”, og slik åpner det seg på magisk vis en vei gjennom berget, en vei over myra, og en tørr led gjennom sjøen – fram til skjæret der faren sitter forkommen. Slik henter hun ham hjem.
Øyvind Torseters bilder løfter boka! De er utført i en papirklippteknikk eller tredimensjonal collage som er genial og fascinerende i sin tandre enkelhet. Han brukte den samme teknikken i den prisbelønte ”Eg kan ikkje sove no” i fjor. Fargepaletten er gul som for fare, nifst svart og truende rustrød – som en australsk sandstorm. Bare på nest siste side, når de to er trygge på hjemvei skifter bunnfargen til håps-grønn.
Fortellinga er enkel som i et eventyr, med tretallsmagi, synske evner og magiske hjelpemider. Den har også den samme tvetydige miksen av fabelens tidløshet og samtidsrealisme som Fosses bøker for voksne.
I tillegg til den enkle fortellingens eventyrkarakter er det mye psykologisk realisme å feste seg ved. Først den uroen som jenta føler over farens situasjon, og hennes reaksjon i møtet med alt det ”underlege”. Og ikke minst dette som vi i ulike varianter møter i mange moderne barnebøker: at barnet er den sterke, og har en kraft i seg til å berge den voksne ut av nøden.
Adresseavisen, 28.9.09
