Søte fossile dyr

Jørn Hurum mfl
Ida
Cappelen Damm 2011

Fortelling og forskningsformidling

Hvis du først skal lage film eller bok for barn om dyr, skal du få et råd gratis av meg. Det har visst seg at barn lett blir sjarmert av småvokste primatarters barn, og særlig hvis de har myk pels og store øyne.  Jeg sier ikke dette for å underkjenne den faglige innsatsen og den gode formidlingsteften som Jørn Hurum og resten av teamet rundt fossilet Ida har vist, men vi skal vel heller ikke glemme at de selv er med på å spille opp til animasjonsklisjeen om de store, sympativekkende øynene.

Fossilet Ida ble offentliggjort i 2009; det er fra Messel i nåværende Tyskland; det er 47 millioner år gammelt og har blitt omtalt som verdens best bevarte. Den faglige diskusjonen går på hvorvidt Ida er en ape eller en halvape, og fossilet er et godt case i den store diskusjonen om evolusjonen, og apenes utvikling.

Det er flere ulike sakprosasjangre for barn. Jon Ewo med flere skriver inn en resonnerende fortellerstemme som både forteller, drøfter og stiller spørsmål; Dagny Holm med flere skriver bøker som er polyfone ressurspakker med flere teksttyper. Hurum plasserer seg i en tredje, velprøvd sjanger: en tydelig todeling mellom den empatiske fortellingen, som fanger leserens interesse, og den faglige redegjørelsen i bokas siste halvdel, som forklarer hvordan, hva og hvorfor.

Fortellingen om Ida viser hennes liv fra fødsel til død, med en allvitende og litt distansert fortellerstemme som både viser oss hverdager og hendelser. Esther van Hulsens bilder må også nevnes: fargesterke, medrivende og detaljrike nok til at de kommer til nytte igjen i fagbokdelen, der bildene gjengis i omriss, med de aktuelle artene inntegnet.

Det er mulig å argumentere for at fortellerstemmen i den første delen av boka er sakprosaaktig, men hvori denne sakprosatonen ligger er noe jeg eventuelt må komme tilbake til. Den siste halvparten av boka er den eksplisitte fagbokdelen, som i saklig utgreisende normalprosa med du-henvendelse forklarer hvordan fossiler dannes, finnes, preserveres og utforskes. Hurum & co henvender seg med trygg forvissning til lesere som allerede har bestemt seg for at de er interessert i fossiler/urtidsdyr. Det betyr at de kan forklare og skape sammenhenger uten å behøve å friste leseren.

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Geografisk kuriosa

Reiseboken
Cappelen Damm, 2012

Små faktabiter til fornøyelse eller fordummelse

Det kan ikke være lett å skrive 1 side om hvert av verdens land, hvor du med 6 bilder og 8 bildetekster/tekstbokser skal fange opp essensen i hvert land. Det blir en bla-i-og-se-på-bildene-bok som balanserer mellom det karakteristiske og det kuriøse, mellom å repetere stereotypier og gi troverdige aha-opplevelser.

Dette er en type bøker som det britiske forlaget Dorling Kindersley var bortimot enerådende i utviklingen av i noen år rundt 1990-tallet. Jeg tror det var Dorling Kindersley som brukte uttrykket «additonal authority» om denne typen samarbeid mellom et forlag og en organisasjon eller lignende merkevare. Hvis du skal lage en førstehjelpsbok er det lurt å samarbeide med Røde Kors, hvis du skal lage en bok om hageplanter, er det lurt å samarbeide med Hageselskapet. Og så videre. Nå har forlaget Weldon Owen fått med seg reisehåndbokgiganten Lonely Planet og deres merkevare til å lage geografibok.

Det er mange grøfter man kan falle i når man skal lage en slik bok. En grøft er den skjematiske: alle artiklene skal inneholde én naturattraksjon, én historiesak , ett kjent byggverk osv. Den grøfta har man unngått. En annen grøft er den estetiserende, turistvinklede presentasjonen av landet. Den grøfta har man også unngått.

