Se Trøndelag!
redigert av Ingvar Aa. Klingenberg, Johan Fredrik Urnes og Robert Øfsti
3 bind
Tapir forlag, 2010-12

I det nye bokverket Se Trøndelag! blir kunsthistorien skrevet som en samling korte tekster om hverdagskunsten, alle gjenstandene vi omgir oss med: fra trønderlåna og kulturlandskapet til båtrya og bunaden.

Visuell kultur
Det startet som en idé om en vanlig kunsthistorie, men utviklet seg til en plan om å beskrive landsdelens visuelle kultur i bredere forstand, hvor nesten alt menneskeskapt kan regnes med. I en tradisjonell kunsthistorie ville oljemaleriet fått stor plass, og de brente lyngheiene til tidligere tiders sauebønder på kysten ville ikke vært nevnt. Slik sies det i forordet: «Selv om disse visuelle uttrykkene er skapt ut fra helt forskjellige forutsetninger, representerer begge en kulturhistorisk verdi og en estetisk mulighet». I disse bøkene defineres «visuell kultur» som et rom med fire hjørner: 1) den tradisjonelle kunsten som maleri, film og skulptur; 2) de formgitte bruksgjenstandene, slik som møbler, redskaper og bygninger; 3) den formålsretta kunsten, som reklame; 4) den folkelige amatørkunsten, med kitsch, hobbyfotografier og bilstyling.

Tre bind
Det første bindet går fra steinalder til middelalder. Det andre bindet handler om tiden fra reformasjonen i 1530-årene til ca 1850. Det tredje bindet, som kommer i 2012, fører oss inn i nåtiden. Men inndelingen er ikke helt konsekvent. Anne Grete Sandstad skriver i bind 2 om strikking og matteveving, det er en levende tradisjon som hun følger fram til våre dager. Maja Dunfjelds kapittel om sørsamisk brukskunst og formgiving favner også over en større periode enn 1537-1850.
I det første bindet er det et eget kapittel om helleristninger. Den store Bølareinen i Steinkjer ble funnet i 1840, men det først var i 2001 at man oppdaget at den store reinsfiguren var del av en større gruppe av ristninger. Det er altså tilfeldig hvilke helleristninger som er funnet, og hva som ennå er uoppdaget. Veideristningen ble visst ofte laget nær av jaktstedene: fiskefigurene i Mosvik og de fire elgene i Stadsbygd er laget der det var gode forhold for fiskere og jegere. Det største kapittelet i første bind handler om middelalderen, om hus, kirkebygg og kirkekunst.

Byfolk og bønder
Det andre bindet åpner med et kapittel om byplanen i Trondheim, hageanlegg ved herregårder og det karakteristiske trønderske firkanttunet med trønderlåna. Deretter handler det om gullsmeder i stiftsstaden, bygdesnekkere og om bygdas malerkunst, draktskikk og sjøfart. Kapitlene om treskjæring og rosemaling forteller levende om navngjetne bygdekunstnere, særlig fra Oppdal og Orkdalen, som ser ut til å være de rikeste områdene for bygdekunst. Mange at de største praktstykkene innen bygdekunsten er likevel usignert; vi ser at de må være laget av mestere, men vet ikke hvem de var.
Hvis det er sånn at gullsmedene bodde i Trondheim og rosemalerne i Orkdalen, så har vi i Fosen i alle fall noe å fare med når det gjelder håndarbeid. Anne Grete Sandstad skriver om matteveving og strikking, og Amy Lightfoot fra Hitra forteller om utgangarsauen og sjøvotten. Et småbruk på Trøndelagskysten for 100 år siden hadde i gjennomsnitt 11 sauer. Det ga årlig 25-30 kilo ull, og Lofot-utrustningen alene krevde 4-5 kg ull.
Jon Bojer Godal skriver om ulike båttyper, og om alt som krevdes av håndverksferdigheter og blikk for det nyttige og pene hos en båtbygger. Jeg antar at «kunsten» i tradisjonell betydning vil komme tydeligere til syne i det tredje bindet, med 1900-tallets kjente navn Weidemann, Ryggen og Gullvåg. Men det siste bindet skal også til å handle om hverdagskunst, slik som plakatene fra UKA-revyen på Studentersamfundet.

