Fra kjøkkenbenken i Småland

Den gjengse oppfatningen er vel fremdeles at små forlag – ofte kalt kjøkkenbenkforlag – plukker opp restene etter de store, men det kan se ut som om småforlagene har flere ulike strategier.

Arbeidet som barnebokkritiker i Aftenposten førte til at jeg i januar hadde stuegulvet fullt av fjorårets barne-  og ungdomsbøker fra de små forlagene. Tre av disse anmeldte jeg i avisen 25.1. I denne omgang skal jeg gi noen bredere inntrykk av hva som pågår i de små forlagenes virksomhet, langt unna Akersgata og Sehesteds plass.

Et gjennomgående mønster er at det ofte synes utenpå en bok at den er utgitt på et lite forlag. [...]

Publisert 15.2.2012. Les hele artikkelen på barnebokkritikk.no

En klassiker om krig og håp

Sonya Hartnett
Sølveselet
Oversatt av Johann Grip
Illustrert av Åshild Irgens
Cappelen Damm

Vakkert og klokt om den sårede soldaten

Fra 6 år

En landsby i Frankrike under første verdenskrig. Coco og storesøsteren Marcelle finner en såret soldat på flukt som har gjemt seg i skogen. Gjennom ham får de et gripende møte med krigens gru og livets storhet og sårbarhet. De får på samme tid være barn med hemmeligheter i skogen, og vokser med ansvaret og omsorgen.

Innvevd i barnas opplevelser flettes fire fabler om esler, fortalt av soldaten, fra Betlehem til skyttergravene. Den røde tråden er kombinasjonen av mot og omsorg.

Sonya Hartnett (43) fra Australia er en interessant forfatter, og vant Astrid Lindgrens Minnepris i 2008. Dette er hennes tredje bok på norsk, og forfatterskapet utmerker seg ved stadig variasjon. Åshild Irgens’ tegninger tar fint vare på den naive oppriktigheten.

Dette er en god gammeldags høytlesningsbok med nerve, dramatikk og varm moral. Den kan være ubarmhjertig ærlig: «det var ikke guder og djevler som var ansvarlige for krigen – det var vanlige mennesker», og er en bok du vil huske og som du vil ønske å dele: vakker, myndig, sjarmerende og klok.

Aftenposten, 1. juni 2011

(Avisen brukte tittelen Spennende om krig og esler, jeg hadde foreslått En klassiker)

Kompetente barnedikt

Ingvild H. Rishøi
Bendik Kaltenborn (illustrasjon)
Pling i bollen, fine og ufine barnerim
ISBN 978-82-02-34371-2
Cappelen Damm 2011

Ingvild Rishøi har skrevet dyktige, morsomme og gripende barnerim, noen av dem er til å glise av, andre når dypere. Svakheten er muligens spennvidden.

Det kan tenkes at det fremdeles finnes velmenende onkler og tanter der ute som skriver muntre og kjekke vers om valper og vårblomster, men det vi har sett av nye barnerim de siste årene, holder høyt nivå med stor grad av sjangerbevissthet, refleksjon mht. fortellerposisjon og kunnskap om forgjengerne. Ingvild H. Rishøi, som med dette utgir sin andre barnebok og fjerde bok i alt, faller således fint inn tidens flinke tradisjon med høflige bukk til husgudene fra etterkrigstiden og metabevissthet om diktets stemme.

Publisert på barnebokkritikk 11. mai 2011.
Les hele anmeldelsen der

Natt, mot og monster

Nicolai Houm (tekst) og Rune Markhus (ill.)
Når alle sover
Gyldendal

Fra 5 år

Store dimensjoner i stilren bok

Åpningsbildet får meg til å tenke på midtvesten, de store åpne landskapene med jernbanelinja og småbyen midt ute i ingenting. Den lille byen hjemsøkes hver natt av et enormt monster som knuser alt, og litt senere av et litt mindre monster som reparerer alt. Ingen i byen vet dette, unntatt bakeren og hans datter Murielle, som arbeider om natten.

Når reparasjonsmonsteret blir syk kommer nattens rytme ut av takt og det hele blir avslørt. Monsteret fanges, men Murielle har medfølelse med det fangede udyret, og slipper det fri. Som billedbok betraktet er dette en ganske omfattende historie, som jeg godt kan se for meg som animasjonsfilm. Her finnes småbyens kollektive frykt, og helten som møter det ukjente og truende med mot og medfølelse. Og det er mytologiske dimensjoner over vekselspillet mellom kaosmakter og ordensmakter.

Bildene til Markhus veksler mellom panorama, fugleperspektiv, froskeperspektiv, halvnær og noen dokumentaraktige snitt. Han er ofte stilisert overtydelig som reklame, uten at det er noe problem. De mange skyggelagte flatene understreker det filmatiske.

Houm (36) har skrevet roman og noveller tidligere, dette er hans første barnebok. Markhus (38) er allrounddesigner og har illustrert noen bøker tidligere. Dette er hans første gjennomillustrerte billedbok.