Noen grøfter har redaksjonen av boka lyktes med å styre unna. Til gjengjeld sitter vi igjen med et lett fordummende utvalg av opplysninger. Som at artikkelen om Peru begynner med at Paddington kom herfra, at en av de åtte opplysningene vi får om USA er en fjollete myte om hvordan donuten oppsto, at Obamas hund («Portugisisk vannhund») er en av de åtte opplysningene vi får om Portugal, og at en engelsk friidrettsutøver ble tilbudt den albanske kongetronen. En annen stereotype er at alle omtalene av afrikanske land inneholder minst ett eksotisk pattedyr pr land. Du kan gjette om noe lignende er gjort for europeiske land. I tillegg til at bokens utvalg av kuriosa kan vekke engasjement ved sin manglende relevans, ser det også ut som om det er mulig å påvise rene faktafeil her: fjellet Gangker Punsum i Bhutan er ikke ubesteget fordi myndighetene er for fattige til å utruste en ekspedisjon, men fordi bhutanerne anser fjellet som hellig. Om Finland får vi vite at «samene sloss aldri mot Dsjengis Khan, for de gjemte seg alltid når han og hans mongolkrigere kom på plyndringstokt.»

Derimot har jeg litt mer sans for de innlagte tørrvittige vitsene, slik som denne: De høye bjørneskinnsluene til gardistene i London «ble først og fremst brukt for å få soldater til å virke høyere og mer skremmende (mest skremmende for bjørner)».  Det er god grunn til å tro at vitser skjerper den språklige og kognitive bevisstheten, fordi de inviterer til avkoding.

På den annen side kan vi jo faktisk, til bokens forsvar, si at denne blandingen av viktige og uvesentlige kuriosa er den samme type kunnskap som vi voksne har om verdens land. Boka vil på den måten fungere sosialiserende, ved at neste generasjon arver den samme type tullefakta som voksengenerasjonen har. Når vi skreller bort åpenbare feil og tendenser, så er det kanskje grunn god nok til å ha en slik bok?

Utrykt, skrevet til Sakprosaåret 2012

Ryddig fagbok med innlagt skattejakt

Clint Twist
Marco Polo, oppdager av fjerne land
Omnipax 2012

Fortellingen om Marco Polo er grunnleggende i repertoaret av biografier for barn. Denne versjonen kan ikke bare anmeldes som tekst, men som kombinasjonen av tekst og illustrasjoner og som opplevelsesobjekt: løse deler, ark som foldes ut, og ekstra tekst under klaffer.

En serie
Omnipax forlag, som er et underbruk av Pax forlag, har en assortert portefølje med norske barne- og ungdomsromaner, norske og oversatte billedbøker og noen norske sakprosabøker. I en kategori for seg selv står Ologiene, en serie oversatte liksom-faktabøker om overnaturlige og eventyrlige forhold: drager, vampyrer, magi og pirater. (Bøkene har også en fascinerende og leken hjemmeside, for den som liker slikt.) Bøkene har innmontert glassbiter, løse deler, klaffer og bevegelige deler. I fortsettelsen av serien med «ologier», har forlaget også utgitt flere andre bøker i stort format med løse og bevegelige deler: i 2010 en bok om Darwins reise med HMS Beagle, og i år denne boka.

Fortellingen
Som sakprosa er dette en ryddig og ordentlig tekst. Den inneholder en god, kronologisk fortellende tekst med fokus på hovedpersonen og tenderer til å bygge opp spenningskurver.

I tillegg inneholder den også noen sakprosaspesifikke kvalitetselementer: Den gir nødvendig kontekstkunnskap, slik at unge lesere kan forstå betydningen av fortellingen og opplevelsene, og små glimt av drøftende distanse: Hva mangler vi viten om, og hvor er det grunn til å være skeptisk til hovedpersonens egenpresentasjon i selvbiografien?

Formatet – magien
Men boka er ikke bare tekst. Den er en gjenstand som skal oppleves, like fra omslagets magnet-«lås» til faksimilene, de skjulte tekstene bak klaffene og de gjenlimte konvoluttene.

For leseren kan alle disse elementene være en avledning som gjør at man opplever boka som en skattejakt, mer enn man lærer noe gjennom tekst og bilder. Riktig brukt er de skjulte delene skarpsindig utvalgt nettopp for å understreke ting som er verdt å huske og lære. Ta de tre løse deler i boka: Foran i en konvolutt et kart som viser Marcos reiserute, og et «gullpass» – en papprektangel som ligner på det fribrevet Marco var utstyrt med på sine reiser innen khanens rike. Den tredje delen, som ligger i en konvolutt bakerst, er en sammenfoldet faksimile av et verdenskart fra 1450, som viser hvordan kunnskapen om verden hadde forandret seg som følge av Marcos reiseberetning. Sånn sett innfrir de løse delene vår forventning om at de bør handle om noe viktig.