En smakebit
Bøkene handler ikke bare om kunst som et utviklet og skapt i Trøndelag.  Noen ganger er det slik, for eksempel i avsnittet om utgangersauen og båtrya. Det vanligste er imidlertid at boka forteller om kunst som ble brukt i Trøndelag. Det vi tenker på som typisk norsk, kan ha kommet langveisfra. Som hovedregel fortelles det i hvert enkelt kapittel både om impulser utenfra, behov og forutsetninger i lokalsamfunnet, og om forholdet mellom det lokale og det nasjonale. Derfor handler det korte kapitlet om glass både om import fra Tyskland, om glassverket på Otterøya og om glassverk ellers i landet. Rosemalinga kan være inspirert av hollandsk servise eller tyske urverk, og bunadene våre har trekk fra internasjonale motetrender på 1700- og 1800-tallet.
Bøkene gir bare en smakebit fra hvert delemne. Alt du leser om i disse bøkene kan du lese mer om andre steder, og bøkene har gode litteraturlister til hvert kapittel. Noen av sammendragene er mer kjedelige enn andre. Kapitlet om gullsmedene og andre finere håndverkerlaug i Trondheim var oppramsende uten et helhetsbilde; men det oppveies av andre kapitler som er levende skrevet og gir en god følelse av oversikt. For oss som ønsker smakebiter og følelsen av å vite litt om mye, er dette et flott verk.

Fosna-Folket, 30. desember 2012

Overveldende, overdådig, overtydelig

Ben (12) har nylig mistet moren. Jakten på den ukjente faren sender ham fra Minnesota til New York, men først og fremst til alle tenkelig medier for tekst og minner: bibliotek, bokhandel, tegnspråk, museer, arkiv, film, musikk, bilder og papirfigurer. Det er en sterk kjærlighetserklæring til museet som idé, men det er også en levende hyllest til hele strukturen av viten og kunnskapstørst.
Som Selznicks forrige bok, Hugo Cabret (2007), er også dette en unik miks av roman, tegneserie og film-storyboard. Det er en sirlig komponert bok, hvor tekst og bilder er tett sammenvevet med hverandre, og med historiske begivenheter innen film- og museumshistorie. Koblingen mellom fiksjon og virkelighet er gjort med en presisjon som tåler å sammenlignes med Ecos Rosens navn, en annen stor bok om teksters historie. Bens historie er lagt til 1977, og veksler med farmorens historie fra 1927. I Bens historie beskrives bilder med ord, mens Roses historie er motsatt: bilder uten ord. Først på side 508 (av 635) får vi vite at Rose er farmoren, men det er helt tiden underforstått at de to fortellingene hører sammen.
På samme måte som i Apefjes, som vi også anmelder i dag, handler det om vage minner som blir tydelige og gir modning. Ben vil finne seg selv gjennom å finne sin fortid. Både Ben og farmoren Rose er i beste forstand melodramatiske figurer, som lengter, savner, rømmer og blir hele ved å møte det de savner og ved å høre til i en større helhet.  Boken anbefales varmt!