Boka svekkes ved at løsningen på historien ikke ivaretar de to monstrenes samspill, men en velvillig leser kan tolke det som en åpen slutt. Alle elementene i historien er velkjente. Likevel oppleves det som ekte og nytt. Noe av forklaringen ligger i teksten, som både er vennlig allvitende i sin leserhenvendelse og som ladet gjennom den bevisste bruken av ufullstendige setninger. Det er også en saklig dimensjon i teksten som bidrar til å autentisere fortellingen.

Barn som leser denne boka kan komme til å føle seg modigere, mer eventyrlystne og mer omsorgsfulle etterpå. Dette er ei bok du bør merke deg!

Aftenposten, 2.2.2011

Snille røvere blir omskolert

Kristoffer Weltzien
Runde Rolf Røver
Ill.: Hilde Kramer
Mangschou

Fra 5 år

Leken og gjennomført debut

 

Advokat Kristoffer Weltzien (39) fra Bærum har tatt etterutdanning som barnebokforfatter og debuterer med denne boken. Den velmenende røveren Rolf er lykkelig gift med Vakre Veronica Veiarbeider, og er fortvilet fordi han ikke trives som tyv. Vi følger Rolf på mislykkede tyveriraid og flere forsøk på omskolering. De første forsøkene ender med at tre tyvevenner får jobber som sirkusartist, blomsterdekoratør og badevakt. Til slutt ender det lykkelig med at Rolf blir profesjonell ishockeykeeper.

Snille røvere som omskoleres kan minne om Kardemommeby.  Ja, men bare delvis. Noe av det beste med boken er hvordan Weltzien favner over spennet mellom den naive barnebokvirkeligheten (der røvere er snille og sirkusartist er et yrke) og den nåtidige virkeligheten hvor strømregninger må betales og det er sårt å ikke lykkes.

Dette er en tradisjonell og dyktig gjennomført barnebok som vil falle i smak til høytlesning. Moralen er enkel: alle er snille, og vil så gjerne; kunsten er å finne seg sjøl, og finne ut hva du er god til. Og den voksne leseren vil finne små doser av humrevennlig lureri mellom linjene.

Hilde Kramers tegninger er karikaturer med tegneseriekraftig konturstrek; hun har tilført et snev av retrostil som forsterkes av sepiatonen i bildene. De fleste er snapshots av den typen som barn liker å lete etter i teksten.

Aftenposten 2.2.2011

Kulturskatt for de små

Barnas store rim- og reglebok
redigert av Tinken Laurantzon
Stenersens forlag

Fra 2 år

Kulturarven i ny tapning, litt mer rampete

Den store etterspørselen etter klassikere i barnebokmarkedet blir som regel mettet med opptrykk av gamle utgaver. Heldigvis hender det at forlag gjør seg den umaken at de lager en helt ny bok, gjerne med blanding av kjente og nye illustrasjoner. Aschehoug har gjort det med «De store hvite» og nå gjør Stenersen det med rim og regler. All ære for det!

Her er alle de klassiske versene som mange av oss husker, og redaktøren har funnet flere spennende tilføyelser til kanon, av både nytt og gammelt.  Vi smiler av de rampete tilskuddene, som et fisedikt. Men nyhetene til tross bekrefter utvalget mest et tradisjonelt bilde av Norge: med vers om troll og om gamle husdyr som norske barn sjelden møter i levende live.

Utrykt notis

Rope, samle, skjønne, sovne

Svein Nyhus
Sånt som er
32 sider
ISBN 978-82-05-39919-8
Gyldendal 2010

Sånt som er minner om God natt, natt som Dahle/Nyhus utga i 2009, og som ble nominert til Kritikerprisen. Fellestrekket er at en innarbeidet barneboksjanger tilføres et moderne element av dirrende undring. I fjor var det godnatt-dikt, i år er det en begrepsopplærende samle-ramse.

I den grad dette er en fortelling, handler den om Eli og kofferten hennes. I kofferten samler Eli på gjenstander i en rekke kategorier, for eksempel «sånt som lyser», «sånt som noen kaster», «sånt som hjelper til», «sånt som nesten ikke finnes», «sånt som er seg selv», og «sånt som noen kan gjøre sammen i morgen». Hver kategori er ett oppslag i boken; på venstre side påkaller Eli noe eller noen, og på høyre side vises et mylder av ting som hun mottar, konkrete ting, abstrakte ting og situasjoner, små ting og store ting. «Og alt får plass i kofferten. Sånn er det bare», heter det på hvert oppslag.

Les hele anmeldelsen her.

Barnebokkritikk.no, 1. desember 2010

Kjønnsrollene bør debatteres

Det er ingen overraskelse at det finnes tydelige kjønnsroller i barne- og ungdomslitteraturen. Barnelitteraturen lever i et spenningsfelt mellom fri kunst og funksjonslitteratur. Som funksjonslitteratur er den et speil av samfunnets normer.

Når vi diskuterer barnelitteraturens kjønnsroller, er det oss selv vi diskuterer; med barnelitteratur som et speil for våre idealer om oppvekst og sosialisering til voksenlivet. Eldre barnelitteratur kan leses som en kavalkade av kjønnsrollenes historie.