Boka er gjennomillustrert, slik at teksten noen ganger er lagt oppå illustrasjonene. Hvert oppslag består som regel av ett hovedbilde hvor det er montert inn som en collage av flere detaljer av sidens tema. Bildene veksler mellom å være gamle, samtidige illustrasjoner og moderne bruksillustrasjoner. På hvert oppslag er det én til fire bevegelige deler: enten klaffer med skjult tekst eller ark som foldes ut. Omtrent halvparten av disse bevegelige delene er «objekter» som framheves i kraft av seg selv: en faksimile av en kinesisk pengeseddel fra 1200-tallet med en forklarende tekst under klaffen. Den andre halvparten av klaffene er bare en annen måte å organisere tekst på.

Teksten er satt med en type serifskrift som med litt ujevne mellomrom og ujevnt trykk antagelig skal imitere gamle blysatstyper. Det gir et stilfullt inntrykk, men er nok med på å redusere lesbarheten.

Uegnet i bibliotek, dessverre
Som bibliotekar møter jeg mange typer bøker. Men bøker med løse deler og bøker hvor leseren skal fylle ut selv, har vi ikke. Disse bøkene har dessverre for mange potensielle skade- og slitasjepunkter til at det er bryet verdt å prøve. Jeg husker fremdeles noen Tassen-pekebøker med «kikk-bak-klaffen»-effekter. De holdt i fire måneder.

Noen ganger tenker jeg at det er synd. Kanskje vi burde hatt et eget skap i barneavdelingen for slike rariteter og spesielle bokskatter. Bøker som ikke var til hjemlån, og som bare ett barn av gangen fikk lov til å lese, etter at de hadde lovet å være veldig forsiktig med den, mens jeg mildt alvorlig betrakter dem over kanten av brilleglassene.

Nåja, den slags bibliotekromantiske ideer dukker av og til opp. Fra et praktisk synspunkt er det sikkert best at biblioteket holder seg til objekter med færre logistiske utfordringer.

Marco Polo – en klassiker
Dette er ikke første gang jeg leser om Marco Polo. Jeg har lest om ham i den utskjelte, men uunngåelige Historien om-serien, som tegneserie i en disneyversjon og i serien Illustrerte klassikere, i tillegg til Bringsværds billedbok Jeg var med Marco Polo (1993). Bringsværds bok ble utgitt i en serie bildebøker fra Damm om barndommens ur-tekster, noe som understreker historiens klassikerstatus.

Hvorfor er Marco Polos eventyr en tilbakevendende tekst i biografier for barn? Det handler om mot og eventyrlyst som skildrer en reise bortenfor grensene for den kjente verden, det handler om en ung mann som gjør suksess i en konges tjeneste, og det handler om å våge å utsette seg for kulturmøter. I tillegg er det en fortelling som indirekte lærer oss om tidligere tiders levemåte og verdensbilde.

Av disse mulige lesemåtene vil jeg tro at det er kombinasjonen av eventyrlyst som drivkraft og suksess som belønning som utgjør den mest varige appellen.

Konklusjon
Å skrive om barnebøker handler av og til bare om boka, noen ganger om hvordan man tror boka passer for barn, og noen ganger om hvordan man tror barn leser.

I møte med en slik klaffebok merker jeg at jeg begynner å lete fram barnet i meg selv: Hadde jeg slike bøker selv som barn? Hvordan tenke om dem? Hva er det som trigger leseren ved dette? Jeg tror det er snakk om å gjøre lesingen til en kombinasjon av tekst og skattejakt. Noen vil kanskje si at lesingen på denne måten er en imitasjon av tekstens oppdagelsesreise!?

Det er lett å gjøre seg lystig over effektmakeriet i slike bøker; men jeg vil ikke være med på det. Denne har en kompetent tekst og et solid utvalg av illustrasjoner. Effektene er langt på vei med på å fremheve illustrasjonene og i noen grad understøtter de også fortellingen. Hva mer kan man ønske!?