Aftenposten, 7. desember 2011

Apetittvekkende miks av flere sjangre

Det er et godt tegn at jeg er sulten på mer når jeg er ferdig med denne boka. Mer om hvordan det går med Martin (13), mer om hvordan ideen oppsto og forfattersamarbeidet forløp. Heldigvis kommer det en fortsettelse.
Først ser dette ut som en nokså vanlig rotløs-ungdom-fortelling, med alenemor, stadige flyttinger og taggertusj. Så skaper hovedpersonens mareritt og uvanlige klatreevne forventning om noe mer. Den som heter Josefsson til etternavn og har en mor som heter Maria må jo være en utvalgt helt. Når jeg begeistret lukker boken etter 245 sider har jeg møtt flere av de grunnleggende mytene i populærkulturen: drabantbyungdommene uttrykker seg gjennom tagging, Martins superegenskaper skyldes et medisinsk eksperiment gjort av onde russiske menn, slemme rikinger stjeler en skatt som hører hjemme i jungelen og Martin finner spor etter sin far på en bortgjemt minidiskspiller.  Naas har gjort et flott arbeid med å flette alle disse moderne mytene sammen til én helhetlig fortelling. Det finnes noen løse tråder, men de blir nok samlet i oppfølgeren, som antagelig vil forene et hevn- og oppgjørstema med løsningen på en eller flere påbegynte kriminalsaker.
På samme måte som i Himmelfallen, som vi også anmelder i dag, handler Apefjes om å se seg selv som del av et større bilde, og se hvordan foreldrenes liv og valg har ført Martin dit han er i dag. I tråd med sjangeren velger han å leve opp til den rollen som utvalgt særbarn som fortiden har gitt ham.

Aftenposten, 7. desember 2011

I ungdomslitteraturen er det farlig å flytte. I Sunniva Relling Bergs (23) debutroman Utfor (Samlaget) kommer skoleflinke Lea til Ytsteøya, og dras inn i et uforståelig nett av relasjoner mellom de fire ungdommene som bor der. Den eldste av dem, Mads, framstår som en manipulator, med et hat mot Leas nabo Jonas som vi etter hvert får vite forhistorien til. Boka har noen løse tråder, men ellers er dette en sterk historie godt fortalt.

Møtet med et nytt miljø er noe av en urfortelling i ungdomslitteraturen; i den understrekes pubertetens behov for å forstå omgivelsene og gjøre riktige valg. Sverre Knudsens Aarons maskin (Cappelen Damm) er en ambisiøs thriller med store etiske spørsmål om hva som gjør et menneske godt, og med brodd mot kapitalisme. Aaron verves til et bioteknologiselskap som tukler med menneskers personlighet. Romanen innleder en trilogi, og byr på både actionscener og etiske og taktiske refleksjoner.

Inga Sætres Fallteknikk (Cappelen Damm) er en presis, smule-mismodig og trass-optimistisk oppvekstskildring, med hybelliv på Gjøvik, videregående skole, jenteband, forelska-i-treneren, og uønsket graviditet. Som tegneserieroman inngår den i en skisse-trend hvor bildene virker uferdige, men hvor helhet, komposisjon og uttrykk er fullt gjennomarbeidet.

Allsidige Bjørn Arild Ersland fortjener et gjennombrudd. Hans bøker er både lure og originale. Gjøken (Mangschou) er en faktafortelling-billedbok som gir oss nye tanker om en kjent fugleart. Er gjøken slem når den legger egg i andres reir, eller er den ensom og hjemløs? Erslands tekst og Hilde Kramers bilder forteller med stram symmetri om gjøkens liv, sett i kontrast til hva «alle andre fugler» gjør.

Brageprisen har en totrinns jury; hvor ni anonyme stemmegivere har det siste ordet. Brage har en tradisjon for å være kingmakers, og alle disse fire er verdige vinnere. Hvis man vil gi prisen til et helt forfatterskap er Ersland den beste kandidaten; han var nominert i fjor også.

Aftenposten, 23. nov 2011.

Det var Inga Sætre som vant prisen.

Fra 4 år

Usynlig venn tøyer grensene

Mange av barnelitteraturens «usynlige venner», som Karlsson på taket og Knerten, har den samme rollen som luringgudene har i mytologien: de tøyer grensene og skaper kreativ uro i tryggheten. Loke er en av disse luringgudene, en trickster.

Hanna blir stående igjen når mamma skynder seg på bussen for å rekke barnehagen. Før hun rekker å bli redd materialiseres reven som er på genseren hennes, og han tar henne med på eventyr i byen. («Jeg har gått meg vill, sier jeg. «Neida,» sier reven. «Du blir aldri villere enn meg.») Sammen utforsker de hustak, lyskryss, bakgårder og parker. Reven er både trøster, lekekamerat, guide og en observatør av menneskene.  I én situasjon er han den barnslige, slik at Hanna kan prøve ut en storsøsterrolle.