Som hovedregel er det sterkere kjønns-stereotypier i triviallitteraturen enn i kunstlitteraturen. Men også i serie-bøker som Leseløvene forsøker norske forfattere å variere rammene for kjønnsrollene. Og i kunstlitteraturen finner vi stadig forsøk på å fri seg fra rollen som oppdragerlitteratur.

Det tydeligste trekket i ny barnelitteratur er at spekteret av mulige kjønnsroller blir bredere. Ingelin Røsslands trilogi om Engel Winge er en programerklæring i moderne, fandenivoldsk jenteliv, mens Maria Parrs hovedpersoner har både følsomme og ville sider. Uten at det er noe hovedmotiv hos dem, kan vi også si at forfattere som Jon Ewo og Bjørn Sortland stadig gir nye svar på hva det vil si å være ung gutt og ung jente i dag.

Førsteamanuensis Ingeborg Mjør ved Høgskolen i Bergen ser på nye billedbøker som en arena hvor det stadig skjer en nyorientering av måter å være far og mor på, og hvor man stadig problematiserer stereotypiene både mht voksenkjønn og barnekjønn. Dette fortjener oppmerksomhet både på foreldremøter og i den offentlige debatten.

Finnes det kjønnsroller i barnelitteraturen? Javisst! Hvor kommer de fra? Fra oss selv. Bør de debatteres? Ja, gjerne!

Kommentar i Aftenposten, 5. august 2010. Se også her.  Reportasjen som fulgte saken (eller omvendt) finnes her.

Gammelmodig debutant

Holger Fangel
Jakten på den grønne lua
Ill.: Ida Larmo
Gyldendal

Fra 5 år

Fram og tilbake er like langt

Dyr med menneskelige trekk er et gammelt fenomen i barnelitteraturen. Det er trolig befriende for barn å lese om menneske-dyr som er enda mer nybegynnere i livet enn de selv er.

Grevlingen Gromle ønsker seg ei grønn lue. Han drar til byen, kjøper lue, danser til en gatesanger, og blir oppdaget av en sirkusdirektør som gjør ham til stjerne.

Til slutt flykter Gromle fra showbiz, tilbake til skogen og hiet. Hans eneste lærdom kan sammenfattes i to eventyr-ulystne ordtak: Borte bra, men hjemme best. Og: fram og tilbake er like langt. Helter har reist ut i verden til alle tider, men det er sjelden de kommer så motløse hjem som Gromle. Dermed blir boka skuffende uviktig.

Aftenposten, 23. juni 2010

Uforglemmelig og brutalt realistisk

Morris Gleitzman
En gang.
Så
Oversatt av Jan Chr. Næss
Gyldendal

Lydbokforlaget.
Lest av Håkon Strøm

Fra 10 år

Glimrende og spennende om Felix på flukt

Denne dobbeltromanen om en polskjødisk tiåring er sterk, vakker, klok, brutalt realistisk, grusom og gripende, lærerik og uforglemmelig. Kort sagt: den anbefales.

Felix bor på et katolsk barnehjem fordi foreldrene vil beskytte ham mot den økende jødeforfølgelsen. Historien begynner når han rømmer for å finne dem igjen. Hans reise går gjennom et land preget av krig, brann, jødehat, dekkhistorier, forvirring, nasking, død og adskillelse. Men også av omsorg og mot.

Felix forteller i første person, historisk presens. I den første boka er hans uvitenhet om nazismens vesen og krigens realiteter en sterk leseopplevelse. Det kan minne om Gutten i den stripete pyjamasen: jegfortelleren dikter naive forklaringer på det han ser. Når Felix (10) får ansvar for den like foreldreløse Zelda (6) ser vi også et element av fortelling som trøst, som i den italienske Holocaustfilmen ”Livet er herlig”.

I første bind er Felix og Zelda på flukt og i skjul, mens Felix forsøker å forstå hva som foregår.  I andre bind bor de på en gård under falsk identitet, mens de forsøker å mestre krigens krav. Han møter ulike jevnaldrede: Vennlige Amon er hitlerjugend mot sin vilje, sinte Dov er jødisk hjemløs med våpen og hevntørst, og brutale Cyryl er gjenglederen som vil avsløre Felix.

Boktitlene kan virke snodige, men er et bevisst grep: hvert kapittel i bøkene begynner med de respektive ordene.  Oppfølgeren ”Now” utgis på engelsk i mai. Lydbokinnleser Håkon Strøm har en dyp, behagelig stemme og gjør en god jobb. Men er han den rette til å fremstille en forvirret 10-åring? Kanskje en lysere stemme, som Kai Remlov, ville være mer naturlig?

Det fortelles saklig og realistisk om massegraver og andre drap, uten at det blir utpenslende. Så hvor gammel bør leseren være? Felix er 10, men det er ikke sikkert at boka egner seg for enhver tiåring. Som høytlesning for motiverte barn 10-13 vil boka imidlertid være utmerket.

Aftenposten, 7. april 2010