Barnebokkritikk.no, 21.3.2012

Kontraster, konsekvenser, kuriosa

Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg
Kule ting-serien
Gyldendal 2012

Jeg tror disse bøkene er svært moderne; de inneholder kontekstløse triviakunnskaper, de representerer nødvendig kunnskap, har et snev av livsvisdom og en dose prompehumor, og de kan tilpasses lesesituasjonen: Vi kan bruke fem sekunder eller en helt dag på en side/setning. I utgangspunktet var min eneste innvending denne: Trenger vi barnebøker hvor fortellingen er usynlig og onelinerne står på geledd?

Konseptet
To menn samarbeider om en serie fotobilledbøker med kuriøse opplysninger om likt og ulikt. En av dem er førskolelærer, den andre er journalist og standup-komiker.

Serien består av fire bøker: Kule ting for en 2-åring, … for en 3-åring, … for en 4-åring og … for en 5-åring.

[...]

Denne typen bøker, med halvveis løsrevne fakta med høy pussighetsfaktor, er en gjenganger i bokmarkedet for voksne. Vi kan nevne Jon Almaas’ bok Bare så du vet det: en samling av ting du kanskje gjerne vil vite (2003) eller Kan kuer gå i trapper? (2006). Og strengt tatt fungerer jo også Guinness’ rekordbok og de mange quizbøkene på samme måte. Disse trivia-samlingene er i mine øyne en form for «ikke-bøker», dvs. bøker som produseres som bøker, ser ut som bøker og selges som bøker, men som ikke har den type innhold som vi vanligvis forbinder med en «bok»: enten en gjennomarbeidet fiksjonsfortelling eller en planmessig organisert fremstilling av kunnskap. Vanlige typer ikke-bøker er lekebøker, i-stedet-for-en-blomst-bøker med vakre fotografier og liksomkinesiske visdomsord, og vitsebøker av typen «Utedassboka», ferdig utstyrt med tråd for å henges opp.

Jeg nærmet meg disse bøkene som skeptiker, i tråd med motviljen mot å introdusere flere sjangre av «ikke-bøker» for barn. Under arbeidet med bøkene har jeg imidlertid blitt overbevist om at bøkene har flere gode sider, og slett ikke bør sammenlignes med ikke-bøker. For det første fremstår de som gjennomtenkt og gjennomarbeidet, med en struktur i hvilke undrefakta som presenteres. Dertil finnes det på en eller annen måte en innebygget, nesten usynlig narrativ identifikasjon ved at de to figurene Solveig og Viktor navngis og brukes som fortellere. For det tredje ble jeg litt sjarmert av at bøkene faktisk fenger. Min testleser på fem sa at bøkene var «dritartig», og ble fast bestemt på å selv undersøke om det virkelig er slik at morgenurin er mørkere enn kveldsurin.

Fra et bibliotekarsynspunkt er det som regel like viktig at noen leser for barna, som hva de leser. Erfaring har vist oss at den moderne, empatiserende og psykologiserende billedboka mest er en arena for mødre og for noen fedre med høyere utdanning. Bøker som Kule ting … vil derfor være velkomne for å trekke flere fedre inn i lese-med-barna-gleden. Og mest av alt tror jeg at bøkene fungerer som de var tenkt å gjøre. Det er en type bok som flytter fortellingen ut av boka, og legger mye potensial inn i lesesituasjonen. Utvalget av undrefakta kan brukes som samtalestarter, som utgangspunkt for små forskere, og til å flire sammen.

Barnebokkritikk.no, 7.3.2012
Les hele anmeldelsen der.

Å skrive seg fri fra fomlinga

Trenger en sexbok for ungdom å være belærende? Finnes det et budskap i en sum av stemmer som snakker om sex?

Av Morten Haugen

Gunhild Dahlberg og Webjørn S. Espeland
Juntafil. Sånn ca. alt om sex & kjærlighet
Aschehoug 2011

Fra den eldre

Den forrige redaksjonen i radioprogrammet Juntafil, som er NRK P3s ukentlige program om ungdoms kropp, sex og følelser, står bak boka  <i>Sånn ca. alt om sex & kjærlighet</i> Her skal jeg lese og anmelde boka ut fra en hypotese om at sex-bøker for ungdom er skrevet av mennesker i tyveårene som tenker at de har nådd en viss kunnskap, frihet og trygghet om seksualitet, og derfor kan gi råd fra den eldre til den yngre. Den implisitte leseren blir derfor en tenkt lillebror/lillesøster, og forfatteren går inn i en posisjon som på omslaget av <i>Kukbruk</i> (2005) beskrives som «en storebror som vet hva det handler om». Forfatterne henvender seg til noen som trenger deres erfaring, eller kanskje de endog skriver til seg selv som fomlende tenåring, og bearbeider egne erfaringer i en form som ytre sett framstår som nøytral, utgreiende sakprosa.