Fortellingen inneholder både trøst og et ansvar for barnet. Det er godt å vite at mor savner og er redd når barnet er vekk, men det er også et krav om at barnet skal mestre bylandskapet på egen hånd, uten tårer. Hanna og reven diskuterer hvor mye hun må klare alene. Fra en side sett er fortellingen en reprimande til travle mødre, og en medfølelse med barnet. Jeg opplever det likevel mest som en hyllest til utforskertrangen og eventyrlysten.

Fortellingen er leken og spennende, med raske sceneskift og god rytme. Mellom linjene merker vi at reven har mer personlighet i seg enn det er plass til i denne boka. Kanskje har Moursund funnet en duo med potensial til en billedbokserie?

Bildene er montasjeteknikk som finnes i mange varianter i nye billedbøker. Moursund har utviklet sin stil i Gjemmestreker (2009) og Lillebrors gaver (2010); Ansiktene er fotografi, resten er tegning og montasje.  De popkulturelle billedsitatene er tonet ned denne gang, og det gjør fortellingen strammere.

Bildespråket er en slags stilisert realisme, med en markert 60-tallsretro. Dybdeperspektivet er ikke fullt utviklet, men antydes gjennom bruk av skygge. Fotografiene av ansikter er montert slik at personene ikke alltid har blikkontakt. Det gir en forstyrrende lesemotstand som må være planlagt fra forfatterens side. Hensikten er kanskje å understreke fiksjonen?

Det ender selvsagt godt. Hanna (og reven) finnes av ridende politi, og gjenforenes med fortvilet mamma. Både her og i andre av høstens barnebøker toppes en lykkelig slutt med kakao på kafé.

Aftenposten, 5. okt 2011

I avisen hadde anmeldelsen tittelen På eventyr i byen. Her bruker jeg mitt eget forslag.

Bjørn Arild Ersland
Hilde Kramer (illustrasjon)
Gjøken
Mangschou 2011

Ingrid Spilde forteller konkret og forståelig om det uendelige. Bjørn Arild Ersland gjør vår kunnskap om fuglene empatisk, og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Det er svimlende dimensjoner over universets opprinnelse. For 13,7 milliarder år siden var verden tom, og ingen ting hadde begynt å skje. Ingrid Spilde er forskningsjournalist og skolebokforfatter med cand.mag.-grad i biologi og en bachelor i journalistikk. I Hvordan verden ble til fører hun leseren gjennom tid og rom, fra «universets første klump» via dannelsen av masse, tyngdekraft, planeter, pangea-kontinentet og livets opprinnelse.

[...] Spilde bruker gjerne sammenligninger som vi kan forholde oss til, og er så vidt jeg kan se bevisst på å minne om at alle forklaringer er hypoteser. Slik veksler hun mellom å fortelle universets historie og å gi glimt av astronomiens forskningsmetoder og vitenskapshistorie. Hun fletter også inn tre korte intervju med norske forskere, slik at forskningen kommer nærmere leseren.

[...]

Ved å forene legenden og empatien gjør Ersland gjøkens liv til en litterær fortelling om en ensom karakter. Samtidig går han motsatt vei av den antropomorfe dyrefortellingen som personliggjør zoologien og eksplitt gir dyrene menneskenavn, tanker, replikker og menneskelige følelser og egenskaper. Gjøken i Erslands fortelling er fremdeles bare «gjøken», den er taus, distansert og har verken skjerf eller replikker. Jeg er fascinert over hvordan Ersland på samme tid gjør gjøken både konkret, ambivalent, distansert og personlig. Med denne fortellingen avlyser han den moralske zoologien («gjøken er en snylter») og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Hilde Kramers illustrasjoner er utført som digitale trykk, men i en stil som kan minne om linotrykk, med få farger, hele fargeflater, og et karikert-stilisert uttrykk. Bildene tar vare på intensjonene i teksten, både når det gjelder det distanserte, generaliserende nivået og den såre ensomheten. Erslands tekst er stramt bygget opp av motsetninger på hvert oppslag («Nesten alle fugler varmer eggene sine. De ligger helt stille og ruger … men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir.»). Kramer følger opp med kontrasteringen med billedoppslag hvor trestammen deler bildet i to, og motsetningsparene understrekes av fargebruken på de to sidehalvdelene.

Les resten av anmeldelsen.

barnebokkritikk.no, 2. nov 2011

Sjubindsverket begynner som oppvekst- og dannelsesroman om en utvalgt helt, og avsluttes som dokumentar om en tapt stamme.

Historiske romaner
Det første som må sies om disse bøkene er at de følger en tradisjon for historiske romaner hvor hovedpersonen er oppdiktet, men samhandler med flere navngitte og kjente personer om faktiske hendelser. De fiktive hovedpersonene er med på å gjøre historien nær for leseren på en måte som kan oppfattes som pedagogisk tilrettelegging, og de kan også være forfatterens stemme som setter fram teorier om bakgrunnen for de faktiske hendelsene: årsakssammenhenger og aktørenes motiver.

Stig Holmås’ Apache-serie med hovedpersonen Tordensønnen utkom først fra 1985 til 1991, og var så vidt jeg forstår en populær serie da den utkom. For min egen del er dette første gang jeg leser bøkene, ettersom de utkom i den lille tidslommen av min liv da jeg ikke leste ungdomsbøker; jeg hadde vokst ifra dem for min egen del, og hadde ennå ikke begynt å arbeide i folkebibliotek.

Slik jeg leser disse bøkene, ser det ut som om Holmås har skrevet minst tre historier på samme tid: Først en heltefortelling, dernest en pasifistisk tendensroman og for det tredje en dokumentarroman om et folks undergang.

I de første bøkene er det lett å lese dette som en dannelsesroman i tradisjonen om den utvalgte krigeren som modnes og innvies til å beskytte sitt folk mot forhatte, demoniserte fiender. Innvielsen omfatter både ferdigheter i strid og en esoterisk innvielse til sjamanisme og magiske ferdigheter. Nå ved nyutgivelsen, 26 år etter at den første boka kom ut, ser vi at romanen følger eller foregriper flere trekk vi nå kjenner fra fantasysjangeren: hovedpersonen som er utvalgt fra fødselen og som formes og innvies til spesielle oppgaver både i kamp og innsikt for sitt folk.

Les resten av anmeldelsen.

Barnebokkritikk.no, 12. okt 2011

En ny serie av debutant Tone Nørvåg, med en politihund i hovedrollen er en så god idé at det er rart ingen har tenkt den før. Endre Lund Eriksen går et skritt lenger, og lanserer Dunderly, et helt nytt «barneunivers» med tekster, sanger, spill og dukker.

Også i billedbøkene gjelder det å ha gode seriehovedpersoner. I høst skal både Mamma Mø og Karsten og Petra på bibliotekbesøk. Renberg/Torseter er ute med bok nr 2 om Ine og Hasse. Bjørn Arild Ersland lager alltid interessante bøker, og det blir spennende å se hva han gjør i en ny billedbokserie. Kari Stais talent kommer til sin rett i en serie pekebøker. Utenfor seriene gleder jeg meg til å se på bøkene til Svein Nyhus, Max Estes og Shaun Tan.

I lettlestseriene ser det ut til å handle om de nære ting: hundehvalper, fotballcup og stressede eller hjelpeløse foreldre. Den som vil ta pulsen på barns samtid kan finne mange gullkorn her.

Mye av den barnelitteraturen har dessverre et preg av overfladisk festlighet. Jeg mener det er et tegn på kvalitet når forfatterne anerkjenner barns sans for alvor. Ramme alvor kan vi finne i Harald Rosenløw Eegs bok om fire ungdommer under en eksplosjon i t-banetunellen i sentrum, og debutant Jan Henrik Nielsens Høsten om to søstre i et nesten mennesketomt samfunn etter en epidemi. Hos begge ser det ut til å være de eksistensielle sidene ved ulykken som beskrives. Debutanten Sunniva Relling Berg skriver om skjulte mønster i små bygdemiljø.