For å få et perspektiv på  boken til Gunhild Dahlberg og Webjørn Espeland har jeg sammenlignet den med <i>Sex og sånn</i> av Anders Danielsen Lie og Maria Øverås (Gyldendal 2007) og <i>Kukbruk</i> av svenske Manne Forssberg (Spartacus 2005).

Man trenger et ståsted

GD/WE skriver i forordet at kjærlighet kan være komplisert og vanskelig å trene på. Sex er derimot ganske lett, og det «går an å øve seg, både alene og med andre.» Så kommer de på at det kan være vanskelig også, og tuller med sanger som ikke passer når du skal ha sex for første gang: «Fuk u in the Ass» og «Nei, så tjukk du har blitt» frarådes. De anbefaler seg selv med at de gjennom tusenvis av intervju og sms’er i radioprogrammet Juntafil har et utgangspunkt for å «vite hva som funker og foretrekkes i unge kjærlighetsliv». Slik sett kan boka kanskje oppfattes som en seksuell trendguide.

ADL/MØ har valgt en ansvarlig voksenstemme i sitt bokforord: som leger ser de at kjønnssykdommer blir mer utbredt, og forskning forteller om angst forbundet med sex. De sier eksplisitt at de skiller mellom seksual-<i>opplysning</i> og seksual-<i>rådgivning</i>. Forssberg bruker til forskjell en storebrorstemme: han deler personlige erfaringer, og gir tydelige råd.

Dette er ikke første gang et radioprogram remedieres til bokform; vi kan også nevne Herreavdelingen, Radioresepsjonen og P.I.L.S.. En remediering av en fiksjonstekst kan utnytte intrige, karakterer eller miljø. Når man overfører et magasinbasert radioprogram til bok kan man gjenskape stemningen eller oppsummere det viktigste av innholdet. Remediering fungerer godt for program med et definert publikum, men har også en autoritetsdimensjon: «kjent fra NRK» inngår som en del av bokens appell.

Tekstcollage

Boksjangeren sexråd for ungdom har et fast grunnmønster som brukes både i disse tre bøkene og i andre bøker som jeg har sett tidligere.  Hovedkapitlene er anatomi, følelser (og eventuelt også identitet), relasjoner, seksualteknikk, mulige komplikasjoner (kjønnssykdommer, graviditet) og variasjoner (homofili og sex for funksjonshemmede).

GD/WE følger skjemaet i store trekk. Innenfor hvert kapittel består teksten av en polyfon tekstcollage, med en kort brødtekst av varierende innhold, noen faktaopplysninger, kjendissladder, vitser, slanguttrykk, spør legen-sider, kjendisintervju og halvanonyme samtalereferat kalt «Juntafilpanelet». Bortsett fra at det tre steder er en side med «Juntafils tips» er forfatternes egen stemme lite synlig i teksten. Den mest nærliggende tolkningen er at det er den flerstemte teksten som er budskapet og intensjonen: det er viktigere å snakke om sex, og lytte til hverandres meninger, enn å gi entydige anbefalinger.  ADL/MØ har en mer didaktisk tekst: hvert kapittel åpner med et novelleaktig anslag; mens resten av teksten er bygget opp med overskrifter i spørsmålsform og svarene i avsnitt på 5-20 linjer.

Er det vanlig at …?

Mye av det som tas opp i legespalten og i panelsamtalene handler om å avklare normalitet («Min penis peker skrått til venstre?» «Puppene mine er ikke like store!») og drøfte normer («Jeg slo opp via SMS!» «Jeg liker ikke vennene til kjæresten min»). Mye av dette er forbundet med usikkerhet, skam og sjenanse, og mange savner anledninger til å spørre, reflektere og samtale. Forssberg vil bekjempe usikkerhet og skam ved likeframhet og ved å erobre tabuordene i den gode saks tjeneste, ADL/MØ vil overvinne det med saklighet, mens GD/WEs strategi ser ut til å være å normalisere samtalen i seg selv, og å bearbeid pinlige erfaringer i samtale.

Lære eller prate?

Det er forskjell på å snakke om sex, undervise om sex og å forstå seg selv i lys av seksualiteten. ADL/MØ vil at leseren skal lære og forstå mer; Forssberg har en agenda hvor det å forstå sin seksualitet inngår i et danningsprosjekt for selvinnsikt og for å bli et helhetlig menneske og en likestilt, likeverdig og respektfull partner. Som den eneste av de tre bøkene har Forssbergs bok et oppsummerende sluttord med en moral (basert på den gyldne regel), og fremstår med det som mer av en monografi enn de to andre. GD/WE velger en posisjon hvor de snakker om sex, flerstemt, springende episodisk og uten å være belærende.

I og med at seksuell debut og «bli-kjent-med-kroppen» er bokas hovedtema, så er bokas målgruppe klar: ungdom fra pubertetens utbrudd til de har hatt sine første samleier. Og selv om forfatternes uttalte budskap veksler mellom å være et litt hedonistisk «ta sjansen, prøv deg fram, velg dine egne grenser» og å være usynlig, fremstår jo den store tekstcollagen som et budskap i seg selv: vi er mange som har vært gjennom mange ulike erfaringer, og det er helt greit å snakke om det.

Og i lys av dette: Stemmer hypotesen om storebrorposisjonen?  Kanskje! Hvis det å snakke ærlig sammen om sex er en verdi i seg selv, så kan hele boka leses som en invitasjon til å skaffe seg erfaringer, og til å bearbeide disse erfaringene til egenrefleksjon og samtale; en invitasjon hvor bokas polyfone samtale er sitt eget argument: vi har vært der, vi kom oss gjennom det og nå kan vi snakke om det.

Jeg har respekt for remediering som konsept, og med det utgangspunktet GD/WE har i radioprogrammet, har de fått til en bok som tar vare på den miksen av saklighet, åpenhet, lekent tull og kuriosa som programmet legger opp til. Problemet for leseren er at det er en krevende miks, og når bokomslaget lover en ”kunnskapsrik og underholdende bok”, så synes jeg at de har lyktes best med underholdningsdelen.

Prosa, nr 1, 2012

Ulven i reportasje, debatt og fakta

Elisabeth Johansen og Ingun A. Mæhlum
Ulv!
Orkana forlag 2011

Elisabeth Johansen er forlegger på Orkana forlag i Stamsund. Sammen med fotograf Ingun A. Mæhlum har hun laget en bok som er både fotoreportasje fra dyreparken Polar Zoo i Bardu, litt oppslagsbok, litt gjenfortelling av myter og eventyr om ulven, litt utredende sakprosa om adferd og anatomi, og litt oppsummering av problemstillinger og fronter i rovdyrdebatten.

Denne sjangermiksen er effektiv, men også litt springende. På sitt beste gjør det boka til et temamagasin og til et arbeidsredskap for et lærende barn. Svakheten er at den uøvede leseren antagelig vil forvirres av sjangersprangene.

Bak i boka står en liste over relevante nettsteder, med denne innledningen: «er du glad i dyr? Det er du nok, ellers ville du kanskje ikke ha lest denne boken!» Det er bokas målgruppe identifisert: kunnskapstørste barn med positiv interesse for dyr. Teksten er som regel, men ikke alltid, tilpasset den unge leseren. En setning som «Ulven er en vandrer» inneholder mye usagt og underforstått kunnskap. Begrepet blir riktignok utdypet, men ikke definert i det påfølgende avsnittet. Et annet sted står det at ulvene i Polar Zoo «er sosialisert, slik at folk kan gå inn til ulvene og hilse på dem.» Her blir begrepet «sosialisert» forklart tre setninger senere.

Orkana har også gitt ut en fotobilledbok om bjørneungene Salt og Pepper, som også lever i Polar Zoo. Den har yngre barn som målgruppe. Kanskje er det starten på en hel serie bøker om alle artene i parken, eller i det minste om de fire store rovdyrene. Da er det antagelig lurt og effektivt av forlaget og parken å variere uttrykk og målgruppe mellom bøkene. Det gir antagelig mersalg, selv om det går på bekostning av serieuttrykket.

Fotografiene veksler mellom reportasje (en dyrepasser viser fram en matsekk) og estetikk (nærbilde av lekende ulver i snøen).

 Utrykt, skrevet som del av Sakprosaåret 2012.