Innenfor fantasylitteraturen, som kan sees som en slags nygamle helteeventyr, kan vi velge mellom trollmannslærlinger, vampyrer og nordisk folklore. Et hovedmønster er barn fra vår verden som oppdager at de er utvalgte helter i en annen verden.  Jon Ewo går utenom sjangerkonvensjonene; hans hovedperson er en kul engel som lever for å surfe på lysbølgene.  Tysk «urban fantasy» av hittil ukjente Christoph Marzi høres også spennende originalt ut. Når Ruben Eliassen kommer med sjuende og siste bind om Phenomena er jeg sant å si usikker på om han lykkes med å avrunde en populær men ufokusert serie.

Brian Selznicks Oppfinnelsen av Hugo Cabret var en stor opplevelse i 2008, med en unik blanding av roman, tegneserie og filmmanus. I år kommer hans andre bok, Himmelfallen. Jeg tror det blir høstens høydepunkt!

 Aftenposten, 13. september 2011

Dette er første bindet i en trilogi i sjangeren familiefantasy. Forfatteren er bokdebutant med bakgrunn fra film/tv. Det er solid og drevent gjort, men er ikke spesielt originalt.

De tre søsknene Kate, Michael og Emma er barnehjemsbarn. De er skarpsindige, omtenksomme mot hverandre og har komplementære ferdigheter. De preges videre av en mildt opprørsk uavhengighet, basert på troen på at foreldrene en dag skal komme tilbake etter dem. Dette gjør at de virker som problembarn for barnehjemsbestyrerne, noe som har sendt dem fra barnehjem til barnehjem, det ene verre enn det andre.

Boken åpner med en ny flytting, og i sitt nye hjem oppdager barna flere nivåer av mysterier og magiske hendelser, og begynner å utforske disse. Dette involverer en ond heks som holder en landsby i fangenskap, en blivende mentor – trollmannen Dr Pym, flere typer magiske skapninger, en magisk bok som gjør det mulig å reise i tid, og erkjennelsen av at de tre søsknene er utvalgt (så klart!) for å ta kontroll over bøkene, og bruke denne kontrollen i kampen for det gode. I dette første bindet av trilogien blir vi bare kjent med den første av bøkene, Smaragdatlaset, som den eldste av de tre søsknene kan kontrollere.

Les resten av anmeldelsen.

Publisert på barnebokkritikk.no 31. august 2011.

Fra 13 år

Intens thriller med diskutabel moral

En medrivende, skremmende og tankevekkende bok om mobbing, mord, mot, motstand og mareritt. Den ligner ikke på mange ungdomsbøker du har lest tidligere. En dyktig thriller med to fascinerende hovedpersoner, hvor handling og tanker spiller opp mot Shakespeares «Macbeth».

Shelley på 15 og moren er «mus»: beskjedne, flinke og konfliktsky. Grov mobbing og en stygg skilsmisse har ført dem ut til et stille hus på landet, hvor de lever et rolig bortgjemt liv. Helt til en bevæpnet og sanseløst ruset innbruddstyv dukker opp.

Hit har man kunne lese boken som en stygg mobbehistorie i et britisk klassesamfunn med en moden, overanalyserende jeg-forteller, med en undertekst av pubertet og overgangsfaser. Herfra blir det en blodig thriller med engstelse og mareritt. De to damene tar igjen overfor tyven med uventet kraft og sinne; så grundig at de dreper ham hinsides det som kan kalles selvforsvar. Ergo må liket gjemmes. Og her begynner marerittene, både de praktiske om hvorvidt alle spor er fjernet, angeren og frykten for gjenferd.

Bokens budskap er at det å forsvare seg ved å utøve styrke kan gi større selvtillit. Det kan jeg tro på, men jeg har flere etiske innvendinger til løsningen og til menneskesynet. Vi har lenge etterspurt bøker med rollemodeller for girl power. Denne boken er ikke svaret på det ønsket, men vi bør vel ha samme tillit til ungdomslesere som til voksne lesere: at de kan skille mellom god action og sunne verdier.

Aftenposten, 7. august 2011.
Tittelen satt i redaksjonen, mitt forslag var «Svakhet og styrke»