Fakta fortalt

Kirsti Blom og Geir Winge Gabrielsen
Sjøfuglene i Arktis
Cappelen Damm 2011

Kirsti Blom har funnet en fin nisje i faglitteraturen for barn: sammen med forskere fra Norsk Polarinstitutt skriver hun om dyr, fugler og klima i Arktis. Dette er den sjette boka i en serie som ikke har noe navn (og det er nok dumt fra et markedsføringssynspunkt), men som gjenkjennes på layout, tema og Blom som gjennomgående forfatter. Jeg har anmeldt en av bøkene tidligere, og var svært begeistret den gang.

Teksten er en serie korte kapitler om fuglenes liv, det vil si: om den delen av det som foregår i hekkesesongen, på Svalbard. Tittelen er faktisk litt misvisende: dette handler ikke om sjøfuglene i Arktis generelt, men om sjøfuglene på Svalbard.

Det er morsomt, lærerikt og velskrevet, med livsløp og pussigheter som man gjerne vil fortelle videre. Slik som dette at dersom polarlomviene blir overrasket av en snøstorm mens de står (!) og ruger, så lar de seg heller snø ned enn å forlate egget.

Det kan diskuteres i hvilken grad dette er en barnebok: Omslaget er utformet med skrifttyper som en barnebok, og bildemengden og formatet tilsier barnebok, selv om bildene antagelig appellerer like mye til voksne som til barn. Teksten har en fin balanse mellom fascinasjon og redegjørelse, men gjør ikke noe spesielt for å «sette seg på huk» og snakke til barn. Språket er lite fagspesifikt; noen få steder blir teksten pedagogisk forklarende, men for det meste er det skrevet i en fin veksling mellom det fortellende og det utgreiende, i et presist, men ikke-akademisk språk.

Hvem er leseren? Kanskje en voksen, eller en lærer. Kanskje et fremmelig barn som leser alene. Jeg ser likevel mest for meg den engasjerte faren som vil engasjere barna i naturkunnskap og kunnskapsglede.

Det er mange utfordringer for den som skal popularisere fagstoff, enten det er for barn eller voksne. Et av valgene man må gjøre er balansen mellom det å fortelle en historie, det å vekke og holde på leseren og det å skrive på en måte som ivaretar fagets systematikk. Mens mange fagbøker er så fanget i fagets systematikk, og derfor har et abstrakt kapittel et sted i boka, skriver Blom alt inn i fortellingene om fuglene. Derfor blir mange av miljøutfordringene (som jeg antar at er generelle) beskrevet bitvis, i avsnittene om enkeltarter, i stedet for å ta det i ett samlet “problem-kapitttel”: ved lomviene leser vi om overfiske, ved lundefuglen leser vi om oljesøl og ved polarmåkene leser vi om miljøgifter som akkumuleres i næringskjeden.

 Utrykt, skrevet som del av Sakprosaåret 2012.

Hvem snakker de til?

Ingunn Burud mfl
Kappflygning i all slags vær
Gyldendal, 2011

Philip Newth
AU! Den grusomme tannpinens historie
Omnipax, 2011

Erna Osland
Når du går på ei bru
Mangschou, 2011

Finn Wellberg
Kaja, bestefar og maurtua
Liv forlag, 2011

I denne lille bunken på fire bøker peker det seg raskt ut fire skriveposisjoner: forskningsformidleren, forfatteren, kåsøren og bestefaren. Fire nye norske sakprosabøker for barn gir god anledning til å se på hvilken posisjon forfatterne plasserer seg selv i, og hvor de plasserer leserne/lytterne.

Publisert 8.2.2012. Les hele anmeldelsen på barnebokkritikk.no

Å skjønne hva som skjer

Samleanmeldelse over de nominerte barne- og ungdomsbøkene til Brageprisen 2011.

I ungdomslitteraturen er det farlig å flytte. I Sunniva Relling Bergs (23) debutroman Utfor (Samlaget) kommer skoleflinke Lea til Ytsteøya, og dras inn i et uforståelig nett av relasjoner mellom de fire ungdommene som bor der. Den eldste av dem, Mads, framstår som en manipulator, med et hat mot Leas nabo Jonas som vi etter hvert får vite forhistorien til. Boka har noen løse tråder, men ellers er dette en sterk historie godt fortalt.

Møtet med et nytt miljø er noe av en urfortelling i ungdomslitteraturen; i den understrekes pubertetens behov for å forstå omgivelsene og gjøre riktige valg. Sverre Knudsens Aarons maskin (Cappelen Damm) er en ambisiøs thriller med store etiske spørsmål om hva som gjør et menneske godt, og med brodd mot kapitalisme. Aaron verves til et bioteknologiselskap som tukler med menneskers personlighet. Romanen innleder en trilogi, og byr på både actionscener og etiske og taktiske refleksjoner.

Inga Sætres Fallteknikk (Cappelen Damm) er en presis, smule-mismodig og trass-optimistisk oppvekstskildring, med hybelliv på Gjøvik, videregående skole, jenteband, forelska-i-treneren, og uønsket graviditet. Som tegneserieroman inngår den i en skisse-trend hvor bildene virker uferdige, men hvor helhet, komposisjon og uttrykk er fullt gjennomarbeidet.

Allsidige Bjørn Arild Ersland fortjener et gjennombrudd. Hans bøker er både lure og originale. Gjøken (Mangschou) er en faktafortelling-billedbok som gir oss nye tanker om en kjent fugleart. Er gjøken slem når den legger egg i andres reir, eller er den ensom og hjemløs? Erslands tekst og Hilde Kramers bilder forteller med stram symmetri om gjøkens liv, sett i kontrast til hva «alle andre fugler» gjør.

Brageprisen har en totrinns jury; hvor ni anonyme stemmegivere har det siste ordet. Brage har en tradisjon for å være kingmakers, og alle disse fire er verdige vinnere. Hvis man vil gi prisen til et helt forfatterskap er Ersland den beste kandidaten; han var nominert i fjor også.

Aftenposten, 23. nov 2011.

Det var Inga Sætre som vant prisen.

Stjernene var enorme og elleville

Ingrid Spilde
Hvordan verden ble til
Illustratør: Espen Friberg
Mangschou 2011

Bjørn Arild Ersland
Hilde Kramer (illustrasjon)
Gjøken
Mangschou 2011

Ingrid Spilde forteller konkret og forståelig om det uendelige. Bjørn Arild Ersland gjør vår kunnskap om fuglene empatisk, og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Det er svimlende dimensjoner over universets opprinnelse. For 13,7 milliarder år siden var verden tom, og ingen ting hadde begynt å skje. Ingrid Spilde er forskningsjournalist og skolebokforfatter med cand.mag.-grad i biologi og en bachelor i journalistikk. I Hvordan verden ble til fører hun leseren gjennom tid og rom, fra «universets første klump» via dannelsen av masse, tyngdekraft, planeter, pangea-kontinentet og livets opprinnelse.

[...] Spilde bruker gjerne sammenligninger som vi kan forholde oss til, og er så vidt jeg kan se bevisst på å minne om at alle forklaringer er hypoteser. Slik veksler hun mellom å fortelle universets historie og å gi glimt av astronomiens forskningsmetoder og vitenskapshistorie. Hun fletter også inn tre korte intervju med norske forskere, slik at forskningen kommer nærmere leseren.

[...]

Ved å forene legenden og empatien gjør Ersland gjøkens liv til en litterær fortelling om en ensom karakter. Samtidig går han motsatt vei av den antropomorfe dyrefortellingen som personliggjør zoologien og eksplitt gir dyrene menneskenavn, tanker, replikker og menneskelige følelser og egenskaper. Gjøken i Erslands fortelling er fremdeles bare «gjøken», den er taus, distansert og har verken skjerf eller replikker. Jeg er fascinert over hvordan Ersland på samme tid gjør gjøken både konkret, ambivalent, distansert og personlig. Med denne fortellingen avlyser han den moralske zoologien («gjøken er en snylter») og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Hilde Kramers illustrasjoner er utført som digitale trykk, men i en stil som kan minne om linotrykk, med få farger, hele fargeflater, og et karikert-stilisert uttrykk. Bildene tar vare på intensjonene i teksten, både når det gjelder det distanserte, generaliserende nivået og den såre ensomheten. Erslands tekst er stramt bygget opp av motsetninger på hvert oppslag («Nesten alle fugler varmer eggene sine. De ligger helt stille og ruger … men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir.»). Kramer følger opp med kontrasteringen med billedoppslag hvor trestammen deler bildet i to, og motsetningsparene understrekes av fargebruken på de to sidehalvdelene.

Les resten av anmeldelsen.

barnebokkritikk.no, 2. nov 2011